Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

Debatt

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 47, nummer 1, 2010, side 56-67 Relaterte saker

Hjelp til å ville leve

Borrik Schjødt

Smerteklinikken, Haukeland Universitetssykehus

I jobben min møter jeg mennesker med langvarige smerter. Jeg erfarer at vi psykologer kan hjelpe alvorlig syke til å få mest mulig livskvalitet, respekt og verdi. Med god hjelp ønsker de fleste å leve litt lenger.

Hjelp til å ville leve

I jobben min møter jeg mennesker med langvarige smerter. Jeg erfarer at vi psykologer kan hjelpe alvorlig syke til å få mest mulig livskvalitet, respekt og verdi. Med god hjelp ønsker de fleste å leve litt lenger.

OMSORG: De aller fleste ønsker å fortsette å leve hvis mulig, når de får god hjelp, skriver psykolog ved Smerteklinikken på Haukeland, Borrik Schjødt. Foto: YAY Micro

DEBATT: AKTIV DØDSHJELP

I oktobernummeret spurte legen Morten Horn om psykologer flest støtter aktiv dødshjelp. Psykologene Anne Skard og Kari Vigeland forklarte i desembernummeret hvorfor de går inn for at den enkelte selv må få avgjøre spørsmålet. Men dette er ingen profesjonsuenighet, understreker Borrik Schjødt.

En lege og to psykologer har debattert om assistert selvmord og eutanasi i de siste numrene av tidsskriftet. Legen, Morten Horn, er mot, mens mine to kolleger, Kari Vigeland og Anne Skard, er for. Det er nesten så man kunne tro at dette er en profesjonsuenighet. Så enkelt er det nok ikke.

Dette er et tema der det er vanskelig ikke å bli opprørt og provosert – spesielt når andre mener noe annet enn en selv. Jeg antar at legens synspunkter bunner i respekt for den enkelte pasient, og ikke i et ønske om å gi en «tendensiøs og vridd framstilling» (Vigeland), eller et ønske om å «avfeie … det helt sentrale i spørsmålet om dødshjelp» (Skard). Og jeg håper at Horns etterlysning av andre psykologers bidrag har utgangspunkt i ønske om et aktivt engasjement.

Jeg antar at de mest bastante standpunktene i debatten kommer fra friske mennesker som forestiller seg hvordan man vil ha det når man selv en gang blir syk og svak. Det er lærerikt å høre folks meninger. For eksempel er det interessant å vite hvordan studenter tror at de vil reagere hvis de en gang blir syke og lidende. Og det er tankevekkende å se at det livet én person er glad for å kunne oppleve, mener en annen at hun «ville oppleve som uutholdelig». Det avgjørende for meg er likevel hva personen som selv kjenner på problemet, mener.

Hvem snakker vi om?

Jeg jobber med pasienter som vet de kommer til å dø, og pasienter som til tider håper at livet skal ta slutt. Noen av dem er mennesker med langvarige smerter, der smertene oppleves som så hemmende at de spør om livet er verd å leve. Andre har alvorlig kreftsykdom, mange av dem så slitne og redusert av sykdom og behandling at folk rundt pasienten undres om livet lenger har kvalitet. I begge disse gruppene snakker jeg med mennesker som har ønsket døden fordi de er slitne, plaget og ikke ser for seg en framtid med kvalitet og menneskeverd. Men jeg erfarer også at de aller fleste ønsker å fortsette å leve hvis mulig, når de får god hjelp.

Når en av disse personene ønsker å avslutte livet, for egen hånd eller med andres hjelp, handler det oftest om ett av to: Et ønske om å slippe noe vondt, eller det å føle seg som en byrde for andre. Dette er de to klassiske situasjonene, som så vidt jeg vet, er gjenomgangstema i debatten om eutanasi eller assistert selvmord.

Noen har det så vondt at jeg håper de skal få slippe å lide mer. Samtidig gjør jeg det jeg kan for å bidra til livskvalitet. Oftest opplever jeg at situasjonen forandrer seg, og pasienten er fornøyd med å kunne leve, eller å kunne leve litt lenger.

Å blande nivåer

Det vanskeligste er pasientene som opplever å være en byrde for sine nærmeste. De sier at de ikke ønsker å leve – fordi de tror det hadde vært det beste for barn, søsken, barnebarn eller ektefeller. Det er en slik tankegang Anne Skard støtter opp om når hun i omtalen av en alvorlig syk person antar at «dette er et liv jeg ville oppleve som uutholdelig – og det slett ikke er et slikt minne jeg ønsker at mine barnebarn skal sitte igjen med av sin farmor». Det er lett å blande nivåer, og den enkeltes antakelse om hvordan man selv vil tenke eller ønske det når man blir syk, er en dårlig rettesnor for å lage regler som gjelder andre.

Å ta hensyn til den enkelte persons ønske om avslutte livet innebærer mange farer:

  • Fare for å flytte en grense. Er det lovlig, blir det et mer nærliggende alternativ for den enkelte. Og når det blir en mulighet, er det kortere vei til å reflektere – «gjelder det meg…?»
  • Fare for å representere et press: «Det er lovlig, det er mulig, la mine nærmeste slippe …»
  • Fare for å treffe en person i en vanskelig periode, kanskje svekket av sykdom, sliten av behandling, preget av bivirkninger av medisiner og generelt oppgitt: «La meg slippe mer lidelse» framfor å kjempe for å komme gjennom denne vonde perioden.
  • Fare for å fremme avslutning av livet som et alternativ til å yte omfattende og tilpasset hjelp.

Livskvalitet og verdighet

Mine erfaringer er ikke entydige. Jeg treffer ofte pasienter som kan være svake, som har lyst til å gi slipp på livet, og som er klar til å dø. Men for de samme menneskene er det alltid lyspunkter som gir livskvalitet, og det ser ut til at de aller fleste har lyst til å leve litt lenger, få med seg litt mer, og oppleve mer samvær med de viktigste personene i livet. Jeg har opplevd mange gode, nære og viktige stunder med alvorlig syke og plagete pasienter når vi har klart å legge til rette for at de kan kjenne på menneskeverd, ro, og det å bli lyttet til.

