Kommer med tung bagasje

På basis av flere års arbeid med asylsøkere i tverrfaglig helseteam i førstelinjen har vi solid erfaring fra samarbeid med spesialisthelsetjenesten. For det meste har samarbeidet vært bra, men på enkelte områder har det vært vanskelig. Særlig har det vært frustrerende ikke å oppnå et fungerende samarbeid rundt de alvorlig syke med tunge personlighetsforstyrrelser og psykoseproblematikk, og de som har alvorlig grad av PTSD-symptomer etter overgrep, krigshendelser og tortur.

Asylsøkeren befinner seg i en meget krevende situasjon. De fleste kommer fra land som er preget av krig, forfølgelse og hyppige brudd på menneskerettighetene, i dag hovedsakelig Afghanistan, Tsjetsjenia, Irak, Iran og Somalia. Asylsøkerne kommer til Norge for å søke trygghet og beskyttelse, de fleste har lidd store tap, og relativt mange er alvorlig traumatisert. Mange har bak seg en farefull og psykisk belastende flukt på ett til to år før de ankommer Norge. Nyere forskning viser også at den lange ventetiden på norske asylmottak er nedbrytende for psykisk helse.

Dokumenterte stort lidelsestrykk

Psykologspesialisten i teamet vårt ved Vestfold Migrasjonshelsesenter har utredet ca. 100 asylsøkere på to år. De var henvist fra fastlege i teamet for utredning av psykiske vansker eller kom fordi de selv hadde ønske om psykologsamtale. Alle hadde PTSD-symptomer, med forhøyet fysiologisk aktivering, søvnproblemer og psykosomatiske symptomer. Ca. halvparten av de henviste hadde opplevd grov vold, voldtekt og/eller mistet medlemmer av nær familie. Det var 13 personer som hadde opplevd statlig påført tortur. De som hadde opplevd de alvorligste hendelsene, hadde oftest også de alvorligste symptomene, som tyngre depresjon, betydelig dissosiative opplevelser og psykotiske symptomer. I tillegg var det noen med tunge personlighetsforstyrrelser og psykotiske lidelser.

Mange av pasientene ble behandlet av psykologen selv, av kommunalt psykisk helseteam eller de fikk støttesamtaler hos fastlegen, mens et lite utvalg av de dårligste pasientene ble henvist videre – eller forsøkt henvist videre – til spesialisthelsetjenesten. Hensikten med henvisningen var ofte å få i gang et samarbeid rundt de dårligste pasientene. Spesialisthelsetjenesten vegret seg likevel for å ta imot disse, som først fikk hjelp da deres symptomer hadde eskalert til et nivå da akutt tvangsinnleggelse ble nødvendig. Samarbeidet med akuttenheten har vært bra, men faglig er det uheldig å påføre pasienter tvangsinnleggelser som kunne vært forebygget ved tidligere intervensjon.

Avvist uten gode grunner

Forut for henvisningen til spesialisthelsetjenesten var det gjort en grundig vurdering av både erfaren fastlege og psykologspesialist. Til vår overraskelse ble de fleste av disse likevel avvist, med urimelige begrunnelser. For å synliggjøre diskrepansen mellom hvordan vi vurderte situasjonen og hvordan spesialisthelsetjenesten har tenkt, har vi valgt å ta utgangspunkt i konkrete, og ofte forekommende, begrunnelser som er gitt ved skriftlige avslag på henvisninger eller i møter.

Under har vi listet opp begrunnelser for avslag som våre henviste pasienter har mottatt, samt en type argumentasjon vi har møtt i diverse møter med spesialisthelsetjenesten. Vi tar forbehold om at de er tatt ut av sin sammenheng. Det er imidlertid slik at flere av disse uttalelsene er gjengangere i avslagsbrev, det er ikke engangstilfeller. De fleste utsagnene er gjentatt i flere sammenhenger, og det er derfor grunn til å tenke at det ikke er tilfeldig, men uttrykk for en tendens det er viktig å få frem.

