Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 45, nummer 2, 2008, side 176-178 Relaterte saker

Debatt og kommentar

Landsmøtet ga kvalitetsarbeidet et puff

Erik Iversen

Medlem av Sentralstyret og leder i Kvalitetsutvalget

Med stort flertall gikk Psykologforeningens landsmøte 2007 inn for å opprettholde Sentralstyrets vedtak av prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis. Det er svært gledelig, og representerer en milepæl i foreningens kvalitetsarbeid.

Landsmøtet ga kvalitetsarbeidet et puff

Med stort flertall gikk Psykologforeningens landsmøte 2007 inn for å opprettholde Sentralstyrets vedtak av prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis. Det er svært gledelig, og representerer en milepæl i foreningens kvalitetsarbeid.

Her er bakgrunnen for at erklæringen ble fremmet. I 2005 vedtok den amerikanske psykologforeningen (American Psychological Association, APA) sitt Policy statement on Evidence-Based Practice (for mer informasjon, se www.apa.org/practice/ebp.html). Kvalitetsutvalget i Psykologforeningen mente at erklæringen var et viktig bidrag i debatten om evidensbasert praksis, og at den representerte en klargjøring av begrepet som vi selv kunne slutte oss til. Hovedoppgaven for Kvalitetsutvalget er å arbeide for å fremme kvalitet i psykologisk praksis og i psykologiske tjenester, og vi ønsket å legge denne forståelsen av evidensbegrepet til grunn for vårt videre arbeid.

Denne forståelsen av evidensbegrepet vil hjelpe oss i å motstå press for å gå på akkord med kvalitativt god psykologisk virksomhet

Først tenkte vi å utforme en norsk prinsipperklæring, og bruke begrepet «kunnskapsbasert» heller enn «evidensbasert». Utvalget arbeidet med prinsipperklæringen i over ett år. Den amerikanske utgaven ble først oversatt gjennom flere iterasjoner, både av fagpsykologer og av profesjonelle oversettere. Etter flere slike gjennomganger og mindre tilpasninger mente utvalget at det vanskelig kunne lages en egen norsk versjon som ville bli bedre og tydeligere enn den foreliggende oversettelsen. Utvalget kom gjennom denne prosessen også frem til at det ville være riktigere å benytte begrepet «evidensbasert» enn «kunnskapsbasert».

Evidensbasert psykologisk praksis innebærer integrering av den beste tilgjengelige forskningen med klinisk ekspertise sett i sammenheng med pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål. Essensen i erklæringen bygger på tre hovedsøyler:

1.
Evidensbasert praksis bygger på den til enhver tid beste tilgjengelige forskning som kan belyse de aktuelle problemstillingene. Slik forskning utgjøres av et antall forskjellige forskningsmetoder, fra kvalitativ forskning, kasus-studier og N=1-design, via helsetjenesteforskning og epidemiologiske studier, til randomiserte kliniske forsøk, eksperimentelle design og metastudier. Det er viktig at relevant forskningsmetode benyttes til de forskjellige problemstillingene.
2.
Klinisk ekspertise er den psykologiske kunnskap og faglige dyktighet som psykologer med standard norsk psykologutdanning eller tilsvarende besitter, og som tilfredsstiller forsvarlighetskrav, helselovgivningen og etiske prinsipper for nordiske psykologer.
3.
Pasientens, klientens eller brukerens egenskaper, bakgrunn og ønskemål er summen av de særlige forhold som det er naturlig å ta hensyn til i utformingen av tiltak. Det kan dreie seg om kjønn, alder og sosiale forhold som arbeidsevne, status, økonomi, nettverk, personlige forutsetninger og personlige preferanser.

En slik nyansert forståelse av evidensbegrepet er avgjørende for å danne et fundament for faglig utviklingsarbeid og fremme kvalitet i psykologiske tiltak og tjenester. Samtidig avvises snevre oppfatninger av hva som er verdifull forskning, og troen på at enkle manualiseringer av komplekse behandlings- og tiltaksbehov kan være tilstrekkelige. Denne forståelsen av evidensbegrepet vil slik Kvalitetsutvalget ser det, hjelpe oss i å motstå press for å gå på akkord med kvalitativt god psykologisk virksomhet når systemene ut fra økonomiske betraktninger ønsker forenklete og uforsvarlige løsninger. Den vil også kunne hjelpe oss til å svare faglig når noen vil prøve å «ta» oss og vår virksomhet ut fra utilstrekkelige forestillinger om hva som er «evidensbasert praksis». Sist, men ikke minst, er denne forståelsen en faglig rettesnor for hvordan vi kan videreutvikle god psykologisk praksis, slik at vi stadig streber etter det best mulige heller enn bare det faglig forsvarlige.

Psykologforeningen og utdanningene i RBUP

Bjørnhild Stokvik

Utdanningssjef

Tove V Bliksrud

Spesialrådgiver i utdanningsavdelingen

Mange psykologer er misfornøyde med utdanningstilbudet ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse. Psykologforeningen tar dette alvorlig.

