Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 7, 2012, side 702-713

Debatt og kommentar

Prinsippet om medansvar

Bjørn Stærk

Programmerer og debattant. Skriver bloggen max256.bearstrong.net

Utallige eksperter har kommet med hver sine skråsikre uttalelser om Behring Breiviks mentale tilstand det siste året. Det eneste de har oppnådd, er å så tvil om bærebjelkene i deres egne fagfelt.

Prinsippet om medansvar

Utallige eksperter har kommet med hver sine skråsikre uttalelser om Behring Breiviks mentale tilstand det siste året. Det eneste de har oppnådd, er å så tvil om bærebjelkene i deres egne fagfelt.

2012-07-702-01-b.jpg

FIENDEBILDE: Jeg er imot enkelte former for islam og enkelte former for feminisme, er høyreorientert, stemmer Fremskrittspartiet, og støtter iblant kriger i fremmede land – jeg er redd jeg tilhører dem Klyve ser på som sine fiender, skriver Bjørn Stærk.

Foto: ommo/YAY Micro

DEBATT: 22. JULI

Hvordan forstå 22. juli-terroren? Arne Klyve hevdet i januarutgaven at terrorhandlingene 22. juli måtte forstås også på bakgrunn av marginaliseringen av en gruppe unge menn. Reduksjonisme, kommenterte Torgeir M. Hillestad i februarutgaven, og skrev i april at politiskideologiske faktorer ikke er hovedårsak til terrorhandlingene.

Arne Klyve kommer med to påstander om hvordan vi bør forstå terrorangrepet Anders Behring Breivik utførte 22. juli 2011. Den ene er at for å avklare medansvaret for angrepet må vi nøste opp alle former for fordommer og hat mot muslimer, feminister og venstreorienterte som kan ha påvirket ham. Den andre er at forklaringen bør søkes ikke først og fremst i individet Behring Breivik, men i de strukturelle problemene som marginaliserer enkelte unge menn og gjør dem sinte og frustrerte.

Det kan hende psykologer og psykiatere føler at de bør ha en forklaring på alt som skjer i menneskesinnet, men overmot avslører fort seg selv

Underlig

Påstandene har en del underlige konsekvenser hvis vi tar dem på alvor.

Først medansvaret. Klyve mener at selv om det bare er Behring Breivik som er skyldig, bør vi plassere medansvaret bredt, hos alle som har bidratt til fordommer mot muslimer, feminister og venstreorienterte. 22. juli er «endepunktet i en lang politisk villfarelse» som omfatter ikke bare bloggeren Fjordman, Breiviks intellektuelle helt, men også Hallgrim Berg og Fremskrittspartiet. Videre må noe av ansvaret plasseres i den nedvurderingen av menneskeverdet som ligger bak Norges deltagelse i krigene i Libya og Afghanistan, og Klyve mener at Breiviks strategi kan forstås som en variant av Bush-doktrinen om forkjøpskrig.

Klyve fordeler medansvaret så bredt at man kanskje heller bør spørre hvem av hans politiske motstandere som slipper unna. Men et større problem er at det er vanskelig å tenke og diskutere klart når man blander mange kontroversielle temaer sammen i én stor gryte på denne måten. Det fører til skyttergravstenkning, hvor man er så opptatt av hvilken side som er god, og hvilken som er ond, at man ikke klarer å vurdere påstander hver for seg.

Ikke nøytral

Selv er jeg langt fra nøytral. Hvis Klyve ser på som sine fiender de som er imot enkelte former for islam og enkelte former for feminisme, de som er høyreorienterte, stemmer Fremskrittspartiet, og iblant støtter kriger i fremmede land, så er jeg redd jeg tilhører denne fienden.

Dermed er det like vanskelig for meg som det er for Klyve å vurdere dette medansvarprinsippet uten å bli mistenkt for å ha politiske motiver.

Men det finnes en måte å gjøre det på, og det er å ta et skritt tilbake, og vurdere det som et allmenngyldig prinsipp som gjelder like mye for alle politiske grupper av alle slag. For vi kan ikke operere med dobbeltstandarder. Samme standard må gjelde for alle.

Dette er påfallende lett å gjøre for politisk vold, for du finner vold og terrorisme i alle politiske leirer. For noen tiår siden herjet venstreekstreme terrorister over hele Europa. I Storbritannia fryktet man lenge irske nasjonalister, i Spania baskiske separatister. Og det siste tiåret er det muslimske terrorister vi spesielt har lagt merke til, i USA, i europeiske byer, i Israel, og aller verst: Irak.

Hvis medansvaret skal følge årsaksrekken gjennom alle ledd for Breiviks tilfelle, må det også gjøre det for venstreekstreme, nasjonalistiske og islamistiske terrorister. I så fall har alle som har angrepet kapitalismen, et medansvar for RAF, alle som støttet den irske frigjøringen, et medansvar for det moderne IRA, og muslimer som er uenige i amerikansk utenrikspolitikk, et medansvar for al-Qaeda.

Jeg ønsker ikke å legge ord i Klyves munn, og han kan sikkert selv nyansere hvor stor andel av verdens muslimer han mener har medansvar for al-Qaeda, hvor mange kapitalismekritikere som hadde medansvar for RAF, osv. Men så bredt som medansvaret fordeles i Breiviks tilfelle, må det i alle fall være snakk om en hel del.

Gir dette mening? Hva er hensikten? Hvem slipper fri? Hvilke konsekvenser innebærer medansvaret?

Skiller

Vi kan forsøke å redde medansvarsprinsippet ved å trekke et skille mellom de som sprer hatsk retorikk og fordommer, og de som ikke gjør det. Men det løser ikke problemet, for med noen få unntak kjennetegnes ikke miljøene Klyve vil fordele medansvar til, av hatsk retorikk, men av motstridende verdensbilder. Selv Fjordman har som regel en dempet stil, hvor volden tar form av abstrakte betraktninger om fremtiden, og han har nok mer til felles med kommunistintellektuelle som drømmer om væpna revolusjon enn med nynazister som overfaller mørkhudete på gaten.

Én manns fordommer er en annen manns virkelighetsoppfatning. Skal Klyves medansvar tas på alvor, må det plasseres også hos mennesker som ikke er fulle av hat, som ikke bruker en hatsk retorikk, men som helt ektefølt tror at vi lever i en verden hvor Arbeiderpartiet importerer innvandrere for å skaffe seg velgere, og hvor EU siden 1970-tallet har hatt en avtale med den arabiske verden om å islamifisere Europa. Jeg har snakket med slike mennesker. De er ikke nødvendigvis fulle av hat. De bare tror at det er slik verden ser ut. Selv tror jeg vi lever i en verden hvor islamister utgjør en alvorlig politisk trussel. Andre vil kalle dette fordommer og islamofobi.

