Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 3, 2013, side 242-259

Debatt og Kommentar

Kaldt i Norge nå

Det er altfor stille fra oss psykologer i debatten om asylsøkende barn og unge.

Kaldt i Norge nå

Det er altfor stille fra oss psykologer i debatten om asylsøkende barn og unge.

2013-03-242-01-b.jpg

ILLUSTRASJON: SIMEN AUGUST ASKELAND

DEBATT: ASYLBARN

 

Jeg må skrive om dette, har jeg sagt til meg selv. Du må mene noe nå. Du kan ikke, som fagperson og medmenneske, høre historier om familier som hentes midt på natten for å tvangsreturneres, om ungdom som må klare seg alene uten omsorg fra barnevernet, og om barn som sendes alene ut av landet etter Dublinavtalen, uten å mene noe! Jeg har gjentatte ganger satt meg ned for å skrive, men så kommer tvilen: Kan jeg nok om dette feltet? Har jeg tilstrekkelig erfaring og fagkunnskap til å uttale meg om et så komplisert tema? Og mens jeg tviler og leter etter referanser, sendes enda et barn ut av landet.

Har begreper som «enslige mindreårige asylsøkere» hindret oss i å se at dette er barn og ungdom?

Språket

Hvorfor kalles de «enslige mindreårige asylsøkere»? «Enslig» er et ord jeg bruker om voksne. Er du gift, samboer eller enslig? Barn er alene, foreldreløse, forlatt. Og en åtte år gammel gutt er mindreårig, men jeg foretrekker å kalle ham et barn. En femtenåring en ungdom. Asylsøkende barn og ungdom uten omsorgspersoner. Og hva med «lengeværende asylbarn»? Lengeværende? Mange har aldri vært noe annet sted. Dette er barn som har vokst opp i Norge. Språket gjør noe med oss. Kanskje har begreper som «enslige mindreårige asylsøkere» hindret oss i å se at dette er barn og ungdom?

Så skjer det noe. Under markeringen til støtte for asylbarna 12. januar i år blir det enkelt. Det er datteren min som hjelper meg, og jeg skriver i Klassekampen 16. januar:

«Si det en gang til, mamma. Hvorfor får de ikke bli?». Julia, 5 år, ser opp på meg, og jeg forsøker igjen å forklare hvorfor 544 barn, som har vokst opp i Norge, skal sendes ut av landet. «Hvorfor kan de ikke få bli hvis de vil det?», spør hun. Og det slår meg at jeg ikke klarer å gi henne en god forklaring, for jeg forstår det ikke selv. «Det er dårlig gjort», sier hun. «Ja, det er dårlig gjort», sier jeg.

«Hvor er barna?», sier Julia og ser seg rundt i fakkeltoget. Ja, hvor er de? Tenker jeg. De er her. De er våre barn og en del av oss. De er Julia, barna til Jens Stoltenberg, Siv Jensens tantebarn, alle norske barn – de er barn! Med barnehender, barnelatter og barnegråt. Forstår vi det egentlig? At det er på ekte? Kunne vi da, som nasjon, gjøre dette?

«Det blåser en kald vind over landet», kommer det fra taleren utenfor Stortinget. «Hvor er den?», spør Julia. «Den kalde vinden?». Hun ser opp i luften. Over Stortinget, Spikersuppa og Karl Johan. «Kjenner du den?», sier hun. «Ja», sier jeg og kjenner at jeg fryser. Og jeg kjenner den kalde vinden. I debattene om rumenere som jages fra det ene tilfluktstedet til det neste, i møte med enslige mindreårige asylsøkere som ikke får hjelp fra barnevern eller fagpersoner, i en politikk der målet er å begrense asylsøkingen til Norge, og der det anses som positivt hvis færre barn, FÆRRE BARN !, i nød søker hjelp hos oss, der vi utsetter barn for en ekstrem påkjenning ved å la dem leve i uvisshet og frykt, og der vi nå sender våre barn ut. Det er kaldt i Norge nå.

«Får de bli?», spør Julia idet hun hører applaus under talene. «Nei», sier jeg. «Det vet vi ikke om de får, dessverre.» «Får de bli?», spør hun igjen neste gang det er applaus. «Vi får håpe det», svarer jeg. «Får de bli?», spør hun igjen og ser på meg med et inderlig sårt blikk, og jeg angrer på at jeg tok henne med på dette. «Ja, de får bli», sier jeg. For det må de få. Hvis ikke vet jeg ikke om vi kan forklare dette for våre barn eller se dem i øynene lenger.

Og jeg hører Arnulf Øverlands inntrengende stemme male i hodet mitt:

«Jeg våknet en natt fra en underlig drøm, det var som en stemme talte til mig, fjern som en underjordisk strøm – og jeg reiste mig opp: hvad er det du vil mig?

Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!».

«Hvor er statsministeren?», sier Julia idet vi går hjemover forbi den store løven, og datteren min titter opp mot Stortinget. «Ja», sier jeg. «Hvor er statsministeren?».

Teksten er skrevet med hjertet og ikke med utgangspunkt i fag, men jeg håper den vil kunne inspirere flere psykologer til å komme på banen med all sin kunnskap om barnepsykologi, traumepsykologi, tilknytnings- og relasjonsteori. For det er altfor stille fra oss i denne debatten, og vi bør mene noe nå.

maren.lindheim@gmail.com

Ja takk, begge deler!

Bent Høie

Nestleder i Høyre, leder av Stortingets helse- og omsorgskomité

Å satse på psykisk helse er kanskje det viktigste vi gjør for god folkehelse. Debatten både engasjerer og forplikter.

Ja takk, begge deler!

Å satse på psykisk helse er kanskje det viktigste vi gjør for god folkehelse. Debatten både engasjerer og forplikter.

DEBATT: STORTINGSVA LGET 2013

 

Jeg vil takke Brita Strømme og Kjersti Hildonen for deres kommentar i februarutgaven av Tidsskriftet. Ikke minst er jeg glad de er så positive til at Høyre har foreslått tilrettelegging for flere allmennpsykologer i kommunene.

Ja takk, begge deler

Strømme og Hildonen reiser imidlertid spørsmål om ordningen tilstrekkelig ivaretar det forebyggende perspektivet. Jeg er glad for spørsmålet. Nettopp forebygging av alvorlige lidelser, etablering av lavterskeltilbud og tidlig intervensjon er et sentralt mål for Høyres satsning på psykisk helse.

«Fastpsykologer» blir en for snever betegnelse som begrenser ordningen mer enn vi ser for oss

Mer presist er Strømme og Hildonens innvending hvorvidt fastpsykologer bare blir «fastlegenes forlengede arm», og om de gjennom refusjonssystemet ender som «minipoliklinikker» for etablerte lidelser og faste pasienter, og ikke effektiv forebygging. De peker på gevinstene ved fast ansatte kommunepsykologer.

Til det er mitt svar: Ja takk, begge deler. Jeg mener kommunepsykologer kan spille en utrolig viktig rolle, og støtter helhjertet en utbedring av dette tilbudet. Forslaget vårt må derfor ikke ses som en konkurrent, men som et supplement. La meg understreke at «fastpsykologer» blir en for snever betegnelse, som begrenser ordningen mer enn vi ser for oss. Og vi må huske at mange pasienter først kommer til fastlegen med sine psykiske problemer. Mange fastleger mener selv at standen har for lite kunnskap om disse lidelsene.

Variasjon er bra

Forskjellige organisering av psykologtjenesten vil nå forskjellige grupper, på forskjellige tidspunkt – variasjon er bra. Vi må også kunne gi mer intensiv oppfølgning til dem som trenger mer innsats for ikke å utvikle mer alvorlige lidelser. Forebygging handler også om å hindre mer alvorlige problemer.

Målet om «størst mulig helsegevinst ut av hver brukte psykologkrone» oppsummerer Strømme og Hildonen innlegget sitt med. Det er jeg med dem i. Men skal vi lykkes, må vi også sørge for at systemet legger til rette for at vi ikke bare bruker de kronene vi har på psykisk helse smart, men at vi også får flere – som kan skape et bedre, mer variert og mer helhetlig tilbud. Da trenger vi flere allmennpsykologer i kommunene.

Debatten forplikter

Jeg mener det kanskje viktigste vi gjør for god folkehelse, er å satse på psykisk helse – på alle arenaer. Mye helseskadelig atferd er et symptom, ikke en primær årsak.

Avslutningsvis er jeg glad engasjementet forslaget vårt har fått – og at Høyres innsats er lagt merke til av psykologer – og Psykologforeningen. Dette er en debatt som engasjerer, og som påvirker mennesker. Jeg er glad det er lagt merke til – for det forplikter.

bent.hoie@stortinget.no

Lavere terskel, tidligere hjelp

Audun Lysbakken

Partileder (SV)

Det er en gåte at ikke psykisk helsepolitikk står høyere på dagsordenen.

Lavere terskel, tidligere hjelp

Det er en gåte at ikke psykisk helsepolitikk står høyere på dagsordenen.

