Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 52, nummer 11, 2015, side 988-1000 Relaterte saker

Debatt og kommentar

Pedofili er en mental forstyrrelse

Tekst Thore Langfeldt

Psykolog, Institutt for klinisk sexologi og terapi

Fagfolk må behandle pedofili som en forstyrrelse, ikke som en legning

Pedofili er en mental forstyrrelse

Fagfolk må behandle pedofili som en forstyrrelse, ikke som en legning

2015-11-15-b.jpg

ILLUSTRASJON Åshild Irgens

I MEDIA og blant fagpersoner hører vi ofte at pedofili er en seksuell legning eller orientering. Dette på tross av at hverken ICD-10 og DSM-V1 beskriver pedofili som en legning. Googler du «pedofili»/»pedophilia», blir du forvirret. På de fleste nettsidene kan man faktisk lese at pedofili er en seksuell orientering som ikke kan behandles. Mange av våre pasienter på IKST, både barn og voksne som har hatt seksuell tenning på barn, er fortvilet etter å ha lest på nettet at ingen kan hjelpe dem ut av håpløsheten. Dette har ført til alvorlige depresjoner og selvmordsforsøk, og til hemmeligholdelse i møte med helsevesenet. Her i landet bruker både psykologer, leger, media og ikke minst rettsvesenet begrepet «pedofil legning» som om det skulle være en ubestridt sannhet. I det siste mandatet fra påtalemyndigheten jeg leste, ble de sakkyndige spurt om tiltalte hadde en pedofil legning. Hvis svaret de gir er ja, vil det vanligvis føre til en forvaringsdom som kan innebære mange ekstra år i fengsel. Bakgrunnen er at legning ikke kan behandles.

Kritiske røster har hevdet at behandling av pedofile ikke virker, og har vært viktige premissleverandører for å hevde at pedofili er en legning.

Det er betimelig å spørre hvorfor så mange mener at pedofili er en legning, når det ikke finnes noe vitenskapelig belegg for en slik påstand. Hvilke mekanismer startet og opprettholder denne forståelsen?

Pedofili blir en «legning»

Mot slutten av 1960-tallet dukket det opp personer som mente at pedofili var en seksuell orientering. Utviklingen av denne forståelsen hadde sammenheng med homobevegelsens kamp for å normalisere homofili. Samtidig med at man ønsket å normalisere homoseksualitet som ikke-patologisk, ble det viktig å hevde at homoseksualitet var en medfødt legning. Altså noe som man verken kunne lastes for eller forandre på. Frem til 1980-årene ble homoseksualitet av visse fagmiljøer oppfattet som en psykologisk sykdomstilstand som kunne behandles ved hjelp av spesielle teknikker. På 1970-tallet oppsto det et krav fra de homofile organisasjonene om at den seksuelle lavalder måtte være lik for heterofile og homofile. De viste blant annet til at mange unge homofile gutter foretrakk seksuelle forhold til eldre. Det var i denne kampen at de pedofile dukket opp og «hang seg på» den seksuelle frigjøringsbølgen, og mente at pedofili også var en medfødt legning på lik linje med homofili og heterofili. De gikk inn for å senke aldersgrensen ytterligere. I Nederland på 1970-tallet sto formannen i Justiskomiteen, Brongersma, frem sammen med en 13 år gammel homofil gutt som han hadde et seksuelt forhold til. Dette skapte sterke reaksjoner både for og imot, og det førte til en sammenblanding av diskusjonen om hva pedofili var for noe, og spørsmål knyttet til seksuell lavalder.

Definisjoner på pedofili

Som mange psykiske begreper er pedofili en teoretisk definert konstruksjon som inneholder en rekke hypotetiske egenskaper. Det kreves en kritisk og åpen holdning til all tenkning og forskning som kan bidra til en bedre forståelse av diagnostikk, men slik har det ikke vært med forvaltningen av begrepet pedofili. Det er først gjennom de moderne diagnosesystemene at pedofilibegrepet har fått et mer konsistent innhold. I ICD-10 er pedofili definert som en parafili og ikke en legning. Definisjonen lyder som følger:

Seksuell preferanse for barn, vanligvis førpubertet eller tidligpubertetsalder. Noen pedofile tiltrekkes bare av jenter, andre bare av gutter, mens andre tiltrekkes av begge kjønn.

DSM-5 – kuppet som ikke lyktes

Da DSM-4 skulle fornyes, ble Ray Blanchard, som er psykolog, valgt til leder av en undergruppe som skulle vurdere de ulike parafiliene som også inkluderte pedofili. Blanchard var kontroversiell i fagmiljøet fordi han mente at pedofili var en legning og at alle pedofile opprinnelig var heteroseksuelle, og hvor noen utviklet en preferanse for gutter, andre for jenter, mens noen hadde preferanse for begge kjønn. Han snakker interessant nok utelukkende om mannlige pedofile og nevner ikke kvinner. Han uttrykte det slik:

Among pedophiles in general, erotic preference moves away from women along two dimensions – age and sex. (Blanchard, et al., 1999).

Da papirversjonen av DSM-5 kom ut sommeren 2013, hadde Blanchard fått igjennom i DSM-5 komiteen at pedofili var en seksuell orientering. Den amerikanske psykiatriforeningen (APA), som er ansvarlig for DSM, rykket straks ut og rettet den elektroniske utgaven. Den trykte boken kunne de ikke gjøre noe med, derfor måtte de sende ut et skriv for å rette opp skandalen. I skrivet fra APA som kom ut 31. oktober 2013 heter det blant annet:

APA Statement on DSM-5 Text Error

Pedophilic disorder text error to be corrected

The American Psychiatric Association’s (APA) Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition (DSM-5) has recently been published after a comprehensive multi-year research and review of all of its diagnostic categories.

In the case of pedophilic disorder, the diagnostic criteria essentially remained the same as in DSM-IV-TR. Only the disorder name was changed from «pedophilia» to «pedophilic disorder» to maintain consistency with the chapter’s other disorder listings.

«Sexual orientation» is not a term used in the diagnostic criteria for pedophilic disorder and its use in the DSM-5 text discussion is an error and should read «sexual interest.» In fact, APA considers pedophilic disorder a «paraphilia,» not a «sexual orientation.» This error will be corrected in the electronic version of DSM-5 and the next printing of the manual.

