Tidsskrift for Norsk Psykologforening


	Tidligere utgaver	Abonnement og løssalg	Stillingsannonser	For annonsører	Skriv for oss	Om oss	English

Psykologforeningen

Du er her: Psykologtidsskriftet

Utgave 10-2010

Artikkel

Fagformidling og debatt / Bokanmeldelser

Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 47, nummer 10, 2010, side 966-968

Sprell levande om disseksjon og død

Å lese denne boka minner meg om dei aller artigaste fisketurane heime, der ein får mengder med fisk. Nokon fantastiske, og nokon heilt ukjende som eg kvir meg for å ta i.

Sprell levande om disseksjon og død

Å lese denne boka minner meg om dei aller artigaste fisketurane heime, der ein får mengder med fisk. Nokon fantastiske, og nokon heilt ukjende som eg kvir meg for å ta i.

Av dei bøkene eg har lese dei siste åra, er dette kunnskapsreiseboka eg har hatt størst glede både av å lese i og å reflektere over. Eg tenkte tidleg på at nokon må skrive ei bokmelding til Tidsskrift for Norsk Psykologforening for å hjelpe fleire psykologar til å oppdage denne skatten. Og eg ville det skulle vere ei bokmelding som kunne matche kunnskapsnivået og formspråket i boka som vert omtala. Derfor tok eg kontakt med fire av mine faglege heltar som eg tenkte kunne skrive godt, klokt og inspirerande om dette.. Av fleire av dei fekk eg inspirerte mailar som viste stor entusiasme over boka. Kva gode grunnar heltane mine hadde for ikkje å skrive bokmelding, kjem eg ikkje på. Men det er ikkje gjort, og eg synest framleis det er viktig og skal gjerast. Så derfor skriv eg sjølv.

Kunnskap og språkleik

Å skrive ei bokmelding som speglar boka sitt innhald og språkform (ei mimetisk bokmelding trur eg Stueland ville ha sagt, og eg måtte ha slått opp i ordboka eller spurt nokon om kva ordet mimetisk tyder), har eg ikkje mulegheit til. Eg kjenner at eg manglar både tilstrekkeleg kompetanse til å plukke opp og skilje mellom nyansar reint kunnskapsmessig, og denne virile, leikne ordbruken som Stueland brukar. Men det er meir viktig at boka vert kjend for fleire, og at fleire kan få denne glede av å oppdage boka enn at bokmeldinga er imponerande.

Han skriv slik at eg kjenner lukta slå imot meg, eg vil vri meg vekk frå boka og samstundes lese vidare, og eg tok meg sjølv i å ville dusje etter å ha lese det kapittelet

For eg er imponert. Dette er ei kunnskapsbok Trond Berg Eriksen brukte tre sider i Morgenbladet til å lovprise, og som folk med kunnskapstørst får stjerner i augo av å kunne dele litt av. For dei som ikkje har plassert Stueland på litteraturkartet: Han har gitt ut fleire diktsamlingar og essays, fekk Kritikerpris frå Kritikerlaget i 2005 og, litt sladder for dei som måtte finne interesse av slikt: god venn av ein annan, no meir kjend forfattar, Knausgård. Når Karl Ove skriv om sin venn Espen frå studietida, han som er så sprenglærd i møte med Olav H. Hauge, er det denne Espen.

Dyslektisk møte med døden

Tema i boka er disseksjon. Forfattaren skildrar korleis disseksjon har gått føre seg, og korleis kulturen har forhalde seg til disseksjon sidan starten av 1300-talet til i dag. Historiene Stueland har leita fram og fortel oss, og analysane hans av kva dette kan fortelje oss om kulturendringar og haldningane til kropp, død og til livet, får meg stadig til å stoppe opp, humre, tenkje meg om, og lure litt.