2013-03-245-01-b.jpg

VALGLØFTE: SV mener at alle som trenger det, skal sikres poliklinisk behandling innen 30 dager, skriver partileder Audun Lysbakken. Her fra bursdagsfeiring for syv år med rødgrønn regjering i fjor høst.

Foto: Flickr.com

DEBATT: STORTINGSVA LGET 2013

Tidsskriftet startet debatten om psykisk helse og kommende stortingsvalg. I de siste utgavene har sentrale politikere og samfunnsaktører deltatt i debatten. «Partiene må vise hvilke tiltak de faktisk vil gi bevilgninger til», skrev sjefredaktør i Tidsskriftet Bjørnar Olsen i forrige utgave.

 

Sjefredaktør Bjørnar Olsen har rett i at politikerne bryr seg for lite om psykisk helse. Når vi vet hvor mange som rammes, og hvor store menneskelige og samfunnsmessige kostnader psykiske helseproblemer har, er det egentlig en gåte at ikke psykisk helsepolitikk står høyere på dagsordenen. I dag er psykiske helseproblemer folkesykdommer. Om lag halvparten av den norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet1. Hvis NRK vil nå velgerne, burde de arrangere folkemøte om psykisk helsepolitikk i valgkampen.

Temaet har opptatt meg stadig mer etter at jeg gikk inn i helsekomiteen på Stortinget i fjor. Psykiske lidelser er blant Norges dyreste sykdommer målt i kroner2, men det koster mest for dem som rammes.

Langt igjen

Noe av det mest slående er hvordan lett tilgjengelig hjelp kan bidra til at langt flere får taklet sine problemer før de blir virkelig alvorlige. Derfor er det bra at ventetidene i psykisk helsevern går nedover, at regjeringen har bevilget midler til å ansette flere psykologer i kommunen, og at regjeringen har satset på å utvikle lavterskeltilbud blant annet til mennesker med lette og moderate angstlidelser. Men det er fortsatt langt igjen.

Etter opptrappingsplanen ble mye bedre i det Psykisk helse-Norge. Men det som ikke kom på plass, var et tilbud til dem med lettere psykiske lidelser3. Resultatet er for dårlig hjelp til folk som står i fare for å utvikle mer alvorlige problemer.

Derfor er stikkordene for SVs psykisk helsepolitikk lavere terskel og tidligere hjelp. Vi må treffe folk der de er. SV vil satse på et sterkere lavterskeltilbud i kommunene, og styrke satsningen på det lokale likemanns- og selvhjelpsarbeidet. Likemannsarbeidet betyr mye både for enkeltmennesket og for samfunnet. For mange kan det være veien inn i profesjonell behandling.

Maks 30 dager

Samtidig er det viktig å sikre at de som trenger hjelp i det psykiske helsevernet, ikke må vente lenge når de er klare for å ta imot hjelp. Vi må fjerne køene til poliklinisk behandling. SV mener at alle som trenger det, skal sikres poliklinisk behandling innen 30 dager.

Det andre området vi må satse på, er vel så viktig, men langt mindre synlig: Forebygging. God psykisk helse får vi av å ha det godt i livet. Barnehage, jobb, skole og sykehjem er viktige stikkord. Bedre helsetjenester har relativt liten effekt på befolkningens helse. Det er det vi gjør ellers som teller4.

Ungdomsgaranti

Derfor er et inkluderende arbeidsliv et viktig folkehelsetiltak. SV arbeider for trygge arbeidsplasser og lave terskler for å komme inn i arbeidslivet, og vil blant annet innføre en ny ungdomsgaranti som gir unge under 25 år rett til arbeidsmarkedstiltak eller annen hjelp de trenger for å komme i arbeid.

Vi mener også at det er et politisk ansvar å gripe tak i den store utfordringen det er at mange er ensomme – både hjemme og på sykehjem. Vi kan ikke vedta oss bort fra eller bevilge oss ut av ensomhet. Men vi kan lage strukturer som gjør det lettere for eldre å ha et nettverk.

Opprustning

Derfor vil vi satse videre på gode og trygge barnehager, med strengere krav til kvalitet og kompetanse. En god oppvekst varer livet ut. SV har i regjering gitt det største løftet i kommunalt barnevern på over 20 år, slik at flere barn skal få den hjelpen de trenger.

Skolehelsetjenesten og helsestasjonene har behov for den samme opprustningen som barnevernet har fått. SV vil gi skolehelsetjenesten og helsestasjonene det løftet de trenger. Det er en viktig investering i både barns, unges og voksnes liv og livskvalitet.

Psykisk helse bør få større plass i politikken. SVs løsning er å satse på forebygging, lave terskler og tidlig innsats.

audun.lysbakken@stortinget.no

Kjør Psyko-Buss

Marianne Bjørnestad

Student, Psykologisk institutt i Oslo

Juss-Buss har vært i gang i 40 år. Det er på tide å starte opp Psyko-Buss. Blir Psykologforeningen, Oslo kommune og andre med?

Kjør Psyko-Buss

Juss-Buss har vært i gang i 40 år. Det er på tide å starte opp Psyko-Buss. Blir Psykologforeningen, Oslo kommune og andre med?

2013-03-246-01-b.jpg

STARTET JUSS-BUSS: Juss-Bussen slik den så ut på 70-tallet. Foto: Ukjent fotograf. Fra arkiv Juss-Buss.

DEBATT: PSYKO-BUSS

 

Helsedirektoratet er i alle fall ikke i tvil: En god førstelinjetjeneste virker forebyggende og kan redusere utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, samfunnets klart dyreste lidelse (Folkehelseinstituttet, 2009). En brukerundersøkelse fra 2007 viser at 22 prosent av studentene ved Universitetet i Oslo (UiO) sliter med psykiske vansker av ulik karakter. Studentene oppgir særlig livsfasespesifikke utfordringer som stress- og motivasjonsproblemer, høyt arbeidspress, ensomhet, samt økonomisk uforutsigbarhet. Flere sier at de har behov for psykologisk/ psykiatrisk hjelp. Likevel er det kun seks prosent av disse som har oppsøkt studenthelsetjenesten, noe som kan være en indikasjon på at mange ikke får den hjelpen de trenger, og sliter unødig. Eller de er alene om følelser som er veldig vanlige. Mange av plagene er betinget av det særegne ved studiesituasjonen. Det er bekymringer og plager som mange, om ikke de fleste, kan kjenne seg igjen i. Og i tilfeller der det ikke er snakk om psykisk sykdom, men derimot om en opplevelse av en utfordrende hverdag, kan kanskje nettopp det å oppdage at en ikke er alene, være til nytte. At to av ti studenter ved UiO opplever behov for psykologisk hjelp, underbygger behovet for gode lavterskeltilbud rettet mot studentene. Det er i dag ikke kapasitet i studenthelsetjenesten til å møte etterspørselen. Nettopp derfor bør man vurdere å bruke en hittil ubrukt ressurs: Studentene!

Å skape et studentdrevet lavterskeltilbud vil være verdifullt både for studentene og for samfunnet

Samfunnsnytte

Å skape et studentdrevet lavterskeltilbud, en plattform der studentene kan lære gjennom praktisk arbeid, vil være verdifullt både for studentene og for samfunnet. En analogi: Juss-Buss ble opprettet tidlig på 70-tallet; motivasjonen var da, som nå, å kompensere for et stort udekket retthjelpsbehov i Norge. Behovet for Juss-Buss illustreres av pågangen; rundt 6000 henvendelser i 2012. Tall fra Folkehelseinstituttet, samt den store pågangen til eksisterende lavterskeltilbud, kan tyde på at det samme gjelder for psykologiske tjenester. Studenter under utdanning kan selvsagt ikke arbeide terapeutisk, men at det er knyttet ulike etiske problemstillinger til å opprette et studentdrevet lavterskeltilbud bør ikke hindre studentene i å reflektere over om, og i så fall hvordan, en i løpet av studietiden kan bidra med psykologifaglig kompetanse.

Funksjon

Juss-Buss fungerer som en arena der studenter får mulighet til å jobbe med konkrete saker under studietiden, og arbeidet sikrer i tillegg rettsvernet til klienter som ellers ikke ville vært garantert fri rettshjelp. Det er klart at situasjonen er annerledes dersom psykologistudenter skulle bidratt med sin kompetanse. Psykologi og juss er vidt forskjellige felt, og det er antagelig ikke mulig, eller ønskelig for den saks skyld, å starte opp en Psyko-Buss etter nøyaktig modell av Juss-Buss. Men likevel: Man kunne for eksempel organisert et lavterskel samtaletilbud for studenter som gjennomgår krevende livsperioder som samlivsbrudd, graviditet, eksamensangst eller motivasjonsproblemer, gjerne i samarbeid med studenthelsetjenesten. Dersom en opplever at noen har behov for psykolog, vil en måtte henvise videre til kompetent fagpersonell. En kunne også spisset tilbudet til å omfatte kurs i stressmestring og håndtering av eksamensangst, eller en kunne tatt utgangspunkt i spesifikke studentgrupper, for eksempel studenter med barn.

