Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 46, nummer 10, 2009, side 992-999

Debatt og kommentar

Hvem får bli psykolog?

Av Reidulf G. Watten

Professor i psykologi, Høgskolen i Lillehammer

Er vi i ferd med å få en situasjon der kun bedrestilte unge kvinner blir psykologer? Freud kom ikke fra noe akademisk hjem, og ville kanskje ikke fått plass på dagens profesjonsstudium.

Hvem får bli psykolog?

Er vi i ferd med å få en situasjon der kun bedrestilte unge kvinner blir psykologer? Freud kom ikke fra noe akademisk hjem, og ville kanskje ikke fått plass på dagens profesjonsstudium.

SEKS I ALLE FAG: Den nye ordningen ved Universitetet i Oslo, med opptak til profesjosstudiet direkte fra videregående skole, forsterker en allerede problematisk tendensen: Skoleflinke ungjenter med privilegert oppvekst er sterkt overrepresentert. Illustrasjon: YAY Micro

DEBATT: PROFESJONSSTUDIET

Med de nye opptaksreglene til profesjonsstudiet i Oslo utelukkes mange reelt kvalifiserte kandidater uten at det er saklig grunn til det, skriver Reidulf G. Watten i dette innlegget. I tillegg gjør reglene at den allerede skjeve kjønnsbalansen på studiet forsterkes.

I alle år har man ved Universitetet i Oslo (UiO) tatt opp studenter til profesjonsstudiet i psykologi fra det gamle grunnfaget, senere årsstudiet i psykologi. I 2006 vedtok imidlertid UiO at man som en prøveordning fra studieåret 2007/2008 skulle la opptaket til profesjonsstudiet skje via Samordna opptak (SO), altså på grunnlag av karakterer fra videregående skole og eventuelle tilleggspoeng. Begrunnelsene finner vi i Styresak 06/4613: 1) Man frigjør et studieår som kan utnyttes bedre i et helhetlig studieløp. 2) Psykologi er det eneste profesjonsstudiet som ikke allerede er overført til SO. 3) SO gir større kvalitetssikring av selve opptaksarbeidet. 4) Man får en mer ryddig behandling av søkere med utenlandsk utdanning og bakgrunn. 5) Det tydeliggjør at UiO tilbyr to parallelle studieløp: profesjonsstudiet og bachelor/masterstudiet. 6) Det fjerner krav om omfattende tilleggskvalifisering utover videregående skole. 7) Man frigjør ressurser ved instituttet.

Omleggingen begrunnes altså ikke i evidens som tilsier at tidligere opptaksgrunnlag har vært en dårlig strategi for norske psykologers faglige og utdanningsmessige kvalitet, og den hviler heller ikke på en argumentasjon om at karakterer fra videregående skole er den beste prediktor på hvem som blir gode psykologer.

Skjevrekruttering til profesjonen?

Rent mediemessig har imidlertid endringene vært svært effektfulle. Psykologisk institutt og Universitetet i Oslo får nå vist at profesjonsstudiet er på «ti på topplisten» over studier det er vanskeligst å komme inn på. I inneværende år var det 44 studieplasser på profesjonsstudiet, men 2488 søkere, hvorav 1023 hadde studiet som første prioritet. For de 105 studieplassene i medisin var det 2851 søkere, og 1139 som hadde det som førsteprioritet. I praksis betyr dette at søkerne til profesjonsstudiet må ha toppkarakterer fra videregående skole.

Bedrestilte kvinner favoriseres

Hvem er det så som får slike karakterer? Jo, både PISA-undersøkelsene og flere norske ungdomsstudier (eksempelvis ved NOVA) viser en gammel samfunnsvitenskapelig sannhet, nemlig en høy positiv korrelasjon mellom skoleprestasjoner og sosioøkonomisk status. Det er de bedrestilte ungdommene fra familier med god utdanning, god økonomi og godt med ressurser for øvrig som får gode karakterer.

I tillegg kommer kjønnsseleksjonen – det er en stor overvekt av jenter som får toppkarakterer på videregående. Ikke overraskende det heller, da vi jo ser det samme i ungdomsskolen, som igjen rekrutterer til videregående og dermed reproduserer og forsterker kjønnsseleksjonen. Den samme kjønnseffekten ser vi i de fleste høyere utdanninger, også psykologistudiet. Tallene fra årets SO-opptak viser at hele 75,2% av søkerne til høstens profesjonsstudium var kvinner, og hele 77,5% av førsteprioritetssøkerne (tilsvarende tall for medisinstudiet var 62,9 og 62,7%). Denne kjønnsseleksjonen vil trolig forsterkes ved UiOs nye opptakskrav, og vi risikerer en «femininisering» av hele profesjonsstudiet med årene.

Er det flere slike unge (kvinnelige) psykologer vi har behov for på de distriktspsykiatriske sentrene, i kommunene, fengslene, barnevernet og på rusinstitusjonene?