Det er ikke nødvendigvis feil å hevde at moderate ord kan føre til ekstreme handlinger. Det er fullt mulig at Behring Breiviks vei mot terrorisme begynte med at han hørte en FrP-tale om trusselen fra islam. Det er også mulig at vi en dag i fremtiden får et terrorangrep rettet mot FrP, og at veien for denne terroristen begynte med at han en dag leste et innlegg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening som ga FrP medansvaret for 22. juli.

Miljøverneren som myrdet Pim Fortuyn i 2002, gjorde det for å beskytte nederlandske muslimer mot det han og mange andre anså som en islamofob politiker. Hvor trygg er Klyve på at en slik person ikke befinner seg blant hans lesere?

Vi kan trekke slike linjer i alle mulige retninger, men hva oppnår vi ved det? Alle nye og annerledes ideer finnes også i ekstreme varianter. Jeg har vanskelig for å se hvordan vi kan bruke Klyves medansvarprinsipp på en konsistent måte uten å avskaffe all politisk debatt utenfor et moderat konservativt sentrum.

Overmot

Den eneste veien ut av denne floken er å avvise hele påstanden om et dyptgripende medansvar. La oss heller gjøre det klart: Den som utfører vold er skyldig. Den som oppfordrer til vold har et medansvar. Alle andre tar i verste fall feil, og bør angripes for at de tar feil, ingenting annet.

Når det gjelder Klyves andre påstand, om at forklaringen for terrorangrepet bør søkes i strukturelle problemer som marginaliserer unge menn, og ikke i Behring Breiviks indre, har Torgeir Hillestad allerede påpekt svakheten i denne påstanden: Hvis dette stemmer, burde vi hatt langt flere massemordere enn denne ene. Det er ingen mangel på sinte unge menn som holder til i ytterkantene av samfunnet. En del av dem blir kriminelle. Men nesten ingen plukker opp våpen og skyter løs på sivile.

Det finnes samfunn hvor en terrorideologi har festet så dype røtter i samfunnet at sinte unge menn regelmessig blir fanget opp av godt organiserte terrorgrupper, indoktrineres, får våpenopplæring, og blir sendt ut for å drepe. Det er derfor organisasjoner som IRA, Hamas og al-Qaeda har gjort så mye skade, fordi de setter sinnet i system. Men det er altså ikke nok at det finnes mange sinte unge menn. Behring Breivik måtte gjøre alt selv, og det er vanskelig. Det krever helt unike evner.

Det betyr ikke at jeg nødvendigvis tror det er mulig å forklare ham psykologisk eller psykiatrisk. Jeg kan ingenting om disse fagfeltene, men jeg mistenker at det er slik der som det er mange andre steder, at det er lettere å forklare det som er vanlig, enn det som er uvanlig, fordi du har mer data å lære fra. Jeg mistenker at det er lettere å forklare hvorfor noen dreper ett menneske, enn hvorfor de dreper 77, og at det er lettere å forklare hvorfor noen blir deprimert, enn hvorfor de dreper. Det er også viktigere.

Det kan hende psykologer og psykiatere føler at de bør ha en forklaring på alt som skjer i menneskesinnet, men overmot avslører fort seg selv. Utallige eksperter har kommet med hver sine skråsikre uttalelser om Behring Breiviks mentale tilstand det siste året. Det eneste de har oppnådd, er å så tvil om bærebjelkene i deres egne fagfelt. Kanskje er det bedre å innrømme at mennesket iblant er et mysterium?

bjorn.staerk@gmail.com

Ein politisk prosess

Står vi overfor ei politisk eller psykolgisk utfordring i Breivik? Begge er nok sentrale faktorar for å forstå kvifor tragedia hendte. Minst like viktig som kva vi gjer med Breivik, er spørsmålet kva vi skal gjere med den politiske mytologien han forsøker å skape.

Ein politisk prosess

Står vi overfor ei politisk eller psykolgisk utfordring i Breivik? Begge er nok sentrale faktorar for å forstå kvifor tragedia hendte. Minst like viktig som kva vi gjer med Breivik, er spørsmålet kva vi skal gjere med den politiske mytologien han forsøker å skape.

2012-07-704-01-b.jpg

POLITISK: Vi var veldig opptatte av det psykologiske aspektet i sal 250, men vi burde vere minst like opptatte av det politiske, meinerKristian Bjørkelo.

Foto: Stian Lysberg Solum, NTB / Scanpix

DEBATT: 22. JULI

Forklarar ideologi eller psykologi Breivik si terrorgjerning? Torgeir Hillstad og Arne Klyve har diskutert spørsmålet sidan januar. Det ideologiske og det psykologiske må verke i lag for at det skal få dei katastrofale konsekvensane det fikk 22. juli, skriv Kristian Bjørkelo.

Debatten har gått mellom Klyve og Hillestad i Tidsskriftet den siste tida. Hillestad meiner Klyve ignorerer individuelle, psykologiske årsaker som ligg bak Breivik si terrorgjerning, medan Klyve meiner at Hillestad ignorerer det ideologiske. Dei har beggje rett, og dei tek begge feil. Dei tar mellom anna feil i at den andre ikkje inkluderer det eine eller det andre, dei berre vektlegg ting veldig ulikt. Det ideologiske og det individuelt psykologiske må verke i lag for at det skal få dei katastrofale konsekvensane det fekk 22. juli i fjor. Heldigvis, får ein vel seie.

Det ideologiske er eit heilt naudsynt moment for å forklare gjerningane til Breivik

Det ideologiske

Det er, under normale forhold som vi har i Noreg og Europa, ein del som skal til for at nokon skal ty til massedrap som politisk verkemiddel – for å vekke dei sovande massane, og spreie angst blant meiningsmotstandarar. Det skal med andre ord rimeleg radikale, individuelle årsaker til at nokon går til det steget. Alvorleg psykisk sjukdom er ei slik årsak. Men det er ikkje nok med alvorleg psykisk sjukdom for å gjere noko slikt. Det er mange av dei som lider både med psykoser og anna, som aldri skadar ei fluge. Eg har møtt min del av dei.