Oppsøkende

Det kunne også vært spennende å drive oppsøkende virksomhet, for eksempel gjennom folkeopplysning/psykoedukasjon på skoler. En spørreskjemaundersøkelse utført av Heltef i 2004 (Helseprofil for barn og unge i Akershus) viste at kun 49 prosent av de som oppga å ha et psykisk problem, hadde vært i kontakt med skolehelsetjenesten, PP-tjenesten eller psykolog. Det er en utfordring at mange aldri oppsøker hjelp for psykiske plager, men opplæring om psykiske lidelser kan øke graden av hjelpsøking, fordi kunnskap om psykisk helse gjør det enklere å identifisere psykiske plager. Resultater fra Psykisk Helse i Skolen viser at opplæring har effekt (Folkehelseinstituttet, 2009). Juss- Buss jobber i tillegg rettspolitisk, omtrent 25 prosent av arbeidstiden brukes til arbeid der en forsøker å endre rettstilstanden til klientgrupper på et overordnet, strukturelt nivå. Det er ingenting som tilsier at ikke også psykologistudenter burde engasjere seg i, og forsøke å påvirke, politiske prosesser som handler om psykisk helse. En studentdrevet lavterskelorganisasjon kan bli en arena der en arbeider systematisk for å sette psykisk helse på dagsordenen.

Forsvarlig

Dersom det viser seg å være interesse for å opprette en studentdrevet lavterskelorganisasjon, kreves det en diskusjon om hvordan man kan sikre at tilbudet er forsvarlig. Iden forbindelsen må man diskutere hvilke områder av psykologien det ville være etisk å arbeide med. Prosessen med å finne ut hvordan en eventuell organisasjon skulle utformes, krever diskusjon og meningsbrytning, både blant studenter og fagpersoner.

Psykiske lidelser koster samfunnet 40 milliarder kroner hvert år, ifølge Stortingsproposisjon nr. 1 (2006–2007). Å benytte studenters kompetanse til forebyggende arbeid vil være et billig tiltak for Oslo kommune. Det vil også være i overensstemmelse med Psykologforeningens mål om å sikre tilstrekkelig mange gode lavterskeltilbud. I samarbeid med kompetent fagpersonell vil det være mulig å utforme en organisasjon som både psykologstudenter og samfunnet for øvrig kunne være tjent med. Hvem tar utfordringen?

marianne.bjornestad@gmail.com

Eldrearbeid er undervurdert

Merete Lindøe

Psykologspesialist, Sørlandet sykehus

Psykologer har i liten grad interessert seg for å jobbe terapeutisk med eldre. Hvorfor det?

Eldrearbeid er undervurdert

Psykologer har i liten grad interessert seg for å jobbe terapeutisk med eldre. Hvorfor det?

2013-03-248-01-b.jpg

I ØYEBLIKKET: Min erfaring med eldrearbeid er at det er livet og eksistensen her og nå som er en viktig del av terapiene, og ikke det å forberede seg på å dø, skriver artikkelforfatteren.

Foto: Flickr.com/My name’s axel

DEBATT: ELDRE OG PSYKISK HELSEVERN

«Tilbudet til eldre med psykiske lidelser må ikke spres for mye utover i psykisk helsevern», skrev Merete Lindøe i januarutgaven. Dette er andre del av et dobbeltinnlegg om psykologer og eldrearbeid.

 

Psykisk helsevern har gjennom de senere årene gjennomgått store forandringer.

Da jeg i 1999 begynte som psykolog i alderspsykiatrien, var opptrappingsplanen for psykisk helsevern så vidt satt i gang. Det fantes ikke DPS-er, og det var heller ennå ikke etablert noen statlige helseforetak.

Psykologers holdninger

Jeg ble en gang på et spesialiseringskurs spurt av en annen deltaker (som ikke jobbet som psykolog med eldre) om «hva slags tema jeg jobbet i med de eldre».

Å tilby eldre et terapeutisk tilbud, får ofte store positive ringvirkninger

Vedkommende svarte selv før jeg fikk sagt noe: «det er vel døden da vel, siden de er eldre og snart skal dø?»

Jeg må innrømme at jeg ble litt satt ut, men fikk forklart henne at selv om eldre selvfølgelig har kortere tid igjen av livet enn det yngre har, var min erfaring at det var livet og eksistensen her og nå som var en viktig del av terapiene, og ikke det å forberede seg på å dø. Det var jo også min erfaring at de eldre som selv hadde bedt om hjelp, allerede hadde et ønske og en motivasjon om å velge livet så lenge de hadde det.

Underkjent

Hvorfor har terapi med eldre vært en såpass underkjent disiplin blant psykologer?

Som med det meste tror jeg også ovennevnte spørsmål har flere ulike årsaker og svar.

Først og fremst er det at alle med psykiske lidelser skal ha rett til et tilbud om behandling hos psykolog, tross alt av nyere dato. Det er gradvis blitt bygget opp gode tilbud til barn og unge under 18 år, og det er bygget ut DPS-er som tilbyr ulike typer behandling til den voksne delen av befolkningen.

Hvorfor er det viktig og spennende faglig å jobbe med eldre?

Mange steder er det bygget opp alderspsykiatriske enheter, og en del steder er det egne hukommelsesklinikker. Sistnevnte jobber med utredning og diagnostisering av hukommelsesproblemer, og legger ikke vekt på terapi. Et behandlingssted som Modum Bad tilbyr utredning og behandling, men bare for de under 65 år. En del DPS-er tar imot eldre til behandling, mens andre DPS-er ikke gjør det når den eldre har fylt 65 år.

Psykologforeningen har over flere år hatt tilbud til psykologer om spesialisering i gerontopsykologi. Dette er en viktig disiplin for å ruste psykologer til å kunne jobbe med eldre. Men likevel er dette ingen spesialiseringsgren hvor det psykoterapeutiske prosjektet er det sentrale.

Og her er mitt poeng: Også blant psykologer mener jeg det er underkjent hvor godt utbytte av terapi eldre mennesker kan ha. Også i samfunnet for øvrig; i media og blant politikere, har det vært lagt mest vekt på det følgende: varme hender (les: flere ansatte), behovet for flere sykehjemsplasser/ omsorgsboliger, somatisk sykdom og funksjonstap, og ikke minst: demens. Lite eller ingenting av det som kommer frem, har satt søkelyset på eldres behov for, eller utbytte av, terapi.

Dette mener jeg det må bli en endring på, og det synes også å være en endring på gang.

Holdningsendring?

Jeg merker en økende interesse blant yngre psykologer for å jobbe terapeutisk med eldre, ikke minst på min egen arbeidsplass. Det er stadig flere yngre psykologer som ønsker alderspsykiatri som praksissted i den kliniske spesialiseringen. Dette er veldig gledelig, og markerer forhåpentligvis noe nytt i synet psykologer har på eldre.

Det er nemlig slik at det særlig er det terapeutiske prosjektet for de eldre som har interessert psykologene mest, og ikke primært utredning for demens/hukommelsesproblematikk. Fortsatt er det slik at når det gjelder eldre (65+ og oppover), er de fleste i denne gruppen kognitivt velbevarte og ikke demente. Også blant de på 75–80 år er det mange som ikke har noen form for kognitiv svikt. Mange eldre har veldig godt utbytte av et tilbud om terapi, enten det dreier seg om en kortvarig terapi eller det blir et mer langvarig terapiforløp.

Gevinstene

Det er viktig at flere psykologer gir seg selv anledning til å legge mer vekt på denne store gruppen potensielle klienter. Også eldre gjennomgår kriser i livet. For mange eldre står tapsopplevelsene i kø. Mange eldre har også med seg mange ubearbeidede opplevelser fra barndom/ oppvekst. Det er faktisk også mange eldre ektepar som sliter i forholdet sitt. En del eldre har også med seg tidligere psykisk sykdom (kanskje livslang) inn i alderdommen.

Mitt hovedpoeng er først og fremst at alle som strever psykisk, skal kunne få hjelp når de trenger det. Rett hjelp til rett tid er selvfølgelig først og fremst viktig for den enkelte selv. Jeg vil også understreke at det å tilby eldre et terapeutisk tilbud ofte får store positive ringvirkninger. Det terapeutiske tilbudet de mottar, gagner pårørende i form av ektefelle, voksne barn/barnebarn.

Jeg tør også minne om de samfunnsmessige gevinstene, som nok er like store som for yngre. Eldre som får psykologisk hjelp når de trenger det, får bedre livskvalitet og kan faktisk ikke bare få en bedre psykisk helse, men lever også bedre med de fysiske plagene de har.

