![]() | |||||||||
| Tidligere utgaver | Abonnement og løssalg | Stillingsannonser | For annonsører | Skriv for oss | Om oss | English | |||
– Jeg ønsker å overbevise dere om hvor mye som skjer i nåtidige øyeblikk, og hvor sentral implisitt viten er i samspillet med våre pasienter, sier Daniel Stern. Psykoanalytikeren og spedbarnsforskeren har hatt stor betydning for den relasjonelle psykoanalysen.
– Med en vektlegging av implisitt opplevelse heller enn eksplisitt innhold skifter målet med terapi i retning av å berike og fordype opplevelser mer enn å forstå dens kognitive mening, sier Daniel Stern.
Foto: Elisabeth Schanche / Marit Råbu
«Det er en klar parallell mellom en terapeuts evne til å tone seg inn på sin pasient og en mors evne til å tone seg inn på sitt spedbarn»
– Hva tenker du om det å praktisere relasjonell psykoanalyse?
– Jeg tror at du må være erfaren for å gjøre det på en god måte. Du baserer deg på deg selv og din egen livserfaring. Praksisen må være erfaringsbasert. Hvis jeg skulle velge ut terapeuter, ville jeg selektert dem som har opparbeidet visse karakteristika.
– Hvilke karakteristika ville du sett etter?
– Det er vanskelig å beskrive dem, men en viktig egenskap er evnen til å tone seg inn på andre mennesker. Jeg ville visst det ut fra hvordan det føles å være sammen med dem. Evnen til å tone seg inn, til å følge den andre, er avgjørende. Ingenting i CV-en din vil kunne fortelle om du har denne evnen eller ikke. Det er en klar parallell mellom en terapeuts evne til å tone seg inn på sin pasient og en mors evne til å tone seg inn på sitt spedbarn.
– Hva tror du er sentrale endringsprosesser i terapi?
– Jeg tror delvis det er den implisitte viten du har om den andre personen og om deg selv. Implisitt viten er ekstremt rik og kompleks, ikke primitiv, slik vi tidligere tenkte innenfor egopsykologien. Hele 90 prosent av hva vi vet om mennesker og relasjoner, er implisitt. Implisitt viten er ubevisst i den forstand at vi ikke reflekterer over den. Den omfatter affekter, ord, forventninger, og skift i aktivering og motivasjon, alt det som kan finne sted i øyeblikket her og nå. Implisitt viten begrenser seg dermed ikke til kroppsspråk, sansning og ikkeverbal kommunikasjon. Jeg tror det sentrale i terapi er de implisitte hendelser som finner sted i øyeblikket her og nå. Med en vektlegging av implisitt opplevelse heller enn eksplisitt innhold skifter målsettingen med terapi i retning av å berike og fordype opplevelse mer enn å forstå dens kognitive mening.
– Kan du gi et eksempel på slike implisitte hendelser?
– Regulering av det intersubjektive feltet fra øyeblikk til øyeblikk i terapi, skjer i stor grad ikkeverbalt, ikkebevisst og implisitt. Overføring befinner seg ofte i kategorien implisitt viten. Bare noe av det kan og vil verbaliseres når det er behov for det.
– Du har nylig publisert en bok kalt «The Present Moment». Hva ønsker du å understreke med valg av tittel?
– Jeg ønsker å overbevise dere om hvor mye som skjer i nåtidige øyeblikk, og hvor sentral implisitt viten er i samspillet med våre pasienter. Bokens hovedtema er implisitt viten, særlig den som finner sted i det intersubjektive felt mellom terapeut og pasient. Dette feltet reguleres fra øyeblikk til øyeblikk. Nåtidige øyeblikk er den grunnleggende enhet for vår subjektive erfaring. Dette er et område som ikke er behandlet grundig nok innenfor faget vårt. Jeg prøver ikke å undergrave viktigheten av språk og det eksplisitte, men jeg prøver å henlede oppmerksomhet på direkte og implisitt erfaring fordi den har vær relativt neglisjert.
En konferanse i regi av den internasjonale foreningen for relasjonell psykoanalyse og psykoterapi viser at arven etter Freud, Winnicott og Sullivan er i gode hender.
En konferanse i regi av den internasjonale foreningen for relasjonell psykoanalyse og psykoterapi viser at arven etter Freud, Winnicott og Sullivan er i gode hender.