Det er verdt å spørre seg om det er flere slike unge (kvinnelige) psykologer vi har behov for på de distriktspsykiatriske sentrene, i de pedagogisk-psykologiske tjenestene, i kommunene, bedriftene, fengslene, barnevernet og på rusinstitusjonene. Og mer generelt, om det er disse psykologene som er best i stand til å håndtere suicidforsøk, krisereaksjoner, samlivsvansker, voldsutøvere, depresjoner og angstlidelser. Eller er instituttet preget av en intellektuell «brightness-fiksering», hvor det gjelder å ha en ung, intelligent, «formbar» og ukritisk gruppe ungdommer uten særlig livserfaring eller annen utdanning, men som kan læres opp til å bli gode undervisnings- og FoU-avatarer, kanskje etter en modell fra det instrumenteltrasjonelle medisinstudiet? Det er vel kjent at mange ved Psykologisk institutt, UiO har stor beundring for medisin og ser dette studiet som det naturlige sammenligningsgrunnlag. Disse bør imidlertid merke seg endringene som nå er på gang: Ved medisinsk fakultet på NTNU er man ikke lenger tilfreds med opptaksgrunnlaget og ønsker forandringer, både intervjudata og erfaring kan bli tillagt stor betydning.

Ingen innsparing i studietid

En av begrunnelsene for de nye reglene var at man frigjorde et studieår som kunne utnyttes bedre i studieløpet. Men hva skjer i praksis? Jo, profesjonsstudentene følger akkurat den samme undervisningen som studentene på årsstudiet, det studiet som altså ikke lenger gjelder som opptak til profesjonsstudiet. Det var vel ikke meningen? Ikke bare det, profesjonsstudentene «slipper unna» med bestått/ ikke bestått på emnene første året, mens årsstudentene bedømmes etter A–F-skalaen på de samme emnene. Det er ganske underlig. En hardtarbeidende årsstudent som får A, er utelukket fra videre studier, men profesjonsstudentene som bare trenger å stå, er sikret videre avansement og får bli psykolog. Denne situasjonen er saklig urimelig og oppleves sikkert som urettferdig fra årsstudentenes side. Man trenger ikke være en gruppedynamisk begavelse for å skjønne at det også må være svært uheldig for studentkulturen på instituttet. Etter mitt syn innebærer det i tillegg en krenkelse av studierettigheter, siden mange reelt kvalifiserte kandidater nå utelukkes fra profesjonsstudiet uten saklig grunn, det hele er med andre ord juridisk diskutabelt.

Ordningen utelukker også en annen viktig gruppe fra profesjonsstudiet: De med tidligere relevant utdanning og yrkes- og livserfaring, slik som sykepleiere, fysioterapeuter, økonomer, sosionomer, jurister og tannleger. Mange av disse ønsker psykologikompetanse og tar derfor årsstudiet for å lære faget å kjenne – og enkelte får lyst til å gå videre med psykologien. Slike kandidater med «dobbeltkompetanse» er svært verdifulle både i klinikk og forskning, men med de nye opptaksreglene vil de nå utelukkes – selv om de skulle ha A i alle emner på årsstudiet. Skal de videre, må de sørge for å få 6 i de fleste fag på videregående og deretter starte fra begynnelsen. Det er høyst forunderlig.

Gjeninnfør den tidligere ordningen

Mye tyder på at den nye opptaksordningen har for mange negative sider, og UiO bør derfor gjeninnføre den tidligere ordningen. Nasjonalt vil dette riktignok innebære konkurranse mellom universitetene og Høgskolen i Lillehammer om kvaliteten på årsstudiet og hvem som produserer de beste kandidatene for videre psykologistudier, men jeg kan ikke forestille meg at UiO er mot studiekonkurranse.

De tidligere opptaksreglene innebærer selvsagt mer administrativt arbeid for instituttet. Kanskje får man «gjengangerne» som skal ha A, men er det bedre at «gjenganger-problemet» flyttes til Bjørknes eller andre videregående skoler? Dessuten er denne lille gruppen trolig mer et irritasjonsmoment enn store ressurskonsumenter, og de har sannsynligvis svært høy studiemotivasjon.

Ved å gjeninnføre den tidligere ordningen får man ikke synliggjort hvor eksklusivt og vanskelig det er å komme inn på profesjonsstudiet i psykologi ved UiO gjennom det årlige SO-medieshowet. Det får så være. Studentenes reelle kvalifikasjoner og rettigheter bør prioriteres høyere enn administrative bekvemmelighetshensyn for instituttet og rankingjåleri.

reidulf.g.watten@hil.no

1) En forkortet versjon av innlegget har tidligere vært publisert i Universitas

Hvor er psykologene i dødshjelpsdebatten?

Morten Horn

Overlege, Nevrologisk avdeling

Oslo Universitetssykehus Ullevål

Legeforeningen tar sterk avstand fra aktiv dødshjelp, både eutanasi (legen injiserer dødbringende medisin) og assistert selvmord (legen forskriver en dødelig dose medisiner som pasienten selv skal innta). Norsk sykepleierforbund går også klart mot aktiv dødshjelp. I kontrast til dette har norske psykologer engasjert seg lite i spørsmålet.

Hvor er psykologene i dødshjelpsdebatten?