Så det ideologiske er i mine auge eit heilt naudsynt moment for å forklare ikkje berre gjerningane, men motivasjon, målgruppe og, ikkje minst, omfanget av terrorgjerninga. Ideologien gav han fienden og måla, den gav han motivasjon. Og ikkje minst, så gjev ideologien han høve til å påkrevje seg å vere rettvis, og å handle i nødverge – før det er for seint for det kristne, kvite Europa. Og han er jo ikkje åleine om desse visjonane. Dei som har vandra litt blant høgrekreftene her og i utlandet, kan ikkje la vere å merke seg at språkbruk og førestellingsverd er pinleg lik den Breivik presenterer. Folk i radikale miljø fantaserer jo òg litt om kva dei skal gjere når tida er inne, kva valdlege gjerninger som krevst av dei i den foreståande kampen. Men kor ofte har dette fått valdelege utslag av dette slaget? Ei og anna valdshandling og ein og annan terroraksjon har vi fått, men ikkje av dette slaget, ikkje på dette viset. Kvifor ikkje? Kvifor har ikkje alle som deler Breivik sitt syn og hans ideologi, begått tilsvarande terrorgjerningar? Kva hindrar dei? Kva hindra ikkje Breivik? Det er med andre ord openberre individuelle og psykologiske forklaringar her. Kanskje han ganske enkelt er psykisk sjuk.

Mytologi

Korkje psykologi eller psykiatri er mitt fagfelt, så eg vil ikkje seie noko om den eine bestanddelen av Breivik sine gjerningar som er tufta på psykologi, når eg kan unngå det. Eg held meg til ekstremisme og aparte tankemønster og idear. Med andre ord, det politiske aspektet ved Breivik. Eg har bitt meg merke i det mytologiske aspektet ved manifestet. Dette heng saman med det politiske, og truleg òg har det ein psykologisk dimensjon som enno ikkje har vorte belyst tilstrekkeleg1.

Kompendiet, som er det terrorgjerninga skulle vere PR for, vil i framtida vere primærkjelda for dei som av ulike årsaker ønskjer å få vete om kva som hendte. Dette inkluderar dei som mot all formoding skulle sympatisere med Breivik og ideane hans, og som kanskje vil emulere han. I kompendiet finn dei oppskrifta, ikkje berre på å gjennomføre ein liknande aksjon, men – og dette er langt viktigare – for korleis dei skal la seg kunne initiere inn i hans tempelriddarorden. Det speler ikkje noka rolle at denne tempelriddarordenen ikkje eksisterer nokon stad no, anna enn som uavhengige forsøk på å organisering her og der, for kven som helst kan starte ei celle i framtida og slik realisere organisasjonen ved hjelp av kompendiet, og den myten Breivik ønskjer å skape.

Ein likar kanskje ikkje å tenkje på det, men brutale massemordarar og psykopatar har ei underleg tiltrekkingskraft på folk. Berre sjå på Charles Manson som nyt notoritet der han sit på cella si og korresponderer med folk som dyrkar han ved hans føter. Dette er det Breivik ønskjer å verte. Ein inspirasjon for den kommande tempelriddarordenen og motstandsrørsla, ikkje ein eksisterande orden.

Ein politisk prosess?

For å motverke dette må vi avkle Breivik, og syne han fram som den skrønemakaren han er. Difor er det ikkje berre synd at vi ikkje får kringkasta hans kommentarar frå rettssalen, men òg synd at vi er så fokuserte på spørsmålet om hans sinnstilstand framfor hans politiske prosjekt. Vi er nøydde til å skape ei betre forteljing og ein betre myte for framtida enn den som er representert av Breivik sitt kompendium. Vi må gå så grundig til verks for å sette ideologien hans til veggs at det vert vanskelegare for nokon å tru på dei framstillingane han har gjort i kompendiet. Vi må gjere det grundig, og vi må gjere det så merkbart at det vert synleg utanfor landets grenser. For Breivik er ikkje eit norsk fenomen, og kompendiet talar ikkje først og fremst til eit norsk publikum, men til eit stort og internasjonalt publikum som ikkje får ta del i vår prosess mot denne massemordaren. Dette er eit ansvar vi er nøydde til å ta alvorleg.

Vi kan gjerne tale om at rettssaka i større grad burde vore ein politisk prosess. Trass i at dette uttrykket skapar skumle assosiasjonar om McCarthyisme og politisk heksejakt. Vi er veldig opptatte av det psykologiske aspektet i sal 250, men vi bør vere minst like opptatte av det politiske. Difor er det synd at ideologar som Fjordman og Bruce Bawer ikkje er til stades, for dei bør stillast til ansvar. Ikkje for Breivik sine gjerningar, slik mange av deira sympatisørar likar å tru, men for deira ideologi, som har mogleggjort dette massedrapet. På same vis som kommunistar og nazistar har måtta stå til ansvar for sin politikk. Om nokon tykkjer dette er å ta hardt i, må eg berre minne om at Fjordman har tatt til orde for at ein skal væpne seg, og har spekulert i det som vil tyde ei etnisk reinsing av Europa.

Vi treng ikkje tolerere dette. Vi kan stille ideologien til ansvar. Og det er ein politisk prosess.

kristian.bjorkelo@lle.uib.no

Meir enn ei hovudforklaring

Øyvind Strømmen

Journalist og forfattar

«Vanlige borgere begår ikke massedrap», skriv Torgeir M. Hillestad i debatten mellom han og Arne Klyve i høve terroråtaka 22. juli. Det er – for å vera ærleg – ein ganske uinteressant observasjon.

Meir enn ei hovudforklaring

«Vanlige borgere begår ikke massedrap», skriv Torgeir M. Hillestad i debatten mellom han og Arne Klyve i høve terroråtaka 22. juli. Det er – for å vera ærleg – ein ganske uinteressant observasjon.

2012-07-706-01-b.jpg

POLITISKE MÅL: Det skal noko til for å verta terrorist, og det er all grunn til å leita i «den personlige biografi» etter forklaringar. Men når dei faktisk blir terroristar og vel seg høgst politiske mål, er det all grunn til å peika på ideologi som hovudforklaring, skriv Øyvind Strømmen. Biletet viser Arbeidarpartiet sine kontor etter bombinga 22. juli 2011.

Foto: Brage/YAY Micro

DEBATT: 22. JULI

Arne Klyve og Torgeir M. Hillestad har sidan årsskiftet diskutert terroråtaka 22. juli. Kanskje Klyve driv med overdreven politisering, skriv Øyvind Strømmen. Men Hillestad avpolitiserer og gjer den ideologiske ekstremismen om til ein slags kuliss.