Begrunnelser for ikke å ta asylsøkere i behandling

• Asylsøkeren er i en usikker livssituasjon og kan derfor ikke behandles (står ofte i avslagsbev)
• Asylsøkeren er i krise, noe som er førstelinjens ansvar (framkommet i møte med behandlere)
• Asylsøkeren kan bli returnert, slik at behandling da vil måtte avbrytes (framkommet i møte)
• Asylsøskeren ønsker bare å få opphold og presser derfor behandleren (framkommet i møte)
• Asylsøkeren er ikke motivert for å arbeide med egne følelser, fordi vedkommende bare er opptatt av å få oppholdstillatelse
• Kanskje asylsøkeren simulerer for å få oppholdstillatelse
• Våre redskaper og metoder er tilpasset vestlige pasienter. Vi har derfor ikke metoder som passer for asylsøkere (sagt av en behandler på et møte)
• «Det er de somatiske plagene dine som er i fokus, og du er i liten grad tilgjengelig for psykoterapi» (sitat fra avslagsbrev)
• Har egentlig asylsøkere rett til behandling i spesialisthelsetjenesten? (ofte stilt spørsmål i ulike fora)

Felles for begrunnelsene er en hypotese om at den psykisk lidende personen egentlig ikke kan hjelpes eller ikke vil ha hjelp, men bare vil (mis)bruke spesialisthelsetjenesten til å skaffe seg opphold i Norge. Eller en hypotese om at det ikke er kostnadseffektivt å behandle asylsøkere.

Motargumenter

• Asylsøkeren er i en usikker livssituasjon og kan derfor ikke behandles (står ofte i avslagsbev).

Der er en kjent sak at søknadsprosessen tar lang tid for de fleste. For mange asylsøkere er den usikre situasjonen en livsform, ikke en raskt forbigående situasjon. Dette gjelder selvsagt ikke bare asylsøkere. Mange norske psykiatriske pasienter er også i usikre livssituasjoner, eksempelvis de som lever i voldelig ekteskap, i en rushverdag eller med kriminalitet. For mange er jo nettopp dette en betydelig del av vanskelighetene og kan derfor ikke være grunn for å gi avslag på søknad om behanling.

• Asylsøkeren er i krise, noe som er 1.-linjens ansvar (framkommet i møte med behandlere).

Ja, det er 1. linjens ansvar når det gjelder enkeltstående akutte kriser forårsaket av brann, bilulykke el.lign. Men asylsøkerne lever med krise som en kronisk tilstand, noe som kan pågå over år. Derfor må spesialisthelsetjenesten engasjere seg. Likevel møter vi ofte argumentet at asylsøkeren er kommunens ansvar.

• Asylsøkere simulerer for å få opphold.

Vi som har jobbet lenge med asylsøkere, ser av og til overdrivelse, men sjelden reell simulering. Noe helt annet er at asylsøkere i UDI-intervjuet kan ha endret sin historie i den tro at de ved det kan ha bedre muligheter for å få opphold. Å vurdere riktigheten av historien er en oppgave for UDI og politi, ikke for helsevesenet. Asylsøkernes historie er ikke alltid riktig, men deres angst og lidelse er oftest reell.

Helsearbeidere i psykiatrien er redde for å bli brukt og lurt av asylsøkeren i hans ønske om å få oppholdstillatelse. Hvis slik redsel for å bli kontrollert av pasienten er dominerende, vil den stå i veien for empatisk innlevelse, og den vil være styrende for dialogens retning.

Det er bedre å bli lurt en gang enn å møte alle pasienter, i dette tilfelle asylsøkere, med mistro.

• Asylsøkeren ønsker å få opphold og presser derfor behandleren.

Terapeuten kan bli bedt om å skrive helseattest. Å skrive helseattest på forespørsel bør være en oppgave vi som fagfolk påtar oss. Vi må da gjøre det klart for pasienten at vi i helseattesten uttaler oss som sakkyndige, ikke som pasientens advokat. De fleste godtar at det er det vi kan gjøre og ikke mer. Vi har skrevet mange erklæringer, men pasientene slutter ikke å møte opp til samtaletimer etter å ha fått sin erklæring. Tvert imot styrker det alliansen. Pasientene opplever at vi vil dem vel, noe som selvsagt er grunnleggende i enhver behandling, fra fastlegens møte med pasienten til behandlere i psykisk helsevern.

• Asylsøkeren er ikke motivert for å arbeide med egne følelser.