Legeforeningen tar sterk avstand fra aktiv dødshjelp, både eutanasi (legen injiserer dødbringende medisin) og assistert selvmord (legen forskriver en dødelig dose medisiner som pasienten selv skal innta). Norsk sykepleierforbund går også klart mot aktiv dødshjelp. I kontrast til dette har norske psykologer engasjert seg lite i spørsmålet.

DEBATT: AKTIV DØDSHJELP

Psykologen Kari Vigeland har markert seg som tilhenger av aktiv dødshjelp. «Vi bør ikke avvise at aktiv dødshjelp kan være en løsning i spesielle situasjoner,» skrev hun i augustnummeret av Tidsskriftet. Overlege Morten Horn er motstander av aktiv dødshjelp og etterlyser både psykologers kompetanse og flere psykologstemmer i debatten. «Er Vigeland representativ?» spør han.

I motsetning til legen og sykepleieren er ikke psykologen direkte involvert i selve dødshjelpshandlingen. Derimot har psykologen verdifull innsikt i tenkningen hos og erfaring med håndteringen av pasienter med selvmordstanker. Debatten om aktiv dødshjelp blir fort redusert til juss; et spørsmål om pasientens rett til selvbestemmelse; retten til å bestemme tidspunktet for egen død. Psykologene burde bidra med sin kunnskap om hvilke prosesser som gjelder for utviklingen av et ønske om å dø, og om hvilke begrensninger somatisk og psykisk sykdom legger på pasientens evne til å være «herre i eget hus».

Dødsønske og ambivalens

Den eneste psykolog som tydelig har markert seg i den siste tids debatt, er Kari Vigeland. Som representant for Foreningen Retten til en verdig død er hun en sterk forkjemper for legalisering av aktiv dødshjelp, særlig etter mønster av «Oregon-modellen» med assistert selvmord. Vigeland underskriver sine avisinnlegg med sin akademiske tittel: førsteamanuensis (emerita) ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. I fravær av andre stemmer framstår hun som psykologiens «ansikt utad» i dødshjelpsdebatten. Som lege synes jeg dette er svært problematisk, for holdningene Vigeland forfekter i sine innlegg, rimer dårlig med det jeg trodde var psykologiens profesjonsetikk.

Det er særlig tre forhold jeg vil gripe fatt i:

Vigeland kjemper for innføring av legeassistert selvmord som en rettighet for utvalgte pasienter. Forutsetningen skal være at pasienten har gitt uttrykk for dødsønsket gjentatte ganger (i Oregon-modellen to ganger med minst 15 dagers mellomrom), og dette skal sikre at det er pasientens faste overbevisning som kommer til uttrykk. Vi lærte på legestudiet at ambivalens er et kjernesymptom hos mennesker som har dødsønsker. Dette gjelder for somatisk friske suicidale, og det er også påvist hos terminale cancerpasienter (Johansen et al. 2005). Det er uforståelig at Vigeland så lettvint håndterer spørsmålet om hvorvidt man i det hele tatt kan akseptere idéen om at en pasient kan ha en vedvarende, fast overbevisning om at han ønsker å dø. Jeg kan godta at psykologer på faglig grunnlag diskuterer om det finnes tilfeller der en slik fast overbevisning kan foreligge, og faglige metoder for å vurdere graden av overbevisning. Men en slik nyansering er fraværende i Vigelands avisinnlegg.

Absurd tro på rasjonalitet

En vesentlig bekymring hos dødshjelpsmotstanderne er at syke mennesker skal føle seg presset til å be om aktiv dødshjelp. Vigeland angir at Oregon-modellen forutsetter at pasienten ikke er under utilbørlig press. Men verken hun eller myndighetene i Oregon gir noen troverdig forklaring på hvordan de skal sikre dette – er det i det hele tatt er mulig? Etter min egen forståelse av menneskets psyke er hele idéen om et menneske som fatter sine avgjørelser rasjonelt og uavhengig, uanfektet av omgivelsenes åpne og subtile påvirkninger, absurd. Snarere ser jeg mennesket som en knute i et omfattende nettverk av gjensidige påvirkninger og betingelser. Erfaringer både fra norske leger og fra Oregon gjenspeiler dette: Ønsker om dødshjelp kan dukke opp eller forsvinne etter om pasienten får plass på hospice eller blir presset av de pårørende til å flytte på sykehjem, får prøve avansert palliativ behandling eller får avslag på søknad om personlig assistent. En psykolog burde stå i fremste rekke for å framholde hvor lettpåvirkelig menneskets psyke er, og hvor vanskelig det er å avgjøre hvorvidt ytre påvirkning foreligger.

