Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

Reportasje

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 43, nummer 3, 2006, side 244-247 Relaterte saker
Hvilken posisjon bør mastere i psykologi få etter endt studium?

Tenker nytt rundt psykologers identitet

Både profesjonsutdannede og masterutdannede bør kunne bruke psykologtittelen. Det mener professor Fanny Duckert, som er leder av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun foreslår at begge utdanningene gis mulighet for medlemskap i Norsk Psykologforening.

2006-03-244-01-c.jpg

I Forskningsveien 3 i Oslo utdannes det nå både mastere i psykologi og cand.psychol. Studentene deler en del av kursene og lærekreftene, men når de er ferdig utdannet, vil kun profesjonsutdannede få lov til å kalle seg psykolog. Det mener Duckert er uheldig.

– Profesjonsstudiet er regulert av helselovgivningen og i hovedsak rettet inn mot stillinger i psykisk helsevern. Utdannelsen fører til autorisasjon som psykolog, det vil si at man har lov til å ta syke i kur. Det er derfor vi har et profesjonsstudium, sier Fanny Duckert.

Norge har hatt en enestående utvikling av profesjonsstudiet, som er anerkjent og unikt i internasjonal sammenheng. Ifølge Duckert vil psykologer i fremtiden antagelig både få sykmeldingsrett og mulighet for å foreskrive medisiner. De vil også i økende grad gå inn i ledende stillinger i helsevesenet.

– Vi må fortsatt sikre en bredspektret klinisk utdanning og utdanne generelt kompetente klinikere, sier hun.

Klinisk orientert studium

Duckert hevder at psykologifaget er kommet i en ny situasjon. Kvalitetsreformen ved universitetene har ført oss nærmere andre lands utdanningsstandarder, samtidig som et mer komplekst samfunn og internasjonalisering både har gitt psykologene nye og stadig mer varierte oppgaver og hevet krav til klinisk kompetanse. Det er et faktum at profesjonsutdanningen de senere årene er blitt stadig mer klinisk orientert, med mindre fokus på allmennpsykologi.

– Vi ser allerede nå en utvikling der profesjonsstudiet utdanner kliniske psykologer til psykisk helsevern, mens masterprogrammene leverer psykologisk kompetanse på andre samfunnsarenaer, sier instituttlederen.

– Med unntak av hovedfag ved NTNU, har profesjonsstudiet vært den eneste universitetsutdannelsen i psykologi i Norge. Før eller senere måtte det komme et alternativ på høyt akademisk nivå.

Et tillegg, ikke en erstatning

Hun er opptatt av at masterstudiene må være et tillegg til profesjonsstudiene, og ikke en erstatning. Det at stadig flere blir masterutdannet, er i tråd med samfunnets behov. At psykologer har hatt monopol på fagområder der de ikke har spesielt høye kvalifikasjoner, som for eksempel organisasjonspsykologi, har også vært en del av dilemmaet.

– Masterprogrammene vil i stor grad dekke allmennpsykologien og deler av den akademiske, generelle psykologien, samt felter som arbeids- og organisasjonspsykologi som profesjonsstudiet i dag ivaretar dårlig, sier hun.

– Ser du for deg en fremtidig master i klinisk psykologi?

– Jeg tror at dette verken er ønskelig eller nødvendig. Myndighetene har på ingen måte gitt uttrykk for noe ønske om å lage billige psykologer. De vet også forskjell på de ulike utdanningsalternativene, så fremveksten av en alternativ psykologikompetanse via masterprogrammene vil ikke skape problemer i forhold til det offentlige helsevesenet, understreker Duckert.

– Dette er litt av grunnen til at vi ved Universitetet i Oslo har ønsket å tydeliggjøre og utdype profesjonsstudiet gjennom opptak rett fra videregående skole og med et integrert klinisk løp i seks år sammenhengende. På denne måten får vi en klarere profil og styrking av profesjonsutdannelsen i forhold til de nye kravene fra samfunnet.

Hun mener dessuten at det er en myte at masterkandidatene er frustrerte studenter som egentlig ønsker å bli klinikere når de er ferdige.

– Karaktermessig er det like vanskelig å komme inn på begge studiene. En undersøkelse vi har gjort på to kull viser at masterstudentenes interesse domineres av sosialpsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi og samfunnspsykologi, sier instituttlederen.