Alltid og overfor alle opplever jeg at det er viktig med eksistens, livskvalitet og verdighet. Eksistens innebærer å leve, gjennom å erfare de enkleste ting. For en ung pasient handlet det om drømmen om å kunne sitte på kjøkkenet hjemme og spise en skive med brunost. For en annen handlet det om å reise til Mexico. Livskvalitet er relativt, og for en med hemmet funksjon kan det innebære å kunne kjøre bil igjen, for en med smerter å kunne samhandle med de nærmeste uten forstyrrelser, og for en døende det å kunne oppleve ro, i sin egen stue, med familien rundt seg. Verdighet omfatter det å kunne bety noe for andre – å se sine barnebarn og vite at de er en fortsettelse av en selv, se tilbake på et yrkesliv og vite at en har bidratt til noe, føle seg verdsatt av menneskene rundt seg.

Psykologens mulighet

Det er typisk at folk vurderer eksistens, livskvalitet og verdighet med utgangspunkt i sitt eget ståsted i livet. Det kan være vanskelig for en psykologistudent å fatte hvordan man ønsker å ha det når man en gang blir syk, kanskje gammel, og med sterkt redusert funksjon (jf. Vigelands referanse til at 64 prosent av psykologistudenter støtter legeassistert selvmord for døende). Eller for en psykolog å se hvor viktig det er for en farmor å kunne ha mer kontakt og tid med sine barnebarn til tross for sykdom. Kanskje er det også viktig for barnebarnet å erfare at en alvorlig syk farmor kan være et nært og kjent menneske, og at alvorlig sykdom også er en del av livet for mange.

Som psykolog vet jeg at vi har mye å bidra med i dette feltet. Mange av oss er forkjempere for begreper som mestring, kvalitet, resiliens og empowerment. Akseptering blir adoptert som et viktig prinsipp i psykologisk behandling av ulike vansker. Vi leter etter og bygger på den enkeltes ressurser. Dette er en utvikling å være stolt av – en utvikling som gjør meg trygg på å være psykolog. Jeg vet at vi med våre tilnærminger kan hjelpe de som trenger det, til mest mulig kvalitet, respekt og verd – spesielt når de er alvorlig syke. Psykologer kan bidra til en god hjelp til den enkelte. Målet bør være å legge til rette for at den enkelte har det så godt at spørsmål om eutanasi og assistert suicid blir mindre aktuelt.

borrik@uib.no

Hvem skal få aktiv dødshjelp?

Morten Horn

Overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål

Hensikten med innlegget mitt var ikke å egge til profesjonsstrid mellom lege og psykolog, eller å finne enda en arena for den godt kjente uenigheten mellom Vigeland og meg selv. Målet var å stimulere til debatt psykologene imellom.

Hvem skal få aktiv dødshjelp?

Hensikten med innlegget mitt var ikke å egge til profesjonsstrid mellom lege og psykolog, eller å finne enda en arena for den godt kjente uenigheten mellom Vigeland og meg selv. Målet var å stimulere til debatt psykologene imellom.

DEBATT: AKTIV DØDSHJELP

Morten Horn sitt innlegg mot aktiv dødshjelp i septembernummeret skapte reaksjoner fra Anne Skard og Kari Vigeland. «Det er bare jeg som kan avgjøre om livet mitt er levelig eller ikke,» skrev Skard i forrige utgave, mens Vigeland viste til undersøkelser som tyder på at hun ikke er noen ensom svale i standen når det gjelder å støtte aktiv dødshjelp.

Vigeland skriver at jeg har innvendinger mot at hun bruker sin akademiske tittel i dødshjelpsdebatten. Selvsagt kan hun bruke tittel og tilhørighet, slik jeg selv og andre aktører gjør det. Mitt poeng var at så lenge ingen andre psykologer uttaler seg i dagspressen, får man inntrykk av at hennes syn er enerådende blant psykologene. Kanskje er det dét? Jeg mener det hadde vært bra for debatten dersom psykologer som er mot aktiv dødshjelp, også deltok (og for den saks skyld – leger som er for).

Vil lære av psykologer

Jeg ba i mitt innlegg om å bli belært av psykologene: Stemmer det at fenomenene ambivalens (som gjør det vanskelig å vite om vi kan tolke pasienten så bokstavelig at vi bør hjelpe ham med å dø) og avhengighet (som kjennetegner alvorlig syke mennesker, og som innskrenker deres mulighet for å utøve sin autonomi) er sentrale hos syke mennesker med dødstanker? I så fall, kan vi da med tilstrekkelig sikkerhet klare å fastslå at det virkelig er pasientens egen, faste og urokkelige overbevisning at han ønsker å få hjelp til å dø?

Skard skriver at menneskets selvbestemmelse skal være uinnskrenket, også når det gjelder valget om å ta sitt eget liv. Det er uforståelig for henne at et annet menneske skal kunne overprøve hennes egen opplevelse og beslutning. Men det er jo nettopp slik det fungerer, i alle de eksisterende og foreslåtte systemer for praktisering av aktiv dødshjelp: Ingen land innvilger hjelp til selvmord til ethvert menneske som ønsker det – tvert imot. I Nederland får cirka 1/3 av de som ber om eutanasi, avslag (4). Ikke fordi de ikke fyller objektive, etterprøvbare kriterier. Men fordi legen deres bedømmer det slik at deres ønske ikke er grunnfestet nok, at deres lidelse ikke er uutholdelig nok, eller at de er for deprimert. Altså: I dette eutanasiens foregangsland er det nettopp legens overprøving av pasientens opplevelse som er det viktigste middel for å avgrense bruken, skille mellom de som skal få og de som ikke skal få dødshjelp.

Jakter på villige leger

Pasienten kan naturligvis henvende seg til en annen lege. Det er også situasjonen i Oregon, der kasuistikker dokumenterer at noen pasienter må «shoppe» fra lege til lege før de kommer til en som er sympatisk innstilt til deres ønske om å få resept på dødelig medisin (5). Myndighetene i Oregon registrerer ikke hvor mange leger pasienten har oppsøkt (og fått nei fra) før de får resepten, heller ikke hvor mange som ber om resept, men aldri får den utlevert. Men vi vet at av de cirka 400 dødsfall gjennom Oregons «Death with dignity act» fra 1997 til 2008 står én bestemt lege bak minst 23 (5), en annen lege bak minst 12 (6). Dette betyr at to leger (i en stat med 3,7 millioner innbyggere) alene står bak cirka ti prosent av alle legeassisterte selvmord. Oregons lov gir ikke en rett til hjelp til selvmord, den gir først og fremst syke mennesker en rett til å lete seg fram til en lege som har en positiv grunnholdning til legeassistert selvmord. Ikke overraskende da at pasientene som får legeassistert selvmord i Oregon, gjennomgående er velutdannede, velstående og hvite (7).