Denne rettelsen har tre viktige implikasjoner. For det første er pedofili ingen legning, men en forstyrrelse. Man kan heller ikke si at en person er pedofil, men at vedkommende har en pedofil forstyrrelse. For det andre må en pedofil forstyrrelse bygge på en allerede eksisterende seksuell legning. Når vi i dag opererer med to legninger, heterofil og homofil, impliserer det at pedofil forstyrrelse må kunne utvikles fra begge legningene. Resultatene fra en studie av 111 menn som hadde forgrepet seg på barn, viste at det var signifikante forskjeller mellom disse gruppene (Langfeldt 2010) med tanke på om de forgrep seg på gutter eller jenter. For det tredje kan uttalelsen fra ASA forstås som en støtte til videre forskning, både om årsak og terapi.

Hvordan kunne APA gjøre denne bommerten? Da jeg i 2010 møtte et av medlemmene i gruppen til Blanchard, den amerikanske psykiateren Richard Kreuger, fortalte han at de hadde fått munnkurv når det gjaldt samtalene de hadde i komiteen, noe han selv var svært misfornøyd med. Det er interessant at så få har kommentert denne rettelsen. Jeg kjenner bare til Washington Times som har laget en lengre artikkel om den.

Pedofile forstyrrelser i et utviklingsperspektiv

Dersom vi betrakter pedofili som en forstyrrelse, må det sees i et utviklingsperspektiv og ikke som et fenomen som oppstår av intet. Det å være homofil er for mange så vanskelig at enkelte har uttrykt at det er lettere å være pedofil enn homofil, og sier at så lenge man er pedofil, er man i hvert fall syk. Når den amerikanske psykiatriforening understreker i sin rettelse at de fortsatt støtter arbeid for å utvikle behandling og samtidig understreker at vi her snakker om en pedofil forstyrrelse, så et det et viktig signal om at vi må se nærmere på pedofilibegrepet. Dette er en klar utfordring til forskere, klinikere og helsevesenet om fortsatt å ha et åpent sinn til fremtidig forskning og behandling.

Baserer man seg på antakelsen om at vi har en heterofil eller en homofil legning eller en blanding av disse, så må vi utvikle en identitet som står i forhold til legningen. Det er her problemene starter. Nyere forskning tyder på at heteroseksuelle som utvikler tidlige relasjonsproblemer og som i tillegg er hemmet seksuelt, er i faresonen for å utvikle seksuell preferanse for barn av motsatt kjønn. Både Marshall og andre har i de siste årene vært opptatt av sammenhenger mellom de som begår overgrep og tilknytningsskader i barndommen. (Lyn & Burton, 2004; Marshall, 2000; Marshall, Fernandez, Marshall, & Serran, 2006; Vildalen, 2014).

Når det gjelder menn som forgriper seg på gutter, vil samfunnets negative holdning til homofili gjøre det vanskeligere å utvikle en homofil identitet enn en heterofil identitet. Hvis den homofile gutten i tillegg ikke viser noen feminine trekk, blir det enda vanskeligere. Nyere forskning viser at menn som utelukkende forgriper seg på gutter utenfor familien, har en homofil legning i bunnen, men har av ulik grunner problemer med å utvikle en homofil identitet. En av årsakene er at disse mennene som unge gutter hadde en maskulin oppførsel som ikke vekket noen tanke om at gutten kunne være homofil (Langfeldt 2008, 2010). Norum og Holst skrev i 2013 en hovedoppgave på bakgrunn av pasienter fra Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST) om hvor vanskelig det var å utvikle en homofil identitet og kalte oppgaven: «Å være homo var jo helt utenkelig» (Holst & Norum, 2013).

Virker behandlingen av pedofile?

Mange kritiske røster har hevdet at behandling av pedofile ikke virker, og har dermed vært viktige premissleverandører for å hevde at pedofili er en legning. Metastudier om behandling av personer som er dømt for seksuelle overgrep, har sine klare begrensninger. Behandlingen løper ut fra en tradisjon som går under benevnelsen «relapse prevention». Behandlingsformen er stort sett basert på kognitive korttidsprogrammer ledet av spesialtrenede fengselsbetjenter. Dette er en overfladisk behandling som dreier seg om at overgriperen skal lære å kontrollere sine seksuelle lyster gjennom ulike treningsprogrammer. Denne metoden var allerede på 1980-tallet ikke særlig overbevisende, og mange viste til svake resultater (Kenworthy, Adams, Bilby, Brooks-Gordon, & Fenton, 2006).

En ytterligere begrensning ligger i utvalgsmetodene til metastudiene. I studiet til Grønnerød og medarbeidere anvender de CODC (Collaborative Outcome Data Committee) for å plukke ut hvilke studier de tok med i undersøkelsen. Av 337 arbeider var det kun 14 som oppfylte denne typen kriterier (Grønnerød, Grønnerød, & Grønndal, 2014). Denne utvalgsmetoden tar kun utgangspunkt i den metodiske beskrivelsen av behandlingen, og ikke om behandlingen er relevant for problematikken, eller hvilke kvalifikasjoner behandlerne har (for eksempel om behandlingen drives av fengselsbetjenter eller psykologer.) Det viktigste for denne utvalgsmetoden er at endring og resultater er vitenskapelig målbare. Å tro at alle typer overgrep kan behandles med samme type program, er etter min mening en fullstendig utopisk tanke.

En svært systematisk undersøkelse som ble publisert i 2005, viste at kognitive ferdighetsprogrammer ikke hadde noen særlig effekt (Marques, Wiederanders, Day, Nelson, & Ommeren, 2005). Her brukte man ulike kognitive mestringsmetoder fra sosial fungering til stressmestring, ledet av fengselsbetjenter og ikke av psykologer. Forhold som gruppeklima, samhold, allianse og empati er grunnleggende egenskaper for at gruppeterapi skal fungere optimalt (Johnson, Burlingame, Olsen, Davies, & Gleave, 2005). Slike kriterier tas det aldri hensyn til i metastudier

Kritiske forskere peker også på at de som behandles, som i praksis kun er de som sitter i fengsel for overgrep mot barn, bare utgjør 6–8 prosent av barneovergriperne. Dermed blir utvalget ikke representativt. Studier fra USA viser at disse også ofte har tilleggskriminalitet.