Psykologforeningen og utdanningene i RBUP

Mange psykologer er misfornøyde med utdanningstilbudet ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse. Psykologforeningen tar dette alvorlig.

Sekretariatet i Norsk Psykologforening fikk i foregående år flere henvendelser fra psykologer som har deltatt i utdanninger ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP), helseregionene Øst og Sør og Nord. I tillegg skrev Anne Brager-Larsen et debattinnlegg i Tidsskriftet juli 2007. Budskapet i samtlige henvendelser var det samme: Det hersker misnøye med tilbud om en utdanning som skal tilfredsstille flere ulike faggrupper med ulikt udanningsnivå, og at dette er eneste alternativ til spesialisering som disse psykologene får fra sine arbeidsgivere.

Kritiske stemmer hevder at denne formen ikke er god, og at det dreier seg om «samfaglighet» snarere enn om «tverrfaglighet».

Generelt bunner misnøyen i at psykologene vurderer at deres kompetanse ikke blir tilstrekkelig imøtekommet. Gjennom å få tilbud om fellesundervisning med faggrupper som ikke er psykologer og med utdanninger av kortere varighet, gir de som uttaler seg, uttrykk for at tilbudet ligger på et for lavt faglig nivå. De opplever ikke å få kompetanseheving, men snarere at de blir avspist med «gjennomsnittet av syv forskjellige profesjoner» (Brager-Larsen, Tidsskriftet 7/2007).

Psykologforeningen tar henvendelsene meget alvorlig. Vi vil understreke at det selvsagt er vår oppgave å sørge for at utdanninger som leder til spesialistgodkjenning, skal være på et nivå som tilfredsstiller kravene til spesialiteten i barne- og ungdomspsykologi. Som et ledd i samarbeidet med RBUP, om problemstillinger knyttet til nivå og godkjenning, tok vi høsten 2007 initiativ til et felles møte der RBUP Nord, RBUP Vest og RBUP Midt-Norge var representert i tillegg til RBUP Sør/Øst. Hensikten med fellesmøtet var å få presentert de ulike programmene, også Psykologforeningens program, og å drøfte de ulike aktørenes plikter i en godkjenningsprosess.

Vi ble orientert om at utdanningene ikke er ensartede. Samtlige inneholder likevel minimum 128 timer for psykologene alene (profesjonsrettet). Dette timeantallet er sammenfallende med Psykologforeningens utdanninger og krav. I RBUP Sør/Østs utdanning representerer for eksempel den profesjonsrettede undervisningen 169 timer, hvilket utgjør mer enn det som kreves i Psykologforeningens fordypningsprogrammer. Denne utdanningen går over tre år og innebærer betydelig undervisning, der flere faggrupper er representert. Det er denne delen av utdanningen som betegnes som «tverrfaglig». Kritiske stemmer hevder at denne formen ikke er god, og at det dreier seg om «samfaglighet» snarere enn om «tverrfaglighet». Kritikerne gir uttrykk for at de ikke får tilstrekkelige utfordringer og opplever at nivået blir lagt et sted de for lengst har passert utdanningsmessig.

Det er viktig for Psykologforeningen å lytte til de kritiske røstene som kommer fra våre medlemmer. Vi ser at det er grunn til å se nærmere på begrepet «tverrfaglighet» og å drøfte hvordan tverrfaglighet bør utøves, og vi må stille spørsmål ved om det er hensiktsmessig tidsbruk å bli pådyttet repetisjon av grunnutdanningen. Ved RBUP Nord er en i gang med å utvikle et nytt toårig program. Psykologforeningen er invitert til å delta i styringsgruppen for en utdanningspilot i klinisk barne- og ungdomspsykologi, og vi har sagt oss villige til å stille med en representant som observatør med møte- og talerett.

Psykologforeningen vil arbeide videre med å utvikle gode og tydelige rutiner for godkjenning av utdanningene. I prinsippet skal søknad om fortsatt godkjenning av utdanningen alltid sendes Psykologforeningen før oppstart av et nytt program. Som et ledd i å følge opp utdanningene ved RBUP, og ut fra et ønske om å få til et samarbeid som kan gagne våre medlemmer, er det allerede avtalt nytt fellesmøte i juni 2008.

Psykologer i ledelse - en erfaring fra Helse Nord-Trøndelag

Jan-Ole Hesselberg

Allmennpsykiatrisk enhet, Sykehuset Namsos

Det kan se ut til at mange psykologer kvier seg for å gå inn i lederstillinger. Mine erfaringer som leder er udelt positive.

Psykologer i ledelse - en erfaring fra Helse Nord-Trøndelag

Det kan se ut til at mange psykologer kvier seg for å gå inn i lederstillinger. Mine erfaringer som leder er udelt positive.