De nederlandske kriteriene for å kunne få eutanasi er vage (8). Pasienten skal ha en uhelbredelig sykdom, men trenger ikke være døende. Det er ingen krav til særskilt diagnose, også psykiatriske diagnoser er i teorien gangbare. Nedre aldersgrense er 12 år (forutsetter foreldrenes samtykke), men også nyfødte med store skader kan få aktiv dødshjelp gjennom den såkalte «Groningen-protokollen» (9, 10). Oregon-loven kan virke strengere, men også den gir mye rom for skjønn. Hovedkriteriet er at pasienten skal ha maksimum seks måneders forventet levetid – men rent medisinsk er det svært krevende å gi en prognose i et slikt perspektiv. Det blir mest et skipperskjønn, der legens grunnholdning til aktiv dødshjelp vil være viktig for om man sier ja eller nei. Oregon-loven har også et merkelig krav om at pasienten må kunne svelge medisinen selv – det er ikke tillatt å gi eutanasi med dødelig injeksjon. Dette har ført til at pasienter har tatt selvmordsmedisinen på et tidlig stadium der de ennå er relativt spreke, av frykt for å bli så dårlige at de ikke lenger klarer å gjennomføre selvmordet (5). Altså akkurat samme situasjon som Bjørnar Kanli sto i (2).

Skards ekstreme standpunkt

Aktiv dødshjelp er ikke en menneskerett, uttalte Den europeiske menneskerettskommisjonen i forbindelse med Diane Pretty-saken (11). Dersom Skard virkelig mener at det å få hjelp til å begå selvmord burde være en menneskerett som omfatter oss alle (ev. med forbehold om psykoser, demens, delir eller andre definerte mentale forstyrrelser som ødelegger for dømmekraften), så er dét et ganske ekstremt standpunkt. Verken i Nederland eller Oregon er man så liberalistisk, og heller ikke den norske Foreningen Retten til en verdig død (12) eller Fremskrittspartiet (13) har foreslått dette. Tvert om, de understreker at dersom aktiv dødshjelp innføres i Norge så skal det være under streng kontroll, bare et fåtall mennesker skal innvilges denne retten. Ja, faktisk sier Skard selv i sitt eget innlegg at en psykolog bør være med på å bedømme «hvor dypt avgjørelsen stikker». Jeg noterer at Skard først kaller meg «arrogant» fordi jeg spør hvordan vi skal stille oss til selvbestemmelsen ved et ønske om dødshjelp. Så skisserer hun hvordan leger og psykologer skal vurdere og overprøve pasientens selvbestemmelse, i samme innlegg.

Da er vel likevel Skard enig med meg og Vigeland og de fleste andre i at vi, dersom aktiv dødshjelp legaliseres, på en eller annen måte må sortere ut hvilke pasienter som skal få denne hjelpen (Vigeland protesterte mot ordet «utvelgelse» – men hvilken eufemisme er egentlig bra nok for Vigeland for prosessen der leger eller psykologer vurderer om dine motiver for å ville dø er tilstrekkelig «rasjonelle» til at du skal få helsevesenets hjelp med det?). Jeg synes imidlertid Skard er uklar på det punktet der jeg gjerne ville høre psykologenes tanker: Hvordan skal en psykolog gå fram for å avgjøre om en pasient bør få innfridd sitt ønske om dødshjelp? Jeg ser at hun legger vekt på samtaler – og vi kan alle enes om at lange, uforstyrrede og gjentatte samtaler er vesentlig i helsevesenets møte med alvorlig syke pasienter. Men hvordan skal et menneske – lege eller psykolog – kunne ha nok forståelse og innsikt og klokskap til å kunne ta en så monumental avgjørelse som at et annet menneske skal dø?

Savner ydmykhet

Vi leger er vant til å ta beslutningen om å stanse livsforlengende behandling når vi ser at den ikke har noen hensikt lenger. Det er uansett ikke håp om overlevelse, behandlingen medfører bare mer plager, og pasienten ønsker ikke selv å forlenge lidelsen. Derimot viker vi tilbake for å ta avgjørelsen om bevisst å ta pasientens liv. Vi føler at vi ikke er flinke nok, allvitende nok, til å ta en så alvorlig avgjørelse.

Jeg har dyp respekt og beundring for mange psykologers evne til å møte mennesker i krise, samtale med dem og sette seg inn i situasjonen deres. Men jeg savner litt ydmykhet hos Skard, både på hennes egen stands vegne og på vegne av oss leger, når hun tar til orde for at samfunnet skal legge et menneskeliv i legens eller psykologens hender.

Dersom aktiv dødshjelp skal legaliseres i Norge, vil det bli en rett ikke bare i de soleklare, ubestridte tilfellene. Også pasienter i gråsonen vil, som i Nederland, kreve rett til dødshjelp. Svært syke pasienter over hele landet vil etterspørre dette, og med mindre man skal ha et eget «team» som reiser land og strand rundt, vil mange leger og psykologer av ulik støpning, erfaring og faglighet bli involvert. Vi vet lite om hva omfanget vil være, men det er tankevekkende at det i Nederland dør cirka 2500 mennesker hvert år gjennom eutanasi (14) – overført til Norges folketall tilsier det 600–700 tilfeller årlig. I Oregon har tallet steget jevnt fra 1997 – i fjor døde tilsvarende 70 norske pasienter gjennom legeassistert selvmord (7). Samtidig vet vi at cirka 500 mennesker tar sitt liv i Norge hvert år, med mange ganger flere selvmordsforsøk og enda flere mennesker med selvmordstanker av varierende styrke. Hvordan skal vi sikre oss at det bare blir de «rette» pasientene som får hjelp til å dø? Hvordan skal vi håndtere konflikter der pasienten krever sin rett, men legen og psykologen avslår?

Hva er et verdig liv?