Hvordan står det til med psykoanalysen anno 2006? Hundre år etter sin oppstart befinner psykoanalysen seg i en rivende utvikling, og en ny organisasjon er i ferd med å ta form. Særlig i de siste ti årene har det funnet sted en viktig revitalisering av retningen. Denne har sitt utgangspunkt i kritikk og revisjon av den klassiske psykoanalysens menneskesyn, vitenskapsteoretiske fundament og kliniske retningslinjer. Innenfor den delen av psykoanalysen som kalles relasjonell psykoanalyse, er Winnicott, Fairbairn, Kohut, Bowlby og Sullivan ansett som like sentrale klassikere som Freud. Sentralt her er bevegelsen fra freudiansk driftspsykologi til en forståelse av søken etter mening, kontakt, emosjonell vitalitet og gjensidighet som grunnleggende drivkrefter for mennesket. I stedet for egopsykologisk «en-person-psykologi» med hovedvekt på innholdet i pasienters isolerte psyke har det vokst frem en «to-person-psykologi» som fremhever at alle psykiske fenomener oppstår og opprettholdes i et intersubjektivt felt. Den terapeutiske relasjonen beskrives ikke lenger som et forholdet mellom en «uvitende» pasient og en nøytral og distansert observatør med ekspertkunnskap om sjelelivets dynamikk, men fremstilles snarere som et komplekst møte mellom to subjektiviteter som alltid også vil være innvevd i hverandre. På dette området er påvirkningen fra nyere konstruktivistisk epistemologi og vitenskapsteori tydelig. Postmoderne strømninger er også til stede i form av sterkere vektlegging av kjønns-, makt- og kulturperspektivet. Samtidig er de relasjonelle teoretikerne stadig oftere i dialog med spedbarnsforskning og affektiv nevrovitenskap, for å styrke og videreutvikle fundamentet for psykoanalysen også innenfor mer «harde» vitenskaper.
Den 24.–26. juni 2005 var den internasjonale foreningen for relasjonell psykoanalyse og psykoterapi (IAARP) samlet til konferanse i Roma. I ærverdige lokaler i bydelen Trastevere fikk vi i løpet av tre dager innlegg fra en rekke sentrale personer i den relasjonelle psykoanalysen. De ga oss innblikk i en teori og en klinisk arbeidsmåte som kanskje først og fremst kjennetegnes av sin menneskelighet og opplevelsesnærhet. Dette fordi menneskets erfaring og forsøk på å skape mening står i fokus – ikke drifter eller upersonlige instanser eller abstrakte strukturer. Vektleggingen av det intersubjektive feltet fører også til at terapeutene reflekterer i utstrakt grad omkring sin egen erfaring, noe som bidro til å gi mange av innleggene en personlig karakter. For eksempel fortalte IAARPs president Stuart Pizer om sine egne emosjonelt forvandlende erfaringer av å bli møtt og sett av bestefaren på kritiske tidspunkter i oppveksten. Pizer skildret på bevegende vis hvordan bestefaren gjennom sin ikke-eksplisitte (og noen ganger språkløse) omsorg og tilstedeværelse hadde gitt ham en erfaring av de sentrale verdiene i psykoanalytisk arbeid.
Et annet eksempel på åpenheten som kjennetegnet konferansen, ga Robert Stolorow, som presenterte sin filosofisk rike intersubjektive forståelse av traumatisk erfaring med utgangspunkt i den mest smertefulle erfaringen i sitt eget liv. Gjennom fortellingen om konens plutselige død av kreft ga Stolorow en sterk beskrivelse både av den eksistensielle opplevelse av hjemløshet som traumatiske erfaringer medfører, og av den helende prosessen hvorigjennom det uutholdelige og unevnelige kan settes ord på. Ellers ga både Darlene Ehrenberg, Donna Orange, Barbara Pizer og Jody Messler Davies oss ærlige og viktige refleksjoner omkring det vanskelige og nære arbeidet som en analyseprosess er for begge parter. Intense følelser oppstår hos både terapeut og pasient når endringer i pasientens grunnleggende relasjonsmønstre finner sted. Måten terapeuten modulerer og tar i bruk sin emosjonelle erfaring på, utgjør noe av betingelsene for slik endring.
Den relasjonelle psykoanalysen er kritisk til den klassiske forståelsen av det dynamisk ubevisste som kjennetegnet ved tanke og assosiasjonsprosesser styrt av lystprinsippet. Det ubevisste vil ut fra en relasjonell modell bestå av fortrengte eller ikke fullt ut symboliserte aspekter ved forestillinger og fantasier om samhandling med andre. På konferansen la Donnel B. Stern frem sitt forslag til forståelse av det ubevisste som såkalt uformulert erfaring. I hans perspektiv er ikke det ubevisste noe som ligger der og venter på å bli oppdaget. Det ubevisste handler snarere om at noen former for erfaring av ulike årsaker ikke kan gis symbolsk form, og terapiprosessen blir således et forsøk på å gi dette uformulerte et språklig uttrykk og dermed en større grad av realitet. Det ble tilløp til heftig debatt da James Fosshage i motsetning til Donnel Stern hevdet at det finnes meningsbærende organiserende prosesser med ulike nivåer av bevissthet. Således kan for eksempel en drøm ha en høy grad av utarbeidet mening allerede før den blir eksplisitt formulert.