En viktig kritikk mot at behandlingsprogrammer overfor menn som forgriper seg på gutter ikke fungerer, er at homofili i USA i dag oppfattes som svært negativt blant folk flest. På 70- og 80-tallet, som er den tiden da de fleste metastudiene henter sine data fra, var faktisk homofili straffbart. Det er derfor helt utenkelig at terapeutene våget å hjelpe klientene til å utvikle en homofil identitet. Hadde de gjort det, ville de blitt saksøkt. Dette kan være en av forklaringene på den store tilbakefallsprosenten hos nettopp de som har forgrepet seg på gutter.

Et relasjonelt perspektiv

I Canada, spesielt i gruppen til Bill Marshall, har terapi med overgripere de siste 10 årene utviklet seg i en relasjonell og mer psykodynamisk retning med psykologer som behandlere (Marshall, Fernandez, Marshall, & Serran, 2006). Selv om de kaller det kognitiv terapi, ligner den mer og mer på en psykodynamisk modell. De har kritisert den klassiske «relapse prevention»-terapien og snakker nå om «beyond relapse prevention». De har blant annet påpekt at det er viktig at terapeutene viser empati og deltar følelsesmessig for å bygge opp evnen til å danne relasjoner.

Gjennom langvarig psykodynamisk terapi kommer man nærmere mulige bakenforliggende årsaker til utvikling av overgrepsadferd (Langfeldt 2013). Her er det duket for mye spennende forskning. Som nevnt har mange forskere vist at tilknytningsstil og ulike former for omsorgssvikt spiller en sentral rolle hos personer som begår overgrep. Erfaring fra terapien viser at det å utvikle en adekvat seksuell identitet kan forstyrres av overgrep, traumer, seksuell invadering og negative sanksjoner, som igjen øker sjansen for seksuelle overgrep. Her trenger vi i første omgang mer kvalitativ forskning.

Bibliografi

Angelides, S. (2003). Historicizing affect, psychoanalyzing history: Pedophilia and the discourse of child sexuality. Journal of Homosexuality 46(1–2), 79–109.

Blanchard, R., Watson, M., Choy, A., Dickey, R., Klassen, P., & Kuban, J. a. (1999). Pedophiles: Mental Retardation, Maternal Age, and Sexual Orientation. Archives of sexual behavior,. 28 (2), 111–129.

Eher, R., Rettenberger, M., Matthes, A., & Schilling, F. (2010). Stable Dynamic Risk Factors in Child Sexual Abusers: the Increnamtal Predictive Power of Narcissistic Personality Traits beyond the Statistic-99/Stable-2007 Priority Categories on Sexual Reoffense. Sexual Offender Treatment vol 5, Issue 1.

Grønnerød, C., Grønnerød, J., & Grønndal, P. (2014). Psychological Treatment of Sexual Offenders Aganst children: A Mete-Analytic Review of Treatment Outcome Studies. Trauma, violenve & abuse tva.sagepub.com/content/early/2014/02/25/1524838014526043.

Holst, I., & Norum, L. (2013). Åvære homo var jo helt utenkelig. Oslo: Hovedoppgave ved Psykologisk institutt, UIO.

Johnson, J., Burlingame, G., Olsen, J., Davies, D., & Gleave, R. (2005). Group climate, cohesion, alliance and empathy in group psychotherapy: Multilevel structural equation models. Journal of Counseling Psychology, 52,, s. 310–321.

Jones, A. (1957). Sigmund Freud: Life and work. Vol 3: The Last Phase. London: Hogarth Press.

Kenworthy, T., Adams, C., Bilby, C., Brooks-Gordon, B., & Fenton, M. (2006). Psychological interventions for those who have sexually offended or are at risk of offending. Cochrane Database of Statistics Reviews (Issue 4).

Krafft-Ebing, R. (1924). Psychopathia Sexualis. New York: Physicians and surgeons book company.

Langfeldt, T. (2005). Erotikk og fundamentalisme. Fra Mesopotamia til kvinnefronten. Oslo: Universitetsforlaget.

Langfeldt, T. (2008). Menn som forgriper seg på unge gutter. Tidsskrift for Norsk psykologforening, s. 729–734.

Langfeldt, T. (2010). Is «Pedophilia» a Useful or Confusing Concept? An empirical study on sexual abuse of children, sexual orientation and typology: Implications for therapy. s. 5,1.

Langfeldt, T. (2013). Seksualitetens gleder og sorger. Identitet og uttrykksformer. Bergen: Fagbokforlaget.

Lyn, T., & Burton, D. (2004). Adult Attachment and Sexual Offender Status. American journal of orthopsychiatry 74(2), 150–159.

Marques, J., Wiederanders, M., Day, D., Nelson, C., & Ommeren, A. (2005). Effects of a Relaps Prevention Program on Sexual Recidivism: Final Results from California’s Sex Offender Treatment and Evaluation Project (SOTEP). Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 17(1), . 79–107.

Marshall, W. L. (2000). Childhood attachments, sexual abuse, and their relationship to adult coping in child molesters. . Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 12, 17–26.

Marshall, W., Fernandez, Y., Marshall, L., & Serran, G. (2006). Sexual offender treatment. West Sussex, England: John Wiley & Sons, Ltd.

Sato, M., Cantor, J., & Blanchard, R. (2006). Child pornography offenced are a valid diagnostic indicator of pedophilia. Journal of abnormal psychology, 111, 610–615.

Seabloom, W., Seabloom, M., Seabloom, E., Barron, R., & Hendrickson, S. (2003). A 14- to 24- Year Longitudinal Study of a Comprehensive Sexual Health Model Treatment Program for Adolescent Sex Offenders: Predictors of Successful Completion and Subsequent Criminal Recidivism. International Journal of Offender Therapy and Comparative Crimonology 47(4), 468–481.

Vildalen, S. (2014). Seksualitetens betydning for utvikling av relasjoner. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Alarmerende taushet

Trude Hoff

Psykologspesialist ved Maurtuva Vekstgård, FamilieFakultetet

Hvorfor vil ikke Psykologforeningen kommentere bekymringsmeldingen om norsk barnevern?