Jeg lurer også på hvordan legen eller psykologen skal klare å holde sin egen definisjon av hva som er et verdig liv, utenfor vurderingen. Som frisk 40-åring må jeg innrømme at nesten enhver større funksjonsnedsettelse (for eksempel å bli blind, slik at jeg ikke lenger kunne se døtrene mine) vil være så smertefull at jeg har vanskelig for å forsone meg med tanken. Skard (Skard, 2009) har gjort det klart at tilværelsen med et «locked-in syndrom» ville være uakseptabel for henne. Vigeland har nylig skapt oppsikt i mediene med sine tanker om at svært gamle og pleietrengende pasienter bør gi avkall på livsforlengende behandling (15). Det ville være et naturlig neste skritt om disse pasientene også fikk tilgang til aktiv dødshjelp, dersom man først aksepterer at de lever uverdige liv.

Vi har alle ulike syn på hva som er et akseptabelt liv. Jeg tror denne subjektiviteten er en så rotfestet del av oss at det er vanskelig å legge den til side når vi skal vurdere en pasients ønske om dødshjelp. I hvert fall stoler jeg ikke på min egen vurderingsevne i slike spørsmål – og jeg føler en sterk mistro til de som anser seg egnet til å påta seg et slikt ansvar.

morten_horn@hotmail.com

Referanser

1. Horn, M. (2009). Hvor er psykologene i dødshjelpsdebatten? Tidsskrift for Norsk Psykologforening 46, 994–995.

2. Skard, A. (2009) Fri meg fra leger som vil redde livet mitt. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, 1232–1233.

3. Vigeland, K. (2009) Aktiv dødshjelp og beslutningsdyktighet. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, 1233–1234.

4. Haverkate, I. et al. (2000). Refused and granted requests for euthanasia and assisted suicide in the Netherlands: intervew study with structured questionnaire. BMJ, 321, 865–866.

5. Hendin, H. og Foley, K. (2009) Physician-assisted suicide in Oregon: a medical perspective. Michigan Law Review 106–108, 1–50.

6. Brunstad, S. (2009). Aktiv dødshjelp: Menneskerett eller forakt for livet? Vi over 60, september 2009, 28–36.

7. www.oregon.gov/DHS/ph/pas/ lastet ned 7.12.2009

8. www.healthlaw.nl/wtlovhz_eng.pdf lastet ned 7.12.2009

9. Verhagen, E. et al. (2005) The Groningen Protocol – euthanasia in severly ill newborns. N Engl J Med, 352, 959–362

10. Chervenak, F.A. et al. (2009). The Groningen Protocol: Is it necessary? Is it scientific? Is is ethical?. J Perinat Med, 37, 199–205

11. Husabø, E.J. (2003). Legalisering av aktiv dødshjelp i lys av menneskerettane (med særleg fokus på Pretty-saka). Omsorg, 3, 40–47

12. www.livstestament.org/index.php?cat=1 lastet ned 7.12.2009

13. www.frp.no/no/Vi_mener om verdighet ved livets slutt, lastet ned 2.12.2009

14. van der Heide, A. et al. (2007) End-of-life practises in the Netherlands under the Euthanasia Act. N Engl J Med, 356, 1957–1965

15. www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Vil_eldrebolgen_oversvomme_menneskeverdet/ lastet ned 7.12.2009

Aktiv dødshjelp er ingen menneskerett

Manualbasert undervisning

Vi ønsker mer tid til fordypning og refleksjon i profesjons-studiet. Diskusjonen om vår rolle og stilling i samfunnet må gjennomsyre hele vår utdannelse.

Manualbasert undervisning

Vi ønsker mer tid til fordypning og refleksjon i profesjons-studiet. Diskusjonen om vår rolle og stilling i samfunnet må gjennomsyre hele vår utdannelse.

DEBATT: PROFESJONSSTUDIET

Reidulf G. Watten kritiserte den nye opptaksordningen ved profesjonsstudiet i Oslo i oktobernummeret. I novembernummeret presiserte instituttleder Siri Gullestad at ordningene vil fremme bedre integrering av klinikk og ferdighetsopplæring. Studenter etterlyser her mer refleksjon i studiet.

Instituttleder Siri Gullestad presiserer i novembernummeret at instituttets mål om bedre integrering av klinikk og ferdighetsopplæring er oppnådd ved den nye opptaksordningen. Vi er enige med instituttlederen i at det sentrale spørsmålet er programmets innhold, men dette dreier seg om mer enn hvilke fag det undervises i. Som studenter halvveis i studieløpet finner vi det interessant at professor i klinisk psykologi Siri Gullestad i et intervju i samme nummer (side 1088–1089) sammenligner sin egen studietid med vårt studieløp, og undrer seg over om det nå er for mye obligatorisk undervisning. Det er nettopp tilfellet.

Skolepreget hverdag

Hvis obligatorisk undervisning skal kunne forsvares ved et universitet, må den være svært god. Det opplever vi sjelden at den er. Gullestad peker på viktigheten av «internalisering av begreper og forståelsesmåter, faget må bli ens eget». Vi kunne ikke vært mer enige. Men dessverre opplever vi en skolepreget hverdag med manglende mulighet til fordypning og refleksjon.

Vi støtter instituttlederens ønske om tid og anledning til refleksjon, og mener det er essensielt at denne holdningen gjennomsyrer studieløpet vårt. I dag tvinges vi til å bruke tid på prosjekter som i beste fall kan beskrives som manualbasert undervisning. Vi er assistenter som gang på gang skal legge frem «våre» forskningsresultat ved hjelp av PowerPoint. Billig for instituttet, og lærerikt de første gangene. Men levende undervisning er det ikke. Vi ønsker å studere underteksten! Vi mener som Gullestad at vi må øve oss i å bruke oss selv som instrument gjennom evne til åpenhet og det å se egne begrensninger. Men det vi blir opplært i, er å tenke og evaluere i form av nytteverdi (lage presentasjon, bestå eksamen).

Mer refleksjon

Hvis vi som psykologer skal evne å gå inn som myndige entreprenører i psykisk helsevesen slik førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen mener er essensielt (Tidsskriftet nr. 7, 2009), må vi gis en utdannelse som fra starten av er et universitet verdig. Det må legges til rette for diskusjon innenfor ethvert fagområde. Vi må tidlig debattere helsevesenet som system, slik at vi har en fagidentitet å møte den medisinske modellen med. Svært mange av oss arbeider som miljøarbeidere og -terapeuter gjennom hele studieløpet. Og vi formes fort av det systemet vi møter.