Spedbarnsforskeren Daniel Stern påpekte i sitt innlegg at man i den relasjonelle psykoanalysen later til å være enige om hva det ubevisste ikke er, men det finnes ingen konsensus om hva det er. Selv hadde Stern talt ni ulike definisjoner av det ubevisste i andre foreleseres innlegg. Han understreket at dette mangfoldet ikke er et problem, men snarer et uttrykk for en faglig vitalitet. Sterns egen forståelse av det ubevisste er knyttet til begrepet om «implicit relational knowing», og han ga en rekke gode eksempler fra sin egen spedbarnsforskning på hvordan sentrale områder av vår erfaring utspiller seg utenfor bevisst refleksjon.
Det er godt å lytte til erfarne fagpersoner som snakker om både liv og lidelse som komplekse størrelser. Etter konferansen sitter vi igjen med et inntrykk av at den relasjonelle psykoanalysen tilbyr en forståelse av den menneskelige tilstand som gir rom for mangfold, paradokser og dybde. Lewis Aron er – ved siden av avdøde Stephen Mitchell – den som kanskje best har sammenfattet den relasjonelle psykoanalysens utviklingshistorie og nåværende teoretiske mangfold. I sitt innlegg viste Aron hvordan utforskning av en pasients bevisste og ubevisste fantasier kan åpne opp for et mangfold av meningsnivåer. For Aron er ikke fantasien først og fremst et uttrykk for upersonlige drifter, men representerer heller et av individets forsøk på å skape mening i tilværelsen sin. Aron formidler et bilde av den menneskelige subjektiviteten som omskiftelig og kompleks, kjennetegnet av en rekke til dels motstridende tilstander og perspektiver – og alltid fundamentalt nedfelt i relasjoner til andre. I stedet for å redusere dette mangfoldet til et fåtall variabler søker den relasjonelle psykoanalysen å finne måter å arbeide med mennesker på som kan hjelpe dem til å utvide sin opplevelse av hvem de er. For oss ble denne konferansen en solid bekreftelse av at denne nå ekspanderende relasjonelle psykoanalytiske visjonen er svært viktig og nyttig, som fundament både for fremtidig teoriutvikling og praksis.
Neste konferanse i International Association for Relational Psychoanalysis and Psychotherapy blir i Athen 5.–7. juli 2007.
Informasjon finnes på www.iarpp.org/
![]() | Finans og følelser Øystein Nilsen |
![]() | Trenger vi psykoanalysen? Espen Håland |
![]() | Debatt og kommentar Siri Erika Gullestad & Sølvi Kristiansen |
![]() | En annen virkelighet: Siri Gullestad og Bjørn Killingmos «Underteksten» Helge Holgersen |
![]() | Freuds røst på Bebels plass: Et reisebrev Per Johan Isdahl |
![]() | Tredjehet: grunnlagsproblemer i relasjonell psykoanalyse i lys av spedbarnsforskning Marius Veseth & Christian Moltu |
Søk
Søk på tittel, tema, forfatter, dato eller fritekst
Finn
Bla deg fram til det du leter etter
Verdenskongress om selvmordsforebygging 24.– 28. september 2013
Foreningen for psykologer i privatpraksis med og uten driftstilskudd Seminar og årsmøte 24–26. oktober
Videreutdanning i arbeidsrettet rehabilitering 2013/14
Kronisk traumatisering og strukturell dissosiering av personligheten, med Ellert Nijenhuis Bergen, aug. 2013–mai 2014
Emosjonsfokusert terapi i behandling av spiseforstyrrelser Bergen 14.–15. juni 2013
| Tidsskrift for Norsk Psykologforening | Postboks 419 Sentrum, N-0103 Oslo | Tlf. (+47) 23 10 31 30 | Telefaks: (+47) 22 42 44 20 |
| Ansvarlig redaktør: Bjørnar Olsen bjornar@psykologtidsskriftet.no | Nettansvarlig: Arne Olav L. Hageberg arne.olav@psykologtidsskriftet.no |
| RSS | Tips og tekster: redaksjonen@psykologtidsskriftet.no | Annonser og abonnement: tidsskrift@psykologtidsskriftet.no |
| Utgitt av Norsk Psykologforening: www.psykologforeningen.no |