Alarmerende taushet

Hvorfor vil ikke Psykologforeningen kommentere bekymringsmeldingen om norsk barnevern?

BARNEVERN

I PSYKOLOGI nr. 9 2015 leser jeg med undring at leder Katrin Koch i Foreningen for sakkyndige psykologer i Psykologforeningen, An-Margritt Aanonsen, leder i Barnesakkyndig kommisjon, og President i Psykologforeningen Tor Levin Hofgaard, ikke vil kommentere bekymringsmeldingen om norsk barnevern som 160 fagpersoner i dette landet har støttet. Dette er foruroligende.

Bekymringsmeldingen ble overlevert Regjeringen tidligere i sommer. Initiativtakerne understreker at flere fagfolk i ulike yrker som er nær praksisfeltet, innser at systemet for barnevernet i mange situasjoner ikke ivaretar barns beste, og at det er behov for grunnleggende endringer. I meldingen understrekes spesifikt de sakkyndige psykologenes rolle, og det rettes krass kritikk.

Jeg legger merke til at det på Psykologforeningens nettside ligger lenker til kronikker, kommentarer og innlegg som belyser tematikken ensidig

Psykologforeningen har «Forebygging for barn og unge» som et av sine hovedsatsingsområder i landsmøteperioden 2013–2015. De kaller det «På tide med Barneløftet.» På foreningens nettsider vises det til bakgrunnsartikkelen «Et krafttak for barn og unges psykiske helse» av Gøril Wiker. Med dette som bakteppe er det ikke akseptabelt at min egen fagforening kommenterer bekymringsmeldingen med taushet. Videre er det bemerkelsesverdig at foreningen som både har ansvar for å utdanne sakkyndige psykologer og for å vurdere og behandle klager på disse, ikke finner det betimelig å ha en mening og delta i debatten. Det gjør at tilliten til foreningen svekkes og spørsmålene om hvem de tjener dukker opp. Hvis det er slik at sakkyndige psykologer, som er psykologer med makt og posisjoner og med direkte inngripen i enkeltmenneskers liv, ikke skal ha meninger om den bekymringsmeldingen som foreligger, da bør de kan hende ikke sitte der de sitter!

Monopol på barneperspektivet

I mange ulike sammenhenger har psykologer og andre fagpersoner i lengre tid uttalt seg bastant, og med stor definisjonsmakt, om barneperspektiv, barns beste, tilknytningsatferd hos barnet og omsorgssystem det vekker eller ikke vekker hos foreldre osv. Dette er størrelser det er svært vanskelig å måle, selv med spesialisert teoretisk kunnskap og erfaring i klinisk praksis. Det bekymrer mange fagpersoner i praksisfeltet at disse størrelsene måles og veies på en for lemfeldig måte av ansatte i barnevernet og sakkyndige psykologer, og at deres vurderinger «limer» seg på som sannheter om barnet og dets omsorgspersoner gjennom hele prosessen. To av våre toneangivende psykologer på barne- og ungdomsfeltet, Magne Raundalen og Willy-Tore Mørch, skrev i Aftenposten 22.06.2015 at bekymrede advokater nær praksisfeltet i barnevernet «ser foreldrenes vei». Dette gjør Raundalen og Mørch sikre på at de «trygt kan stå igjen hos barna». Da har de etter min mening misforstått andre fagpersoners bekymring, og bidrar til en avsporing der de fremstiller seg selv, og til en viss grad barnevernet, som de eneste med evne til å ta barneperspektivet.

Hvordan det er mulig å ikke kunne forenes i bekymringer rundt hvordan en av våre viktigste etater er organisert og virker, der psykologer som faggruppe har sentrale roller og direkte inngripen i små barns videre skjebne, er vanskelig å forstå.

Jeg legger også merke til at det på Psykologforeningens nettside ligger lenker til kronikker, kommentarer og innlegg som belyser tematikken ensidig. Det er flere perspektiver i denne saken som fremmer et kritisk syn på både praksis, faglighet og kompetanse innenfor arbeidsfeltet barnevern. Ingen av disse er å finne på nettsiden. Jeg savner lenker til kronikker og innlegg av blant andre Gro Hillestad Thune, Einar C. Salvesen og Elvis Nwosu, i sammenheng med bekymringsmeldingen.

Derfor trekker vi oss

Harald Aasen

Avtroppende medlemmer fra spesialistutvalget i klinisk voksenpsykologi i Norsk psykologforening.

Ett års praksis er ikke i nærheten av tilstrekkelig for å beherske fagområdet på det nivået en bør kunne forvente av en psykologspesialist.

Derfor trekker vi oss

Ett års praksis er ikke i nærheten av tilstrekkelig for å beherske fagområdet på det nivået en bør kunne forvente av en psykologspesialist.

SPESIALISTUTDANNINGEN

SENTRALSTYRET HAR VEDTATT å godkjenne døgnpraksis i rusfeltet som fordypningspraksis til spesialiteten i voksenpsykologi (i det gamle spesialistreglementet kalt «klinisk voksenpsykologi»). Praksis i rusfeltet har alltid kunnet godkjennes som ett av de fem praksisårene, men at det også skal godkjennes som fordypningspraksis er nytt, og i strid med vurderingen til et samlet utvalg. Utvalget har argumentert for at tre av fem praksisår i spesialistutdanningen voksenpsykologi bør være i institusjoner/klinikker, der utredning og behandling av psykisk lidelse er primæroppgaven. Dette vil være i tråd med tidligere praksis.

Norsk psykologforening har medvirket til at myndighetene har tillagt spesialister i voksenpsykologi stort ansvar og stor myndighet i fagområdet psykisk helsevern, og praksisdelen av spesialistutdanningen fremheves som den viktigste læringsarenaen i utdanningen.