Derfor denne oppfordringen:

Hva venter psykologene på? Psykologisk arbeid med eldre er både faglig meningsfylt og givende på alle vis!

merete.lindoe@gmail.com

Elektrokonvulsiv behandling

Kjell Martin Moksnes

Alderspsykiatrisk avdeling, Klinikk psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus

Selv blant eldre med svært alvorlige, terapiresistente depresjoner er det få som får ECT-behandling. Men med moderne ECT er kognitive svekkelser ikke noe stort problem

Elektrokonvulsiv behandling

Selv blant eldre med svært alvorlige, terapiresistente depresjoner er det få som får ECT-behandling. Men med moderne ECT er kognitive svekkelser ikke noe stort problem

2013-03-250-01-b.jpg

DEBATT : ELEKTRO KONVULSIV BEHANDLING

I forrige utgave beskrev Kristin Poverud flere problemer knyttet til elektrokonvulsiv behandling. Her møter både Kjell Martin Moksnes og Per Bergsholm hennes kritikk.

 

Kristin Poverud beskriver i februarnummeret av Tidsskriftet en sammensatt klinisk vignett der elektrokonvulsiv terapi (ECT ) etter hennes mening synes unødvendig brukt og der andre behandlingstilnærminger kunne forklare bedringen. Hun mener pasienten fikk langvarig kognitiv svekkelse av ECT , og hun stiller spørsmålet om ECT kan føre til demensutvikling. Hennes inntrykk var at legene bestemte for mye, og at miljøpersonalets mening ikke ble lyttet til. I så fall er det en slett klinisk virksomhet som er beskrevet.

Flere veier til bedring

Samtaleterapi, miljøterapi og bruk av antidepressive legemidler er de vanligste behandlingsformene for depresjon i en sykehusavdeling. Den optimale behandling er avhengig av depresjonens grad, om den er uni- eller bipolar, og om den er av psykotisk dybde. En pasientvurdering bør helst gjøres av et tverrfaglig team. Ved alderspsykiatrisk avdeling var etter planen alle yrkesgrupper med i et ukentlig behandlingsmøte der videre behandling ble besluttet. Ved tilbakefall vil man gjerne velge en behandling som har virket tidligere. Hvis pasienten etter innleggelsen responderer på miljøbehandlingen, bør dette tillegges betydning, og fører det til remisjon, er ECT unødvendig. Som Poverud skriver, kan mange faktorer bidra til bedring under et sykehusopphold. For eksempel kontakten med medpasienter, samtalene med personalet, miljøtiltak, forholdet til pårørende og tidsfaktoren. Hun nevner også sosial stimulering, omsorg, en strukturert hverdag, faste næringsrike måltider, turer med følge m.m., som er viktig for bedringsprosessen. Ved milde og moderate depresjoner kan disse tiltakene være tilstrekkelige. ECT brukes helst ved psykotiske og alvorlige depresjoner der andre behandlingstilnærminger er forsøkt uten remisjon.

Idéen om ECT kan utløse en varig kognitiv svekkelse som ender opp med en demensdiagnose er forlengst tilbakevist

Kognitiv svekkelse

Hukommelsessvikten som beskrives i vignetten, er ikke ønsket, og kan ha flere forklaringer. Idéen om at ECT kan utløse en varig kognitiv svekkelse som ender opp med en demensdiagnose, er for lengst tilbakevist. Ved Dikemark sykehus var det nedfelt i pasientjournalene at 20 prosent hadde hukommelsesproblemer en tid etter ECT - behandling med eldre apparatur (Moksnes & Ilner, 2010). Psykolog Maria Semkovska et al. (2010) har i sin systematiske revurdering funnet at kognitive bivirkninger etter ECT sjelden varer utover femten dager, og at de fleste får bedrede kognitive funksjoner. De har også vist at kontroller og deprimerte som ikke får ECT , har redusert autobiografisk amnesi over tid. For retrograd amnesi etter ECT gjenstår det å gjøre gode undersøkelser (Semkovska et al., 2011, 2013).

Flere har dokumentert at tilbakevendende alvorlige depresjoner øker risikoen for kognitiv svekkelse, og denne kan vare i mange år selv etter bedring av depresjonen (Årdal & Hammar, 2010; Semkovska et al., 2012). For øvrig er det vel kjent at depresjoner ofte debuterer i tidlig fase av en demensutvikling, og at depresjon er en risikofaktor for utvikling av demens, uansett behandling.

Rett

Poverud har selvfølgelig rett i at ensomhet ikke skal behandles med legemidler eller ECT . Dersom ensomhet utløser depresjon, kan nettverksterapi løse problemet. Selv blant eldre med svært alvorlige, terapiresistente depresjoner er det få som får ECT-behandling. Disse oppnår ofte remisjon, og med moderne ECT er kognitive svekkelser ikke noe stort problem, men dessverre forekommer tilbakefall og nye episoder hos mange.

Og som Poverud antyder skal man alltid være kritisk når klinikere utreder egne behandlingsresultater.

kjellmartin.moksnes@ulleval.no

Referanser

Moksnes, K. M. & Opjordsmoen Ilner, S. (2010). Elektrokonvulsiv terapi – virkninger og bivirkninger. Tidsskrift for Norsk Legeforening, 130, 2460-2464.

Semkovska, M. & McLoughlin, D. M. (2010). Objective cognitive performance associated with electroconvulsive therapy for depression: a systematic review and meta-analysis. Biological Psychiatry, 68(6), 568-577.

Semkovska, M., Keane, D., Babalola, O. & Mc-Loughlin, D. M. (2011). Unilateral brief-pulse electroconvulsive therapy and cognition: effects of electrode placement, stimulus dosage and time. Journal of Psychiatric Research, 45(6), 770-780.

Semkovska, M., Noone, M., Carton, M., McLoughlin, D. M. (2012). Measuring consistency of autobiographical memory recall in depression. Psychiatry Research, 197(1-2), 41-48.

Semkovska, M. & McLoughlin, D.M. (2013). Measuring retrograde autobiographical amnesia following electroconvulsive therapy. Historical perspective and current issues. Journal of ECT, Jan 8 (Epub ahead of print).

Årdal, G. & Hammar, Å. (2010). Is impairment in cognitive inhibition in the acute phase of major depression irreversible? Results from a 10-years follow-up study. Psychology and Psychotherapy, May 11 (Epub ahead of print).

Mytene lever videre

Per Bergsholm

Overlege dr. med., Avdeling for akuttpsykiatri, Ullevål, Oslo universitetssykehus

Kunnskapen virker så solid at ingen forskere lenger tror på noen sammen heng mellom ECT og demensutvikling.

Mytene lever videre

Kunnskapen virker så solid at ingen forskere lenger tror på noen sammen heng mellom ECT og demensutvikling.

DEBATT: ELEKTRO KONVULSIV BEHANDLING

 

Jeg har lest Kristin Poveruds kliniske vignett og kommentarer om elektrokonvulsiv behandling i februarutgaven av Tidsskriftet. Pasienten er først blitt bedre hver gang etter to ECT-serier med et halvt års mellomrom. Bedringen kan selvsagt også ha skyldtes miljøterapi, annen psykososial terapi og medikamenter. Poverud har ikke registrert kognitiv svikt etter disse to seriene. Så får pasienten «vedlikeholdsbehandling» to ganger i året. Som vedlikeholds- ECT regnes enkeltbehandlinger for å opprettholde bedring. Jeg går derfor ut fra at det ikke er snakk om nye ECT-serier. Etter tredje vedlikeholds-ECT , som da må være 1½ år etter den siste serien, legger Poverud merke til svikt i pasientens kognitive evner og går ut fra at dette skyldes ECT . Men ut fra omfattende studier av kognitive endringer etter ECT kan dette nærmest utelukkes (Semkovska & McLoughlin, 2010). Det er også nærmest utenkelig at pasienten skulle få kognitiv svikt etter tre enkeltbehandlinger når hun tidligere er blitt bedre uten kognitiv svikt av to fulle serier.

Optimalisering

Poverud beskriver imidlertid en vanlig og faretruende situasjon, at en pasient som har kommet seg av depresjon, igjen blir verre. Kognitiv svikt er da typisk, særlig hos eldre. Poverud må ikke låse seg i oppfatningen at ECT gir forverringen. Differensialdiagnostikk er viktig. Hun må tenke at ECT , medikamenter og annen behandling nå ikke fungerer tilstrekkelig eller ikke blir optimalt gjennomført. Hun må spørre seg hva som kan gjøres for å optimalisere alle behandlingstiltakene.

Kanskje må pasienten innlegges igjen, slik at man kan «starte på nytt». Selvsagt er det også en vesentlig risiko for demensutvikling, men behandlingsfokus må først være på depresjon og vanskelig sosial situasjon.

Myte

Poverud spør seg hvorvidt ECT er en årsak til eller virker utløsende for varig kognitiv svikt som for eksempel demensutvikling. Hun «har ikke sett at det medisinske fagmiljøet som forsvarer behandling med ECT , har stilt seg dette spørsmålet». Men demensforskning er et stort felt verden over, og ECT gis til ca. en million mennesker i verden hvert år, så det er lite sannsynlig at Poverud skulle være den første som stiller seg dette spørsmålet. Jeg og andre oppsummerte data om dette for 25 år siden uten å finne holdepunkter for noen sammenheng (Bergsholm mfl., 1989). MR-, autopsi- og eksperimentelle studier har bekreftet dette senere. Kunnskapene om både demens og ECT er nok nå så overbevisende at ingen forskere tror på en slik sammenheng og ingen vil kaste bort tid på det lenger. Men myten om en sammenheng vil nok leve videre hos enkelte på samme måte som andre myter i medisinen.

per.bergsholm@gmail.com

Referanser

Semkovska, M & McLoughlin, D. M (2010). Objective cognitive performance associated with electroconvulsive therapy for depression: a systematic review and meta-analysis. Biological Psychiatry, 68, 568–577.

