Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 47, nummer 11, 2010, side 1046-1053 Relaterte saker

Mangfold gir styrke

Tor Levin Hofgaard

President i Norsk Psykologforening

Sentralstyret foreslår for landsmøtet at vi endrer kriteriene for medlemskap i foreningen, og inviterer som medlemmer de som har psykologiutdanninger på høyt nivå, og som er del av psykologprofesjonen i resten av verden.

Mangfold gir styrke

Sentralstyret foreslår for landsmøtet at vi endrer kriteriene for medlemskap i foreningen, og inviterer som medlemmer de som har psykologiutdanninger på høyt nivå, og som er del av psykologprofesjonen i resten av verden.

MANGFOLD I VERDEN: Et stadig økende antall masterutdannede, som kan kalle seg psykologer i resten av verden, kan komme til å øve press mot myndighetene og stille spørsmål ved tittelbeskyttelsen. Det er bedre å være føre var og invitere dem inn, skriver psykologforeningens president. Illustrasjonsfoto: Flickr.com

DEBATT: PROFESJON I ENDRING

Hvem skal få bli medlem i Norsk Psykologforening? Hvordan og av hvem skal psykologfaget forvaltes? Debatten har gått høyt i Tidsskriftet i hele år, og er godt representert i det siste nummeret før landsmøtet. Tor Levin Hofgaard begrunner her hvorfor sentralstyret foreslår å endre kriteriene for medlemskap i Psykologforeningen.

Det er flott at det i år har pågått en debatt i Tidsskriftet om profesjonen i endring. Det skulle bare mangle om vi ikke skulle ha en levende debatt om den rivende utviklingen vi har sett for psykologprofesjonen nasjonalt, og ikke minst internasjonalt, de siste tiårene.

Vi må stille oss spørsmålet om vi skal begrense vårt faglige tilfang, vår innflytelse på og vår delaktighet i profesjonens ekspansjon til andre samfunnsområder fordi helselovgivingen i Norge er som den er

Psykologiske forklaringsmekanismer får stadig større plass innenfor alle fag, og det er snart ikke noe samfunnsområde der ikke psykologer kan bruke sin spesifikke kompetanse. Også i Norge jobber psykologene på mange ulike områder. Likevel har profesjonens utvikling her hjemme i hovedsak skjedd innenfor klinisk psykologi, fordi helselovgivingen setter rammene for profesjonen gjennom beskyttelsen av tittelen «psykolog», som kun gjelder helsepersonell. Psykologprofesjonen her i Norge utgjør med andre ord bare en liten del av det profesjonen i realiteten omfatter. Årsaken til denne forskjellen er nasjonal lovgivning, og skyldes i mindre grad faglige årsaker.

Nødvendig beskyttelse

Den beskyttede tittelen har vært en suksess for helsevesenet. Den skaper tydelighet og retning for utdannelsen, og den rammer inn virksomheten til psykologer i et godt og klart lovverk som omfatter alle som bærer den. Uten slike lovrammer er det tvilsomt om psykologers kompetanse hadde vært så tilgjengelig for brukerne av helsetjenester. I land uten slik beskyttelse er antallet kliniske psykologer i forhold til folketallet mindre enn i Norge. Dette er grunnen til at Norsk Psykologforening mener at psykologtittelen fortsatt må beskyttes.

Likevel er det grunn til å spørre om utviklingen her i Norge også kan få utilsiktede konsekvenser. Norsk Psykologforening kan om få år bli en ren klinisk psykologforening, mens verden for øvrig utnytter psykologprofesjonen også på alle andre samfunnsområder. Det er videre grunn til å være urolig for at foreningens faglige tyngde kan bli svekket, når en stadig større andel av psykologiske forskere rekrutteres blant dem som tar en masterutdanning, og som dermed ikke kan bli psykologer eller medlemmer hos oss. Et annet perspektiv er at et stadig økende antall masterutdannede, som altså kan kalle seg psykologer i resten av verden, kan komme til å øve press mot myndighetene og stille spørsmål ved tittelbeskyttelsen. Ettersom helsemyndighetene har gjort det klart at det er kliniske psykologer vi skal være, er det ikke usannsynlig at masterutdannede vil kunne nå frem med argumenter om at det bare er den kliniske psykologtittelen som skal være en helsepersonelltittel. Norsk Psykologforening kan da ende opp med å være en av flere foreninger der psykologer er organisert. Og erfaringene fra land der man har hatt slik spredt organisering av psykologer, er ikke gode.