Fordypning viktigst

En grunntanke bak enhver spesialiseringsordning er at fagfeltetet så bredt at det er behov for fordypning i tillegg til generalistkompetanse for å kvalitetssikre tilbudet til bestemte målgrupper. I flere av psykologforeningens spesialistutdanninger er kombinasjonen av bredde og fordypning ivaretatt ved at et bestemt antall av de fem praksisårene skal være forbeholdt arbeid i institusjoner der problemstillingen en spesialiserer seg i, er den primære arbeidsoppgaven («fordypningspraksis»). I reglementet for voksenpsykologi er tre av fem år omtalt som fordypningspraksis. Minimum ett av fordypningsårene skal være i poliklinikk og minimum ett i døgnavdeling. For det polikliniske året er det spesifisert at institusjonen skal ta imot en ikke selektert pasientgruppe. Med sentralstyrets vedtak er det altså kun dette ene poliklinikkåret som er forbeholdt arbeid med pasienter der psykisk lidelse er den primære problemstillingen.

Det er trist at fagfolk i ledende stillinger angriper kollegaer basert på antakelser, og dermed bidrar til unødvendig polarisering

Endringene i praksiskrav medfører etter vår vurdering at kompetansen i spesialiteten i voksenpsykologi ikke lenger er tilstrekkelig kvalitetssikret. Utvalget kan ikke stå inne for å forvalte et regelverk hvor kompetansekravene ikke harmonerer med ansvaret spesialister skal inneha.

Videre mener vi at sentralstyret gjennom vedtaket undergraver landsmøtets beslutning om å skille mellom de to spesialitetene rus- og avhengighetspsykologi og voksenpsykologi. Vedtaket utgjør dertil et betydelig hinder i arbeidet med å spesifisere hva som kan og ikke kan godkjennes som fordypningspraksis. Visepresidenten i Psykologforeningen har fremholdt at det ved søknad om godkjenning av praksis i rusinstitusjon som fordypningspraksis vil gjøres en vurdering av psykologens primære arbeidsoppgaver. Hvem skal gjøre denne vurderingen? Hvordan skal dette bli forutsigbart for de som arbeider i rusfeltet og ønsker godkjenning av praksis? Vi kan ikke se hvordan dette regelverket kan forvaltes på en måte som gir forutsigbarhet og likebehandling av søkere.

Bekymringen for mangelfull kvalitetssikring av spesialistkompetansen, forvanskning av reglementet for søkere og forvaltere, samt undergravingen av skillet mellom rus- og voksenspesialiteten, har ved flere anledninger blitt tatt opp med sentralstyret. Tilbakemeldingene har noe overraskende vært preget av begrenset kjennskap til både fagfeltet og til organiseringen av fagområdene psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB), samt manglende kunnskap om gjeldende regler som regulerer spesialistutdanningen. For utvalget er det vanskelig å se at landsmøtets vedtak om å etablere en spesialistutdanning i klinisk voksenpsykologi, primært knyttet til arbeid innenfor fagområdet psykisk helsevern og en annen spesialitet primært knyttet til arbeid innen fagområdet TSB, blir fulgt opp gjennom dette vedtaket.

Pinlig for hvem?

Utvalgets uenighet med Psykologforeningens faglige ledelse og beslutningen om å trekke seg er blitt omtalt i Tidsskrift for Norsk psykologforening, henholdsvis i august- og septemberutgaven. Saken var på det tidspunktet til behandling hos sentralstyret ettersom de valgte å utsette effektueringen av vedtaket. Utvalget oppfattet det som god skikk å vente med å uttale seg i tidsskriftet så lenge saken var under behandling.

I augustnummeret av Psykologtidsskriftet kan en under overskriften «Strid om praksis i rusfeltet», skrevet av tidsskriftets journalist Øystein Helmikstøl, lese at «I praksis handler det om hvorvidt det å jobbe ved en rusinstitusjon skal godkjennes for å få klinisk voksenspesialitet». Dette er feil. Spesialistutvalgets medlemmer har ikke vært negative til at praksis i rusfeltet kan godkjennes som praksis til spesialiteten i klinisk voksen. Utvalget argumenterte som sagt for at de tre fordypningsårene bør være forbeholdt praksis i psykisk helsevern, hvor utredning og behandling av psykisk lidelse er det primære.

Lossius og Iversen går i septemberutgaven hardt ut mot utvalget i sitt innlegg «Pinlig – rett og slett». De synes å legge til grunn at utvalget er mot at praksis fra rusfeltet skal være tellende i spesialiteten til klinisk voksen. (Kan de ha fått ideen fra augustnummeret av Tidsskriftet?). I motsetning til hva Lossius og Iversen later til å tro, anser utvalget erfaring med rusproblematikk som et sentralt læringsmål, og er positive til at praksis fra rusfeltet skal være tellende. Utvalget er godt kjent med at en betydelig andel pasienter i psykisk helsevern har rusproblemer som en kompliserende tilstand. Samtidig er det slik at flertallet av pasientene i psykisk helsevern ikke har rusproblemer, og disse trenger en spesialist med særlig kompetanse på utredning og behandling av deres lidelse. Utvalget legger til grunn at rusinstitusjoner mottar pasienter der rus- og avhengighet er den primære henvisningsgrunnen, og at hovedoppgavene til psykologer i en rusinstitusjon er utredning og behandling av rusproblematikk. Utvalget mener at praksis i rusfeltet tilfører mye relevant, men ikke tilstrekkelig kompetanse for å bli spesialist i voksenpsykologi. Følgelig mener vi at praksis i rusfeltet ikke kan godkjennes som fordypningspraksis. Vi vil understreke at vi ikke på noen måte har satt spørsmålstegn ved det faglige grunnlaget for behandling i TSB. Utvalget anser kompetanse på og erfaring med rusbehandling som svært viktig for alle psykologspesialister.

Til Lossius og Iversens orientering har utvalget også uttrykt bekymring for at utvisking av skillet mellom praksiskrav til de to spesialistene kan undergrave spesialiteten i rus- og avhengighetspsykologi. Dette er fordi psykologer har en tendens til å søke godkjenning i den spesialisten som gir bredest kompetanse med tanke på arbeidsmarkedet. Det er trist at fagfolk i ledende stillinger angriper kollegaer basert på antakelser, og dermed bidrar til unødvendig polarisering mellom fagfelter som er i behov av et nært og godt samarbeid.