Mest provoserende er Vigelands innlegg i Aftenposten 26. mai (Vigeland 2009). Der tar hun for seg straffeloven § 236, som omhandler forbudet mot å medvirke til en annens selvmord. Vigeland beskriver denne loven som en anakronisme fra 1902, beregnet på å hindre at forbrytere begikk selvmord for å unnslippe datidens strenge straffer. Siden straffereaksjonene i våre dager er langt mer humane, mener hun tiden er moden for å endre § 236 slik at det ikke lenger skal være ulovlig å medvirke til selvmord. Dette er rystende. Er virkelig dette grunnen til at Vigeland i sitt arbeid som psykolog har motvirket og forsøkt å forhindre selvmord hos sine pasienter? Er det derfor norske psykologer hver dag tar imot suicidale pasienter på DPS-er og sykehus – for å hindre forbrytere i å unnslippe sin straff? Selvfølgelig ikke. Men Vigeland omtaler ikke med ett ord at helsearbeidere har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i psykisk og eksistensiell krise fra å begå selvbeskadigende handlinger – og den mest definitive sådan – selvmordet.

Er Vigeland representativ?

Ut fra samtaler med venner som jobber som psykologer, virker det som at norske psykologer følger samme profesjonsetiske normer som legene: de motvirker og forsøker å gripe inn og hindre selvmord hos sine pasienter. Førsteamanuensis Vigelands innlegg i dødshjelpsordskiftet bidrar til å skape usikkerhet om hvorvidt psykologien vil bekjempe selvmordet med alle midler, eller om den heller vil respektere pasientens selvbestemmelse også der den fører til døden. Jeg oppfordrer norske psykologer til å klargjøre om Kari Vigeland er representativ for profesjonens holdning.

Jeg oppfordrer norske psykologer til å klargjøre om Kari Vigeland er representativ for profesjonens holdning

Det er uansett god grunn for norske psykologer til å ta en intern debatt om aktiv dødshjelp og assistert selvmord. I befolkningen er det en grunnleggende positiv holdning til at folk selv skal få bestemme når de vil dø, og slike liberalistiske holdninger kan finnes i alle partier (unntatt KrF). I Belgia ble aktiv dødshjelp innført i 2002 etter at parlamentet tilfeldigvis ble sammensatt av representanter som var for; dette kan skje også i Norge. Selve dødshjelpshandlingen og valget av somatiske sykdomskriterier for å få rett til dødshjelp angår mest legene. Men psykologene kan også bli bedt om å bidra, særlig for å vurdere hvorvidt pasienten er kompetent til å fatte avgjørelsen om å dø.

Flere stemmer

  • Dette er spørsmål norske psykologer bør ta stilling til:
  • Skal norske psykologer delta i utvelgelsen av pasienter som skal få tilbud om aktiv dødshjelp eller assistert selvmord, dersom det blir vedtatt?
  • Er det i det hele tatt mulig, på bakgrunn av psykologisk fagkunnskap, å avgjøre hvorvidt et menneske er kompetent til å fatte avgjørelsen om å ta sitt liv?
  • Hvilke metoder kan brukes for å undersøke pasienter som skal vurderes for aktiv dødshjelp?
  • Sett i lys av at aktiv dødshjelp er tenkt benyttet for pasienter med terminal sykdom, og vurdert opp mot kapasiteten i norsk psykiatri generelt, hva slags hastegrad er det rimelig at slike vurderinger skal få?
  • Hva slags korttids- og langtidseffekter kan det tenkes at bistand til dødshjelp vil ha på leger, sykepleiere og andre involverte? Hvordan står disse i forhold til den eventuelle gevinst pasienten oppnår?

Som man forstår, er jeg selv en sterk motstander av aktiv dødshjelp. Det tror jeg i grunnen mange psykologer også er. Men så langt er det bare Kari Vigelands kraftfulle «ja» som har nådd fram til offentligheten. Det trengs flere stemmer.

morten.horn@ulleval.no

Referanser

Johansen, S., Hølen, J.C., Kaasa, S., Loge, H.J., Materstvedt, L.J. Attitudes towards, and wishes for, euthanasia in advanced cancer patients at a palliative unit. Palliat Med 2005,19,454–60.

Vigeland, K. (2009) Flertall for dødshjelp. Aftenposten 25. mai 2009. Hentet 11. september, 2009 fra www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3091380.ece

Rom for nytenkning i terapi

Edle Hofsli

Psykolog ved Stavanger Universitetssykehus

Subakutt sengepost for voksne

Det er gledelig at Atle Dyregrov ønsker debatt om nye terapeutiske metoder. La oss utvide repertoaret når det gjelder god og effektiv psykologisk behandling, og inkludere metoder som Emotional Freedom Techniques.

Rom for nytenkning i terapi

Det er gledelig at Atle Dyregrov ønsker debatt om nye terapeutiske metoder. La oss utvide repertoaret når det gjelder god og effektiv psykologisk behandling, og inkludere metoder som Emotional Freedom Techniques.

DEBATT: TANKEFELTTERAPI

Vi må evne å kombinere kritisk tenkning med åpenhet for nye metoder, skrev Atle Dyregrov i julinummeret. Han mener at tankefeltterapi er en metode som bør inkluderes blant psykologenes terapeutiske verktøy. Edle Hofsli er enig.