Godt spørsmål

Norske psykologer er utvilsomt en suksess. Vi har høy faglig kvalitet, vi har høy etisk standard, og vi har rammer for vårt virke som nærmest ingen andre kliniske psykologer i Europa har. Vi er ettertraktet hos brukerne, og i helsevesenet, og vi har generelt sett høy status i samfunnet, sammenliknet med psykologer i andre land. Vi er kommet i denne posisjonen fordi vi alltid har heist betydningen av høy faglig og etisk standard. God fagpolitikk er også god fagforeningspolitikk.

På ett av de mange medlemsmøtene jeg har vært på de siste årene om profesjonen i endring, spurte et medlem: «Hvorfor skal vi begrense suksessformelen som har gjort klinisk psykologi så solid og vellykket i Norge til bare å gjelde klinisk psykologi? Hvorfor skal vi ikke ha ambisjoner om å bidra til et løft for alle dem som utdannes på samme nivå som oss selv, og som til og med er psykologer rett utenfor vår dør?»

Dette spørsmålet hadde jeg ikke noe godt svar på. For jeg mener jo at kunnskap er det eneste det blir mer av når det deles. Jeg tror på at felles faglig innsats gir et resultat som er mer enn summen av delene. Og jeg tror ikke psykologprofesjonen i Norge er så skjør og sårbar, verken faglig eller lønns- og arbeidsmessig, at den svekkes av at faget blir større. Faktisk tjener flere av masterne i dag like mye som eller mer enn oss, så vi snakker ikke om noen lavlønnsgruppe. Og vi har allerede hatt en sentral rolle i å spre vår suksessformel i Europa gjennom sertifiseringsordningen EuroPsy, som nå skal rulles i gang på hele kontinentet.

Vi må stille oss spørsmålet om vi skal begrense vårt faglige tilfang, vår innflytelse på og vår delaktighet i profesjonens ekspansjon til andre samfunnsområder fordi helselovgivingen i Norge er som den er. Og hvis vi ikke lenger faglig kan begrunne denne begrensningen, og skille mellom dem og oss, bør vi ikke da inkludere i foreningen våre faglige kolleger som er psykologer utenfor landets grenser, selv om de ikke kan kalle seg psykologer i Norge?

Disse spørsmålene startet en helt ny omdreining i mine egne refleksjoner omkring profesjonen i endring, og i spørsmålet om medlemskap i Norsk Psykologforening for andre enn dem som etter norsk lov defineres som psykologer.

Grundig debattert

Siden dette spørsmålet ble stilt på et medlemsmøte, har debatten i foreningen gjennomgått mange stadier. Det er verdt å minne om at medlemsdebatten startet allerede i 2004. I de siste tre årene har den foregått på dialogmøter med universitetene, på lederkonferanser og -samlinger, på medlemsmøter i nærmest alle lokalavdelinger og på andre møteplasser for psykologer. Tilbakemeldingene fra medlemmene har hele tiden vært at dette har vært en viktig og nødvendig debatt. Og selv har jeg også hatt nytte av å diskutere dette med psykologkolleger fra mange ulike land, fra Sverige til Australia.

Slik Sentralstyret har vurdert det, har prosessen vært preget av nysgjerrighet, og et forsøk på å øke forståelsen av et komplekst tema i hele medlemsmassen. Et kjennetegn på en god forening er at dens medlemmer deltar aktivt i debatten, og at vi har takhøyde for ulike synspunkter og vinklinger. Det har derfor vært gøy å oppleve engasjementet rundt prosessen. Selvsagt vil det være ulike meninger i en slik kompleks sak. Det noen mener er et prinsipp, kan for andre være mer et spørsmål om pragmatikk. Det noen mener er strategisk lurt, mener andre er strategisk uklokt. Når jeg for eksempel leser innlegget fra Yngre Psykologers Utvalg (YPU) i septembernummeret av Tidsskriftet, kan jeg nikke gjenkjennende til nesten alle argumentene. Perspektivet de har, er ikke vanskelig å forstå, og konklusjonen er logisk ut fra den vektleggingen de gjør av sakskomplekset. En annen vektlegging kan imidlertid lede til andre konklusjoner.

Sentralstyret vil invitere inn

Sentralstyret har drøftet profesjonen i endring mange ganger de siste tre årene. Men vi bestemte tidlig i prosessen at vi ville ha en grundig og bred debatt i hele foreningen før vi ville konkludere. Da Sentralstyret møttes 15.september i år, var det imidlertid på tide å oppsummere.