Å være med i Psykologforeningens spesialistutvalg er et frivillig og ulønnet dugnadsarbeid. For spesialistutvalget er det selvsagt uholdbart å være på kollisjonskurs med sentralstyret, noe vi tar konsekvensen av ved å trekke oss. Vi overlater med dette stafettpinnen til andre, takker sekretariatet for godt samarbeid, og ønsker lykke til i det viktige arbeidet.

Bør klargjøre sin klimarolle

Bergljot Gjelsvik

Post doc, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Arne Johan Vetlesen

Professor, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk, Universitetet i Oslo

Per-einar Binder

Professor, Institutt for klinisk psykologi, Universitetet i Bergen

Francis Vergunst

PhD, Department of Psychiatry, University of Oxford

Hvor er og står Norsk psykologforening i klimadebatten?

Bør klargjøre sin klimarolle

Hvor er og står Norsk psykologforening i klimadebatten?

2015-11-16-b.jpg

EKSTREMVÆR Flyfotoet viser oversvømte New Orleans etter orkanen Katrina sine herjinger i 2005. Foto: Jocelyn Augustino/FEMA

KLIMAANSVAR

I 2014 VALGTE British Medical Association (BMA), fagforeningen for leger i Storbritannia, å kutte organisasjonens investeringer i fossil energi. BMA ble med dette den første profesjonelle helseorganisasjonen i verden til å ta dette skrittet. Beslutningen kom på bakgrunn av en klar evidens for at klimaendringer utgjør en enorm risiko for vår helse og vårt mentale velvære, gjennom værforandringer (stormer, flodbølger, tørke), global matusikkerhet, spredning av infeksjonssykdommer, tvungen migrasjon og krig (Berry et al., 2010; Costello et al., 2009). FNs Millennium Development Goals har nylig blitt utvidet med et nytt mål: Take urgent action to combat climate change and its impacts (UN, 2014). BMAs beslutning har satt en historisk presedens. Hvor er Norsk Psykologforening i denne debatten?

Å unngå de verste konsekvensene av klimaendringer krever en betydelig reduksjon i bruk av fossil energi. For å ha minst 50 % sjanse for å unngå en 2 % økning i overflatetemperaturer – generelt anerkjent som terskelen for irreversible ødeleggelser – må 80 % av de allerede oppdagede fossile brenselsreservene forbli urørt (McGlade & Ekins, 2015). Dette er målet til deinvesterings-kampanjen (‘divestment campaign’). Kampanjen erkjenner vår nåværende avhengighet av fossil energi og argumenterer for en overgang til en lavkarbonøkonomi gjennom å flytte aksjer og andre investeringer fra industri involvert i fossil energi, til investeringer i fornybar energi.

BMAs beslutning om å kutte bånd til industri involvert i fossil energi er analog til beslutningen om å trekke seg ut av investeringer i tobakkindustrien for 30 år siden. Da, som nå, er det iboende motsetningsfylt for en helseorganisasjon å investere i og tjene penger på industrier som er direkte skadelige for helsen. I løpet av de siste par årene har hundrevis av universiteter, byer, fylker, selskaper og offentlige organisasjoner forpliktet seg til å kutte alle bånd til kull- og oljeindustrien. Norske eksempler er Oljefondet og Kommunal Landspensjonskasses beslutning om å deinvestere fra kullindustrien. På helsesektoren har profesjonsforeninger og studentorganisasjoner som Medact og Healthy Planet UK oppfordret andre britiske helseorganisasjoner til å gjøre det samme.

Debatten i Psykologtidsskriftet de siste årene tyder på et visst engasjement for klimasaken både blant medlemmer og i redaksjonen. Psykolog Einar Strumse har beskrevet menneskeskapte miljøendringer som ‘vår tids mest kritiske endringsprosess’. President Tor Levin Hofgaard har etterlyst forslag til hvordan psykologer, inspirert av den amerikanske psykologforeningen (APA), kan bidra til en mer miljøvennlig utvikling. Dette til tross kommenterte Tidsskriftets redaktør Bjørnar Olsen i 2012 at psykologer, foreningen og Psykologtidsskriftet generelt har forholdt seg forbausende tause i de globale miljøspørsmålene. Hvorvidt og i hvilket omfang Norsk psykologforening (NPF) har investeringer i fossil energi, er så vidt vi vet et spørsmål som så langt ikke er blitt diskutert offentlig.

Klimaendringer utgjør en uakseptabelt høy risiko for vår helse og vårt mentale velvære og krever umiddelbar handling. NPF har en viktig rolle i å forme den offentlige forståelsen av disse truslene og har et potensial til å ta en lederrolle i å takle noen av dem ved å forplikte seg til å ikke ha bånd til kull- og oljeindustrien, og å oppfordre andre organisasjoner til å gjøre det samme. Vi ber NPF om å offentlig klargjøre sin status når det gjelder investeringer i kull– og oljeindustrien, og til å forplikte seg til ikke å investere i fossil energi i fremtiden. Her vil det være på sin plass at NPF er synlig med et offisielt og prinsipielt standpunkt.

Referanser

Berry, H. L. et al. (2010). Climate change and mental health: a causal pathways framework. International Journal of Public Health, 55, 123–132.

BPS (2007). Response to the Department of Health / Health Protection Agency consultation: Health Effects of Climate Change in the UK – 2007. The British Psychological Society.

Costello, A. et al. (2009). Managing the health effects of climate change. The Lancet, 373, 1693–1733.

McGlade, C. & Ekins, P. (2015). The geographical distribution of fossil fuels unused when limiting global warming to 2 °C. Nature, 517, 187–190.

UN (2014). Outcome Document – Open Working Group on Sustainable Development Goals. United Nations. Nedlastet 30..05.2015 fra: sustainabledevelopment.un.org/focussdgs.html

Mangelfullt om behandling ved kronisk suicidalitet

Sigmund Karterud

Professor i psykiatri og leder for Institutt for Mentalisering

Behandlingstilbud som etterlyses i fagessay, er allerede på plass ved mange av landets DPS-er og sykehus.

Mangelfullt om behandling ved kronisk suicidalitet

Behandlingstilbud som etterlyses i fagessay, er allerede på plass ved mange av landets DPS-er og sykehus.