Uavhengig av korleis ein snur og vender på det, er Anders Behring Breivik knappast ein vanleg borgar. Han er ein av oss. Men ikkje det minste vanleg.

Konspirasjon, valdsbruk og personlegheit

For det fyrste forfektar Breivik ein ideologi som er sett saman av ulike former for ekstremisme, med såkalla kontrajihadisme som ein sentral bestanddel. Dette er ein ideologi som grunnleggjande sett er basert på ein konspirasjonsteori, ei førestilling om at Europa er okkupert eller er i ferd med å verta okkupert av muslimar, og at desse okkupantane har medviten støtte frå store delar av det politiske etablissementet i Europa. I dette biletet vert Jens Stoltenberg til ein landssvikar på line med Vidkun Quisling, og store delar av Stortinget vert forrædarar eller femtekolonnistar. Breivik er langt frå åleine om desse førestillingane – ein variant er jamvel publisert av Gyldendal Norsk Forlag då dei valde å gje ut Oriana Fallaci sin hatpamflett Fornuftens styrke – men førestillingane er heldigvis heller uvanlege.

Utan å sjå på Breivik sine politiske idear er det vanskeleg å skjøna valet av terrormål

For det andre har Breivik teke eit steg lenger. Han ikkje berre trur på konspirasjonsteoriar, han forsvarer konkret valdsbruk og har gjennomført terroråtak av veldige dimensjonar på bakgrunn av dette verdsbiletet. Det blodigaste av dei to terroråtaka – Utøya – retta seg på toppen av dette mot ungdomar, ikkje mot maktapparatet. Dermed fell fleire og fleire frå: medan valdsromantikk er relativt utbreidd i høgreekstreme miljø av ulike sortar, er faktisk valdsbruk mindre vanleg. Den valdsbruken som finn stad, dreier seg ofte om meir eller mindre tilfeldig vald, som når English Defence Leaguemedlemer går laus på ein tilfeldig innvandrar eller raserer ei kebabsjappe. Åtaket på regjeringskvartalet er likevel noko ein kan finna aksept for blant høgreekstreme. Åtaket på uvæpna ungdomar vert verre å forsvara, sjølv for politiske ekstremistar, og det av både ideologiske og emosjonelle årsaker. Den som måtte tru at slikt forsvar er heilt fråverande på høgreekstrem kant, tek likevel feil: eg har sett fleire døme på høgreekstreme som har uttrykt forståing, sympati og også direkte støtte til massedrapet på Utøya. Likevel kan ein konkludera med at Anders Behring Breivik ikkje berre er ein politisk ekstremist, han er ein ekstremist blant dei politiske ekstremistane.

Her kjem det tredje momentet inn. I løpet av månadane som har gått – og også i rettssaka – synest det klårt at Breivik har ein del uvanlege personlegdomstrekk, om han no skulle vera tilrekneleg eller ikkje.

Ekstremisme som hovudårsak?

I eit tidlegare innlegg skriv Hillestad at politisk ekstremisme ikkje er nok. Han har eit poeng. I fleire av eksempla på terroråtak i vestlege land dei siste tiåra er definitivt andre forklaringar ein del av biletet; det skal noko til for å verta terrorist, og det er all grunn til å leita i «den personlige biografi» etter forklaringar. At Hillestad overdriv poenget, vert imidlertid tydeleg når han i sitt nyaste innlegg beint ut avviser «rene politiske påvirkninger og overbevisninger» som ei hovudårsak for terroråtaka 22. juli, fordi ein i så høve ville ha «vært belastet med titalls og kanskje enda flere massemordere enn bare slike enkelttilfeller».

Her lyt ein spørja seg om Hillestad avviser politisk ekstremisme som hovudårsak også i andre tilfelle. Eg skal nemna to, båe frå Noreg.

Sommaren 1985 vart Normoské i Oslo utsett for eit bombeåtak, gjennomført av ein ung høgreekstremist med koplingar til eit nynazistisk miljø, eit miljø som også kan setjast i samband med fleire andre valdshandlingar. Ingen vart drepne, men det har meir med flaks å gjera enn med noko anna. Dette var midt under fastemånaden ramadan, og moskeen vart nytta som samlingsstad i samband med fastebrotmåltidet om kvelden. Den kvelden bomba gjekk av, hadde samlinga vorte flytta til ei privat leilegheit på ein annan kant av byen i staden. VG kommenterte eit par dagar seinare med at det kunne ha vorte eit blodbad. Fleire tital såra og drepne verkar ikkje direkte usannsynleg.

I etterkant vart fleire dømde til fengsel. Eg har ikkje sett nokon som ikkje har peikt på politisk ekstremisme som ei hovudårsak til dette terroråtaket, trass i at dei dømde sine personlege biografiar sikkert kan avsløra andre interessante forklaringar. Den sentrale gjerningmannen vart intervjua i Aftenposten nokre år seinare. Han fortalde om ein ganske klassisk politisk radikaliseringsprosess, men utelukkar ikkje at han i staden kunne ha hamna på motsett kant. Han fortalde også om ei personleg krise og sjølvmordstankar, då han – medan han sat fengsla – etter kvart forkasta den ekstreme ideologien.

Ei anna historie

Ei anna historie fortel om ein ung mann som levde store delar av livet sitt på Internett, og som av politikjelder vert skildra som sosialt utanfor. På nettet besøkte han ei rekkje innvandringsfiendtlege nettsider, også av det høgst ekstreme slaget – nettstader innanfor kontrajihadrørsla, og også den nynazistiske nettstaden Stormfront.org. Dessutan skal han ha motteke nyhendebrevet til ein norsk, islamfiendtleg organisasjon, og han var aktiv på nettforumet til nettavisa Hegnar Online, der det har vore betydelege innslag av hat mot innvandrarar. I nettdebattane skal han ha uttrykt eit ynske om å «bevare nasjonal og kristen kulturarv», og han uttalte seg I skarpt negative vendingar om både muslimske innvandrarar og om den norske regjeringa. Etter kvart gjekk det lenger: den unge mannen sette seg eit mål om å drepa. Han skreiv eit notat der ambisjonen gjekk klårt fram. Som medlem av ein skyttarklubb hadde han skaffa seg fleire våpen. Mot slutten av sommaren utførte han ugjerninga.