Vi ønsker oss forelesere som presenterer sitt ståsted og inviterer oss til diskusjon, det holder ikke med 5 poeng på 6. semester i et så viktig fag som «perspektiver på psykologien». Diskusjonen om vår rolle og stilling i samfunnet må prege hele vår utdannelse hvis vi ikke skal uteksamineres som det Torgalsbøen kaller en supplementsprofesjon. Som kommende psykologer ønsker vi å ta både de faglige diskusjonene og det harde arbeidet med å gå i oss selv for å oppdage blinde flekker. Instituttet kan legge til rette for dette med faglig innhold og vilje til pågående og inngående refleksjon. Hele veien. Vi håper at vi har instituttleder Gullestad med oss i dette ønsket.

cecibenne@yahoo.no

Mangfoldet vi mister

Melinda Estelita Henriksen

Student ved profesjonsstudiet, Universitetet i Bergen

Vi lager et opptakssytem som gjør profesjons-studentene til en mer homogen gruppe for hvert år. Foruten å ekskludere sosiale grupper, sender systemet et signal om at karakter-prestasjoner betyr mer enn livserfaring, refleksjonsevne og mangfold.

Mangfoldet vi mister

Vi lager et opptakssytem som gjør profesjons-studentene til en mer homogen gruppe for hvert år. Foruten å ekskludere sosiale grupper, sender systemet et signal om at karakter-prestasjoner betyr mer enn livserfaring, refleksjonsevne og mangfold.

DEBATT: PROFESJONSSTUDIET

I oktobernummeret uttrykte Reidulf G. Watten skepsis mot nye opptaksregler på profesjonsstudiet i Oslo. Melinda Henriksen er student på profesjonsstudiet i Bergen, og deler Wattens bekymringer.

Wattens problematisering av utviklingen i opptakssystemet til profesjonsstudiet var etterlengtet lesning. Der fokuset før i denne debatten ofte har vært kvalitetssikringen av selve profesjonsutdannelsen, rettet Watten et blikk i retning av temaer som erfaringsbakgrunn, sosial status og egnethet. Mest kjærkomment for undertegnede profesjonsstudent var spørsmålet om hvem dagens ordninger ekskluderer. Watten beskriver dagens studenter som unge, skoleflinke kvinner, en betraktning så åpenbar at den inngår i anekdoter i plenum under tapas-kveld med Psykologforeningen. Men den bør også vekke alvorlige spørsmål ved vår profesjons utvikling.

Skoleflinke i boble

Allerede når hormoner, identitetsinnvikling og -utvikling, relasjonsutforsking og kaos herjer ungdomstiden, klarer den skoleflinke litt oftere enn andre å sette seg ned med bøkene, for å nå et høyere mål eller å tilfredsstille foreldres og samfunnets forventninger. Den skoleflinke evner å ta del i et spill fullt av regler, verktøy og mål som kan ligne en faglig boble. Denne boblen eksisterer ofte uavhengig av det virkelige livet vi lever dag for dag, og den kan aldri erstatte levd erfaring.

Det er nødvendig med et smalt nåløye i et utdanningsforløp med få plasser. Men jeg undres om dette smale nåløyet har blitt ensbetydende med at bare et utvalg personer fra et smalt sjikt får muligheten til å bli psykologer. Hvorfor har vi laget et nåløye som slipper igjennom et knippe psykolog-spirer som blir mer og mer homogene for hvert år? Selvfølgelig skal det også være rom for skoleflinke unge kvinner, men hva har skjedd med mangfoldet vi hadde på utdanningen for ti eller tjue år siden? Jeg ser meg rundt på fakultetet mitt med savn etter større ulikheter med hensyn til alder, kjønn, yrkeserfaring, oppvekstbakgrunn, idégrunnlag, nasjonalitet og livssyn.

Argumenter for opptak fra videregående legger ofte vekt på kvalitetssikringen av selve studiet, for eksempel her i Bergen gjennom dekan Gerd Kvales forsikringer om at studiet ikke skal forringes av endringer i opptaksordningen. Selvfølgelig er selve studiet viktig, men kan vi si at utdanningsforløpet alene bærer ansvaret for kompetansen til kommende psykologer? Er nye profesjonsstudenters bevissthet å regne som et slags tabula rasa? Kan hvem som helst formes til å bli en god psykolog, bare studiet er godt nok?

Homogenitet hemmer

Etter mitt syn har studentens livserfaring, personlighet og bakgrunn betydning, ikke bare for ens evne til å tilegne seg og forstå kunnskap, men også for ens bidrag til en mangfoldig faglig debatt både i utdanningsforløpet og som psykolog. Det er en sosialpsykologisk kjensgjerning at homogene grupper fremmer mindre bredde i debatter, smalere grunnlag for beslutningstaking, mer polariserende og mindre kritisk tenkning, samt færre nye og kreative idéer enn en gruppe der medlemmene har forskjellig utgangspunkt. Er denne kunnskapen lagt til side når opptaksordninger utformes? Jeg tviler på at noen mener god kvalitet på utdanningen kan dyrke fram ulike personligheter med ulike levde liv.

Hva vil dagens utvikling gjøre med kvaliteten på profesjonsstudiet, der nettopp diversitet og ulikt utgangspunkt for virkelighetsforståelse krydrer enhver debatt, utvider horisonten til et kull som helhet, og stimulerer til engasjement og kreativitet i møte med utfordringer, faglige så vel som organisatoriske? Og hva vil skje med fremtiden til psykologer som yrkesgruppe, om tendensen går i retning av en smalere subkultur av akademikere, der stadig færre av oss har erfaringer som kan relatere oss til en hverdag utenfor denne subkulturen?

Opptak som favoriserer skoleflinkhet over noen annen kompetanse, sender i mine øyne et skremmende signal: Profesjonsstudiet står i fare for å ekskludere de som hører til andre sosiale grupper enn de skoleflinke, de som verdsetter refleksjon og diskusjon rundt kunnskap framfor pugging av fakta, og de som motiveres av personlige erfaringer eller et brennende subjektivt engasjement for hva det vil si å være menneske.

Skapende famling

Så lenge vi har hatt profesjonsstudiet, har nyutdannede psykologer blitt slynget ut i ukjente farvann med mennesker fra ande deler av virkeligheten enn de selv. Jeg vil tro alle psykologer har måttet famle en del, både i begynnelsen og senere. Nå risikerer vi å fostre psykologer som knapt har levd nok til å vite hva det er å famle. Nok til å erfare på egen hånd at de ikke alltid har kontroll, og at de kan være menneskelig feilbarlige. Nok til å vite at teori og praksis er som to ulike verdener til tider. Nok til å ha erfart å snakke med noen med en helt annerledes livsholdning, og oppleve gjensidig medmenneskelighet og respekt. Nok til å ha kjent på huden hvordan pårørende har det, eller hvordan det er å gå igjennom livskriser.