Oversikt over studium som gjev psykologisk kompetanse

UiO

UiB

NTNU

UiT

BI

Profesjonsstudium

Master i generell psykologi

Profesjonsstudium

Master i arbeids- og organisasjonspsykologi

Profesjonsstudium

Fire ulike masterar*

Profesjonsstudium

Master i generell psykologi

Master i ledelse og organisasjonspsykologi

Opptak per år

2

1

2

1

2

1

1

1

1

Antall stud. per kull

44

30

36

20

24

60

24

10

35

Andel kvinner

73 %

76 %

68 %

Studiet startar opp

75 %

75 %

66 %

50 %**

Ca 75 %

Andel men

27 %

24 %

32 %

hausten 2006.

25 %

25 %

33 %

50 %

Ca 25 %

* Master i organisasjonspsykologi (24 plassar) og Master of human development (16 plassar).

** UiT opererer med ein regel som prioriterer det underrepresenterte kjønnet ved lik karakter.

Bruk av psykologtittelen

– Det er klart at det er sterke emosjoner som kommer frem når man diskuterer hvem som skal få bruke psykologtittelen, men masterstudentene aksepterer at profesjonsutdannede får spesielle rettigheter i henhold til autorisasjonen. Ingen ønsker å rokke ved dette. Utfordringen er at vi får masterstudenter med store kunnskaper i psykologi som har sin identitet i det å utøve faget. Da er det rart at de ikke får ha ordet psykolog som en del av sin tittel. Problemet med dagens masterbetegnelser er at de er intetsigende og diffuse og dekker over store nivåforskjeller i utdanningsinnhold, sier Duckert.

– Det må opprettes en registreringsordning – i tillegg til autorisasjonsordningen – som en kvalitetssikring av kandidater med master i psykologi. Denne bør forvaltes av Psykologforeningen og tildele titler som for eksempel organisasjonspsykolog. Slik vil vi sikre et høyt nivå på alle som har «psykolog» som en del av sin tittel.

– Men hvis vi får bindestrektitler og autorisert psykolog-tittel, da blir vel psykologtittelen rimelig diffus og vanskelig for folk å forstå innholdet av?

– Nei, det tror jeg ikke. De som trenger å vite forskjell, som offentlige myndigheter, blander ikke. Problemet er det vanlige publikum, men disse strever allerede nå med å holde ulike titler fra hverandre. Mange vet for eksempel ikke forskjell på en psykiater og en psykolog eller en psykolog og en uautorisert psykoterapeut. Vårt viktigste fortrinn er synlig kvalitet. Mastere og profesjonsutdannede psykologer vil begge ha en slik standard – men på ulike områder.

Medlemskap i Psykologforeningen

Instituttlederen mener at Norsk Psykologforening må åpne for medlemskap for masterutdannede også.

– Psykologforeningen må kjenne sin besøkelsestid og finne ordninger som gjør at de universitetsutdannede masterne i psykologi kan bli medlemmer. Litt justeringer i foreningens navn, for eksempel til Norsk Psykologiforening, og en divisjon for hver av utdanningene kan være en måte å løse det på. Foreningen vil da få en helt annen slagkraft og kunne arbeide samlet, i stedet for at undergrupper kjemper mot hverandre. Det finnes flere løsninger, men vi kan ikke late som om denne utviklingen ikke skjer – den må diskuteres. Og vi må bli enige med oss selv.

De profesjonsutdannede psykologene har ifølge Duckert ikke noe å frykte fra personer med master i psykologi, da er ulegitimerte terapeuter og de med treårig helseutdannelse en langt større trussel. Og at masterstudenter kan bli billige kliniske psykologer avviser hun kontant.

– Hvis en masterkandidat er villig til å ta en klinisk påbygging, vil det totalt ta minst sju til åtte år før man er autorisert psykolog. Dette blir ingen snarvei inn til klinisk psykologi. Kliniske psykologer som er autorisert etter helseloven står på trygg grunn i dag, og kommer også til å gjøre det i fremtiden, avslutter Duckert.

Norsk Psykologforening: Vil verne psykologtittelen

An-Magritt Aanonsen er glad for at stadig flere får psykologifaglig kompetanse, men psykologtittelen bør etter hennes mening fortsatt være forbeholdt personer med profesjonsutdanning.