Parallellane til Anders Behring Breivik tør vera fleire, men den aktuelle drapsmannen drap berre ein person, somaliskfødde Mahmed Jamal Shirwac. Det hende seinsommaren 2008. Drapsmannen vart seinare dømd til tvunge psykisk helsevern, i tråd med aktor sin påstand og truleg også i tråd med sunn fornuft: Eg har ikkje høyrt frå nokon med kjennskap til saka som meiner at psykisk sjukdom ikkje var vesentleg. Men samstundes er det vanskeleg å forklara korleis ein tilfeldig innvandrar frå Somalia vart drapsoffer, utan å sjå på det politisk motiverte hatet gjerningsmannen hadde mot muslimar generelt og somaliarar spesielt. I valet av mål er det vanskeleg å sjå korleis den politiske ekstremismen – ikkje dei psykiske forklaringane – ikkje var ei hovudårsak.

Ideologi som forklaring

Det same gjeld 22. juli. Utan å sjå på Breivik sine politiske idear er det vanskeleg å skjøna valet av terrormål; Breivik sine mål var nettopp ikkje tilfeldige, som om han var ei slags naturkatastrofe. Utan å skjøna det politiske aspektet skjønar ein svært lite av Breivik. Der Hillestad kan ha eit poeng i at Klyve driv med overdriven politisering – Klyve blandar blant andre inn Bush – gjer Hillestad sjølv det motsette: han avpolitiserer. Hillestad gjer den ideologiske ekstremismen om til ei slags kulisse, «ikke minst fordi det ligger helt spesifikke personlighetsmessige forutsetninger til grunn for slike ekstreme ytringsformer».

Hillestad sitt problem er at ein kan snu på dette: ein må kunne anta at fleire enn dei som faktisk vert terroristar, har tilsvarande «personlighetsmessige forutsetninger». Når dei faktisk blir terroristar og vel seg høgst politiske mål, er det all grunn til å peika på ideologi som hovudforklaring. Men ofte berre som ei av fleire.

Gjerne flere sakkyndige psykologer

Kirsten Rasmussen

professor, spesialist i klinisk nevropsykologi og psykologisk habilitering

Karl Heinrik Melle

spesialist i psykiatri, leder av Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe

Tarjei Rygnestad

professor, leder av Den rettsmedisinske kommisjon

Men verken psykologer eller psykiatere har kompetanse i rettspsykiatri kun i kraft av sin yrkestittel.

Gjerne flere sakkyndige psykologer

Men verken psykologer eller psykiatere har kompetanse i rettspsykiatri kun i kraft av sin yrkestittel.

DEBATT: SAKKYNDIGE

Hva slags kunnskap kan psykologer bidra med som er noe annet enn det psykiaterne allerede anvender? spurte Cato Grønnerød i juniutgaven. Han utfordret også Kirsten Rasmussen, Karl Heinrik Melle og Tarjei Rygnestad: Ønsker disse å tone ned aspekter av profesjonskamp, fordi den kan føre til at deres egen stilling i faget blir truet av psykologene?

Vi har i mange sammenhenger argumentert for økt bruk av psykologer i rettspsykiatrisk sammenheng. Vi er tilfredse med at psykologene har fått en stadig sterkere posisjon, og at Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har hatt psykologer som medlemmer siden 1990-tallet. I dag er en tredjedel av medlemmene i psykiatrisk gruppe psykologer. Det er imidlertid ingen automatikk i at verken psykologer eller psykiatere har kompetanse i rettspsykiatri i kraft av sin yrkestittel. Men begge gruppene kan få det gjennom B- og C-kursene i rettsmedisin og rettspsykiatri, som er felles for begge yrkesgruppene. Det formelle kravet om at minst én av de sakkyndige skal være psykiater, kan muligens falle bort etter hvert. DRK har ved enkelte anledninger akseptert erklæringer skrevet av to psykologer. Faglig er dette uproblematisk, men det ligger en fare i at den ene part i saken da kan anke grunnet «saksbehandlingsfeil».

Den rettsmedisinske kommisjon har ved enkelte anledninger akseptert erklæringer skrevet av to psykologer. Faglig er dette uproblematisk

Psykologer har i økende grad kommet inn i rettspsykiatrisk arbeid gjennom å demonstrere hvilken verdi deres kunnskap har for fagfeltet. Vi har et ønske om at man skal fortsette langs den veien, fremfor å rope på profesjonskamp. Uten kunnskap om hvordan fagfeltet i virkeligheten ser ut, kan dette fort føre til at man skyter seg selv i foten.

Avslutningsvis kan vi forsikre at de undertegnede, henholdsvis psykolog, psykiater og farmakolog, overhodet ikke føler sin stilling i faget truet av psykologene.

kirsten.rasmussen@svt.ntnu.no

Gløtt inn i lukket rom

Bjørn Urdal

Psykolog, tidligere terapeut på Nic Waals Institutt

Det måtte en Breivik-sak til for å åpne døren til et av de mest lukkede rommene i samfunnet vårt.

Gløtt inn i lukket rom

Det måtte en Breivik-sak til for å åpne døren til et av de mest lukkede rommene i samfunnet vårt.

DEBATT: SAKKYNDIGE

Breivik-saken har betydd noe som har vært meget positivt. Det måtte en Breivik-sak til for å åpne døren til et av de mest lukkede rommene i samfunnet vårt: Rettspsykiatriens plass i rettsapparatet.

Innenfor rettspsykiatrien er det påfallende hvilken fremtredende plass diagnosen har fått

Nå har norsk offentlighet har fått innsyn i noe helt ukjent, og det er forholdet mellom norsk lov, påtalemyndigheten og rettspsykiatrien. Min påstand er at det har vært et meget tett samarbeid mellom påtalemyndigheten og for eksempel Den rettspsykiatriske kommisjon.

Loven har satt en ramme for det rettspsykiatriske arbeidet. Rammen er å finne fram til en diagnose. I seg selv er dette en tvilsom ramme: Tilregnelig eller utilregnelig. Før handlet det om varig svekkede sjelsevner. Det var i Gabriel Langfeldts glanstid.

I klinisk psykiatri er det en stigende tendens: Diagnosens vikende plass. Innenfor rettspsykiatrien er det påfallende hvilken fremtredende plass diagnosen har fått. En plass den ikke fortjener. Den har spilt en altfor stor rolle for hva slags dom den tiltalte har fått. Mange spørsmål melder seg. Hva slags klinisk erfaring har rettspsykiaterne? Hvor avhengige har påtalemyndigheten og lovverket vært av rettspsykiaterne? Hvilken rolle skal rettspsykiatrien spille?