Emotional Freedom Technique

Jeg har erfaring med Emotional Freedom Techniques (EFT) gjennom kurs i London og praksis i nåværende jobb. EFT er også en energipsykologisk metode, den er basert på tankefeltterapi og videreutviklet av amerikaneren Gary Craig (www.emofree.com). EFT består i likhet med tankefeltterapi av lett banking på akupressurpunkter, men i et universelt mønster uansett hvilket problem som behandles. Prosedyren innledes vanligvis med det som kalles psykologisk reversering (Mollon, 2008), som utføres ved å banke på et bestemt akupressurpunkt samtidig som man setter ord på problemet sammen med en positiv affirmasjon. Metoden er lett å lære og kan gjøres så enkel eller avansert som terapeuten er fortrolig med.

Jeg anvender metoden primært innenfor en intensiv korttidsdynamisk ramme, og som et supplement i arbeid med traumetilstander. Den lar seg fint implementere innenfor andre teoretiske modeller.

Nyttig og effektivt

Metodens bruksområde er bredt. Mange kan fortelle om oppsiktsvekkende resultater ved bruk av EFT på et mangfold av tilstander – det være seg PTSD-symptomer, depresjon, angst, fobier, og somatiske tilstander som ryggplager, hodepine, muskelspenninger og generelle smertetilstander (www.emofree.com). Jeg opplever at EFT kan være til stor nytte når pasientens motstand mot forandring er stor og når språket for følelser er fattig. EFT har for meg bidratt til å se pasientenes plager i et mer helhetlig perspektiv, særlig sammenhengen mellom psyke og soma.

Min erfaring at metoden er varsom, og ikke utsetter pasientene for ytterligere angst eller følelsesmessig belastning. De raske og gode endringene som kan finne sted bidrar ytterligere til å etablere håp for både pasient og terapeut og styrker alliansen.

Når jeg tar til orde for EFT og liknende metoder, er det vel vitende at dette er et kontroversielt felt. At psykologer anvender metoder som hvem som helst andre kan ta i bruk, aktualiserer fagpolitiske problemstillinger. Psykologfaget trenger å definere seg som forskjellig fra andre profesjoner og behandlingsformer. Likevel bør det etter min mening være rom for nytenkning og utvidelse av repertoar hva gjelder god og effektiv psykologisk behandling. Derfor er det gledelig at Atle Dyregrov åpner for nysgjerrighet og debatt omkring dette. Mine erfaringer gjennom det siste året er gode, og inspirerer til både å øke forståelsen for og til å utvide bruken av EFT og energipsykologisk metodikk.

eeh@sus.no

Forslag til litteratur:

Gallo, Fred P. (2002). Energy Psychology in Psychotherapy. W. W. Norton & Company.

Mollon, Phil (2008). Psychoanalytic Energy Psychotherapy. Karnac.

www.emofree.com

www.emofree.no

Forskjell på åpent sinn og høl i hue

Av Rolf Lindgren

Psykologtjenesten AS

Skal vi være åpne for tankefeltterapi, er det ingenting vi ikke kan være åpne for. Da kan vi like gjerne arbeide for at hvem som helst må få kalle seg psykolog.

Forskjell på åpent sinn og høl i hue

Skal vi være åpne for tankefeltterapi, er det ingenting vi ikke kan være åpne for. Da kan vi like gjerne arbeide for at hvem som helst må få kalle seg psykolog.

FOR OG IMOT: Atle Dyregrov får svært ulik respons på innlegget sitt i juliutgaven om tankefeltterapi. Gledelig, skriver Edle Hofsli (forrige side). Ekstremt spekulativ metode, mener Rolf Lindgren. Foto: YAY Micro

DEBATT: TANKEFELTTERAPI

Atle Dyregrov skriver i julinummeret av Tidsskriftet at tankefeltterapi bør inkluderes i psykologenes verktøykasse. Rolf Lindgren sier det er sterkt problematisk å anbefale metoder vitenskapen har torpedert fullstendig.

Da jeg leste Atle Dyregrovs anbefaling av tankefeltterapi i Tidskriftets juliutgave, trodde jeg ikke mine egne øyne: Her står det en psykolog med en viss gjennomslagskraft i media og anbefaler tankefeltterapi.

Når Dyregrov sier at han anbefaler tankefeltterapi, hva mener han da? Mener han å støtte Callahans påstand om at alle psykiske lidelser skyldes forstyrrelser i et tankefelt som omgir oss når vi tenker? Og at det å trykke på meridianpunkter (mer kjent som akupunkturpunkter) bidrar til å rette opp i dette? At behandlingen kan forstyrres av toksiner? At det å finne mønster for bankingen skal læres på taushetsbelagte kurs til $100 000?

Dyregrov anbefaler oss å tenke nytt. Jeg har ikke noe problem med det, men jeg har et problem med å anbefale metoder som vitenskapen har torpedert fullstendig. Mens begrunnelsen for at det skulle virke, savner enhver vitenskapelig forankring, er det solid dokumentert at selve behandlingen, hvis man ser bort fra begrunnelsen, ikke varer over tid (Lindgren, 2007).