Bergsholm, P., Larsen, J. L., Rosendahl, K. & Holsten, F. (1089). Electroconvulsive therapy and cerebral computed tomography: a prospective study. Acta Psychiatrica Scandinavica,80, 566–572.

Kan psykologene lære av Lightning Process?

Live Landmark

Instruktør i Lightning Process

Hvor nysgjerrige er dere psykologer på Ligtning Process? Og hvor åpne er dere for at vi utenfor profesjonsstudiet kan ha en betydning for folks helse?

Kan psykologene lære av Lightning Process?

Hvor nysgjerrige er dere psykologer på Ligtning Process? Og hvor åpne er dere for at vi utenfor profesjonsstudiet kan ha en betydning for folks helse?

2013-03-252-01-b.jpg

UTEN VERKTØY: Mange som kommer på kurs i Lightning Process, har allerede vært hos psykolog. Her har de snakket om årsaken til og opplevelsen av det vonde, om fysiske plager, om tanker og følelser. Alt i møte med kloke og gode lyttere. Men de savner verktøy for å skape endring i ens eget liv. Og det er der Lightning Process er et tilbud til de som ønsker å ta tak i sin egen helse, skriver Live Landmark.

Foto: YAY Micro

DEBATT: LIGHTNING PRO CESS

I januar skrev en anonym mor om psykologer som truet med å kutte behandlingen dersom pasienten prøvde Lightning Process. Silje Endresen Reme mente i februar at psykologer ikke bør stå i veien for dem som ønsker å forsøke LP

 

En anonym mor kom nylig med et hjertesukk i Tidsskriftet. Hennes sønn hadde snudd en vanskelig situasjon ved hjelp av LP. Moren løftet frem den kvalitative studien til Harvard-forsker Silje Endresen Reme der 7 av 9 ungdommer hadde positive erfaringer med kurset. Nå ønsker Folkehelseinstituttet å bruke 9 millioner kroner på en studie på LP og ME. Jeg vil benytte anledningen til å strekke frem en hånd og be om kontakt med psykologene. Hvor nysgjerrige er dere? Vil dere komme og se hva vi gjør? Hvor åpne er dere for at vi utenfor profesjonsstudiet kan ha en betydning for folks helse?

Kan somatiske problemstillinger og subjective helseplager møtes på en bedre måte enn sånn det tradisjonelt har vært gjort i psykologien?

LP som vendepunkt

Jeg er en tidligere VG-journalist som fikk kronisk utmattelsessyndrom og var 5 år ute av arbeidslivet. Mannen min måtte takle en kone som stort sett lå bak en lukket soveromsdør. Barna våre ble vant til å liste seg rundt i huset og si god natt til en allerede sengeliggende mor. Situasjonen var langvarig og hjelpen fraværende. Men tre dager på LP-kurs ble vendepunktet. Jeg lærte å hjelpe meg selv, gjennom kognitive teknikker, atferdsendring og økt forståelse for den fysiske stressberedskapen og symptomer som konsekvens. Det har også vært en prosess etter kurset, men de siste fem årene har jeg stått i full jobb. Resultatet virker derfor både upåklagelig og varig.

Jeg omskolerte meg og skapte min egen arbeidsplass som instruktør i Lightning Process. Siden jeg var den første instruktøren i Norge, har jeg nå lagt bak meg fler enn hundre kurs. Jeg har jobbet med nærmere tusen personer, inkludert pårørende til barn. Noen av dem har vært gitt opp av helsevesenet; enkelte har ligget i mørke rom uten å kunne ta til seg næring eller stelle seg selv. Resultat? En betydelig andel oppsiktsvekkende anekdoter som burde vekke interessen til alle med et grunnleggende ønske om å hjelpe mennesker. Nå, fem år senere, sitter jeg i forskningsgruppen til Folkehelseinstituttet, som ønsker å vurdere effekt av kurset i en randomisert kontrollert studie.

Har bare psykologer terapeutisk effekt?

Siden 2008 har jeg undervist og forelest om teorier, delt metoder og erfaring på invitasjon fra medisinstudenter, spesialisthelsetjenesten, ulike rehab-institusjoner og hos fastleger og pasientforeninger. Det vil være hyggelig å høre fra Psykologforeningen, og jeg utfordrer dere herved: Må man være psykolog for å kunne ha en terapeutisk effekt? Kan det være at somatiske problemstillinger og subjektive helseplager kan møtes på en bedre måte enn sånn det tradisjonelt har vært gjort i psykologien?

Flere av de som kommer på kurs, har allerede vært innom en psykolog. De fleste rapporterer at de har snakket mye om det de anser som å være problemet. Enten de fysiske plagene de har, eller tankene og følelsene. Deretter har fokuset vært på årsak eller opplevelsen av de vonde tankene og følelsene. De møter kloke og gode lyttere, men de savner verktøy for å skape endring i sitt eget liv.

Kan vi utfylle hverandre?

LP er nettopp et tilbud til de som ønsker å ta tak i sin egen helse. Her får man undervisning og trening i en praktisk og konkret metode de selv må ta i bruk og benytte i etterkant. Siden LP er praktisk orientert, er det et krav om motivasjon. Vårt fokus på verktøy og øvelse mener vi gir mulighet for rask mestring. Jeg spør dere derfor: Kan det være at vi kan utfylle hverandre?

live@livelandmark.no

Stigmatisering av pasienter

Sigrun Tømmerås

Brukererfarer og psykisk helseblogger

Vivian Berg

Brukererfarer

Redaktøren i Tannlegetidende bør tydelig beklage svært uheldig ordbruk om personer med personlighetsdiagnoser.

Stigmatisering av pasienter

Redaktøren i Tannlegetidende bør tydelig beklage svært uheldig ordbruk om personer med personlighetsdiagnoser.

DEBATT: STIGMAT ISERING

Fagbladet Den norske tannlegeforenings Tidende hadde i november i fjor informasjon til tannleger om pasienter med ulike psykiatriske diagnoser. Sigrun Tømmerås og Vivian Berg påpekte i januarutgaven av Tidsskriftet at informasjonen om personlighetsforstyrrelser og tannhelse knapt inneholdt noe mer enn «manipulativ, aggressiv, mytoman, upålitelig».

«Jeg forstår at det var vanskelig å forstå», skrev redaktør Ellen Beate Dyvi i februarutgaven, som svar på kritikken.

 

Det er flott at Ellen Beate Dyvi, ansvarlig redaktør for Den norske tannlegeforenings Tidende, i svar til oss i Tidsskriftets februarutgave forstår viktigheten av å bekjempe stigmatisering. Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser er blant de mest stigmatiserte gruppene i samfunnet. At mange har en historie med mellommenneskelige traumer og avvisning, gjør respekt fra profesjonelle hjelpere viktig.

Når man skal trykke svært nedlatende karakteristikker av en gruppe, bør man være ekstra nøye med å presisere hvem som står for disse

Noe å lære av

Vi er enig med redaktør Dyvi i at det er noe å lære av denne saken. Når man skal publisere svært nedlatende karakteristikker av en gruppe, bør man være ekstra nøye med å presisere hvem som står for disse, og om de presenteres som fakta eller meningsytring. I artikkelen vi kritiserte, «Når pasienten har psykiske problemer» (www.tannlegetidende.no), er delen om (påstått) diagnoserelatert atferd skilt ut fra den løpende teksten, slik at den likner på en faktaboks uten kildehenvisninger. Selv om tannlegepasienter som har fått en personlighetsdiagnose, fremstilles som umoralske og håpløse, gis det ikke ett eksempel på typiske situasjoner der pasientene lyver og herser med tannleger.

Er det andre grupper som omtales like nedverdigende på fagmøter og helsekonferanser, og der budskapet spres i helsefaglige publikasjoner? Vi frykter at konsekvensen kan bli økte fordommer hos hjelpere når de skal møte en gruppe helt ribbet for ære.

Kontekstuell forståelse

Vi tror det kan være lett å misforstå atferd hos traumatiserte. I kronikken «Leger overser overgrep» i Aftenposten i 2006 skrev professor Pål Gulbrandsen om misbruk i barndommen: «Ofrenes ekstreme sårbarhet oppfattes av verden rundt som en dårlig egenskap. Menneskene blir problemet, ikke historien deres.» En overgrepsutsatt kan ha behov for å ha kontroll, og får vansker med å gi fra seg kontrollen som pasient hos for eksempel tannlegen. Ifølge psykologspesialist Judith van der Weele (@JudithvdWeele på Twitter 23. juni 2012) er det å bruke kontroll for å trygge seg selv i en verden som ikke vil en vel, en annen måte å omtale manipulering på. Atferd kan beskrives med omtanke for pasienten.

stommeras@yahoo.no

Selvmotsigende radikal psykiatrikritikk

Torgeir M. Hillestad

Dr.philos., Universitetet i Stavanger

Tidsskriftets intervju med to psykiatrikritikere i London var merkelig lesning.