BEHANDLING VED KRONISK SUICIDALITET

Berglund, Frøysaa og Siqueland (2015) har i oktobernummeret av Psykologtidsskriftet et utmerket fagessay om behandling ved kronisk suicidalitet. Utmerket – frem til siste avsnitt, «Veien videre». Her blir det merkverdig uklart. Det handler om gode alternativer til døgninnleggelser og oppstykket behandling. Forfatterne refererer til en nederlandsk artikkel (Bales et al., 2012) om mentaliseringsbasert terapi (MBT) som viste gode resultater. Behandlingen var i regi av en dagavdeling. Så skriver forfatterne:

Det er ofte de mer velfungerende av pasientene med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som tilbys gruppebehandling på dagavdelinger. Det mangler således et godt tilbud for en stor del av denne gruppen pasienter som fungerer dårligst. For disse pasientene ser vi ideelt for oss et forsterket poliklinisk tilbud, med både individuell poliklinisk behandling og gruppebehandling. Et slikt behandlingstilbud kan imidlertid kreve en annen strukturering av DPS-systemet enn det vi har i dag, med mer samarbeid mellom enhetene og avdelingene samt større muligheter for fleksible overganger.

Til dette er det å si følgende: Dersom det er norske dagavdelinger forfatterne har i tankene når de skriver at det er de mer velfungerende borderlinepasientene som tilbys gruppebehandling på dagavdelinger, har de delvis rett. Men bare delvis. Det kan jeg bekrefte ved selvsyn og lang erfaring. Jeg har vært leder for det norske dagavdelingsnettverket i 23 år. Det er mange år siden vi problematiserte dagavdelingsformatet og anbefalte utvikling av «forsterkete polikliniske tilbud». Navnet på nettverket ble av denne grunn endret til «Nettverk for personlighetsfokuserte behandlingsprogrammer i Norge». Det Berglund, Frøysaa og Siqueland etterlyser, nemlig «forsterket poliklinisk tilbud, med både individuell behandling og gruppebehandling», med kasusformuleringer og kriseplaner og med tett «samarbeid mellom enheter og avdelinger» og «fleksible overganger», er allerede etablert på mange DPS-er og sykehus. Det har ikke krevd vesentlig «annen strukturering av DPS-systemet», men spesialisert psykoterapiutdannelse, allokering av et fåtall stillinger og fornuftige samtaler med lederne.

Varianter av dette er allerede etablert, eller er under etablering, på følgende steder i Norge: Tromsø, Namsos, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Skien, Sandefjord, Hamar, Oslo, Lillestrøm, Moss, Sarpsborg og Fredrikstad.

Jeg mener ikke med dette å si at alt er såre vel i norsk psykisk helsevern med hensyn til behandling av kronisk suicidalitet. Men vi er på god vei. Og utviklingen skjer raskt. Det er beklagelig at Berglund, Frøysaa og Siqueland ikke informerer om dette. Psykologer er i førersetet for denne utviklingen. Det er viktig å utveksle erfaringer og stimulere kolleger til initiativ på institusjoner som ennå henger etter.

Referanser

Berglund, A., Frøysaa, C. & Siqueland, J. (2015). Behandling av kronisk suicidalitet – retningslinjer og realiteter. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 52(10),,872–877.

Bales, D., van Beck, N., Smits, M., Willemsen, S., Buschbach, J. J., Verheul, R. & Andrea, H. (2012). Treatment outcome of 18-month, day-hospital mentalization-based treatment (MBT) in patients with severe personality disorder in the Netherlands. Journal of personality disorders, 26(4), 568–582.

Selektiv lesning om EFPA

Tor Levin Hofgaard

President i Norsk psykologforening

Psykologiforbundet må ha misforstått EFPAs regelverk.

Selektiv lesning om EFPA

Psykologiforbundet må ha misforstått EFPAs regelverk.

MEDLEMSKRITERIER

I PSYKOLOGTIDSSKRIFTET I oktober kan vi lese at Psykologiforbundet vil inn i Den Europeiske Psykologføderasjonen EFPA, der Norsk Psykologforening i dag representerer norske psykologer. Både i et intervju i tidsskriftet og i et innlegg skrevet av Psykologiforbundets fagpolitiske rådgivere, Marianne Dalsklev og Karen Elmot, er det åpenbart at de leser EFPAs regelverk på en svært selektiv måte.

EFPA er en psykologføderasjon

I sin iver etter å finne argumenter for at det er Psykologiforbundet som bør være Norges EFPA-representanter, har forbundets fagpolitiske rådgivere åpenbart oversett det som står helt innledningsvis i EFPAs regelverk, der føderasjonen definerer seg selv, hvem som kan være medlem, og hva en psykolog er definert som i EFPA.

I Artikkel 2 – Definisjoner slår EFPAs regelverk fast følgende:

2.1. In the context of EFPA, a national association is an organization of psychologists or a federation (or network) of associations of psychologists (…)

(…)

2.4. In countries where there is legal recognition of psychologists, psychologists are those who are entitled, by law or through registration, to call themselves psychologists and to practice professionally as such.

Tydeligere kan det ikke sies: EFPA er en føderasjon av psykologforeninger. Og EFPAs definisjon av hva en psykolog er, følger de lover og regler som gjelder i hvert enkelt land i Europa. Alt annet EFPA holder på med, må forstås med utgangspunkt i dette.

Tydeligere kan det ikke sies: EFPA er en føderasjon av psykologforeninger

I Norge er psykologtittelen tydelig lovfestet og regulert. Norsk psykologforening har i dag nær 90 prosent av norske psykologer som medlemmer, og er åpen for alle autoriserte psykologer. Med andre ord er alle som kan representeres i EFPA fra Norge, sikret dette ved at Norsk Psykologforening er medlem i EFPA.

Krystallklart styre

Dalsklev og Elmot hevder imidlertid at styret i EFPA mener noe annet. Til det er det bare å slå fast at de nok tar feil. Som styremedlem i EFPA var jeg til stede da henvendelsen fra Psykologiforbundet ble diskutert. Jeg forholdt meg imidlertid taus i diskusjonen, fordi jeg som president i Norsk psykologforening sto bak henvendelsen til EFPA som førte til at saken kom opp til behandling i styret.