Det er vår faglige utfordring å motivere pasienter til å arbeide med egne følelser, når det anses riktig. Mange har ikke det samme språket som norske pasienter når det gjelder å uttrykke psykiske prosesser, men mange, særlig de fra bykulturer, har det. De med mindre forutsetning for nyansert verbal kommunikasjon vil i større grad snakke om somatiske plager, men det betyr ikke at de ikke også er psykisk plaget. Behandleren må være til hjelp her, med en vennlig og støttende holdning, hvor det etter hvert kan utvikle seg et rom for å forstå smerten.

• Våre redskaper og metoder er tilpasset vestlige pasienter.

Når kart og terreng ikke stemmer, er det vår faglige utfordring å justere kartet og finne fram til metoder som passer den enkelte pasient. Det må understrekes at avvisning med en slik begrunnelse ikke forkommer ofte, og at det heller ikke beskriver institusjonens profil. Vi mener likevel det er viktig å løfte fram et slikt utsagn, da det viser seg at enkelte innen psykisk helsevern faktisk mener at de ikke kan tilby mennesker fra den tredje verden behandling.

• «Det er de somatiske plagene som står i sentrum, og du er i liten grad tilgjengelig for psykoterapi.»

Dette er en formulering skrevet i svarbrev til en traumatisert kvinne som er så plaget med søvnløshet at hun tilbakelegger kilometer etter kilometer gående, hver dag, for å klare å sovne på kvelden, som har gitt uttrykk for bunnløs fortvilelse, og som har møtt til alle konsultasjonene hos behandleren ved senteret. Vår erfaring med kvinnen er at hun er sterkt traumatisert og plaget, men at hun har få ord å beskrive sine plager med.

Denne begrunnelsen for avslag har vi støtt på i flere sammenhenger, og vi ser det som uttrykk for manglende kompetanse i behandling av flyktninger. I denne befolkningen er det mer vanlig enn i pasientgruppen ellers å referere til somatiske plager som uttrykk for psykiske plager. Som kjent er PTSD-symptomene ikke bare mentale plager, men økt fysiologisk aktivering. Dette stresset vil etter hvert gi seg utslag i ulike somatiske plager. Videre handler dette også om kultur, om forskjeller i måter å uttrykke smerte på.

Konklusjon

Det er alvorlig at enkelte representanter for norsk psykisk helsevern argumenterer som beskrevet over. Det fører til at pasienter med alvorlig psykisk lidelse utelukkes fra spesialisthelsetjenesten. Slike begrunnelser representerer ikke gode faglig vurderinger. De kan heller være uttrykk for usikkerhet, hjelpeløshet og manglende kom-petanse i møte med asylsøkere. En annen forklaring er uklare retningslinjer når det gjelder inntak, utredning og behandling.

Det bør kartlegges om slik praksis overfor asylsøkere er vanlig innenfor psykisk helsevern. Hvis det kan dokumenteres, bør tiltak iverksettes, for eksempel opprettelse av migrasjonshelsenettverk, som i Psykiatrien i Vestfold, egne flyktningteam, som Østafrikateamet i Oslo og andre tiltak som kan bidra til å øke kompetansen. Det bør sikres at tiltak implementeres i organisasjonenens struktur, i stedet for å være tiltak drevet i perioder av ildsjeler. I tillegg trenger vi klare retningslinjer vedrørende asylsøkeres rett til behandling. Og det aller viktigste: Spesialisthelsetjenestene og henvis-ende instanser må være i dialog.

psykolog-acj@live.no

rbrunvat@online.no

Nye medlemskriterier?

På Lederkonferansen 2010 argumenterte presidentskapet for at Psykologforeningen må endre medlemskapskriteriene for å oppfylle vår formålsparagraf, ikke minst formålet om å utvikle psykologisk kunnskap og sikre høy faglig og etisk standard i psykologisk virksomhet.

En storslagen visjon kan være bra å ha, men vi i Yngre psykologers utvalg (YPU) mener at presidentens argumenter slår feil. Siden det ble advart mot å sammenligne seg med Legeforeningen, da de har en snevrere formålsparagraf og i hovedsak kun tenker på medlemmene sine, skal vi avstå fra en slik sammenligning. Men vi vil argumentere for at psykologifaget og de personer og systemer som trenger vår kompetanse, best ivaretas ved at vi fortsetter å være en faglig forening og fagforening for en profesjon, slik vi er i dag.