Forfattaren har grave fram så uendeleg mykje kunnskap frå ulike område: medisin, psykologi, historie, sosialantropologi, kunsthistorie, rettsmedisin, kriminologi, litteraturhistorie og vitskapshistorie. Med ein imponerande fridom og mot til å sette element frå dei ulike vitskapane saman, deler han med lesaren det han sjølv oppdagar gjennom leiting og skriving. Vi får vere med han til det anatomiske teater, og les om både da han oppdaga det og om nyfikenheita hans frå då han først høyrde om det medan han var student i Bergen. Vi blir tatt med til bygging av anatomiske teater fleire stader rundt om i Europa på 1500-talet, til måleri og forteljingar som fortel om dei anatomiske teatera frå dei vart bygde og til moderne tid – og også når han ein dag, truleg våren 2009, er gjest hjå patologane på Gades i Bergen, og fortel oss om sine tankar kring det å vere med på disseksjon av ei dame. Han skriv slik at eg kjenner lukta slå imot meg, eg vil vri meg vekk frå boka og samstundes lese vidare, og eg tok meg sjølv i å ville dusje etter å ha lese det kapittelet.

Stueland skriv om forskriftene kring obduksjon, og om rettsmedisin. Gjennom å formidle korleis Leonardo da Vinci, Rembrandt, Lars von Trier, Hamlet, Jakob Sande, James Joyce og Robbie Williams forheld seg til død, fortel han korleis kulturen kring oss er med på å forme haldningane våre til døden og livet. «Vi har sørget for å regulere døden og dempe det uutholdelige, slik at vi personlig slipper å ta hånd om det. Noe som gjør at talemåtene smittes, og vi blir mer dyslektiske i møte med døden,» skriv Stueland, og det at han skriv og tenkjer så fritt om temaet, gjer at eg får hjelp til å gjere litt av det same.

Absurd og morosam

Boka gir meg også innspel til å bruke Internett og finne fram til litt meir av det som vert skildra. Til dømes skriv Stueland om samtidskunstnaren Orlan: «Orlans prosjekt er tøft og sinnssykt.» Han diskuterer hennar sjølvportrettskunst, der ho med eigen kropp som materiale «gjør kroppen til et metamorfosisk krysningsfelt mellom kunst og medisin», og viser bilete av noko av det ho har gjort med seg sjølv og stilt ut. Eg blir nyfiken, og finn hennar kunstverk lett tilgjengelege på nettet. I timar vert eg sitjande på virtuell kunstutstilling som fylgje av dette. Tatoveringar er heller ikkje det same for meg, etter Stueland sine analysar av fenomenet.

Ofte, akkurat idet eg får raudtankar som «uff, kva er det med meg som finn dette avskylelege så fascinerande», eller «her finst meir i livet enn kunnskap!», og skal til å legge ifrå meg boka, så fyller Stueland plassen med absurditetar, rare historier og humor. Eg har sjeldan ledd så godt åleine som etter å ha lese analysen av «Rock DJ» med Robbie Williams og leita fram og sett denne på YouTube.

Eg har vakse opp på ei øy, med havet som spiskammers utanfor. Boka gir meg kjensle av noko eg kjenner heimanifrå: Det å kunne dra på fisketur og få mengder og massar med fisk, nokon kjempestore, ein lurer på om ein har botn, men så er det fisk, det er tungt å dra opp, ein er redd for å miste suggen, men så vert det rop og glede i båten når ein har fått han opp! Det å få ulike sortar, nokon heilt ukjende som eg ikkje veit om eg vil ha inn i båten og som eg iallfall kvir meg for å ta i. Og det å oppdage sortar som er fantastiske, trass i at eg ikkje har sett dei før. Stundom finn eg ut at eg vil til lands att, for det er måte på kor mykje fisk ein vil stelle på ein dag, og boka må leggjast på hylla nokre dagar. Boka er som dei aller artigaste fisketurane. Om døden og livet. Les!

Anmeldt av Solfrid Raknes BUP, Voss sjukehus

Faglig politisk manifest

Dette er en ubestemmelig bok; den irriterer og begeistrer samtidig – en viktig bok og en totalt overflødig bok. I de rette hender er dette et vesentlig bidrag, i mange andres hender i beste fall litt interessant.

Jeg gledet meg da jeg fikk denne boken i hendene, temaet fenger faglig sett. Fenomenet viktig samfunnsmessig. Lay-out og cover tiltalende. Boka innbyr til noen timers gjennomlesning.