Det Dyregrov beskriver, er heller ikke noe nytt. At mennesker blir roligere av å bli tatt på, er omtalt i Gilgamesh-eposet og i Bhagavadgita og har således vært kjent i nær fem tusen år og burde ikke kreve verken begrunnelse, ville forklaringsmodeller eller dyre kurs. Å finne ut hvordan man skal ta på mennesker slik at de ikke føler seg krenket og slik at effekten har en viss varighet, krever heller ikke ville forklaringsmodeller eller dyre kurs. Alt som trengs, er vitenskap.

Mener Dyregrov å anbefale at psykologer markedsfører en ekstremt spekulativ metode?

Jeg forventer at Dyregrov forklarer hvorfor i all verden han må trekke inn tankefeltterapi som forklaringsmodell. Mener han å anbefale at psykologer markedsfører en ekstremt spekulativ metode, eller mener han at psykologer skal bli flinkere til å ta på pasientene?

I og med at jeg først og fremst arbeider med organisasjoner, har jeg møtt mye rart fra tjenestetilbydere uten psykologfaglig bakgrunn, og jeg har varslet når jeg ser at mennesker uten psykologutdannelse kaller seg psykologer. Men skal vi være åpne for tankefeltterapi, da er det ingenting vi ikke kan være åpne for. I så fall vil jeg skifte standpunkt og aktivt gå inn for at det er svært viktig at hvem som helst må få kalle seg psykolog.

rolf@psykologtjenesten.no

Referanse

Lindgren, R. M. B. (2007, 7. august). Tankefeltterapi. Hentet fra skepsis.no. skepsis.no/?p=578

Skyttergraver eller dialog?

Tor Levin Hofgaard

President i Norsk Psykologforening

I Svein Larsens polariserte verden er Psykologforeningen masterutdanningenes fiende. Dette er en antikvarisk fremstilling av virkeligheten.

Skyttergraver eller dialog?

I Svein Larsens polariserte verden er Psykologforeningen masterutdanningenes fiende. Dette er en antikvarisk fremstilling av virkeligheten.

DEBATT: EUROPSY

I Norge er «psykolog» en helsepersonelltittel som skaper trygghet og tydelighet for pasientene, og dette bør ikke endres, skrev president Tor Levin Hofgaard i august. Tvert imot: Monopolisering av tjenester er uheldig sett fra brukerståsted, og beskytter hovedsakelig yrkesutøveren, svarte Svein Larsen i september. Nå tar Hofgaard til motmæle.

I en tid der Norsk Psykologforening jobber svært aktivt sammen med universitetene for å skape nye og konstruktive dialoger mellom akademia og profesjonen, velger professor Svein Larsen ved Universitetet i Bergen gamle og gjørmete skyttergraver som sitt utgangspunkt. Det er trist. Det blir ikke bedre av at den kritikken han retter mot Psykologforeningen egentlig fremstår som en flengende kritikk av hans egen arbeidsplass.

Vrengebilde

I sitt svar til mitt innlegg om psykologtitler i augustnummeret av Tidsskriftet latterliggjør Svein Larsen norske psykologers kompetanse. Man trenger ikke å være president i Norsk Psykologforening for å forbløffes av det voldsomme angrepet Larsen presenterer på sin egen kompetanse som psykolog. Man trenger ikke heller være fagforeningsleder for å være uenig i det bildet han tegner av psykologer generelt. Jeg tror verken arbeidsgivere, myndigheter, brukere eller Ola og Kari Nordmann generelt kjenner dette igjen.

Vi har ansatte som nærmest daglig er i kontakt med brukerorganisasjoner, politikere, arbeidsgivere og myndigheter. I tillegg har vi jevnlig kontakt med tilsynsmyndighetene for å sjekke ut hvilke vurderinger de gjør i forhold til psykologers virksomhet. Det bildet vi får er tilfredsstillende.

Kritikken rammer universitetene

Men la oss ta Svein Larsens virkelighetsbilde inn for et øyeblikk. Hvis hans kritikk hadde vært korrekt, ville den utvilsomt rammet universitetene hardest. Deriblant ham selv, som underviser der. Norsk Psykologforening har til nå hatt marginal innflytelse på innholdet i profesjonsutdanningene. Så hvis Larsen hadde hatt en sak å forfølge med hensyn til hva cand. psychol-kandidatene kan, måtte han nesten gjort det internt, og ikke minst gått i seg selv.

Også vi har gitt uttrykk for uro for utviklingen av profesjonsstudiene etter at universitetene har prioritert en massiv oppbygging av ulike bachelor- og mastergradsstudier i psykologi. Vi er derimot blitt forsikret om at kvaliteten på ingen måte er redusert ved profesjonsstudiet på grunn av denne oppbyggingen.

Jeg er trygg på at fakultetet i Bergen er oppriktig når det derfra blir hevdet at profesjonsstudiet fortsatt er viktig. Jeg tror fakultetsledelsen når den påstår at forskerkompetansen, teorikompetansen, kritisk tenkning og klinisk praktisk kompetanse er sikret. Det er den som gjør at psykologer kan utøve sin jobb som helsepersonell på den måten loven krever, og samfunnet forventer.