Sentralstyret foreslår nå for Landsmøtet at vi skal invitere inn i foreningen de som faglig sett er definert som del av psykologprofesjonen utenfor Norge, altså de som har høyt faglig nivå, og som kan kalles psykologer – utenfor landets grenser. Vi mener dette vil skape faglig og politisk synergi, ved å gi mulighet for å komme med bedre faglige innspill og å utforme fagpolitikk innenfor områder vi i dag ikke har spisskompetanse på. Vi mener det vil skape et bedre grunnlag for forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår; vi får større tyngde, og foreningen øker antall medlemmer på andre sektorer enn i helsevesenet. Det vil virke lønns- og markedsmessig gunstig for psykologer, og vår forhandlingslegitimitet opprettholdes på ulike sektorer der psykologer og psykologi er aktuelle.

Vi mener også det vil virke positivt inn på videre- og etterutdanningstilbudet vi har, på grunn av økt etterspørsel etter kurs på felt der vi ikke har tilbud i dag. Større heterogenitet i medlemsmassens kompetanse vil stimulere til etablering av kurs og faglige tilbud innenfor områder som også medlemmer som primært jobber klinisk, vil finne interessante og nyttige. At dette skjer innenfor foreningen, og innrammet i en felles fagetikk, vil gjøre det mulig for oss å videreføre den suksessen vi har hatt med klinisk psykologi, og dermed spre suksessen til andre deler av profesjonens ekspansive nedslagsfelt.

Jeg ser frem til behandlingen av saken på Landsmøtet. Uansett utfall vet jeg at vi alle har hatt nytte av de debattene vi har hatt rundt profesjonen i endring, fordi det har økt vår bevissthet rundt faget, profesjonen og Psykologforeningens rolle. Slike debatter må vi holde levende for å bestå som en vital organisasjon.

tor@psykologforeningen.no

Fagforening – quo vadis?

Aase Prøitz

Psykologspesialist ved poliklinikken, allmennpsykiatrisk team, DPS Kongsberg sykehus, Vestre Viken

Forslaget om å utvide medlemskriteriene i Norsk Psykologforening vil fra et fagforeningsperspektiv bety å sage av den grenen vi sitter på. Et slikt vedtak vil undergrave Psykologforeningens posisjon som fagforening.

Fagforening – quo vadis?

Forslaget om å utvide medlemskriteriene i Norsk Psykologforening vil fra et fagforeningsperspektiv bety å sage av den grenen vi sitter på. Et slikt vedtak vil undergrave Psykologforeningens posisjon som fagforening.

ÈN PARAPLY: Psykologisk kunnskap kan brukes til mye mer enn behandling av psykiske lidelser, og det vil være klokt å same all faglig kompetanse inn under en paraply, skriver Henriette Kaasa, leder i Masterforeningen i Psyokologi (se neste side). Aase Prøitz er derimot bekymret for at Psykologforeningen mister fagforeningsprofilen hvis den skal favne for ulike grupper. Foto: YAY Micro

DEBATT: PROFESJON I ENDRING

Psykologforeningens sentralstyre vil foreslå for Landsmøtet i november at mastere med EuroPsy-kompetanse skal kunne bli medlemmer. Aase Prøitz mener det vil undergrave foreningens fagforeningsprofil.

Sentralstyret i Norsk Psykologforening foreslår å åpne for at mastere med Euro Psy-sertifisering kan bli medlemmer, og begrunner det med at dette i så fall ville være i tråd med hva europeiske psykologforeninger gjør. Disse masterne får ikke autorisasjon i Norge, og kan ikke kalle seg psykologer selv om utdannelsen så å si tilsvarer den norske. Noe av begrunnelsen for å åpne for medlemskap for denne gruppen er at de representerer nisjer innenfor psykologifaget (trafikkpsykologer, militærpsykologer osv.) som anses å være faglig interessante for psykologer i Norge, nisjer hvor vi i dag ikke tilbyr utdannelse. Hensikten er å favne bredden og utvide foreningen for psykologer til å omfatte også ikke-kliniske psykologer. I dag er Psykologforeningen en smal forening for kliniske psykologer, og foreningen trenger flere ben å stå på, argumenteres det med.

A- og B-medlemmer

Jeg tror ikke det tjener norske psykologers arbeidssituasjon å åpne Norsk Psykologforening for psykologer som ikke kan få autorisasjon i Norge. Psykologforeningen har i 50 år arbeidet for – og har lyktes svært godt med – å heve psykologstanden til den posisjonen vi i dag har i helsevesenet hva angår arbeidsforhold og lønn. Jeg er bekymret for at Psykologforeningen vil miste fagforeningsprofilen hvis mange ulike grupper av psykologer skal slås sammen under samme paraply. Det er allerede foreslått at de inviterte Euro Psy-masterne vil få begrensede rettigheter i foreningen. Hvor interessant et slikt B-medlemskap vil være for dem det gjelder, gjenstår å se. Men en idé om at Psykologforeningen ikke vil tiltrekke seg så mange av disse likevel, og dermed ikke representere noen risiko for dagens medlemmer, lyder i beste fall som et svært kortsiktig forsøk på å sukre pillen.