På omslaget loves leseren en analyse av et «uønsket problem som følge av en villet utvikling». Forfatteren tar for seg en trend og analyserer på et globalt plan denne verdiutviklingen globalisering, konkurranseutsetting og liberaliseringen samfunnet har gjennomgått og gjennomgår. Forfatteren er tydelig til stede, med sin lange erfaring innenfor rusfeltet som bakteppe. Den pseudonøytraliteten som kan prege våre fagbøker, er skrellet vekk. Det er til tider spennende, mens det i andre deler av boka blir noe moraliserende og preges for mye av en veteran som skriver sitt faglige og politiske manifest. Tonen i boka er varm og solidaritetstanken nærværende, til tider litt påtrengende. Hans faglige analyser blandes med synspunkter og personlige anekdoter og betraktninger. Dette gjør boka lettlest, men kan også bidra til at argumentasjonen og analysen blir noe mindre stringent enn ønskelig.

Bokas budskap kan oppsummeres i at «… vi er vitne til en moderne elendighet som i hovedsak bunner i mangel på anerkjennelse, arbeidsledighet, utilstrekkelige integreringstiltak og de unges vansker med å innfri tidens spesiell kunnskapskrav», med andre ord ingen ny tanke, men en nyttig påminnelse for oss som ofte er opptatt av individer og små grupper.

Forfatteren setter samfunnsproblemet han analyserer, inn i en ramme av verdi og ideologi, han vil at vi skal løfte blikket opp fra avisenes krigstyper og tenke oss om. Jeg lar meg engasjere selv om jeg som psykolog blir sittende og savne individets medbestemmelse i eget liv. Men det er en annen bok. Dette handler ikke om terapi, men om politikk.

Jeg vil anbefale boka, særlig hvis du jobber med samfunnsutvikling og politikk eller skole, eller om du politisk tilhører ytterste høyre fløy.

Anmeldt av Bjørn Otto Meyer, privatpraktiserende i Skien

Kort med hensikt

Olsen-utvalgets rapport, fremlagt tidligere i år, avdekket at personer i Norge med en kjent psykisk lidelse stod for 91 av 132 drap (71%) i perioden 2004–2009. Omfanget aktualiserer spørsmålet om psykiatriske pasienters rettslige stilling sett i forhold til deres rett til adekvat behandling. Men rettspsykiatri og rettspsykologi omhandler mye mer enn drap. Psykologer og leger opptrer regelmessig i retten som sakkyndige og som vitner, både i straffesaker og sivilrettslige saker. I hovedsak vil det være slik at retten oppnevner sakkyndige, mens advokater i rollene som prosessfullmektiger eller aktor/forsvarer innkaller den som har behandlingsansvar for pasienter som befinner seg i en rettsprosess. Kritiske stemmer hevder at psykologer og psykiatere i rollen som sakkyndige bidrar til å undergrave det frie dommerskjønnet som hele rettsvesenet hviler på. Om disse spørsmålene forholder forfatteren av Rettspsykiatri – en indtroduksjon seg taus.

En sakkyndig opptrer i rollen som en venn av retten, mens en behandler nødvendigvis vil være en venn av pasienten

Randi Rosenqvist er spesialist i psykiatri og har sittet i Den rettsmedisinske kommisjon siden 1983. Forlaget annonserer at boken i særdeleshet er skrevet for leger og psykologer som i sin rolle som behandlere i det psykiske helsevernet må forholde seg til følgende: at pasienter er siktet i en straffesak, tvangstiltak, pasienters erstatningsansvar og erstatningskrav, og vurderinger av pasienters evne til å møte i en rettssak eller sone en dom. Bokens hovedtema er hvordan rettslige og juridiske forhold som dels ligger utenfor, dels overlapper lov om psykisk helsevern, kan virke inn på en pasients situasjon. Omtalen av utilregnelighetsbestemmelsen (jf. straffeloven § 44), straffereduksjonskriterier knyttet til psykiatriske forhold (jf. straffeloven § 56) og særreaksjoner som forvaring og dom til tvungen omsorg (straffeloven § 39) er instruktive, men oppleves imidlertid som kontekstløse uten en dypere idéhistorisk redegjørelse.

Boken er kort og oversiktlig delt i fire deler: Rammene for rettspsykiatrisk arbeid, Strafferettspsykiatri, Sivil rettspsykiatri og Psykisk helsevern, sivile tvangshjemler og dom til tvungent helsevern. Oppbygning og form bidrar til at boken med letthet kan fungere som et oppslagsverk og minileksikon for behandlere som må belage seg på å møte i retten.