Psykologer i ledelse har vært et satsningsområde for Psykologforeningen siden 2005. Mitt inntrykk er imidlertid at mange psykologer kvier seg for å gå inn i slike stillinger. Med det som bakteppe ønsker jeg å dele mine erfaringer fra tiden som leder ved Allmennpsykiatrisk enhet, Sykehuset Namsos.

Et aktivt forhold til prioriteringene vil gjøre oss bedre i stand til å utøve yrket vårt på en god måte.

I februar 2007, etter snaue 11 måneder som yrkesaktiv psykolog, fikk jeg tilbud om å ta over som leder ved enheten jeg jobbet på. Enheten betjener brorparten av de polikliniske pasientene i norddelen av fylket og består av 12 fagpersoner. I begynnelsen av 2007 led enheten under en av landets lengste ventetider (ca. 40 uker) og interne rutiner som både var uhensiktsmessige og lovstridige. Stemningen blant behandlere og ledelse var preget av frustrasjon og håpløshet.

Avgjørelsen var ikke lett. Jeg hadde imidlertid godt fotfeste i behandlerstaben, og ledelsen forespeilet meg tid og rom til å gjøre de endringene jeg mente var nødvendige. Derfor sa jeg til slutt ja. Behandlerne viste seg å være endringsvillige, og arbeidet har siden oppstarten vært preget av pågangsmot hos samtlige. Jeg valgte å legge vekt på fire temaer: prioriteringer, inntak, aktivitetsoversikt og kontakt med ventelistepasientene.

Prioriteringer er en sentral del av vår faglighet. Vi vil aldri ha nok ressurser til å kunne gi optimal hjelp til alle, og et aktivt forhold til prioriteringene vil gjøre oss bedre i stand til å utøve yrket vårt på en god måte. Lovverket understreker viktigheten av dette i helsepersonelloven § 6 (om ressursbruk) og gjennom skillet mellom rett og uten rett til «nødvendig helsehjelp». I tillegg til diskusjoner i enhetens fora ble prioriteringer operasjonalisert ved å gå bort fra en felles venteliste på enhetsnivå, til ventelister på behandlernivå.

Våre inntaksrutiner var ikke i samsvar med lovgivingen for spesialisthelsetjenesten. Vi satt med pasienter og oppgaver som kommunale tjenester hadde fått store midler for å betjene, og dette gikk utover de pasientene vi hadde som vår primærgruppe. Inntaksmøtet ble revidert i henhold til lovverket og består nå av utvalgte fagfolk som er oppdatert på dette. På sikt er målsetningen at denne gruppen skal møte alle de henviste pasientene for en grundig vurdering (jf. pasientrettighetsloven § 2–2).

Ingen ved klinikken satt med oversikt over aktiviteten på enheten. Hvor mange av de henviste pasientene ønsket vår hjelp? Hvor mange var i aktiv behandling? Hvilke pasienter gikk til hvilke behandlere? Jeg anså denne oversikten som helt avgjørende for å sikre god personalomsorg og pasientbehandling, og brukte mye tid på å finne gode løsninger på dette.

I juli 2007 ventet rundt 100 personer på hjelp fra enheten. Personen øverst på listen hadde ventet i ett år. Listen skapte frustrasjon, og oversikten over hvilke behov disse pasientene hadde, var dårlig. Tre fagpersoner møtte samtlige av disse pasientene høsten 2007, og det ble ført statistikk over utfallet av konsultasjonene. Den viste at 28 % aldri møtte, og konsultasjonene ble avsluttet. Ytterligere 34 % av sakene ble avsluttet i løpet av 1–3 konsultasjoner.

Med andre ord ønsket og trengte kun 38 % av pasientene hjelpen vår! At slik informasjon ikke er lett tilgjengelig for ledere i psykisk helsevern, er et lite under. De behandlingstrengende er våre «kunder». Er det rimelig at innehaveren i din lokale videosjappe har bedre oversikt over sin kundemasse enn det ditt Regionale helseforetak har over sin?

Tiltakene har tilsynelatende fungert, og per i dag står kun tre personer uten behandler. Vi kan i prinsippet ha så kort ventetid som vi mener er hensiktsmessig – uten at dette har gått på bekostning av det tilbudet vi gir. Tvert imot vil de pasientene som trenger det mest, få bedre behandling. Jeg tror kartleggingen av pasientenes behov og bevisstgjøringen av forholdet mellom gode prioriteringer og god faglighet har bidratt til dette.

Gjennom vår utdannelse og praksis tør jeg (med glimt i øyet) påstå at psykologer er verdens best kvalifiserte ledere. Ledelse er atferdsendring, og det er vårt yrke. Spe på med høy faglig integritet, og ingen er bedre kvalifiserte til lederstillinger i psykisk helsevern. Mine erfaringer er udelt positive, og jeg skulle gjerne sett flere kollegaer i samme rolle.

Til toppen av artikkelen