Denne todelingen av medlemmene vil etter min mening kunne undergrave nettopp det solide arbeidet foreningen har nedlagt for å heve psykologstanden til dagens status, en status som er helt unik i dagens sammenheng. Det er ikke utenkelig at det for arbeidsgivere vil kunne bli fristende å ansette Euro Psy-mastere i stillinger som per i dag bemannes av høyskoleutdannede. Euro Psy-mastere i høyskolestillinger vil kunne erstatte psykologer med norsk utdannelse eller eksplisitt godkjenning i Norge, rett og slett fordi arbeidsgiveren ser at de har fått tak i «psykolog», men uten å behøve å ansette dem i stillinger som i dag fordrer psykologer, og uten å behøve å lønne dem tilsvarende. Hva vil dette resultere i for dagens kliniske psykologer? Høyst sannsynlig færre stillinger, og i alle fall en svekket lønnsutvikling. Hvordan vil Psykologforeningen i denne situasjonen ivareta interessene til dagens medlemmer? Og hvordan skal Psykologforeningen tale to – eller flere – interessegruppers sak som fagforening?

Undergraver fagforeningen

Forslaget om å utvide medlemskriteriene i Norsk Psykologforening vil fra et fagforeningsperspektiv kort sagt bety å sage av den grenen vi sitter på; det vil si å undergrave Psykologforeningenss posisjon som fagforening. Legeforeningen ville aldri finne på noe sånt. Heller ikke sykepleierne. Sosionomene angrer i dag bittert på at de i sin tid ga slipp på NOSO og lot seg innlemme i FO sammen med vernepleiere og barnevernspedagoger. Hvorfor det skulle være en så tiltrekkende løsning for dagens medlemmer i Psykologforeningen, har jeg ennå ikke fått noen god forklaring på.

Etabler gjerne en interesseforening for ulike aktører som anvender faget psykologi. Det ville alle parter profittere på rent faglig. Men hold vår fagforening utenfor!

aaspro@vestreviken.no

Glade for sentralstyrets åpenhet

Henriette Kaasa

Leder i Masterforeningen i Psykologi

Masterforeningen i Psykologi ser med glede på at Psykologforeningens sentralstyre åpner for at mastere i psykologi skal kunne søke om medlemskap. Men formuleringen i forslaget til landsmøtet om begrensninger i stemmeretten er uheldig.

Glade for sentralstyrets åpenhet

Masterforeningen i Psykologi ser med glede på at Psykologforeningens sentralstyre åpner for at mastere i psykologi skal kunne søke om medlemskap. Men formuleringen i forslaget til landsmøtet om begrensninger i stemmeretten er uheldig.

DEBATT: PROFESJON I ENDRING

Psykologforeningens sentralstyre går inn for at mastere med EuroPsy-kompetanse skal kunne bli medlemmer. Masterforeningen i Psykologi gir her sin respons på forslaget.

Masterforeningen i Psykologi (MiP) er en interesseorganisasjon for dem med master/hovedfag i psykologi (heretter kalt mastere) i Norge. Vi representerer en voksende gruppe. Etter at den første kandidaten ble uteksaminert i 1983, har utdanningen økt i popularitet, og det er nå anslagsvis 800 personer som har hovedfag/master i psykologi. Vi har fulgt debatten rundt tittelbruk i mange år og vil med dette klargjøre vår posisjon. MiP ser med glede på at Psykologforeningen nå åpner for at mastere i psykologi skal kunne søke om medlemskap, gjennom forslaget som det skal stemmes over på landsmøtet. Det er behov for psykologisk kompetanse på mange områder i dagens samfunn – og mastere fyller viktige funksjoner på ulike arenaer.

Psykologisk kunnskap kan brukes til mye mer enn behandling av psykiske lidelser! Det er heller ikke vanskelig å argumentere for at det er klokt å samle all faglig kompetanse under en paraply: Det letter samhandling og kunnskapsutveksling.