Presidentskapet legger fram en visjon som tar mål av seg til å sikre psykologifagets kvalitet i et stadig mer komplekst samfunn, hvor et bredt spekter av faggrupper jobber med psykologi. Løsningen som skal sikre kvaliteten, er en endring i medlemskriteriene, slik at EuroPsy-masterne kan bli medlemmer i Psykologforeningen. Flere norske universiteter planlegger å legge om noen av sine masterprogrammer slik at de oppfyller EuroPsy på 3+2 års teoretisk skolering og ett år veiledet praksis. Dersom dagens utvikling fortsetter, har foreningen antydet at det samlet sett over de neste ti årene kun vil utdannes i overkant av 300 mastere med slik kompetanse her til lands. Til sammenligning vil det med dagens kapasitet i profesjonsutdanningen utdannes mer enn 3700 psykologer bare i Norge i samme periode, ifølge Psykologforeningens anslag. Det å endre medlemskriterier for å inkludere denne nye, men lille gruppen psykologikyndige bidrar derfor i liten grad til å sikre kvaliteten på psykologifaget, som presidentskapet har argumentert med.

Faglig bredde

Et annet argument for å inkludere EuroPsy-mastere er Psykologforeningens sterke helseorientering, noe som ut fra presidentens argumentasjon synes å bety at vi taper breddekompetansen i faget. Med unntak av spesialiteten i organisasjonspsykologi gir alle andre spesialiseringer en spesialitet i klinisk psykologi. Det vises til bredden av faglige spesialiseringer og fagmiljøer internasjonalt, som idrettspsykologi, familiepsykologi og militærpsykologi. Vi spør oss om dette argumentet stemmer. For er det ikke slik at vi også her til lands har enkeltpsykologer og miljøer som jobber innenfor spesialiserte felt som ikke nødvendigvis gjenspeiles i dagens spesialistordning? Psykolog er en beskyttet tittel i Norge, men hadde det vært en ordning som tillater bindestrekstitler, ville vel en psykologspesialist med fordypning i klinisk familiepsykologi tittulert seg som familiepsykolog? Vårt poeng er altså at Psykologforeningen allerede representerer en større bredde i psykologifaget enn det høres ut som når det argumenteres for å invitere EuroPsy-mastere inn. Vi er altså ikke enige i at psykologers kompetanse dekker en så begrenset del av psykologifaget at det hemmer Psykologforeningens mulighet til å oppfylle sin egen formålsparagraf.

Dessuten er det en stor andel av de offentlig godkjente psykologene her til lands som ikke er medlemmer av Psykologforeningen. Rett nok er 89 prosent medlemmer, men hvem utgjør den resterende andelen, og hvorfor er de ikke medlemmer? Det ble på årets lederkonferanse sagt at det i hovedsak er psykologer innenfor forskning og organisasjonspsykologi som velger å organisere seg i andre foreninger. Samtidig argumenterte presidentskapet med at det er nettopp disse to kompetanseområdene vi ønsker inn i foreningen. For man ser for seg at EuroPsy-mastere vil ta sentrale jobber både i administrasjon/byråkratiet og i fagutviklingsfelt på universiteter og ulike forskningssentre, nettopp de arenaene Psykologforeningen ønsker å ha medlemmer innenfor. Også vi i YPU ønsker dette, men hva da med å starte med de som allerede kvalifiserer for å bli, og burde vært, medlemmer, fremfor å endre medlemskriteriene til å inkludere nye grupper? Psykologforeningen bør, slik vi ser det, jobbe for å være mer attraktive for disse gruppene, istedenfor å tilpasse seg en sannsynligvis marginal gruppe mastere. Klarer foreningen å utvikle seg slik at universitetsansatte psykologer ser det som attraktivt å bli medlemmer, og at foreningen blir en viktig aktør også inn i det private næringsliv, tror vi at viktige medlemsgrupper som representerer bredden i faget, kan rekrutteres uten å endre medlemskriteriene.

Mot et uklart mangfold?