Selv har jeg i sin tid møtt unge kriminelle. Det var «verstingene» fra hele landet. Min rolle var å være individualterapeut, og klientellet var blant annet unge voldsmenn, mordere og psykopater. Det var en meget interessant tid. Jeg møtte de unge uten diagnose, metode og teori. Det var et privilegium. Tilbakemeldinger fra flere av de mest skadede var positive. Min erfaring som terapeut for de unge var at jeg ikke har møtt noen som har vært så innstilt på å arbeide med seg selv. Dette står i motsetning til det vanlige synet om at de ikke er motiverte. En annen ting var at ingen har lært meg mer om det å være menneske.

Min erfaring er at bare individualterapi kan forandre atferden til de mest skadede. Jeg var imidlertid heldig som var omgitt av et behandlingsmiljø å benytte meg av, i en kroppsorientert behandlingsform.

norsk.tekstsenter@online.no

Offentlig spesialistgodkjenning underveis

Erik Kreyberg Normann

Direktør, Avdeling sykehustjenester ved Helsedirektoratet

Vi ser behovet for en gjennomgang av samtlige aktuelle helsepersonellgrupper, og de øvrige videreutdanningene i psykologi.

Offentlig spesialistgodkjenning underveis

Vi ser behovet for en gjennomgang av samtlige aktuelle helsepersonellgrupper, og de øvrige videreutdanningene i psykologi.

DEBATT: SPESIALISTUTDANNINGEN

I april omtalte Tidsskriftet Helsedirektoratets forslag om bare å godkjenne de to største spesialitetene i første omgang. Sonja Mellingen skrev i mai at hun ikke ble beroliget av å lese Helsedirektoratets uttalelser i Tidsskriftet. I juniutgaven uttrykte også godkjenningsutvalget for psykologspesialister bekymring.

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet startet Helsedirektoratet høsten 2011 en vurdering av hvilke andre helsepersonellgrupper enn dagens som bør få offentlig spesialistgodkjenning. Psykologene er én av ca. 10 aktuelle yrkesgrupper som kan vurderes for en slik godkjenning. Innenfor hver yrkesgruppe finnes det mange spesialutdanninger av varierende lengde, innhold og form.

Det er heller tvilsomt om det skal etableres omfattende offentlige godkjenningsordninger for yrkesutøvere som ikke arbeider i helsetjenesten

Vurderte et lite utvalg

Direktoratets arbeid startet med å utarbeide et sett av generiske kriterier og krav som bør oppfylles for å kunne få en offentlig spesialistgodkjenning. Dette ble gjort både som grunnlag for vurderinger av de enkelte spesialitetene og for at yrkesorganisasjoner og høgskoler/universitet skal kunne planlegge og bygge opp spesialiseringsløp. Deretter foretok direktoratet en vurdering av et lite utvalg av utdanningene, begrenset til to av spesialitetene i fysioterapi og to i psykologi. Vi leverte utredningen 1. februar i år. I denne står det at «Helsedirektoratet anbefaler at psykologspesialister innen barne- og ungdomspsykologi og voksenpsykologi får en offentlig godkjenning i denne omgang. Direktoratet vil imidlertid komme tilbake til en fullstendig og endelig vurdering av de øvrige fordypningsområdene» (s. 27). I konklusjonen heter det videre: «Vi ser imidlertid behovet for en gjennomgang av samtlige aktuelle helsepersonellgrupper, samt de øvrige videreutdanningene innen psykologi og fysioterapi» (s. 48).

Konklusjonene i rapporten representerer altså en første vurdering, der de to største spesialiseringene for psykologer er vurdert og anbefalt for en offentlig spesialistgodkjenning. At direktoratet ikke foretok en full gjennomgang av samtlige helsepersonellgrupper og samtlige spesialiseringer innen 1. februar, skyldes hovedsakelig kapasitetsproblemer, men også at oppdraget fra Helseog omsorgsdepartementet presiserte at noen av utdanningene skulle prioriteres i denne omgang.

Helhetlig perspektiv

I Psykologtidsskriftets juni-utgave stiller Tjersland et al. spørsmål ved Helsedirektoratets forståelse for kontekstuelle rammebetingelser i behandlingen. Men en kontekstuell forståelse er etter hvert godt innarbeidet i de fleste faggrupper i helsetjenesten.

Det finnes per i dag ikke noen diagnoseliste for systemer, og i en arbeidssituasjon må man forholde til det gjeldende regelverket på området som i helsetjenesten betyr at det er ICD10 man benytter. Med et helhetlig syn på pasienten og et kontekstuelt perspektiv, vil like fullt kravet til ivaretakelse av pasientsikkerhet være et av de mest sentrale hensyn helsemyndighetene vil legge til grunn for sine vurderinger. Dette er følgelig et av de kriteriene som er foreslått.

Om det skal etableres omfattende offentlige godkjenningsordninger for yrkesutøvere som ikke arbeider i helsetjenesten, er heller tvilsomt. Da bør det eventuelt etableres andre godkjenningsordninger, eventuelt at utdanningene i større grad tilpasser seg tjenestene og de behovene pasientene har.

Viktige spørsmål

Den omtalte utredningen er nå til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet. Før direktoratet fortsetter den omfattende gjennomgangen av flere yrkesgrupper og spesialutdanninger innenfor de ulike yrkesgruppene, vil direktoratet ha med seg tilbakemeldingen fra departementet. I det videre arbeidet bør det først og fremst legges til grunn en grundig konsekvensvurdering av en omfattende offentlig spesialistgodkjenning: Hva vil nytten være for pasientene, helsetjenesten, yrkesutøverne og samfunnet, og ikke minst hva er de mulige kostnadene av omfattende godkjenningsordninger, er sentrale spørsmål vi bør stille oss.

erik.normann@helsedir.no

Debattert

Debattert

22. juli

Terroristen: Kanskje utgjør identifikasjonen med en nasjon og et «rent» folk en løsning dersom det individuelle identitetsprosjektet blir for vanskelig? Spørsmålet om «hvem er jeg» erstattes av spørsmålet «hvem tilhører jeg», og personen slipper utfordringen med å utforme en avgrenset, individuell identitet, samt sammenlikning og konkurranse med jevnbyrdige

Siri Erika Gullestad, Nytt Norsk Tidsskrift 1/2012

Retten avgjør: Uenighet er en styrke, den er ikke farlig. Kanskje er det bedre med rettspsykiatrisk kaos enn med en helt monolittisk enig rettspsykiatri. Uansett: Kan ikke retten få mer hjelp av rettspsykiatrien enn den har kunnet få i denne saken, må den hjelpe seg selv. Slik den rettsmedisinske kommisjonen og et stort antall psykiatere har framstått i retten, er det slett ingen dårlig løsning.

