Flere psykologer har gitt uttrykk for at de opplever seg i skvis mellom krav og muligheter. Dette er et viktig signal, og bør være en pådriver for å få til en nødvendig endring av fokus i spesialisthelsetjenesten.
Både Skuterud og Korvann understreker i forrige utgave at psykologene kommer med rettmessig systemkritikk. Samtidig kommer de med gode råd til stressede psykologer. Et eksempel på George Orwells doublethink[1], eller?
En spesialist må ha fordypet seg i noen faglige spørsmål. Å redusere dette til to kompetanseområder, slik Helsedirektoratet foreløpig gjør, synes som en umulighet.
Jeg ble overrasket over å se Svein Øverland sitere mine «sterke og sinte ord», som han kaller dem, i sin kronikk i Tidsskriftets aprilutgave, og i anonymisert form.
Når det hevdes at «alt annet har vært prøvd» før ECT administreres, siktes det i all hovedsak til andre behandlingsformer innenfor den biomedisinske sykdomsmodellen, mens utvikling og bruk av psykoterapeutiske metoder ikke prioriteres for den aktuelle pasientgruppen.
Astrid Renlands innlegg om offerperspektivets dominerende posisjon i forståelsen av kvinnelige rusmisbrukere, er tankevekkende. Spørsmålene hun reiser, er også relevante i sammenheng med vold mot kvinner.
Likeverdige offentlige tjenester er en rettesnor også for psykisk helsevern. Men hvordan skal begrepet likeverdighet tolkes og hvilke tilpasninger trengs?
Mindfulnessmetoden har blivit den trollstav med vilken du kan vifta bort eller bemästra det svåra genom att invagga dig själv i tron att det inte alls finns.
Kommenter denne artikkelen