Antikvariske fiendebilder

I Svein Larsens polariserte verden er Norsk Psykologforening masterutdanningenes fiende. Dette er en antikvarisk fremstilling av virkeligheten. Hadde Larsen fulgt med i timen, eller hadde han for eksempel tatt en prat med sin egen fakultetsleder, Gerd Kvale, hadde han visst bedre. Ei heller er Psykologforeningen noen fiende av EuroPsy, snarere tvert i mot. Foreningen har i mange år har vært en aktiv pådriver for å få sertifiseringen på plass, og vi forbereder oss nå på å være forvalter av denne sertifiseringsordningen i Norge.

Hvis Svein Larsen ønsker at mastere i psykologi i Norge skal være del av det felles europeiske prosjektet EuroPsy, så er ikke Norsk Psykologforening hans fiende, men foreningen sitter snarere med nøkkelen i dette spørsmålet. I dette politiske landskapet er det allierte Svein Larsen trenger, ikke selvkonstruerte og antikvariske fiendebilder.

Psykologforeningen er allerede i gode dialoger med universitetene om psykologifagets fremtid i Norge. Det inkluderer Larsens eget fakultet i Bergen. I disse dialogene er fokuset vår felles interesse for å ivareta faget i møtet med samfunnet, og å sikre best mulig psykologikompetanse både i helsevesenet og andre steder. Jeg oppfordrer Svein Larsen til å komme seg opp av skyttergraven, og bli med på dette gode felles prosjektet.

tor@psykologforeningen.no

Psykolog eller kontorassistent?

Av Kim Larsen

Psykologspesialist, ikke kontorassistent

Det virker som det er fritt frem å pålegge psykologen alskens kontoroppgaver, mens man samtidig klager over mangelen på psykologer.

Psykolog eller kontorassistent?

Det virker som det er fritt frem å pålegge psykologen alskens kontoroppgaver, mens man samtidig klager over mangelen på psykologer.

DEBATT: ARBEIDSHVERDAGEN

I forrige utgave beskrev Anders Johan Thorbjørnsen blant annet hvordan det er å virke som psykolog med stadig nye kontortekniske krav. Kim Larsen reflekterer her videre over psykologrollens utvikling

Ved å kutte ut sekretærstillinger på arbeidsplassen kan man vise frem budsjetter hvor man har spart inn en stilling uten tilsynelatende bivirkninger for driften. Dette skjedde også på min arbeidsplass, hvor jeg hadde arbeidet i over 10 år og trivdes godt. Mer og mer ble min stilling som psykologspesialist omgjort til kontorassistent. Sentralbord skulle vi heller ikke ha. Telefonen ble satt på «nattstilling», noe som betydde at den ringte hos alle samtidig, og at vi skulle besvare den på omgang.

Sluttet i jobben

Vi var feiloppført i telefonkatalogen i årevis, slik at de fleste henvendelser vi fikk, var feilhenvendelser. For å få den stakkars innringeren på rett kjøl, benyttet jeg telefonkatalogen like flittig som ICD 10. Og videre; min undersøkelse av klienten skulle alltid munne ut i en rapport. Det å gå fra å diktere rapportene til å selv stå for tekstbehandlingen betydde at svært mye av tiden, i tillegg til den evinnelige telefonsvaringen, ble benyttet til å drive med tekstbehandling, kopiering, utsendelse etc. Etaten innførte også et svært tungvint og lite brukervennlig system for registrering av arbeidstid og for innsending av reiseregninger. Mer og mer av tiden gikk med til en stadig større mengde kontoroppgaver av alskens art.

Etter en stund bestod derfor min arbeidsdag i at jeg startet dagen med å sitte i bilkø til jobben. Når jeg kom frem svarte jeg på feilhenvendelser på telefonen og utførte masse kontoroppgaver – og av og til noen psykologfaglige oppgaver. Deretter satt jeg i bilkø hjemover. En vakker dag kom jeg ikke overraskende til følgende erkjennelse: Dette gidder jeg ikke mer! Men før jeg aksepterte en ny stilling, sjekket jeg nøye hvilke kontorfunksjoner jeg kunne regne med.

Bedre som snekker

Alle yrkesroller har sine yttergrenser. Det merket jeg tydelig da jeg for noen år siden måtte totalrenovere mitt baderom. Det var en veldig klar avgrensning av hva som var arbeidsoppgavene til elektriker, rørlegger og snekker. Hva med psykologer? Kan de fritt pålegges kontoroppgaver? Ikke at psykologer er de eneste som pålegges slike oppgaver. Snarere synes det å være en generell trend blant høyt utdannet helsepersonell.

For litt siden holdt jeg et kort foredrag for en stor forsamling av allmennpraktiserende leger og ble sittende og høre på de andre foredragene. Etter mitt foredrag var det en som orienterte om overgangen til elektroniske journalsystemer. Deretter var det en orientering om pasienttransport og de byråkratiske og datatekniske rutiner legene måtte overholde i denne forbindelse.