Vår skepsis til endring av så vel medlemskapskriterier som foreningsnavn er også begrunnet i viktigheten av å representere en enhetlig gruppe i form av én profesjon. En EuroPsy-master fra et norsk universitet vil ikke kunne bli autorisert som psykolog. Det er viktig, da vi tror at det å skulle ivareta to profesjoner (psykologer og EuroPsy-mastere) gjør det vanskeligere for foreningen å kommunisere hvem de representerer, både innad blant medlemmene og utad mot aktører i arbeidsliv og politikk. I dag ser vi eksempler på fagforeninger som organiserer en rekke yrkesgrupper innenfor samfunnsvitenskap og humanistiske fag. Medlemmene av disse foreningene opplever at de har vansker med å argumentere for en sammensatt medlemsmasse innenfor et sammenlignbart fagområde. Argumenter man kunne brukt for å heve lønnen for en undergruppe, kan bli underrapportert for å inkludere en annen gruppe i samme forening som det også skal forhandles om. Ulike yrkesgrupper strever med å forenes om gode argumenter, og opplever faren for å forsvinne i mengden for arbeidsgiveren.

YPU ønsker, som presidentskapet, at Psykologforeningen skal styrke sin posisjon faglig, politisk og samfunnsmessig. Men vi tror at foreningenen vil stå sterkere og bli tydeligere ved å representere autoristerte psykologer alene. Etter vårt syn bør vi heller jobbe for å inkludere de psykologene som i dag velger å organisere seg i andre foreninger, fremfor å åpne opp for en helt ny medlemsgruppe. Vi tror også at medlemmene ønsker en fagforening som representerer psykologene i en tid da psykologi har blitt allemannseie, og hvor det myldrer av tradisjoner og yrkesgrupper som påberoper seg å forvalte psykologisk kunnskap. Dette vil til syvende og sist også gagne våre viktigste leverandører: mennesker og systemer som har behov for å motta etisk fundert og forskningsbasert anvendt psykologisk komeptanse.

raks@lds.no

Internasjonal erfaring

Jeg har vært engasjert i studentpolitikk og aktivt fagforeningsarbeid i flere nordiske land, i tillegg til studier og arbeidserfaring i noen av dem. Med bakgrunn i dette kan jeg slå fast at samfunnsposisjonen for psykologkollegaer i våre naboland er svært ulik den som norske psykologer, med god hjelp av sin profesjonsforening, har lyktes å innta. Verken i Finland, Sverige eller Danmark, eller i andre land så langt jeg har oversikt, finner man diskusjoner om hvorvidt psykologen skal ha utvidede ansvars- og myndighetsområder slik vi har her, når vi eksempelvis arbeider for henvisningsrett. Det samme gjelder diagnostiske oppgaver, som forutsetter en kontinuitet og dybde i utdanningen som kun to helsefaglige profesjoner besitter, psykologer og leger. Vi sammenligner oss gjerne med nettopp leger, og viser i den sammenhengen til både kvalitative og kvantitative strukturer i grunn- og spesialistutdanningen som sikrer den nødvendige kompetansen.

Drømmesituasjon i Norge

I mitt nettverk av nordiske kollegaer kjenner jeg ingen som ikke ønsker at de i sitt eget land hadde den profesjonsmessige tyngden i samfunnet som de norske psykologene har. For dem fremstår det som allerede er oppnådd her til lands, som en utopisk drøm. På 70-tallet hadde man i Sverige (på et tidspunkt da man i stor grad definerte fremtiden for psykologyrket) en ledelse som dyrket frem idéen om at det var viktig at psykologprofesjonen, heller enn å sammenligne ansettelses- og lønnsvilkår med legene, skulle «solidarisere» seg med helsefaggrupper med lavere lønn, for eksempel sosionomene. Dette kom til å påvirke foreningens lønnspolitikk. Den som ønsker det, må gjerne fordype seg i lønnsstatistikken for svenske og norske psykologer! I Sverige har man også et system med såkalt steg 1- og steg 2-psykoterapeuter, hvor psykologgrunnutdanningen munner ut i steg 1-kompetanse, mens man bør ha steg 2 for å arbeide som privat psykoterapeut. Utdanning på steg 2-nivå (legitimerad psykoterapeut) er åpen også for mange andre profesjoner som sosionomer, sykepleiere, prester eller personer i «annat människovårdande yrke». Dette får naturlig nok konsekvenser for kvaliteten på tilbudet som disse «psykoterapeutene» gir sine pasienter.