Espen Søbye, Morgenbladet, 15. juni

Et forståelsesgap: Mellom høyreekstremismen hans, som mange deler med ham, og selve handlingen er det et gap. Bestialiteten er omgitt av et forklaringstomrom. (…) En politisk og en psykologisk forklaring må kombineres, hvis nedslaktingen på Utøya skal begripes.

Lena Lindgren, Morgenbladet 16. juni

Helhet og deler: Det virker som Holden, Husby og Sørheim deler en oppfatning av at data er noe som avdekkes hos observanden, altså tiltalte, i virkeligheten – tilsynelatende uavhengig av observatøren. Men slik er det jo ikke. Dommer Arntzens spørsmål i går, om ikke det eksisterer et forhold mellom delene av en diagnose og helheten i den, var et metodisk intelligent spørsmål, som berører selve grunnlaget for aktoratets konklusjon.

Tom Egil Hverven, Klassekampen 22. juni

Terapikroppen

Lina Elise Hantveit

Psykolog, Lovisenberg DPS, kveldspoliklinikken

Når jeg som terapeut lytter til kroppens signaler, får jeg et innblikk i, og kan komme i møte, den andres smerte, subjektivitet og væren i verden.

Terapikroppen

Når jeg som terapeut lytter til kroppens signaler, får jeg et innblikk i, og kan komme i møte, den andres smerte, subjektivitet og væren i verden.

2012-07-711-01-c.jpg

ORDKUNST: Finn Skårderuds refleksjoner rundt kunstneren Per Inge Bjørlos arbeider, i maiutgaven av Tidsskriftet, blir nærmest en fortsettelse av verkene, skriver Lina Hantveit.

DEBATT: PSYKOTERAPI

Per Inge Bjørlos kunst søker å formulere livserfaringer som ikke uten videre lar seg formulere. Kanskje kan vi kalle denne kunstens nødvendighet for terapeutisk, foreslo Finn Skårderud i fagartikkelen «Familiekroppen», side 450 i årets maiutgave.

I fagartikkelen «Familiekroppen» (5/2012) klarer Finn Skårderud å skrive en tekst som beveger seg utenfor de konkrete ordene. Refleksjonene rundt kunstneren Per Inge Bjørlos arbeider blir nærmest en fortsettelse av verkene. Snarere enn å definere og kategorisere åpner teksten seg gjennom sanselige og assosiative tolkninger. Som leser opplever jeg at jeg blir invitert inn i en dialog. Jeg føler en usikkerhet. Jeg tviler på om jeg forstår alt det teksten vil formidle. Noe unnslipper meg, kjenner jeg, og jeg liker det.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at jeg er en nøytral, klinisk observatør i terapirommet. Jeg gir ikke lik behandling til to pasienter, selv om symptomene kan være like

Hva går tapt?

Evidensbasert praksis er ikke bare inn. Det å behandle pasienter ut fra spesifikke, på forhånd angitte retningslinjer, er nærmest påbudt. Det hender jeg undrer meg over hva som går tapt, både for pasienten og meg, når jeg anvender en spesifikk metode.

Noen ganger, sikkert oftere enn jeg liker å tenke på, er jeg lukket. Etter kort tids samtale har jeg kommet frem til hva pasientens problem er, og hva som skal til for å løse opp i hva det nå er han eller hun sitter fast i. Jeg forsøker å presse pasienten inn i skjemaer jeg har lært gjennom teori og praksis, og kan kjenne at jeg blir irritert når pasienten ikke lydig lar meg føre an.

Andre ganger er jeg åpen. Jeg flyter med. Jeg følger etter i undring, og tillater meg selv å ikke ha så mange forklaringer. Jeg forsøker å unngå konklusjoner og slutninger, slik at samtalen forblir uavsluttet når vi går hver til vårt.

Det er når jeg er åpen og mottagelig at rommet mellom pasienten og meg utvider seg, blir til noe annet og mer. Først når jeg klarer å henvende meg til den andre uten skjemaer fra teori og praksis, oppstår et virkelig møte. Etter slike samtaler opplever jeg det vanskelig å skrive journal og å sette diagnoser. Noe blir borte, opplever jeg, når jeg må omformulere det som har skjedd til ord. Diagnosen og timereferatene snevrer inn rommet for det mulige, slår bein under tvilen og opphøyer de mer eller mindre vitenskapelige forklaringsmodellene.

Kroppslig erkjennelse

Finn Skårderud, slik jeg leser ham, er opptatt av kroppen som en erkjennelsesmessig instans. Kroppen sitter med sine egne erfaringer. På reise i Russland sammen med Bjørlo spør Finn Skårderud kunstneren om hvor han henter sine bilder fra. «Fra egen kropp», svarer Bjørlo.

Jeg tror ikke et øyeblikk på at jeg er en nøytral, klinisk observatør i terapirommet. Jeg gir ikke lik behandling til to pasienter, selv om symptomene kan være like. Kroppen min reagerer forskjellig på ulike pasienter, og jeg tror at det er når jeg lytter til kroppens signaler at jeg får et lite innblikk i, og kan komme i møte, den andres smerte, subjektivitet og væren i verden.

lina_hantveit@hotmail.com

Frigjørende nærvær

Gunvor Marie Dyrdal

Psykologspesialist og Psykolog / Stipendiat, R.BUP Øst & Sør

Gjennom å dyrke vår egen egosentrisme skapes ofte lidelse. Nærværet kultivert gjennom praktisering av mindfulness kan gi et «ego-fravær», eller ego-gjennomsiktighet, som kan bidra til å fri oss fra lidelsen.

Frigjørende nærvær

Gjennom å dyrke vår egen egosentrisme skapes ofte lidelse. Nærværet kultivert gjennom praktisering av mindfulness kan gi et «ego-fravær», eller ego-gjennomsiktighet, som kan bidra til å fri oss fra lidelsen.

2012-07-712-01-b.jpg

OPPMERKSOMT TIL STEDE: Mindfulness, eller oppmerksomt nærvær, er en måte å forholde seg på til seg selv, sine opplevelser, og sine omgivelser, heller enn en metode.

Illustrasjonsfoto: YAY Micro

DEBATT: MINDFULNESS

I innlegget «Mindfulness – bluff eller metod för allt mellan himmel och jord?», kritiserte Gunilla Nilson og Thomas Silfving i maiutgaven den utbredte bruken av mindfulness. I juninummeret imøtegikk Per-Einar Binder og Bergljot Gjelsvik disse synspunktene.