I debatten rundt psykologprofesjonen ser man klare tendenser til en polarisering med psykologer på den ene siden og mastere på den andre. Fordommer og antagelser er lite konstruktivt å debattere ut fra – for eksempel er det en mer eller mindre uttalt antagelse i mange innlegg at masteres deltakelse i Psykologforeningen og en eventuell tildeling av EuroPsy-tittelen kan komme til å underminere fagfeltet. Det ser ut til å være en reell frykt for at vi ønsker å «kuppe» psykologtittelen. Etter vårt syn kommer dette meget godt til uttrykk i de begrensninger sentralstyret har satt i forslaget gjennom «..formuleringer som sikrer at i spørsmål om psykologtittel og i spørsmål om klinisk spesialitet, m.m. er det kun medlemmer som er psykologer, som har stemmerett». Det er vanskelig å forstå dette som annet enn et utslag av ovennevnte frykt.

Det er problematisk å innskrenke stemmeretten til noen medlemmer i noen saker, fordi man da risikerer en forringelse av etiske, demokratiske og faglige prinsipper. Vi ønsker dialog med Psykologforeningen og andre aktuelle organisasjoner, og vi håper at dialogen vil føre til et produktivt samarbeid.

MiP har vedtatt å arbeide for at våre medlemmer skal få tilgang til EuroPsy-tittelen. Vi ser ingen gode grunner til at at Norge, som eneste land i Europa, skal ha særordninger for EuroPsy-sertifisering, men forutsetter selvsagt at søkere med mastergrad tilfredsstiller de kravene som EuroPsy stiller. Tilrettelegging av dagens studieløp og overgangsordninger for uteksaminerte vil representere utfordringer, men også store muligheter for alle involverte.

henriettekaasa@hotmail.com

Fremdeles ubesvarte spørsmål

Joar Øveraas Halvorsen

Psykologisk institutt, NTNU

Alexander Olsen

Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, Det medisinske fakultet, NTNU

Ragnhild Klingenberg Stokke

Nic Waals institutt, Lovisenberg Diakonale sykehus

Fortsatt har vi ikke fått svar på hvilke fordeler medlemmene i Psykologforeningen har av å inkludere nye grupper i foreningen. Vi mener foreningen skal fortsette å være både en fagforening og en faglig forening – uten nye faggrupper som medlemmer.

Fremdeles ubesvarte spørsmål

Fortsatt har vi ikke fått svar på hvilke fordeler medlemmene i Psykologforeningen har av å inkludere nye grupper i foreningen. Vi mener foreningen skal fortsette å være både en fagforening og en faglig forening – uten nye faggrupper som medlemmer.

FRAGMENTERING: Ved å forandre medlemskriteriene mener vi at Psykologforeningen langt på vei legger til rette for oppsplitting av profesjonen, heller enn integrering av fagfeltet, skriver Joar Øveraas Halvorsen, Alexander Olsen og Ragnhild Klingenberg Stokke. Foto: YAY Micro

DEBATT: PROFESJON I ENDRING

Hvem skal få bli medlem i Norsk Psykologforening? Hvordan og av hvem skal psykologfaget forvaltes? Debatten har gått høyt i Tidsskriftet i hele år. Psykologforeningens sentralstyre vil foreslå for Landsmøtet i november at mastere med EuroPsy-kompetanse skal kunne bli medlemmer. Halvorsen, Olsen og Stokke synes ikke det finnes gode grunner for å endre medlemskapskriteriene.

Som påpekt av Kärki i septembernummeret bør det mest sentrale spørsmålet i debatten om medlemskap i foreningen være: Hvilke eksplisitte fordeler er det for den allerede eksisterende medlemsmassen i Psykologforeningen ved å inkludere nye faggrupper? Det kanskje mest slående med debatten til nå er at presidentskapet ikke har maktet å artikulere et eneste argument om hvilke fordeler det vil være for psykologene å endre medlemskapskriteriene.

I en reportasje i Tidsskriftets augustnummer er det interessant å merke seg at presidentskapet bruker fagetikk som et av hovedargumentene for endring i medlemskapskriteriene: Vi må tilby andre faggrupper medlemskap for å kontrollere at de utøver sin yrkesrolle på en etisk forsvarlig måte. Vi stiller oss undrende til at Psykologforeningen skal ha et ansvar for å se til at andre utøver sitt fag på en faglig og etisk forsvarlig måte. Dessuten tror vi at de aktuelle gruppene evner å ivareta både egen faglighet og fagetikk på egen hånd.

Alene om fagutvikling?