Selvmotsigende radikal psykiatrikritikk

Tidsskriftets intervju med to psykiatrikritikere i London var merkelig lesning.

2013-03-254-01-b.jpg

KRITIKER: «Det vi gjer er å kontrollera menneske som oppfører seg på måtar vi ikkje liker», sa psykiater Joanna Moncrieff da Tidsskriftet møtte henne i London i fjor høst.

Foto: Arne Olav L. Hageberg

DEBATT: PSYKIATR IKRITIKK

Tidsskriftet reiste til Storbritannia og fant en motkultur. På østkanten av London intervjuet vi i desember i fjor to frittalende fagutøvere som står trygt i en tradisjon med røtter i R.D. Laing og sekstitallets akademisk funderte psykiatrikritikk.

 

Tidsskriftet intervjuet i desember i fjor to psykiatrikritikere, Johanna Moncrieff og David Harper. Kritikken deres føyer seg inn i en tradisjon der en fra en sosial og ofte samfunnskritisk posisjon kritiserer mer individualistiske forklaringsmodeller, særlig slike som etter sigende tar utgangspunkt i biologiske determinanter.

Grunnpremisset ved mye av denne psykiatrikritikken er politisk venstreradikalisme

«Skader»

På forskjellig vis havner disse kritikerne opp i til dels selvmotsigende konklusjoner. Ifølge Moncrieff bygger psykiatrien på premissene om at psykiske lidelser har bakgrunn i biologiske «skader», og at biologiske intervensjoner kan «reparere» disse.

Et mer moderne syn er å se biologiske, psykologiske og sosiale faktorer i sammenheng. Dermed kan biologiske faktorer i ulik grad disponere for ulike lidelser, men samspillet med psykologiske og sosiale livsvilkår blir ofte utslagsgivende når det gjelder manifeste lidelser.

Det er lite fruktbart å operere med strenge dualistiske forklaringskriterier når en skal forklare psykiske fenomener og lidelser. Snarere bør en innta en både– og-holdning og se på samspillet mellom ulike instanser. Slike tanker synes fraværende hos Moncrieff. Når hun dessuten peker på at biologiske avvik i hjernen kan skyldes bivirkninger av medikamenter, er dette i seg selv et argument for at biologiske faktorer faktisk er virksomme determinanter for selve sykdomsframtredelsen, selv om hun kan ha rett i at dette ofte skjer på andre premisser enn det den offisielle psykiatrien hevder og forutsetter.

Ellers er hovedessensen i Moncrieffs kritikk selve bruken av biologiske intervensjoner, altså medikamenter, men hun fører ikke noe bevis for at biologiske faktorer i seg selv ikke skulle være signifikante for psykiske lidelser.

Lidelser?

Når disse kritikerne også gir seg ut i diskusjoner om hva psykiske lidelser egentlig er, havner de fort i paradokser og rene selvmotsigelser. Moncrieff sier for eksempel et sted i intervjuet at psykiske problemer «ikkje er ei liding», mens hun andre steder hevder at det nettopp er lidelse det dreier seg om, ved å innrømme at medikamenter av og til kan være nyttige ved akutte psykoser. Paradoksalt nok er det da nettopp lidelser det er snakk om. Senere i intervjuet hevder både hun og psykologen Dave Harper at «sosiale forskjellar er ei av dei viktigaste årsakene til psykiske lidingar» – altså nettopp lidelser. Stort mer selvmotsigende kan det vanskelig bli.

Harper er dessuten kritisk til å kalle personlighetsforstyrrelser «lidelser». Han framsetter i intervjuet den noe fantastiske påstanden at når opp til 15 prosent av en befolkning framviser en bestemt lidelse, så kan det ikke være en lidelse lenger, men noe normalt. Videre i intervjuet forutsetter han imidlertid at det er snakk om lidelser ved å argumentere for at selvskading og voldelig psykopati «ikkje er den same lidinga».

Venstreradikalisme

Grunnpremisset ved mye av denne psykiatrikritikken er politisk venstreradikalisme der en mer ønsker å legge vekt på samfunnsforhold enn på individfaktorer.

Moncrieff framsetter også påstanden om at «eit sant opplyst samfunn» som er «sosialistisk», vil innta et mer positivt syn på psykiske lidelser ved å «verdsetta variasjonen blant menneska». Ingen samfunn har imidlertid i mindre grad «verdsett» individuell variasjon enn slike kollektive og ofte undertrykkende samfunn. Radikale psykiatrikritikere som helst bare vil fokusere på sosiale betingelser og avvise individuelle, havner i fundamentale selvmotsigelser der psykiske symptomer skiftende framstår som lidelser eller ikke eksisterende lidelser alt etter den konkrete argumentasjonen man fortløpende er engasjert i.

Virkelighetsflukt

Å gripe fatt i utopiske forestillinger om kvalitativt nye samfunnskonstellasjoner som skal løse psykiatriproblemene, vitner nok mest av alt om former for virkelighetsflukt.

torgeir.hillestad@uis.no

Psykologforeningen alene kan ikke sertifisere testbruk

Rolf Marvin

Daglig leder, Grendel

Sertifisering har vist seg å være en svært effektiv måte å kontrollere kompetanse på. Likevel mangler vi i dag en uavhengig part som kan kontrollere testbruken her til lands.

Psykologforeningen alene kan ikke sertifisere testbruk

Sertifisering har vist seg å være en svært effektiv måte å kontrollere kompetanse på. Likevel mangler vi i dag en uavhengig part som kan kontrollere testbruken her til lands.

2013-03-255-01-b.jpg

STRANDET: Dårlig testbruk kan være ødeleggende. Likevel strandet forsøket på å kvalitetssikre bruken av arbeidspsykologiske tester her til lands.

Illustrasjonsfoto: YAY Micro.

DEBATT: SERTIFISERING AV TESTER

 

Både arbeidsgivere og arbeidstagere er best tjent med at de ansatte passer til stillingene sine. Da burde det være innlysende at det er viktig å bruke metoder som kan bidra til at den best egnede søkeren får jobben.

Gjennom vitenskapelige seleksjonsmetoder ved ansettelser kan man dramatisk øke sannsynligheten for at man ikke bare ansetter den man liker best av de som duger, men at man faktisk ender opp med den best egnede (se f.eks. forskningen til Hunter & Schmidt og Barrick & Mount). Dette vil både den ansatte og bedriften tjene betydelig på.

Vitenskapelig seleksjon omfatter bruk av arbeidspsykologiske tester. Dårlig testbruk kan være ødeleggende. Jeg vil her kort presentere historien til et strandet forsøk på å få til en kvalitetssikring av bruken av slike tester her til lands.

Som saksbehandler i Det norske Veritas ble jeg kontaktet (via omveier) av Norsk Psykologforening som ønsket å få til en sertifiseringsordning. ISO 45013 ble valgt ut som rammeverk for denne sertifiseringsordningen.

Aktører må ha troverdighet

Det faglige innholdet i en sertifisering må settes sammen av aktører som har troverdighet i markedet. Hvis dette ikke lar seg gjøre, anså ISO 45013 at behovet for sertifiseringen ikke var til stede. I vårt tilfelle ble det laget en komite bestående av leverandører, brukere og eksperter på testing. De skulle levere en faglig standard som ikke var fullt så krevende som den de faglige ekspertene ønsket, og ikke fullt så enkel som testleverandørene ønsket, og som testet de tingene testbrukerne trengte å få testet. Dette krever blant annet god oversikt over de kommersielle sidene av markedet.

Veritas hadde overordnet ansvar for å sørge for at prosessen ble gjort riktig, mens en uavhengig part, Sertifiseringsrådet for Testbruk i Norge, nedsatt mars 2004, skulle forvalte det faglige innholdet. Dette sertifiseringsrådet ble nedlagt i 2011, fordi de ikke klarte å håndtere arbeidsmengden (ref. Saksliste til sentralstyremøte i Psykologforeningen 1. november 2011).

Er da Norsk Psykologforening den rette til å forvalte det faglige innholdet videre?

Feil råd

I VG Nett 2.9.2011 gir Norsk Psykologforening etter min mening feil råd til Adopsjonsforum angående bruk av psykiatriske tester i vurdering av adopsjonsforeldre.

Filippinene krever at adoptivforeldre testes på MMPI eller MCMI. Norsk Psykologforenings svar var at kravet var urimelig fordi disse testene ikke er validert for å måle omsorgsevne, og at de er svært dyre.

Det som nå har skjedd, er at Bufdir og Psykologforeningen (begge ved psykologer) har forbudt Adopsjonsforum å etterkomme kravet fra Filipinene.