Rosenqvist synes å ha en klar og fornuftig didaktisk målsetting om å få psykologer og leger til å skille sin rolle som behandler fra rollene som rettsoppnevnt sakkyndig og sakkyndig vitne. Å overvære kollegaer som, ofte oppmuntret av advokater og dommere, svarer på spørsmål langt utenfor sin kompetanse og sitt mandat, kan gi et inntrykk av både overmot og uforsvarlighet. En behandler vil i utpreget grad ønske å se og fremheve ressursene hos sine pasienter, mens det av en sakkyndig forventes en nøytral og objektiv fremstilling av mennesker og saksforhold. En sakkyndig opptrer i rollen som amicus curiae, en venn av retten, mens en behandler nødvendigvis vil være «en venn av pasienten». Å lese Rosenquists bok vil kunne gi behandlere tiltrengt kunnskap om juridiske forhold, noe som kan forebygger bombastiske vitneutsagn og vurderinger med ukritisk, positiv valør som like gjerne kan virke negativt inn på rettens oppfatning av pasientens psykiske status og prognose.

For alle som arbeider mer spesialisert med strafferettspsykiatri og skadeerstatning på bakgrunn av oppnevning av domstolene, vil boken naturlig nok ha mindre å tilføre. Rettspsykiatri – en introduksjon utelater faglige temaer som er grundigere behandlet i boken Rettspsykiatri i praksis (2004), som Rosenqvist forfattet sammen med professor i rettspsykologi, Kirsten Rasmussen. Boken virker, som sagt, kort med hensikt. En presentasjon av temaer som «Rettspsykiatriens idéhistorie» (inkludert Hamsun-saken) og «Den rettsmedisinske kommisjons arbeid» (inkludert kvalitetskriterier) ville kunne gjort boken mer komplett.

Psykiater Rosenqvist skal berømmes for at hun tydelig anstrenger seg for å inkludere spesialister i klinisk psykologi som jevnbyrdige og likestilte kollegaer i det rettspsykiatriske arbeidet. Den uforsonlige tvekampen Langfeldt–Schjelderup står tilbake som et bleknet minne over to profesjoner som til slutt dannet en (u)hellig allianse i striden rundt Juklerød på Gaustad sykehus. God lesning.

Anmeldt av Jon Ståle Gjesdal Henriksen, medlem i Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP)

Boknytt

Susan Møller Rasmussen og Ole Taggaard Nielsen | Introduktion til ACT En brugsbog til klienten Om Acceptance and Commitment Therapy – en ny retning innenfor kognitiv terapi. Dansk Psykologisk Forlag, 2010

Jan Olav Gatland | Ord og orgasme Ein biografi om Ola Raknes Fiskarbonde-sonen frå Osterøy blei vegetoterapeut, verdskjend elev av sexterapeuten Wilhelm Reich og Sean Connery sin psykolog. Samlaget, 2010

Vitalitets-former Daniel N. Stern | Livet viser seg i mange forskjellige vitalitetsformer. Om dynamiske opplevelser i psykologi, kunst, psykoterapi og utvikling. Hans Reitzels Forlag, 2010

Kristin Spitznogle | Hemmelige rom Norske kvinners seksuelle fantasier Seksualitet anno 2010 belyst gjennom kvinners egne beskrivelser av fantasier og hvilke forhold de har til dem. Cappelen Damm, 2010

Jan Tøssebro | Hva er funksjons-hemming Forskning, politikk og forståelse. Om institusjonenes vekst og fall, betingelser for deltakelse i hverdagsliv, skole og arbeid.

Universitetsforlaget, 2010

Lisbeth Iglum Rønhovde | ...og noen går det trill rundt for! Om hjernen, tenåringer og pedagogisk praksis Tenåringers nevrologiske modning og utvik-ling formidlet av spesialpedagog. Gyldendal Akademisk, 2010

Kari Bøckmann og Alice Kjellevold | Pårørende i helse-tjenesten En klinisk og juridisk innføring Om pårørendes rolle og ressurser i omsorgen for sine nærmeste. Fagbokforlaget, 2010

Atle Dyregrov |Barn og traumer En hånd-bok for foreldre og hjelpere Hvordan reagerer barn på traumatiske situasjoner? Hvordan kan de hjelpes? Oppdatert andreutgave. Fagbokforlaget, 2010