Hofgaard argumenterer for at Psykologforeningen bør romme alle deler av psykologien og utvikle disse videre. Dette er et ambisiøst mål, men det er betryggende å se at Psykologforeningen ikke stiller alene når det gjelder denne utfordringen. I Norge har vi fire universiteter og flere høyskoler som driver utdanningsvirksomhet og fagutvikling innenfor psykologi og tilgrensende områder. Det er grunn til å anta at disse institusjonene tar dette samfunnsoppdraget på alvor. Vi mener at Psykologforeningen vanskelig vil kunne stå i posisjon til å kunne utfordre fagutviklingen som foregår på disse institusjonene, og er dermed ikke bekymret for at faget vil stagnere dersom man bestemmer seg for å ikke inkludere andre faggrupper som medlemmer. Samtidig er det selvfølgelig viktig at foreningen tar ansvar for å være orientert om den fagutviklingen som pågår for å kunne påvirke og influere utviklingen. Psykologforeningen har allerede medlemmer som driver med forskning og fagutvikling både på universiteter, høyskoler og andre relevante institusjoner. Ved å interessere seg for disse medlemmene og legge til rette for samspill vil man kunne ha stor innvirkning på pågående fagutvikling. Dette har Psykologforeningen lyktes med tidligere, og vi ser ingen grunn til at man ikke skal kunne lykkes med det også i fremtiden, uten å endre medlemskriteriene.

Er vi for helseorientert?

Et annet argument som brukes for å inkludere nye faggrupper, er at Psykologforeningen står i fare for å få en «klinisk slagside» og ikke representere «bredden i norsk psykologi». Forslaget til endringer i medlemskriteriene sikrer at kun masterutdannete som tilfredsstiller EuroPsy-kravene, skal kunne søke medlemskap i Psykologforeningen. Etter foreningens egne beregninger vil kun et mindretall av de masterutdannete fra Norge tilfredsstille kravene til EuroPsy. Hvis dette stemmer, skyter presidentskapet hull i sin egen argumentasjon: Hvis så få masterutdannete vil kvalifisere for medlemskap, vil Psykologforeningen heller ikke i fremtiden representere «bredden i norsk psykologi» og vil fortsette å være en «helseorientert faglig forening».

Psykologforeningens historie er i all hovedsak en relativt vellykket historie om psykologers kamp for å bli anerkjent som helsepersonell og den fortsatte kampen om stadig utvidete rettigheter i denne rollen. Vi er likevel enige med presidentskapet i at psykologi er mer enn bare terapi. Men som vi skrev i septembernummeret, er det en mye større faglig bredde i foreningens nåværende medlemsmasse enn det presidentskapet vil ha oss til å tro. Det som gjør oss til en profesjon med felles identitet, er at vi har samme grunnutdanning, og ikke at alle ferdigutdannete psykologer jobber i klinikken. Dette er etter vårt syn en vesentlig forskjell.

Vi mener at presidentskapet skyter med løskrutt når det fremsettes at psykologers kompetanse i fremtiden ikke vil være relevant innenfor andre områder enn helse. Psykologers grunnkompetanse, som består av grundig kunnskap om basalemner i tillegg til klinisk kompetanse, er og vil fortsette å være viktig når man arbeider innenfor områder av psykologien som ofte ikke blir sett på som helseorientert, slik som organisasjonspsykologi, helt uavhengig om man inkluderer nye faggrupper eller ei.

Argumentasjonen om at man må inkludere nye faggrupper for å unngå å bli for helseorientert, er derfor etter vårt syn ikke et gyldig argument. Mastere i klinisk helsevitenskap og medisinere jobber i tilgrensende fagfelt, men det er forskjellige profesjoner med tilhørighet til ulike fagforeninger. På samme måte er psykologer i dag forskjellige fra andre yrkesgrupper med kompetanse innenfor psykologi. Når presidentskapet er bekymret for at Psykologforeningen skal bli for helseorientert, ignorerer de at til og med den amerikanske psykologforeningen for nesten ti år siden definerte psykologi som en helseprofesjon.

Heller mer attraktiv for psykologer

Det er vanskelig å spå hvilke utfordringer psykologer vil møte i fremtiden. Kunnskap er ikke statisk, og for å kunne tilpasse seg fremtidens behov må man være tilpasningsdyktig og utvikle faget videre. Vi mener at Psykologforeningen vil kunne løse denne utfordringen best ved å være i front når det gjelder utvikling av egen profesjon. Psykologforeningen må gjøre seg mer attraktive for psykologer som for eksempel jobber med forskning eller organisasjonspsykologi, heller enn å inkludere andre yrkesgrupper som «alibi» for å kunne vise til kompetanse på disse områdene. Ved å forandre medlemskriteriene mener vi at Psykologforeningen langt på vei legger til rette for fragmentering av profesjonen, heller enn integrering av fagfeltet.