Et faglig forsvarlig råd hadde vært at vi skal se på saken og komme fram til en arbeidsform som ivaretar Filipinenes ønske. Innvendingen om at disse testene ikke måler omsorgsevne, er trivielt irrelevant. Det er heller ikke vanskelig å sette testing inn i en ramme hvor avslaget er en del av en helhet, ikke bare et testresultat.

Foreningen kan ikke ha ansvaret

Psykologforeningen og Bufdir sitt råd er redelig og kan isolert sett respekteres. Men det er faglig uforsvarlig når standpunktet ikke får brynt seg mot andre aktørers argumenter. Det går naturligvis an å være faglig uenig også med mitt syn. Men nettopp derfor må ikke slike avgjørelser overlates en politisk organisasjon.

Slik jeg leser ISO 17024, kan derfor ikke Psykologforeningen alene ha ansvar for den faglige standarden på testfeltet. At man ikke har klart å få tilstrekkelig interesse for sertifiseringsordningen til å opprettholde et aktivt, uavhengig råd som består av et representativt utvalg av aktørene i markedet, er hinsides tragisk og sier noe om hvor lite opptatt arbeidslivet er av vitenskapelighet. Det betyr også at interessen i markedet ikke er stor nok, og at sertifiseringsordningen følgelig skal nedlegges.

rolf@grendel.no

Debattkultur i Tidsskriftet

Peter Arnesen

Sjefpsykolog, Statped sørøst

Det er alvorlig at redaktøren av Tidsskrift for Norsk Psykologforening tror at synspunktene mine forsøker å stoppe en fri meningsutveksling.

Debattkultur i Tidsskriftet

Det er alvorlig at redaktøren av Tidsskrift for Norsk Psykologforening tror at synspunktene mine forsøker å stoppe en fri meningsutveksling.

2013-03-256-01-b.jpg

BEKLAGELIG: Nå ser det ut til å kun være enkelte aviser som fremdeles åpner spaltene for de smale perspektivene, og det er synd dersom Psykologtidsskriftet utilsiktet gir støtte til disse gruppene, skriver Arnesen.

DEBATT: TIDSSKRIFTETS DEBATT KULTUR

I forlengelsen av en faglig debatt om ADHD stilte Peter Arnesen seg i januarutgaven kritisk til Tidsskriftets redaksjonelle valg. «Psykologforeningens fagtidsskrift bør fremme debatt og faglig utvikling på en måte som gjenspeiler offisiell helsepolitikk,» skrev han. I februar svarte sjefredaktør Bjørnar Olsen blant annet med å vise til redaktørplakatens krav om fri informasjons- og opinionsformidling.

 

Tidsskrift for Norsk Psykologforening tilhører det offentlige rom. Derfor er det ikke likegyldig hva som presenteres og hvilken form det gis. Det er underlig å lese at sjefredaktøren har den oppfatning at smale, selekterte faglige miljøer har krav på spalteplass i Psykologtidsskriftet fordi dette bidrar til å gjøre offisiell helsepolitikk bedre. I sin ytterste konsekvens kan det være dette han sier. Jeg tok opp denne debatten fordi det er disse yttergrensene for Tidsskriftet jeg er interessert i. Hvor befinner de seg? Jeg har tro på at norsk offisiell helsepolitikk er i kontinuerlig og sunn utvikling, uavhengig av hva utgrupper måtte mene, og jeg skulle helst ønsket at dette var Tidsskriftets oppfatning også.

Hvor går grensen?

Jeg finner det også bekymringsfullt at sjefredaktør Bjørnar Olsen ikke er mer åpen for kritikk av dem som kritiserer. Etter min erfaring og oppfatning har ulike norske faglige myndigheter stor takhøyde og høyt profesjonelt nivå. Forskningsmiljøer har det samme. Hvor går da grensene for Psykologtidsskriftets mandat til å bringe fram faglige minoritetssyn? Dette er en diskusjon som krever mye mer enn det å vise til en redaktørplakat.

I moderne forskning er det en utfordring at forskningsfeltene blir stadig spissere og smalere – samtidig som de blir flere. Det er en utfordring for oss som fagpersoner, og ikke minst når vi skal formidle faget til brukerne av våre tjenester.

I den medieverden som finnes i dag er det ikke problem å finne opplysninger eller data. Problemet er å finne de riktigste opplysningene eller de best dokumenterte dataene. Vitenskapsteoretikeren Gregory Bateson minner oss om hva som kan skje hvis en blir for ensidig i sitt ståsted, og Karl Popper minner oss om at det er et skille mellom vitenskap og pseudovitenskap. Sunn vitenskap, skriver Popper, er karakterisert av et kontinuerlig samvirke mellom teorier og kritikk.

Trenger vi ytterpunktene?

I debatten jeg var involvert i her i Tidsskriftet, var det fagområdet AD/HD som stod i fokus. Her har det vært stort engasjement og faglig utvikling i mange år, men også et stort press fra grupperinger med mange ulike motiver. Da Russell Barkley et al. kom med konsensuserklæringen i 2001, varte det derfor ikke lenge før det kom en stor motmelding. Denne ble grundig gjennomgått av det samme forskernettverket, og konklusjonen var at dette var propaganda – ikke vitenskap. For menigmann blir det antakelig et paradoks at det stod fagpersoner bak motmeldingen også. Når vi som fagpersoner kan ha så kontrære synspunkter og grunnoppfatninger, hva skal da brukerne støtte seg til? Hva er mainstream og hva er offpiste?

Nei, sjefredaktør Olsen, jeg tror du trygt kan la offisiell norsk helsepolitikk få lov å få tilgang til spaltene dine. Den er der allerede, men trenger vi ytterpunktene? Bidrar de? Den veilederen om AD/ HD som Sosial- og helsedirektoratet har laget, har allerede vært gjenstand for en revisjon siden 2007, og det vil komme flere – uavhengig av hva små grupperinger av særinteresser måtte mene.

Tilgang til media

Når en har fulgt debatten om AD/HD i en årrekke, er det interessant å legge merke til at det ikke lenger er så lett for dem med svært annerledes synspunkt å slippe til i ulike media. Aviser f.eks har blitt mer kritiske og seriøse, og andre media tilsvarende. Nå ser det ut til å kun være enkelte aviser som fremdeles åpner spaltene for de smale perspektivene, og det er synd dersom Psykologtidsskriftet utilsiktet gir støtte til disse gruppene. Jeg er av og til flau over hva enkelte kolleger kan få seg til å skrive, tilsynelatende med liten forståelse for hva pasientene/brukerne måtte reagere på. Det er derfor godt å legge merke til at mange andre psykologer har reagert på samme måte som meg, og ønsker denne type debatt bort fra Psykologtidsskriftet.

peter.arnesen@statped.no

Profesjonsutdannede har ikke monopol på psykologisk kunnskap

Karen Eimot

Mastergradsstudenter i psykologi, Universitetet i Oslo

Madeleine Dalsklev

Mastergradsstudenter i psykologi, Universitetet i Oslo

Vil det skape utrygghet for pasientene at mastergradsutdannede får en psykologtittel som speiler deres kompetanse? Vi har til gode å høre konkrete og realistiske eksempler på dette.

Profesjonsutdannede har ikke monopol på psykologisk kunnskap

Vil det skape utrygghet for pasientene at mastergradsutdannede får en psykologtittel som speiler deres kompetanse? Vi har til gode å høre konkrete og realistiske eksempler på dette.

2013-03-258-01-b.jpg

SAMMEN: Verken profesjonsløpet eller masterløpet alene kan dekke alle områder av psykologien. Da bør profesjonsutdannede og mastergradsutdannede psykologer, på likeverdig grunnlag, stå sammen for å fremme psykologisk kunnskap og tilby psykologisk kompetanse.

Illustrasjon: YAY Micro

DEBATT: PSYKOLOGTITTELEN

I desember 2012 skrev Madeleine Dalsklev og Karen Eimot at også mastere bør få kalle seg psykologer, noe Jon Sletvold støttet i årets januarutgave. President i Psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, mener i februar at det er liten grunn til å endre dagens ordning, og minner om at tittelbeskyttelsen er begrunnet i pasientenes behov.

 

I februarutgaven av Psykologtidsskriftet skriver president Hofgaard at debatten rundt psykologtittel er preget av feiloppfatninger, og at tittelen «klinisk psykolog» gir et for snevert bilde av hva profesjonsutdannede vil jobbe med i fremtiden. Han gir imidlertid ikke inntrykk av at masterutdannede har noen plass i den fremtidige psykologien som skisseres.

Ikke monopol på mestring, helsefremming og forebygging

Hofgaard skriver at i fremtidens helsevesen vil det «bli mer fokus på mestring, helsefremming og forebygging». Det tror vi også, og det er en svært positiv utvikling. Imidlertid er det ikke slik at profesjonsutdannede har monopol på psykologisk kunnskap eller psykologirettede jobber innenfor disse områdene. Flere av masterretningene som tilbys ved universitetene, gir både teoretisk og praktisk kompetanse innenfor nettopp dette.