Norsk Psykologforening: Vil verne psykologtittelen

An-Magritt Aanonsen er glad for at stadig flere får psykologifaglig kompetanse, men psykologtittelen bør etter hennes mening fortsatt være forbeholdt personer med profesjonsutdanning.

– Målet med de nye masterstudiene er å utdanne personer som kan arbeide innen forskning og forvaltning, eller i miljøer som trenger mer avgrenset psykologisk kompetanse, sier president An-Magritt Aanonsen i Norsk Psykologforening.

Psykologiens suksess

Aanonsen er glad for at stadig flere får psykologisk kunnskap.

– Masterstudiene kan bidra til en mer spesifikk kompetanse innenfor visse områder av psykologien. Profesjonsstudiet er derimot en generalistutdanning som gir studentene både klinisk kompetanse og generell psykologikompetanse. Psykologer har vist seg anvendelige innen mange arbeidsfelt, og det er et stort behov for personer med profesjonsutdanning i psykologi. Vi ser den 6-årige integrerte utdanningen som grunnlaget for den suksess profesjonen og derved psykologien har hatt i Norge. I tillegg gir profesjonsstudiet kandidatene også forskerkompetanse. Dette er nå grunnlaget for profesjonen. Psykologer vet at forskning er viktig for utvikling av fagfeltet og gir dem muligheter til å ta i bruk og forstå ny kunnskap. Den årlige nasjonale psykologikongressen er eksempel på et forskningsrettet arrangement som mange klinikere benytter seg av.

Utvanning

Psykologtittelen er i dag beskyttet gjennom helsepersonelloven. An-Magritt Aanonsen frykter en utvanning av tittelen dersom politikerne åpner opp for ulike «bindestrekstitler», som organisasjonspsykolog, samfunnspsykolog eller klinisk psykolog.

– Hvis det skulle skje vil tittelen få en helt annen betydning. Hva er da en psykolog og hva kan man forvente? I dag vet man at en psykolog kan behandle og utrede, at vedkommende har kompetanse innen forskning og forståelse av individer og grupper, og kan beherske system- og endringsarbeid. Tittelen innebærer en autorisasjon, understreker Aanonsen.

Dersom psykologtittelen mister sin beskyttelse, vil for eksempel personer med et enkelt kurs i gestalt-terapi kunne kalle seg gestalt-psykologer.

– Dette vil utvanne tittelen kraftig, sier hun alvorlig.

Hun understreker at det verken er opp til universitetene eller Psykologforeningen å bestemme hvem som skal få bruke psykologtittelen. Det bestemmer myndighetene gjennom helselovgivningen.

– Det er ikke psykologprofesjonens oppgave å hjelpe ulike mastere med å utvikle en fagidentitet. De har en egen kompetanse som samfunnet vil vite å bruke. Dersom det fantes en master i medisin, skulle personer med denne utdannelsen da få kalle seg lege? spør hun retorisk.

Medlemskap

Psykologforeningen har satt en egen arbeidsgruppe til å utrede virkningene av endringer innen psykolog- og psykologiutdanningen. Arbeidsgruppen, som blant annet skal vurdere spørsmålet om medlemskap for master-utdannede, vil presentere sine forslag for Landsmøtet i 2007.

– Vil en slik eventuell økning i medlemsmassen styrke eller svekke foreningen?

– Det er et vanskelig spørsmål om man skal åpne for å ta opp masterutdannede som medlemmer, i og med at Norsk Psykologforening er en profesjonsforening. Det er viktig å foreta en grundig konsekvensanalyse av dette. Det er sannsynligvis mulig å tenke seg en paraplyforening med egne avdelinger for henholdsvis profesjonsutdannede og masterutdannede. Men en slik løsning har mange innebygde problemer som må diskuteres og utredes grundig, sier Aanonsen.

Presidenten mener at de to utdanningsgruppene i en del tilfeller vil kunne komme til å kjempe om de samme jobbene.

– Det finnes i dag en del områder hvor psykologer har gått inn i stillinger hvor man ikke nødvendigvis krever psykologkompetanse. Et eksempel er PP-rådgiverstillinger, hvor pedagoger, sosionomer og psykologiske samfunnsvitere i dag innehar stillinger som tidligere i større grad ble besatt av psykologer.

Behovet øker

Behovet for psykologer er økende. Det er fortsatt vanskelig å rekruttere psykologer til en del områder hvor det er sterkt ønskelig med psykologkompetanse, for eksempel i primærhelsetjenestene og arbeidsmarkedsetaten. Det er også for få psykologer i spesialisthelsetjenestene, særlig i distriktene.