Fordel for masterne

«What’s in it for me?» er et naturlig spørsmål når det kommer til medlemskap i ulike foreninger. Det er også enkelt å skjønne at det for masterutdannede innenfor faget ligger en rekke åpenbare fordeler i å kunne knytte seg til Psykologforeningen, jamfør utsagn fra Hanne Børresen i Tidskriftet nr. 8: «På eit vis ville ei tilknyting til Psykologforeininga for meg som ikkje har psykologtittel, styrke kjensla av å vera profesjonell. Det ville vist at eg var godkjent av dei som har endå meir utdanning enn meg sjølv.» Men vi psykologer (les: foreningen) burde vel heller fokusere på hva som er fordelene for oss som profesjon, i stedet for å gå rundt og kartlegge hvilken nytte andre kan få av vår profesjonsforening?

Det er viktig at vi lærer av dem som har lyktes med å bygge en sterk profesjonsidentitet i tillegg til en sentral rolle i samfunnet – i stedet for å bygge ned allerede oppnådde goder og resultater som det har tatt flere tiår å etablere. Det kan ikke være en profesjonsforenings oppgave å arbeide for at andre profesjoner skal finne sin profesjonsidentitet!

Viktige spørsmål

Man burde i det minste stille følgende spørsmål:

• Hva skulle fordelene for psykologene være dersom fagfolk fra andre profesjoner ble inkludert?
• Hva er det historiske bakteppet for psykologprofesjonens samfunnsmessige posisjon og tyngde i Norge, og hvilke faktorer har gjort den mulig?
• Hva kan vi lære av psykologers profesjonsutforming og status i land som det er naturlig å sammenligne oss med?
• Hva er erfaringene fra andre profesjonsforeninger som har vært opptatt av å inkludere andre faggrupper – for eksempel Fellesorganisasjonen (FO), som organiserer barnevernpedagoger, sosionomer, vernpleiere og velferdsarbeidere?
• Hvordan vil utformingen av Psykologforeningens politikk bli seende ut med flere faggrupper med divergerende interesser? Det kan neppe tenkes at det mest interessante for de masterutdannede medlemmene ville være å fremme tiltak for psykologspesialistenes lønnsutvikling? Å snakke om A-lag og B-lag innenfor samme profesjonsforening (jamfør Tidskriftet nr. 8) er urealistisk. Halvorsen og Olsen stilte i Tidskriftet nr. 7 spørsmål om hvorfor ikke legene ivrer for å inkludere andre med avgrenset medisinsk utdanning. Et betimelig spørsmål!

Å dele kaka

De eventuelle kortsiktige gevinstene, som å øke medlemsmassen, må ikke komme i veien for en langsiktig strategisk planlegging rundt hva som virker fremmende for vår profesjon i en situasjon der stadig flere ønsker å ta sin del av «kaka», jamfør Christer Mortensens kommentar om coaching i juliutgaven av Tidsskriftet. Vi psykologer er trenet i å gjøre evnevurderinger av andre. Minst like viktig er det at vår egen vurderingsevne ikke tar ferie i en situasjon som vil kunne vise seg å være kritisk for hele profesjonsforeningens fremtid.

Jeg kan bli bekymret for kvaliteten i det fagpolitiske håndverket når jeg leser Tor Levin Hofgaard sitt utsagn i Tidskriftet nr. 8: «Det viktigste er at vi tar en beslutning, ikke hvilken.» Kloke beslutninger krever kvalitativt gode beslutningsprosesser. I et felt i radikal endring er det viktig å gjøre de riktige analysene som beslutningene baseres på. De riktige analysene forutsetter noen grunnleggende kartlegginger og vurderinger – før man ender opp med å ta inn nye koster som ikke bare koster ut støvet.

Empiri og rettferdighet

Vi hevdet, med empirisk belegg, at den nye opptaksordningen er mindre rettferdig enn den gamle. Gullestad repliserer at den nye opptaksordningen ikke er et forsøk på å få til et bedre eller mer rettferdig opptakssystem. Men bør ikke rettferdighet få avgjørende betydning når en skal endre et opptakssystem? På vegne av rettssikkerheten til studenter som søker opptak til profesjonsstudier i psykologi, finner jeg det beklagelig at Gullstad ikke deler min oppfatning på dette punktet, som understøttes av en rykende fersk NIFU-step rapport (Rapport 16/2010 – «Rettferdig standspunktvurdering – det (u)muliges kunst») som setter store spørsmålstegn ved praksisen knyttet til karakterfastsetting i VGS. Dette styrker min oppfatning om at dagens opptaksordning ved Universitetet i Bergen er mer rettferdig enn den nye ordningen ved UiO.