Psykologforeningen har fram til nå maktet å balansere mellom å være både en fagforening og en faglig forening, og vi mener at foreningen vil kunne balansere dette også i fremtiden – uten nye faggrupper som medlemmer. Vi tror derimot at å inkludere nye yrkesgrupper vil gjøre denne balansen vanskeligere. Spissingen av vår fagkompetanse rettet mot helse, sammen med et solid profesjonspolitisk arbeid, har gitt oss gode eksempler på at psykologer ikke bare fungerer godt som tjenesteleverandører, men også i større grad opererer som premissleverandører på sentrale felt.

EuroPsy må kvalitetssikres

Psykologforeningen har over lengre tid arbeidet målrettet for å bidra til utarbeidelsen av en felles standard for psykologer i Europa. Vi støtter dette, og mener at en slik standard vil kunne få positive konsekvenser også for norske psykologer. Psykologforeningen har etablert en nasjonal tildelingskomité, og et titall søkere har allerede fått innstilt sine søknader som godkjent. Problemet er at EuroPsy på tross av gode intensjoner har et stykke å gå før en reell kvalitetssikring kan sies å være oppfylt. For eksempel er ikke det sentrale registeret funksjonelt enda, slik at instillingene om godkjennelse fra Norge ikke er behandlet, med den konsekvens at ingen foreløpig har fått utstedt EuroPsy-sertifikat.

Gjennomslagskraften EuroPsy vil ha i Europa og Norge, gjenstår å se. Norge ansees som et pilotland for utprøving av registeret, men bare fremtiden vil vise om dette registeret og forvaltningen av det vil oppfylle de høye standardene vi alle ønsker oss. Det er imidlertid interessant å merke seg at EU har avvist å gjøre EuroPsy til et direktiv for psykologiutdanninger i Europa. Å fremme forslag om endring i medlemskriteriene med kvalitetsikring via EuroPsy som et av de viktigste premissene er derfor etter vårt syn uheldig på det nåværende tidspunkt.

«Black box warning»

Hvis de foreslåtte endringene i medlemskapskriteriene vedtas, foreslår vi tre «black box warnings» mot fremtidige misforståelser:

  1. Til psykologer som er medlemmer i Psykologforeningen: Hvorfor en endring i medlemskriteriene er en fordel for deg som psykolog, er usikkert. Som en kompensasjon tilbys du imidlertid A-medlemskap i foreningen.
  2. Til andre faggrupper som vil søke medlemskap i Psykologforeningen: Du kan nå søke B-medlemskap i Psykologforeningen. Vær oppmerksom på at B-medlemskap innebærer følgende to begrensninger: (a) Ditt medlemskap er sannsynligvis uønsket av flertallet av de allerede eksisterende medlemmene i foreningen, og derfor (b) gis du begrensete rettigheter som medlem av foreningen.
  3. Til deg som vil jobbe med psykisk helse: Studer medisin! Du vil ha det samme ansvaret og kunne utføre de samme arbeidsoppgavene som en psykolog. Som en bonus har du mulighet til å bli medlem i en fagforening som fremmer dine faglige og profesjonspolitiske interesser.

joar.halvorsen@svt.ntnu.no

– Vi vil fortsette å mene om universitetene

Tor Levin Hofgaard

President i Norsk Psykologforening

Det ville vært en stor unnlatelsessynd dersom Norsk Psykologforening ikke påpekte at det er sider ved dagens studier som kan være modne for revisjon.

– Vi vil fortsette å mene om universitetene

Det ville vært en stor unnlatelsessynd dersom Norsk Psykologforening ikke påpekte at det er sider ved dagens studier som kan være modne for revisjon.

DEBATT: PSYKOLOGERS KOMPETANSE

Psykologforeningens president skader sitt eget lag ved å nedvurdere kompetansen til norske psykologer, skrev Helge Holgersen og Ståle Pallesen i forrige nummer. Bakgrunnen var Hofgaards engasjement i saken om opptak til profesjonsstudiet ved Universitetet i Bergen. «Foreningen har siden opprettelsen jevnlig bidratt til utviklingen av studietilbudet i psykologi,» svarer presidenten her.

I en debatt om reglene for opptak til profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergener jeg ved flere anledninger blitt beskyldt for å ha bedrevet maktdemonstrasjon, diktat av Akademia og for å ha falt Psykologforeningens medlemmer i ryggen. Bak beskyldningene står Helge Holgersen, klinikkleder og førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen, og Ståle Pallesen, programstyrer og professor ved Institutt for samfunnspsykologi.