Selv er jeg er glad for at jeg ikke kom inn på profesjonsstudiet før jeg nærmet meg 23 år. Livserfaring utover ungdomstiden styrker både ens utgangspunkt for forståelse av faget, og ens personlige modning. Jeg vil tro flere utdannede psykologer også setter dette personlige grunnlaget høyt når de ser tilbake på hva som formet deres kompetanse.

Jeg opplever et alvor ved denne debatten som strekker seg forbi det praktisk hensiktsmessige og kvaliteten på studiet. Det handler om faget vårt, og dets muligheter til å blomstre i nye utviklingstrinn på bakgrunn av åpne diskusjoner og et mangfold innad i miljøet. Og enda mer handler det om pasientene, om å kunne ha tillit til at jeg og mine fremtidige kollegaer kan møte individet der vedkommende er. Individer som med dagens utvikling kan komme til å være langt klokere enn oss selv, fordi de har levd, da vi satt i en akademisk naiv boble og trodde vi visste noe om livet.

melindaestelita@gmail.com

Verden – og psykologer – vil bedras

Rolf Lindgren

Psykologitjenesten AS

Forskningen som finnes, støtter ikke energipsykologien. Det spiller ingen rolle hvor på kroppen og i hvilken rekkefølge man trykker, og det er ikke dokumentert at effekten varer.

Verden – og psykologer – vil bedras

Forskningen som finnes, støtter ikke energipsykologien. Det spiller ingen rolle hvor på kroppen og i hvilken rekkefølge man trykker, og det er ikke dokumentert at effekten varer.

INGEN STØTTE: Det finnes ingen vitenskapelige studier som viser at effekten av energipsykologi varer. Når den teoretiske modellen bak dessuten kan avvises på grunnlag av elementær naturvitenskap, er det heller ingen grunn til å tro at energipsykologien noensinne vil få vitenskapelig støtte. Foto: Yay micro.

DEBATT: ENERGIPSYKOLOGI

I novemberutgaven av Tidsskriftet skriver Kristiansen og Sørbotten at energipsykologi er kommet for å bli. Lindgren følger her opp sin kritikk av tilnærmingen fra oktoberutgaven.

I Kristiansen og Sørbottens forsvar for energipsykologi i novemberutgaven av Tidsskriftet (2009) avviser de mine dokumenterte påstander. For det er sant at det koster $100.000 å lære seg hvordan man utleder tankefeltterapiens bankemønstre på taushetsbelagte kurs (Pignotti, 2007). De presenterer også en relativt bisarr liste med referanser som skal støtte deres påstander, før de avslutningsvis viser at de åpenbart har misforstått en kommentar Psykologforeningen kom med da den ved en lapsus godkjente deres kurs i tankefeltterapi.

Bisarr vitenskap

Kristiansen og Sørbotten ser helt bort fra det vanvittige grunnlaget energipsykologi er basert på. Problemet med energipsykologi er ikke enkle forklaringsmodeller. Problemet er ville forklaringsmodeller. Enhver med naturfag fra ungdomsskolen vil måtte avvise teorien bak energipsykologien. På Kristiansen og Sørbottens nå nedlagte webside for energipsykologi er det en forklaring på teorien bak som inneholder så mange elementære faktafeil om fysikk at den ble en sak på Sprøytvarsleren (Ystenes, 2009).

Studier viser også at teorien om meridianpunkter ikke holder mål (se for eksempel Linde et al. (2005)). Det spiller ingen rolle hvor akupunktøren setter nålene sine (Berman, 2007; Sanden, 2009), og det spiller ingen rolle hvor energipsykologen tar på pasientene. Likevel insisterer for eksempel Roger Callahan, grunnleggeren av tankefeltterapi, fortsatt på at det er viktig at det bankes på riktige steder og i riktig rekkefølge. Journal of Clinical Psychology publiserte i 2001 (issue 10,volume 57) en spesialutgave om tankefeltterapi. Ingen av bidragene var fagfellevurdert, men ble publisert med fagkommentarer. Hensikten var å imøtegå påstanden om at tilhengerne ikke fikk publisert fordi standen er redd for alt som er nytt. Samtlige artikler ble slaktet på teoretisk og metodologisk grunnlag.

Forskningen som finnes, støtter altså ikke modellen. Det spiller ingen rolle hvor og i hvilken rekkefølge man trykker. Den tilsynelatende raske effekten kan forklares av eksisterende vitenskap (Ruden, 2005), mens det ikke finnes dokumentasjon på at effekten varer.

Uholdbare referanser

Kristiansen og Sørbotten viser til flere bidrag som skal støtte deres påstander, men disse referansene holder ikke mål. Studien til Wells et al. (2003) har store metodiske svakheter. Her mangler for eksempel eksperimentgruppe og kontrollgrupper, og man sammenligner ikke metoden med dokumenterte effektive metoder (se McCaslin (2009) for en gjennomgang av kritikken). Undersøkelsen gir altså ingen dokumentasjon på at det å ta på meridianpunkter har noe for seg.

Også de andre referansene til Kristiansen og Sørbotten er tvilsomme. Baker & Siegel (2005) er et paper og ikke noen vitenskapelig artikkel, mens Elder et al. (2007) er publisert i Journal of Alternative & Complementary Medicine. Også dette studiet er behørig slaktet i McCaslin (2009), blant annet for å ha rotete design og ikke statistisk signifikante resultater. Feinstein (2008) er en slags oversiktsartikkel over effekt av energipsykologi — rent bortsett fra at ingen av artiklene som støtter energipsykologien, har vitenskapelig status (McCaslin, 2009). Feinstein oppgir heller ikke sine solide økonomiske interesser i energipsykologi verken i originalartikkelen eller i tilsvaret. Kort sagt: Kristiansen og Sørbotten har altså ingenting å vise til.

Støtte fra psykologforeningene?

Det påstås at tankefeltterapi har oppfylt APA-krav til evidens. Sannheten er snarere at APA sier:

The APA censured the approach in a memo to its continuing education (CE) sponsors as not being a legitimate topic for psychology CE credits (Murray, 1999).