I den korte tiden som var avsatt til spørsmål, var det en eldre allmennlege som satte fingeren på hvor mange flere byråkratiske prosedyrer legene måtte gjennomføre enn tidligere, og hvordan dette stadig hadde økt. Hans korte, men fyndige historiske gjennomgang endte med følgende: «Hadde jeg visst hvordan dette skulle utvikle seg, hadde jeg aldri blitt doktor!» Det minner om Anders Johan Thorbjørnsens innlegg i forrige utgave av Tidsskriftet, hvor han insisterte på å få bruke arbeidstiden til det han er utdannet til. Uten at det førte frem for ham heller.

Forståelig psykologmangel

Når det i media klages over at det er mangel på psykologer og leger og det beskrives hvilke følger dette får, har jeg veldig lyst til å si at det er ikke så rart, siden samfunnet synes det er best å bruke de psykologene og legene de har, til kontorarbeid. Mitt inntrykk er at det ikke er mulig å vegre seg mot kontoroppgaver. Delvis skyldes dette at det synes å eksistere en underforstått sosialdemokratisk ideologi som tilsier at alle skal ta «sin del» av kontoroppgavene på egalitær basis. Hva?! Hva er da den yrkesmessige vitsen med en lang utdannelse når en likevel ender med å gjøre det samme!

En anekdote er relevant for problemstillingen: Det fortelles at Miles Davis sammen med sitt følge gikk forbi en fasjonabel privatklinikk for akupunktur. I samme øyeblikk fikk han lyst til å prøve akupunktur og gikk inn for å bestille en time. Resepsjonisten sa at det skulle gå greit, og presenterte deretter et omfattende skjema som hun bad legenden vennligst fylle ut. «I don't fill in forms,» sa Miles Davis – og gikk.

Psykologer og leger jeg kjenner, klager nesten uten unntak over de økende kontoroppgaver og administrative rutiner av ikke-faglig karakter de blir pålagt. Jeg ser imidlertid aldri denne problemstillingen hevet opp til en prinsipiell diskusjon. Er det ikke mulig å få til en prinsipiell avgrensning av psykologrollen mot kontorfunksjoner, eller skal psykologer være fritt vilt i forhold til å kunne pålegges alskens kontoroppgaver?

kim.larsen@so-hf.no

Debattert

Debattert

  • Barndom – Tendensen jeg ser rundt meg er at vi behandler barn som objekter og ikke som subjekter. Med dette mener jeg at vi har en holdning der vi ikke er åpne for barnas egne opplevelser av sin hverdag, sine liv. I stedet står vi utenfor med svar og med løsninger. Vi definerer, diagnostiserer og medisinerer – alt i håp om å få velfungerende, rolige barn som vi kan takle. Men spørsmålet vi – som samfunn og som individer – må stille, er: Til hvilken pris? Hva slags mennesker vil disse barna bli hvis de gjennomgående blir behandlet som objekter?

    Anne-Lise Løvlie Schibbye i Dagbladet Magasinet 5. september

  • Ritalin – Stadig flere barn henvises til spesialisthelsetjenesten på grunn av uro og oppmerksomhetssvikt. Men alle behandlere har subjektive oppfatninger om hva som er normalt oppførsel for et barn. Det finnes ingen objektive kriterier for å stille en ADHDdiagnose, og jeg er redd for at vi gir barn medisiner når de egentlig burde hatt oppfølging på andre måter. – Men medisinene fungerer jo?– De fleste mennesker ville fungere bedre på Ritalin. Vi ville bli skarpere, mer opplagte, mer konsentrerte. Hvorfor gir vi ikke Ritalin til alle? Fordi vi vet for lite om bivirkningene. Vi vet fortsatt veldig lite om hva Ritalin gjør med kroppen og et barnesinn på lang sikt.

    Espen Idås i Dagbladet Magasinet 5. september

  • Film Slik jeg ser det, representerer Antichrist en sviende kritikk av en kognitivt orientert form for eksponeringsterapi, som ikke når de emosjonelle lagene i individet. […] Den tydeliggjør at den terapeuten som skal kunne tre i reell dialog med pasienten må kunne evne å romme intense og irrasjonelle følelser. Først når terapeuten møter pasienten der hun er følelsesmessig, samtidig som hun opprettholder en observerende distanse, skapes mulighet for en åpnende samtale. Altfor ofte opplever pasienter at de møtes av korrigerende holdninger uten respekt og sans for deres subjektive opplevelsesverden. Det er von Triers store fortjeneste å billedliggjøre terapeutisk vold, forkledd som hjelp, som i sin tur avføder aggresjon og hevnlyst.

    Siri Gullestad i Morgenbladet 11. september

Meldt

Her ønsker vi korte innspill på SMS eller e-post – for eksempel ris og ros til oss, innspill til nye eller pågående debatter, kommentarer til noe som har stått på trykk andre steder i Tidsskriftet, eller til aktuelle samfunns-spørsmål. Send SMS til 97 70 18 31. E-post redaksjonen@psykologforeningen.no

Engasjert?

Vær med å bidra til utviklingen av norsk psykologi. Tidsskriftet ønsker debatt om alt fra metoder, ideologi, fagetikk, og utdanning, til helsepolitikk, lønns- og fagpolitiske spørsmål og aktuelle samfunnstemaer.

Send ditt bidrag til:

redaksjonen@psykologforeningen.no

Til toppen av artikkelen