Konfronterende

Holgersen og Pallesen velger en retorisk konfronterende stil jeg ikke kan se annen forklaring på enn at diskusjonen om opptaksordningen etter hvert har antatt uventede dimensjoner i Bergen, som blant annet har fått dekana ved Fakultetet, Gerd Kvale, til å gå av. Jeg har slik sett kommet i skuddlinjen på en måte som er overraskende. Dette fordi både psykologisk institutt i Oslo og Trondheim har vedtatt å foreta opptak til profesjonsstudiet gjennom Samordna opptak, og fordi Norsk Psykologforenings syn på denne saken bør ha vært kjent lenge gjennom uttalelser vi har kommet med blant annet i debatten rundt endringene som ble gjort i Oslo for flere år siden.

Det er en saklig uenighet om hvordan man best utnytter de seks årene man har til disposisjon for å utdanne helsepersonell, som har ledet til ulike konklusjoner ved ulike universiteter. Holgersen og Pallesen mener imidlertid det både er feil at Psykologforeningen har en mening om utdanningene, og feil at jeg som president i foreningen åpent påpeker at profesjonsstudiene har et utviklingspotensial med tanke på de nye kravene psykologer stadig møter.

Lite oppstiktsvekkende

Men det er ingen ny praksis at Norsk Psykologforening har oppfatninger om studietilbudene i psykologi. Foreningen har i hele sin 75 år lange historie hatt et nært forhold til universitetene. Vi har jevnlig bidratt, og gjør det fortsatt, til utviklingen av studietilbudet i psykologi – på lik linje med brukere, myndigheter, politikere, tilsynsmyndigheter og andre som har interesse i fortsatt utvikling av høy kvalitet på helsepersonell. Noe annet ville vel vært oppsiktsvekkende?

Det er derfor vanskelig for meg å se at det skulle bety en underminering av norske psykologer, ja, våre medlemmer, å påpeke at profesjonsstudiet fortsatt må utvikle seg for å fange opp nye ansvarsoppgaver, nye metoder og nye verktøy. Fulgte vi Holgersens og Pallesens logikk, ville enhver studieplanrevisjon være en innrømmelse av svakheten ved kompetansen til de som var utdannet tidligere. Skulle studieplanene for psykologer forbli uendret til evig tid, for ikke å «spenne ben under» dem som allerede er psykologer? Selvfølgelig ikke.

Unnlatelsessynd

Det ville vært en stor unnlatelsessynd dersom Norsk Psykologforening ikke påpekte at det er sider ved dagens studier som kan være modne for revisjon. Riksrevisjonen, SINTEF, Helsetilsynet og andre har gjentatte ganger påpekt forbedringspotensialer ved grunnleggende forhold hos psykologene – som lovanvendelse og lovforståelse, etterlevelse av retningslinjer og bruk av behandlingsveiledere. Derfor er vi da også i dialog med alle våre universitet om slike forhold som må tas hensyn til i nye studieplanrevisjoner. Jeg får virkelig håpe at denne dialogen også vil fortsette med Fakultetet i Bergen.

tor@psykologforeningen.no

Debattert

Debattert

Profesjon i endring
  • Årsaken En viktig årsak til at vi har fått en oppblomstring av mastestudier i psykologi i Norge, er embetsstudiets innretning. I prinsippet utdanner embetsstudiet generalister, i praksis er det en utdanning i klinisk psykologi med en klar innretning mot helsevesenet.

    Per Øistein Saksvik i Tidsskriftet 5/2005

  • Psykologiforening – Psykologforeningen må kjenne sin besøkelsestid og finne ordninger som gjør at de universitetsutdannede masterne i psykologi kan bli medlemmer. Litt justering i foreningens navn for eksempel til Norsk Psykologiforening, og en divisjon for hver av utdanningene kan være en måte å løse det på.

    Fanny Duckert i Tidsskriftet 3/2006

  • Kompetanse – Det er ikke psykologprofesjonens oppgave å hjelpe ulike mastere med å utvikle en fagidentitet. De har en egen kompetanse som samfunnet vil vite å bruke. Dersom det fantes en master i medisin, skulle personer med denne utdannelsen da få kalle seg lege?

    An-Magritt Aanonsen i Tidsskriftet 3/2006

  • Trussel Debatten på lederkonferansen i juni viste at for mange er problemstillingen kokt ned til å være for eller imot medlemskap for «mastere» i Psykologforeningen. I den forbindelse ble det sagt at «vi vil i mange år være flere enn dem, så de vil ikke bety noen trussel for oss». Samme utsagnet hørte vi ofte på åttitallet om oss – fra legene.

    Sverre L. Nielsen i Tidsskriftet 11/2007

Til toppen av artikkelen