Dette betyr at APA offisielt mener at tankefeltterapi ikke er noe psykologer skal beskjeftige seg med.

Kristiansen og Sørbotten mener også at den norske psykologforeningen har gitt sin støtte. Men da Psykologforeningen godkjente Kristiansen og Sørbottens kurs, la de ved en standarduttalelse om at «dette er metodeundervisning hvor det etter vår mening nettopp er viktig at det er psykolognivå på deltagerne». Denne blir av Kristiansen og Sørbotten (2009) tolket som en spesiell velsignelse av akkurat deres kurs, men er en generell uttalelse som de tar ut fra sin sammenheng (Hansen, 2009).

Mangler støtte

Problemene med energipsykologi er som følger:

  1. Det blir underkommunisert at ingen studier viser at effekten varer. Når de foreslår å demonstrere effekten av tilnærmingen, underslår de hvordan vitenskap drives. En demonstrasjon har ingen verdi; det som fortsatt mangler, er vitenskapelig støtte.
  2. Den teoretiske modellen bak energipsykologien kan avvises på grunnlag av helt elementær naturvitenskap. Energipsykologiens teoretiske modell fjerner enhver tvil om at tankefeltterapi aldri kommer til å få vitenskapelig støtte.
  3. De få vitenskapelige studiene av energipsykologi som foreligger, støtter ikke energipsykologi som fagområde, men de støtter at det å ta på pasienter gjør dem roligere — som om vi ikke visste dette fra før.

Psykologers oppgave som fagpersoner er å vite nok om naturfag, vitenskapelig metode og psykologi til å kunne avsløre energipsykologi som det det er, og forklare for andre hvorfor mange mennesker enten ønsker å tro at slikt som energipsykologi virker, eller ønsker å tjene penger på det. Kristiansen og Sørbotten svikter denne oppgaven.

rolf@psykologtjenesten.no

Referanser

Baker, H. A., & Siegel, L. (2005). Can a 45 minute session of EFT lead to reduction of intense fear of rats, spiders and water bugs? A replication and extension of the Wells et al. (2003) laboratory study. Paper presented at the The Seventh International Conference of the Association for Comprehensive Energy Psychology.

Berman, B. (2007). A 60-year-old woman considering acupuncture for knee pain. Jama, 297(15), 1697.

Feinstein, D. (2008). Energy psychology: A review of the preliminary evidence. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 45(2), 199–213.

Feinstein, D., & Ashland, O. (2009). Facts, paradigms, and anomalies in the acceptance of energy psychology: A rejoinder to McCaslin's (2009) and Pignotti and Thyer's (2009) comments on Feinstein (2008a). Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 46(2), 262–269.

Hansen, C. S. (2009). – Uklokt å fjerne kurs i tankefeltterapi. Retrieved 2009–11–08, 2009, from www.nifab.no/aktuelt/nifab/uklokt_aa_fjerne_kurs_i_tankefeltterapi

Kristiansen, B., & Sørbotten, G. (2009). Energipsykologi kommet for å bli. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 46, 1104–1105.

Linde, K., Streng, A., Jurgens, S., Hoppe, A., Brinkhaus, B., Witt, C., et al. (2005). Acupuncture for patients with migraine: a randomized controlled trial. Jama, 293 (17), 2118.

Margolin, A., Kleber, H., Avants, S., Konefal, J., Gawin, F., Stark, E., et al. (2002). Acupuncture for the treatment of cocaine addiction: a randomized controlled trial. Jama, 287 (1), 55.

McCaslin, D. (2009). A review of efficacy claims in energy psychology. Psychotherapy: Research, Practice, Training, 46, 249–256.

Pignotti, M. (2007). Thought Field Therapy: A former insider's experience. Research on Social Work Practice, 17 (3), 392.

Pignotti, M., & Thyer, B. (2009). Some comments on «Energy psychology: A review of the evidence»: Premature conclusions based on incomplete evidence? Psychotherapy: Research, Practice, Training, 46, 257–261.

Ruden, R. (2005). A neurological basis for the observed peripheral sensory modulation of emotional responses. Traumatology, 11 (3), 145.

Sanden, C. H. (2009). Akupunktur kan gi alvorlige skader. Retrieved 2009–11–08, 2009, from www.nrk.no/nyheter/1.6 840 132

Wells, S., Polglase, K., Andrews, H., Carrington, P., & Baker, A. (2003). Evaluation of a meridian-based intervention, emotional freedom techniques (EFT), for reducing specific phobias of small animals. Clinical Psychology, 59 (9), 43–996.

Ystenes, M. (2009). Tankefeltspinn fra energipsykologene. Retrieved 2009–11–09, 2009, from 28 815.vgb.no/2009/09/28/tankefeltspinn-fra-energipsykologene/

Tilgjengelighet og pasientmangfold

Sidsel Bugge Monsen

Spesialist i klinisk psykologi, privat praksis

Ikke alle eldre eller funksjonshemmede er i stand til å møte på psykologens kontor. Det gir nye utfordringer i forhold til hva vi mener med tilgjengelighet.

Tilgjengelighet og pasientmangfold

Ikke alle eldre eller funksjonshemmede er i stand til å møte på psykologens kontor. Det gir nye utfordringer i forhold til hva vi mener med tilgjengelighet.

SKJEVT TILBUD: Sannsynligheten for å lykkes med en terapi avhenger av spisskompetanse og interesse, men knapt noen psykologer ønsker å jobbe med funksjonshemmede. Det gjør at mange grupper fortsatt vil ha et dårligere behandlingstilbud enn befolkningen ellers. Foto: Flickr.com

DEBATT: TILGJENGELIGHET FOR ELDRE OG FUNKSJONSHEMMEDE

Tilgjengelighet er et nøkkelord i de nasjonale helseplanene. Men psykologers interesser innbefatter ikke alle og enhver i samfunnet.