– Om ti år vil mange av dagens psykologer være pensjonert. Det er nødvendig å vurdere økning i studieplasser i profesjonsstudiet slik at man kompenserer for den naturlige avgangen som vil komme. Dette vil vi ta opp med myndighetene, understreker Aanonsen. Hun håper de nye utfordringene vil føre til en konstruktiv debatt om hva en psykolog skal være i fremtiden.

– Det er viktig å vurdere hvilken psykologisk kompetanse det er behov for, og finne ut hvordan samfunnet best kan nyttiggjøre seg forskjellige typer psykologiutdanninger i tillegg til profesjonsutdanningen, avslutter hun.

Masterstudia i psykologi – ei ny utfordring for Psykologforeningen

Kva er ein psykolog?

Kva er ein psykolog?

I januar i år haldt Nasjonalt profesjonsråd for psykologiutdanningen eit seminar i Roma. Psykologforeningen møtte dei ansvarlege for profesjons-, bachelor- og masterutdanningane til samtale kring to hovudtema: tilpassing til internasjonale standardar og den framtidige forvaltinga av psykologtittelen.

Bakgrunnen for møtet var arbeidet som er sett i gang på europeisk nivå med å laga eit utkast til internasjonal standard for ei seksårig generalistutdanning for psykologar (Europsy). Nokre av dei nye masterstudia i Noreg vil i framtida truleg kunna leia fram til ein Europsy-grad, gjeve at dei blir supplerte med ein godkjend praksis. Kva hender om ein person med slik kompetanse skaffar seg eit års klinisk praksis? Skal vedkomande då kallast psykolog – ein tittel som per i dag er verna av paragraf 48 i helsepersonellova – eller master i psykologi? Og kva med organisasjonstilhøyrigheita? Skal Norsk Psykologforening opna opp for at òg dei som ikkje har profesjonsutdanning skal kunna bli medlemar?

Endringar i akademia

Hausten 2003 vart det gjennomført ei kvalitetsreform i høgare utdanning her til lands. Eit av siktemåla var å gjera utdanninga betre tilpassa internasjonale tilhøve, mellom anna gjennom omgjering av karaktersystem, studielaup og gradstrukturar. Dei gamle grunnfaga, mellomfaga og hovudfaga vart avvikla. I staden vart det innført bachelor- og mastergradar. Dei einaste unnataka frå dette er per i dag dei tre profesjonsstudia: humanmedisin, veterinærmedisin og psykologi. Desse har frå dag ein eit meir målretta studielaup som mellom anna er kjenneteikna ved klinisk praktisering av faglege kunnskapar og tettare oppfølging av den enkelte studenten.

Profesjonsstudiet i psykologi har vore den mest alminnelege vegen til psykologisk kompetanse for norske studentar. Men det har lenge eksistert eit meir teoretisk retta alternativ. På byrjinga av 1980-talet starta det som då heitte Universitetet i Trondheim opp med hovudfag i psykologi. Om lag 450 personar rakk å ta graden før den vart avvikla i samband med kvalitetsreforma. Frå hausten 2004 har universiteta i Oslo og Trondheim samt BI gjeve tilbod om ulike masterstudium i psykologi. Hausten 2005 starta Universitetet i Tromsø opp med tilsvarande studium, og frå og med neste haust har også Universitetet i Bergen eit slikt tilbod.

Følgjene av nye strukturar

Frå slutten av 1980-talet merka ein ved universiteta ein auke i interessa for psykologi. Denne har ikkje blitt mindre med åra. I tillegg er den nye modellen for høgare utdanning meir fleksibel enn den gamle. Studentar har i dag større fridom til å kombinera enkeltkurs, gjerne på tvers av tradisjonelle fag- og fakultetsgrenser, til ein ferdig master.

Psykologisk kompetanse har stor relevans i svært mange situasjonar, og den nye universitetsstrukturen gjer det mogleg frå fakulteta si side å skreddarsy ulike masterar med vekt på organisasjonspsykologi, sosial- og samfunnspsykologi etc. Ut av denne situasjonen er det altså no vakse fram nye problemstillingar kring masterane si organisasjonstilhøyrigheit og ei eventuell utviding av psykologtittelen.

Til toppen av artikkelen