For å bruke oss selv som eksempler: Madeleine tar en mastergrad i helse- og sosialpsykologi, som har fokus på helsefremmende intervensjoner og forebyggende arbeid. Hun skal i dette semesteret ut i praksis i rusomsorgen for å jobbe med intervensjoner her. Karen tar en mastergrad i kultur- og samfunnspsykologi. I dette semesteret skal hun lære om hvordan samfunnspsykologiske tiltak kan gjennomføres i ulike sosiale systemer og institusjoner, og skal i den forbindelse ut i praksis hos Ungdom mot Vold.

Pasienttrygghet og samfunnsbehov

Hofgaard nevner pasienttrygghet, som selvsagt er et viktig poeng. Her bør det imidlertid påpekes at forebyggende og helsefremmende arbeid gjerne handler om nettopp å hindre mennesker som ikke er pasienter, fra å utvikle seg til å bli det. Mange mastergradutdannede vil være kvalifisert til å jobbe med forebygging av helserelaterte fenomener og atferder på samfunnsnivå. Profesjonsutdannede bør og vil fremdeles ha monopol på klinisk terapi, men ikke på de andre fokusområdene Hofgaard nevner. Hvorfor det vil skape utrygghet for pasientene at mastergradsutdannede vil få en psykologtittel som speiler deres kompetanse, har vi enda til gode å høre konkrete og realistiske eksempler på.

Slik Hofgaard skisserer fremtidens samfunnsbehov for psykologiske kompetanse, gir det liten mening å ekskludere mastere. Loven fra 1973 ble skapt på en tid da masterutdanninger ikke eksisterte, og var dermed aldri intendert for å hindre fagpersoner i å ta i bruk psykologtitler innenfor sine områder eller i å utøve sin kompetanse. I fremtiden bør profesjonsutdannede og mastergradsutdannede psykologer, på likeverdig grunnlag, stå sammen for å fremme psykologisk kunnskap og tilby psykologisk kompetanse. Det er på tide å innse at et utdanningsløp ikke kan gi best kunnskap innenfor alle områdene av psykologien – verken profesjonsløpet eller masterløpet.

Unødvendig diskusjon?

Hofgaard sier også at denne diskusjonen er unødvendig siden Helsedirektoratet har uttalt at de ikke kommer til å endre lovgivningen. Likevel er det nærliggende å tenke at Helsedirektoratet vil høre på den instansen som har mest makt når det gjelder denne saken. Dette har vi også sett i praksis da uttalelsen om at «sosialpsykolog» er en ubeskyttet tittel som Helsedirektoratet gikk ut med i fjor, ble trukket tilbake etter påvirkning fra nettopp Psykologforeningen. Det blir derfor feil å skyve alt ansvar over på Helsedirektoratet. Hofgaard gir her inntrykk av at Psykologforeningen har mindre makt til å påvirke enn de i realiteten har.

Så lenge det finnes uenighet og engasjement i denne saken, lever debatten videre. Vi har nå over 1100 underskrifter på en liste som fremdeles vokser, og engasjerte debattanter over hele Norge. Disse både krever og fortjener svar og verdige motargumenter, ikke å bli avfeid med at debatten er punktert og uinteressant. Vi har derfor følgende spørsmål til Hofgaard:

  • Hvordan kan det at mastere tar del i allerede eksisterende ikke-kliniske psykologtitler være uheldig eller skadelig for pasientene?
  • På hvilken måte er det fremmende for psykologiens utvikling at fagpersoner med høy psykologisk kompetanse ekskluderes fra å delta i, samt representere, Norge i internasjonale psykologiorganer som EFPA og IUPsyS?

karen.eimot@gmail.com

Svar til helseministeren

Elin Fjerstad

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi

Torkil Berge

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi

Petter Ekern

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi

Ingrid Hyldmo

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi

Nina Lang

Prosjekt Klinisk Helsepsykologi

Ikke alt kan forebygges. Skal vi hjelpe de som alt har fått en sykdom til å holde seg så friske som mulig, må fysisk og psykisk helse ses i sammenheng.

Svar til helseministeren

Ikke alt kan forebygges. Skal vi hjelpe de som alt har fått en sykdom til å holde seg så friske som mulig, må fysisk og psykisk helse ses i sammenheng.

DEBATT: HELHETLIG HELSE

«Vi må ikke bare bli bare bli flinkere til å behandle syke mennesker. Vi må også bli flinkere til å hindre at folk blir syke», skrev helseminister Jonas Gahr Støre i forrige utgave av Tidsskriftet. Anledningen var Prosjekt Klinisk Helsepsykologi sin invitasjon til en dugnad for helhetlig helse i januarutgaven.

 

Takk til helseminister Jonas Gahr Støre for svar på brevet vårt. Vi gleder oss stort over ditt engasjement for folkehelse, lavterskel og forebygging. Dette er et perspektiv på helse som ingen helseminister har klart å holde fast på før!

Vi må i langt større grad bruke psykologisk kunnskap i sammenheng med det som i utgangspunktet er medisinske problemstillinger

Ikke all sykdom lar seg forebygge

Vi er hjertens enig i at vi må bli flinkere til å hindre at friske folk blir syke, men den samme gode forebyggingstanken må gjelde for dem som allerede er syke. De har fortsatt en helse å ta vare på! Uansett hvor sunt vi lever, noen av oss vil få kreft, revmatisk sykdom, hjerte- og karsykdom, lungesykdom, diabetes, og vil måtte leve med funksjonsnedsettelser. Ikke all sykdom og skade lar seg forebygge, men lav selvfølelse, angst, depresjon, med tap av verdighet og funksjon i kjølvannet, kan forebygges. Å hjelpe de som allerede har fått en sykdom eller skade til å holde seg så friske som mulig, kalles tertiærforebygging, og poenget vårt er: Det lykkes vi best med dersom vi ser fysisk og psykisk helse i sammenheng.

Mental kondisjon

Det betyr at vi i langt større grad enn i dag må bruke psykologisk kunnskap i sammenheng med det som i utgangspunktet er medisinske problemstillinger. At den som lever med kroniske smerter, utmattelse, funksjonsnedsettelse eller andre utfordringer som følge av sykdom eller skade, også kan få hjelp til å trene opp den «mentale kondisjonen» slik at han eller hun unngår psykisk sykdom. Psykologiske intervensjoner som for eksempel kognitiv terapi er et godt verktøy for det, men slik vi har innrettet oss med et vesen for den fysiske og et annet for den psykiske helsen, er det «et høyterskeltilbud» for somatisk syke.

Et klokt grep for folkehelsa

Lærings- og mestringskurs er viktige for somatisk syke, men vår erfaring er at mange trenger psykologisk hjelp ut over dette. Ved de distriktpsykiatriske sentrene vurderes de ofte enten som for psykisk friske til å ha rett til hjelp, eller som for somatisk syke til å dra nytte av hjelpen. Hvem skal hjelpe disse pasientene til å holde seg så friske som mulig så lenge som mulig?

Sant nok, ikke alle helseproblemer kan løses i helsevesenet, men å bygge opp lavterskeltilbud mellom lærings- og mestringskursene og de distriktpsykiatriske sentrene vil være et klokt bidrag i en dugnad for helhetlig helse.

elin.fjerstad@diakonsyk.no

Debattert

Debattert

Depresjonsblogger

Jeg har sluttet å lese bloggere som vandrer deprimerte linjelangs på nettet – det kom en dag da jeg ikke syntes synd på dem mer. (…) Jeg har vært bekymret for motebloggernes overfladiske og enkle fremstilling av lykken, men jeg er for tiden mer bekymret for hvilke stemmer de voksne depresjonsbloggerne bærer ut i det åpne rom: At ingenting hjelper, at psykologer er noe dritt, og at det faktisk innerst inne er deilig å ha det vondt.

Jacob Arvola, på Tidsskriftet.no, 28. januar

Hvis Jacob Arvola tror at bloggerne skriver for at noen skal synes synd på dem tror jeg han tar grundig feil. Den terapeutiske effekten av å skrive ned vanskelige opplevelser har lenge vært kjent og mange psykologer inkluderer det i sin tilnærming.

Eva Jacobsen, dinpsykologonline.wordpress. com, 30. januar

Jeg håper ikke Arvolas blogginnlegg hindrer mennesker i å skrive om sin psykiske helse. (…) Å leve med depresjon er alvorlig, det er livsødeleggende, og det siste man trenger er, å bli bedt om å skjerpe seg. Det hjelper ikke.

Bibbis blog, En del av meg, 31. januar

Makan til nedlatende, kunnskapsløst og stigmatiserende blogginnlegg! Her har mange gode krefter jobbet jevnt og trutt i tiår for å berede grunnen for åpenhet rundt psykiske helseproblemer. (…) Så skal de da bli møtt med et «Ta deg sammen» og «skulle ønske dette kunne være en privatsak».

Bjørn Lydersen kommenterer Arvolas innlegg på tidsskriftet.no, 4. Februar

Til toppen av artikkelen