Nasjonal helseplan (2007–2010) fremhever tilgjengelighet for behandling ved psykiske lidelser som et satsingsområde. Et tiltak i så måte er en bedre integrering mellom det offentlige tilbudet og privatpraktiserende spesialistpsykologer med driftsavtale. Det betyr også at avtalespesialister ikke lenger kan velge (bort) visse typer pasientgrupper, noe som skal sikre bedre tilgjengelighet for alle. Ikke at det er registrert alvorlige utslag av psykologers prioriteringer. Men helt fritt for seleksjon er det neppe, ikke minst fordi det i dag mangler en rimelig fordeling av spesialiteter blant psykologer. Når vi vet at sannsynligheten for å lykkes med en terapi avhenger av spisskompetanse og interesse, vil nok fortsatt mange grupper ha et dårligere behandlingstilbud enn befolkningen ellers.

Psykologers valg av arbeidsfelt

For en tid tilbake hørte jeg referert en liste over psykologers foretrukne arbeidsfelt. Gerontologi var nederst på listen. Funksjonshemmede ble ikke en gang nevnt. Og for nær to år siden skrev Stephen von Tetzchner (2008) at psykologer tradisjonelt har gitt mennesker med ulike funksjonshemninger liten klinisk oppmerksomhet. Men også barn, ungdommer og voksne med sansemessige, motoriske og kognitive funksjonshemninger trenger psykologisk behandling. For ikke sjelden har blant annet fysisk funksjonshemmede, uansett alder, psykiske lidelser i tillegg til sin somatiske diagnose. Det kan skyldes at de som regel lever et strabasiøst hverdagsliv og fordi de opplever så mange fordommer, som i praksis viser seg som stadige krenkelser. I tillegg til de praktiske problemene kommer sjokket over plutselig å bli oppfattet som hjelpeløs, klossete, mindre intelligent og aseksuell etter sykdom eller en ulykke. Mennesker som er født med et fysisk handikap, møter de samme holdningene.

For en tid tilbake hørte jeg referert en liste over psykologers foretrukne arbeidsfelt. Gerontologi var nederst på listen. Funksjonshemmede ble ikke en gang nevnt

Norsk Blindeforbund fortalte meg at det lever ca. 130 000 blinde og svaksynte i Norge, men at det ikke finnes noen oversikt over hvor mange psykologer som arbeider innenfor dette feltet, eller over hvor stort behovet for psykologisk hjelp er. Tilsvarende finnes det ingen oversikt over tilgjengelige psykologer eller behov for psykologisk hjelp når det gjelder psykisk utviklingshemmede.

Hva skal tilgjengelighet innebære i fremtiden?

Tilgjengelighet er et nøkkelord: Ikke alle eldre eller funksjonshemmede er i stand til å møte på psykologens kontor. Må vi i større grad akseptere terapi «hjemme hos»? Er terapi på nettet forsvarlig? Hvordan skal f.eks. et lavterskeltilbud se ut for å favne også dem som tradisjonelt ikke kommer til for terapi? Har psykologer et ansvar for å tilby sin ekspertise til mennesker som ikke rangeres så høyt ute i samfunnet? Dessuten: Hva med fastlegers kunnskap, siden de som oftest er henvisende instans? Det hadde vært interessant å vite hvor mange psykologspesialister som er helt eller delvis tilknyttet legekontorer. Og aller viktigst: Hvordan få flere psykologer og psykologistudenter til å tenke mangfold på en bredere eller mer inkluderende måte? Psykologer er trenet til å medvirke til at pasienter blir friske, mens vi i en del tilfeller må ha som mål å lindre. Hvis vi gir avkall på arbeidsområder som er nevnt her, tror jeg vår profesjon blir faglig fattigere.

sidselbm@broadpark.no

Referanser

Tetzchner, S. v. (2008). Mangfold og forståelse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45, 118–119.

Debattert

Debattert

  • Flytt psykologene I gårsdagens Vårt Land krevde president i Norsk psykologforening, Tor Levin Hofgaard, to milliarder kroner til å ansette flere psykologer i kommunene. … [Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Sunniva] Ørstavik, mener «det er feil bruk av samfunnets ressurser å be om to milliarder kroner til flere psykologer». Hun fremhever at det finnes nok psykologer, de må bare flyttes dit det virkelig trengs. … Arne Holte ved Folke-helseinstituttet har samme oppfatning som Ørstavik.

    Vårt Land 28. november

  • Utilstrekkelig Sannsynligvis er diagnoser i dagens situasjon nødvendig for en del forskningsmessige og administrative formål. Når det gjelder psykoterapi er de imidlertid helt utilstrekkelige.

    Siri E. Gullestad i Morgenbladet 27. november

  • Diagnoser Jeg gnir meg i øynene og leser på nytt sitatbomben i Tove Kjersti Kjølseths innlegg 20. november: «Symptomreduksjon vil ofte være både meningsløst og utilstrekkelig.» Siden det er gjennomdokumentert at symptomreduksjon bedrer arbeidsevnene og livskvaliteten, anser jeg påstanden som uansvarlig.

    Alv A. Dahl i Morgenbladet 4. desember

  • Dødshjelp Av og til lurer vi på om folk er riktig navlet. Denne gangen gjelder det den tidligere generalsekretæren i Human-Etisk Forbund, psykolog Kari Vigeland, som i Vårt Land tar til orde for massiv passiv dødshjelp av folk over 90 år.

    Leder i Dagbladet 5. desember

  • Lykkehelvete Det positivitetsbejaende tankegodset har fått sitt akademiske skinn i psykologien. … Ehrenreich trekker frem psykologers finansieringsbehov som årsak til positivitetsomfavnelsen. På 90-tallet ble psykofarmaka betraktet som så effektivt at forsikringsselskapene som finansierer deler av amerikansk helsevesen, sendte pasienter fra samtaler hos psykologen til medisinering hos psykiateren. Redningen for psykologene lå i å finne en oppskrift rettet mot friske mennesker og næringslivet.

    Karl-Fredrik Teigen i Dagens Næringsliv 8. desember

Meldt

Her ønsker vi korte innspill på SMS eller e-post – for eksempel ris og ros til oss, innspill til nye eller pågående debatter, kommentarer til noe som har stått på trykk andre steder i Tidsskriftet, eller til aktuelle samfunns-spørsmål. Send SMS til 97 70 18 31. E-post redaksjonen@psykologforeningen.no

Engasjert?

Vær med å bidra til utviklingen av norsk psykologi. Tidsskriftet ønsker debatt om alt fra metoder, ideologi, fagetikk, og utdanning, til helsepolitikk, lønns- og fagpolitiske spørsmål og aktuelle samfunnstemaer.

Send ditt bidrag til:

redaksjonen@psykologforeningen.no

Til toppen av artikkelen