I sitt innlegg i mainummeret snur Gunilla Nilson og Thomas Silfving fullstendig på hodet både hva mindfulness er og hva som er målsettingen. Mindfulness, eller oppmerksomt nærvær, er en måte å forholde seg på til seg selv, sine opplevelser, og sine omgivelser, heller enn en metode. Mindfulness er et viktig begrep i østlig filosofi og har eksistert i rundt 2500 år. Slik kan mindfulness vanskelig kalles New age, slik Nilson og Silfving gjør i sitt debattinnlegg. I vestlig psykologi dukket interessen for mindfulness opp hos William James allerede på 1800-tallet, senere hos Jung, Fromm og Horney på 1900-tallet. Med Kabat-Zinn kom mindfulness for alvor til Vesten og har blitt brukt med stor suksess de siste 30 år i arbeid spesielt med smertepasienter.

Meditasjon, oppmerksomhetstrening i hverdagen og bevisst kroppsarbeid som for eksempel yoga, handler ikke om «å koble bort for å koble av», men om å koble seg på

God effect

Som Binder og Gjelsvik viste i forrige nummer av Tidsskriftet, har integrasjon av mindfulnessøvelser i klinisk arbeid effekt på en rekke psykiske plager (se også de Vibe, Bjørndal, Tipton, Hammerstrøm & Kowalski, 2012). Hva innebærer så oppmerksomt nærvær? Hvis vi går til kilden, buddhistisk filosofi, er mindfulness beskrevet som en mental tilstedeværelse karakterisert ved et aktivt, våkent sinn, oppmerksomt på det som er i øyeblikket. Å bli oppmerksom på tanker, sansninger, følelser, kroppsfornemmelser og omgivelser vi opplever, på en ikkedømmende og nysgjerrig måte, bringer oss mer i kontakt med vårt eget liv. Slik sett er mindfulness ingen «følelses-nihilisme», men en følelses-tilstedeværelse eller følelses-bevissthet. Effekten av dette er imidlertid ikke, slik Nilson og Silfving hevder, at det øker vår selvopptatthet eller egen nytelse.

Når vi praktiserer en slik holdning av nysgjerrighet og aksept overfor det som er, bruker vi ikke affirmasjoner. Vi søker heller ikke å forandre vår ytre, ei heller vår indre virkelighet, slik Nilson og Silfving tror. Våre problemer som mennesker oppstår som oftest fordi vi ofte fanges i egen egosentrisme og ikke evner å se hvordan tanker, følelser, stemninger og fornemmelser oppstår og forgår i en evig flyt. Likesom vår eksistens kan sees som en del av et hele, et univers, har Kabat-Zinn sammenliknet våre individuelle liv med bølgene på havet – vi oppstår som krusninger på overflaten idet bølgen dannes, og går tilbake til kilden, dypet, idet vi dør. På samme måte kan bølgen også brukes som et bilde på følelser, tanker, stemning og kroppsfornemmelser som oppstår og forgår. I rommet imellom eksisterer alt som en mulighet.

Koble seg på

I stedet for å være oppmerksomme på slike skifter i stemninger og opplevelser fanges vi ofte av dem – og ikke minst av hvordan vi fortolker dem. Således er det lett å bli fastlåst i en gitt forståelse av eget liv og av verden. Tankekjøret i hodene våre er fullt av fordømmelser av oss selv og av andre, av minner om fortiden og av tanker om fremtiden. Slik mister vi evnen til å oppleve det som faktisk er akkurat i dette øyeblikket. Sjelden er våre følelser i seg selv problemet – det er fortolkningene vi gjør på bakgrunn av tidligere erfaringer, som skaper problemer for oss. I dette ligger mye av årsaken til tilbakevendende depresjoner, til stress og uro og til vansker med å akseptere livet som det rent faktisk er.

Mindfulnessøvelsene, meditasjon, oppmerksomhetstrening i hverdagen og bevisst kroppsarbeid som for eksempel yoga, handler ikke om «å koble bort for å koble av», men om å koble seg på. I buddhistisk forståelse er lidelsen i livet et resultat av ønsker om nytelse, materielle goder og en illusjon om at vi er adskilte og isolerte. Gjennom mindfulness kan vi gjenkjenne hvordan vi fastholder vår egen lidelse og dermed fri oss fra den.

Nærværet kultivert gjennom praktisering av mindfulness kan slik gi et «ego-fravær», eller en ego-gjennomsiktighet, når vi evner å ikke identifisere oss med tankene og følelsene som kommer og går. Målet med mindfulness er altså ikke «å skapa … en egen världsordning där ditt eget välbefinnande är det mest eftersträvandsvärda tillstånd som finns», men heller at «vi så småningom kan börja titta ut av oss själva och se att det finns något annat/andra därute», slik Nilson og Silfving sier.

Ingen motsetning

I vår tid er vel en av de viktigste innsikter vi kan få, at gjennom å dyrke vår egen egosentrisme skapes ofte lidelse for andre, siden vi lever i sameksistens med alle vesener på jorden. Men før vi kan tørre «å titte ut» for å se andre, må vi ha en viss forankring i oss selv, noe som bekreftes i klinisk arbeid med mennesker som sliter på ulike måter. Det er opplevelsen av å ha en trygg base i oss selv som gjør oss i stand til å se oss selv utenfra og andre innenfra.

Å kunne reflektere over sitt eget indre er utgangspunktet for å kunne reflektere over andres indre. Gjennom vår selvrefleksjon og avgrensning får «den andre» også en mulighet til å reflektere over og skille ut sitt selv. Fortiden blir selvfølgelig ikke borte, ei heller vår kritiske tenkning. Nærværet kan skape den nødvendige kontrollen over egen oppmerksomhet. Den kan også gi oversiktover egne erfaringer og følelser som utgangspunkt for å kunne tenke og handle fleksibelt med størst mulig grad av bevissthet. Slik kan vi endre automatiske reaksjoner og fortolkninger så vi kan få det bedre både med oss selv og med verden rundt oss.

astri.lindberg@r-bup.no

Referanser

De Vibe, M., Bjørndal, A., Tipton, E., Hammerstrøm, K. T. & Kowalski, K. (2012). Mindfulness based stress reduction (MBSR) for improving health, quality of life and social functioning in adults. Campbell Systematic Reviews, 3. DOI: 10.4073/csr.2012.3

Til toppen av artikkelen