Ubegrunnet frykt

Gullestads andre hovedargument for direkte opptak er ønsket om en bedre integrering av klinikk og ferdighetsopplæring og en tidligere profesjonsretting. Hun viser imidlertid ikke til empiri som dokumenterer at et 1 + 5-årig løp (med profesjonsretting de siste 5 årene) gir dårligere psykologer/psykologutdanning enn den nye opptaksordningen (6-årig integrert løp). Det ser således ikke ut til at det finnes noen form for empirisk belegg som indikerer at det nye utdanningsløpet er bedre enn det gamle.

I sin iver etter å argumentere for den nye opptaksordningen går Gullstad heller ikke av veien for å mane frem spøkelser. Hun refererer til at det har vært to «alvorlige forsøk» på å redusere psykologutdanningen til 5 år. Jeg skal her nøye meg med å konstatere at departementet i et svar til en tidligere studentrepresentant i fakultetsstyret ved Det psykologiske fakultet, datert 2. februar i år, konkluderer med: «Departementet ser det ikkje som aktuelt med endringar i høve til graden cand.psychol. no.» I brevet slår departementet videre fast at: «Dette er også en klinisk utdanning hvor redusert studietid vil få negative konsekvenser for funksjonsdyktigheten til de uteksaminerte kandidatene. Departementet foreslår at studietiden fortsatt skal være seks år, og at graden cand.psychol. blir opprettholdt.» Gullestads frykt for at psykologutdanningen skal bli 5-årig, fremstår i lys av dette som ubegrunnet. Jeg mener dessuten at det vil være lettere å kutte et år på en integrert 6-årig utdanning enn på et 1+5-årig løp, der førsteåret er opptaksgrunnlaget til de resterende fem.

Mangfold og overlapp

Gullestad påstår at mangfoldet opprettholdes ved den nye opptaksordningen ved UiO, ved å vise til at man der har tatt opp personer med yrkesbakgrunner som politi, sosionom og forfatter. Enkeltkasus er ingen god dokumentasjon på generelle trender, og jeg henviser heller til poenggrensen for opptak på ordinærkvoten (med maksimalt 10 ekstrapoeng for høyere utdanning) til profesjonsstudiet i psykologi ved UiO høsten 2009, som var 65,5. Selv med full utelling for annen høyere utdanning kreves det altså svært gode karakterer fra VGS for å komme inn.

Når det gjelder det nye integrerte førsteåret ved UiO, hevder Gullestad at studentene i hovedsak ikke tilbys samme undervisning som dem som går på det ordinære årsstudiet i Oslo. Dette er positivt feil skal jeg tro svaret jeg fikk da jeg henvendte meg til Psykologisk institutt ved UiO med spesifikt spørsmål om dette. Da fikk jeg nemlig opplyst at 50 av 60 studiepoeng er 100 prosent overlappende mellom førsteåret på det nye profesjonsløpet og årsstudiet.

Avslutningsvis stiller Gullstad spørsmålet om hvem som har råd til å ta opp igjen årsstudier i psykologi for å komme inn på profesjonsstudier ved NTNU, UiB og UiT. Her har hun isolert sett et poeng. Men hvorfor hun ikke stiller samme spørsmål knyttet til det å ta opp igjen fag fra VGS, er for meg uklart. Faktisk er det slik at kursavgiftene ved de fleste private videregående skoler er langt høyere enn semesteravgiften ved norske universiteter. For meg fremstår derfor en opptaksordning basert på årsstudiene som langt mer sosial enn den ordningen Gullestad ivrer for.

Styrket tro

Etter grundig å ha lest Gullestads innlegg om opptaksspørsmålet i julinummeret har jeg blitt styrket i min oppfatning om at opptak til profesjonsstudier i psykologi bør baseres på karakterer fra årsstudier i psykologi og ikke på karakterer fra videregående skole.

staale.pallesen@psysp.uib.no