Diskusjonen i styremøtet førte imidlertid til et vedtak der tidligere president Robert Roe ble instruert til å skrive en ny epost til Psykologiforbundet. Der måtte han avklare at hans tidligere svar på deres henvendelse, med støtte til deres sak, var hans personlige mening. Professor Roe skriver i denne eposten fra 23. juni 2015 følgende:

«Please consider that my email gives you my personal assessment of the situation (…) and does not present EFPA’s formal positon. Your association should therefore not expect any direct support of EFPA.»

At professor Robert Roe må skrive en slik avklaring, er en overtydelig beskjed om at regelverket til EFPA står fast, og at styret i EFPA mener regelverket ikke kan redefineres eller forstås på noen alternativ måte. Det ville da også vært oppsiktsvekkende om et styre konkluderte annerledes.

Et hav av muligheter

Jeg har ikke noe problem med å forstå enhver forenings ønske om å være del av en større sammenslutning regionalt og internasjonalt. For Psykologforeningen, som har vært med å bygge opp EFPA helt fra starten, og som har en tradisjon for å jobbe internasjonalt helt tilbake til vår etablering for over 80 år siden, har det å rette blikket utover vært en udelt berikelse.

Hvis Psykologiforbundet ønsker den samme typen inspirasjon, mangler det ikke på muligheter for det. Bare i Europa finnes det svært mange psykologifaglige organisasjoner som personer med ulike psykologiutdanninger kan knytte seg til.

Abstraksjoner avsporer

Jan Smedslund

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo

Jeg tror vår tilbøyelighet til å generalisere og abstrahere passer dårlig i psykologien.

Abstraksjoner avsporer

Jeg tror vår tilbøyelighet til å generalisere og abstrahere passer dårlig i psykologien.

PSYKOLOGISK FORSKNING

Lesning av psykologisk forskningslitteratur både i Psykologtidsskriftet og andre steder synes jeg viser at forskere ofte bruker ordet «predikere» om passiv prediksjon, dvs. om hva som vil skje i fremtiden gitt bestemte indikasjoner. Forskning består da i å finne bedre slike prediktorer.

Jeg tror at praktiserende psykologer hverken kan eller trenger å støtte seg til prediksjon på grunnlag av generelle holdepunkter. Erfarne praktikere vet (eller burde vite) at det ikke finnes tilforlatelige slike holdepunkter fordi mennesker er målsøkende og hele tiden lærer av erfaring i interaksjon med en skiftende og ofte tilfeldig omverden. Man er henvist til å sikre seg en best mulig forståelse av klienten-i-sin-livssituasjon og å søke å etablere et samarbeid basert på gjensidig tillit. Sammen med klienten kan man da utforme tiltak som prøves ut i tentative skritt og med fortløpende revisjon. Et slikt samarbeid innebærer aktive forsøk på å være til hjelp i unike situasjoner hvor det prediktive elementet som oftest er minimalt. Det ser ut som om mennesker ikke kan predikeres særlig godt ut fra generelle holdepunkter, men bare kan hjelpes ved samarbeid om å utforme unike forsøksvise løsninger. Paul Meehls (1954) klassiske sammenlikning av klinisk og statistisk prediksjon var dobbelt misvisende, både fordi begge er dårlige og fordi klinikere faktisk ikke, som han mente, baserer seg på abstrakte prediktorer, men arbeider med å skape løsninger i unike situasjoner hvor de må improvisere (være hva Claude Levi-Strauss (1966) kalte «bricoleurer»).

Jeg tror vår tilbøyelighet til å generalisere og abstrahere passer dårlig i psykologien. Vi må forsøke å dempe vår tendens til å tro at det finnes «gode» terapeuter, «gode» metoder, «gode» ledere, osv. En av de få tingene som er blitt tydelig etter hundre år med studier og refleksjon er at vi attribuerer alt for mye til person og alt for lite til situasjon. Psykologiske praktikere må ligge tett inntil det konkrete (konteksten) og ikke la seg forlede av abstraksjoner (tatt ut av kontekst). I den grad forskning innebærer leting etter bedre generelle (abstrakte) prediktorer, blir det derved også tvilsomt om psykologi lar seg forske på med praktisk utbytte.

Referanser

Levi-Strauss, Claude. 1966. The Savage Mind. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Meehl, Paul. 1954. Clinical versus Statistical Prediction. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press.

Smedslund, Jan. In press. Why Psychology cannot be a Science. Integrative Psychological and Behavioral Science.

Fagpublisering

Fagpublisering

Manglende tilbud Altfor få skriver om naturvitenskapelige emner, og det er sjelden du støter på virkelig gode tekster om samliv, helse og hverdagspsykologi. I sistnevnte gruppe dominerer enkeltskjebnene totalt. Unntaksvis kan de treffe, men ofte er de bygget opp over samme lest: Har du lest én, er det som om du har lest alle. Dette er litt leit, for det er grunn til å tro at kundene i bokhandel og bibliotek ikke sjelden nettopp etterspør up to date-titler med naturvitenskapelig eller medisinsk/psykologisk innhold.

Dag Gjestland ser på 10 år med innkjøpsordning av sakprosa, Prosa nr. 4 2015

Bokmessesuksess Bokmässans nya Psykologiscenen har kommit att bli en av 2015 års publikmagneter. Det har varit fullsatt på seminarierna.

Svenska Dagbladet rapporterer fra bokmessen i Gøteborg 2015, 27. september

Hvem, hva, hvorfor? – Jeg leser faglitteratur om menneskelig psykologi, jeg hører på radioprogram om forskjellige mennesker, jeg må bare prøve å forstå andre. Hvem er de? Hva interesserer de seg for? Hvordan tenker de? Hvorfor gjør de som de gjør? Jeg er helt nerdete på det, faktisk.

Sofia Helin til Adresseavisen 10. oktober

Rammebetingelser – Jeg tror, med hånden på hjertet, at vi alle ønsker å gjøre gode, grundige jobber når vi publiserer. Når «lettvinte løsninger» likevel kan påvises, synes jeg det er en for «lettvint løsning» å ene og alene skylde på indre moralsk brist hos den enkelte forsker. Hva med de ytre forholdene? Rammebetingelsene?

Torill Christine Lindstrøm til Forskerforum.no 17. september

Til toppen av artikkelen