Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 8, 2011, side 798-803

Religionenes frykt og tankefeller

Psykologistudiet bør ta åndelighet på alvor, men det er helt avgjørende at man er kritisk og definerer noen avgjørende forskjeller i dette landskapet.

Religionenes frykt og tankefeller

Psykologistudiet bør ta åndelighet på alvor, men det er helt avgjørende at man er kritisk og definerer noen avgjørende forskjeller i dette landskapet.

DEBATT: ÅNDELIGHET

Menneskets åndelige dimensjon bør gis en naturlig plass i psykologutdanningene også her til lands, skrev Lina Søreide i forrige utgave av Tidsskriftet. Her får hun støtte av både Silje Endresen Reme, Grethe Nordhelle og Lene Berggraf. Sondre Liverød er åpen for en humanistisk fundert åndelighet, men problematiserer den religiøse tilnærmingen.

I forrige utgave av Tidsskriftet virker Søreide bekymret for at strengt vitenskapelige erkjennelsesinteresser legger beslag på den menneskelige opplevelse ved psykologistudiet i Oslo. Min opplevelse fra Aalborg var at teoretikere som Frankl, Maslow, Jung, Yalom, Linehan og Kabat-Zinn nettopp pirret studentenes åndelige nysgjerrighet. Maslow var eksempelvis opptatt av å vise at åndelige verdier har naturalistisk mening. Ifølge Maslow er ikke åndelighet eksklusivt for organisert religion, men et fenomen som sorterer under en form for utvidet vitenskap. Maslow snakket om høyere nivåer av bevissthet, høydepunktsopplevelser og selvrealisering av transcendental natur. I senere tid er det kanskje mindfulness, med røtter i zen-buddhisme, som har den klareste forbindelsen til åndelighet innenfor psykologifaget. Hvis vi forstår mindfulness som et sett teknikker som bringer «sjelen» opp over den «avgrunn» hvor man finner hverdagens impulsive normalitet, kan det hende at slike intervensjoner nettopp sikter mot sinnstilstander man kan kalle «åndelige».

En motvilje mot den frie tanke

Når det er snakk om åndelighet på denne måten, følger jeg Søreides argumentasjon og sympatiserer med hennes oppfordringer, og jeg vil mene at psykologien er full av verdige forsøk på diskurser rundt det åndelige. Men Søreide nevner også religion, og når det begrepet kommer inn i bildet, er det i kraft av mine ateistiske tilbøyeligheter at jeg reagerer.

Om maktspråk skaper frykt og underkastelse i forholdet mellom Gud og mennesket, står det religiøse språkspillet i direkte motsetning til den ikke-dømmende og åpne undersøkelsen som tilstrebes i psykoterapi

Fra et ateistisk synspunkt kan religion ha en rekke skadelige effekter på individ og samfunn. I abrahamsreligionene bor det for eksempel en motvilje mot den frie tanke når de stadig opprettholder fortidens autoritet. Jung snakker om et maktspråk som skaper frykt og underkastelse i forholdet mellom Gud og mennesket, og i så henseende står det religiøse språkspillet i direkte motsetning til den ikke-dømmende og åpne undersøkelsen som tilstrebes i psykoterapi.

Yalom påpeker at religion oppstår for å lindre eksistensiell angst. I terapi er det ofte et mål at klienten skal tåle, forstå, ta ansvar for og våge følelsesmessig ubehag, og det innebærer ofte et møte med de eksistensielle grunnvilkårene. Dersom vi legger frykten for døden, meningsløshet, frihet og ensomhet i fanget på Gud, vil Yalom sannsynligvis mene at det er en unnvikelsesmanøver vi ikke er tjent med på lengre sikt. Å tro at etablert religion er den beste leverandør for åndelig føde, er kanskje en feiltakelse.

Sekulariserte skårer høyest

Sam Harris er en kjent forkjemper for vitenskapelig skeptisisme, og ga i fjor ut boken The moral landscape. Her refererer han studier som viser forholdet mellom et velfungerende samfunn og graden av religiøsitet. Generelt har man antatt at religion er menneskets viktigste kilde til mening og moral, men nyere forskning gir grunn til å tvile på dette.

Høy grad av religiøsitet samsvarer med sosial usikkerhet, skriver Harris, og legger til at sekulariserte samfunn skårer bedre på nesten alle mål for «sosialt allmennbefinnende». Skandinavia og Nederland er blant de mest ateistiske samfunnene i verden, og skårer bedre på en rekke parametere som forventet levetid, kriminalitet, skrive- og lesekyndighet, barneomsorg, økonomisk likestilling, konkurransedyktighet, likestilling mellom kjønn, helsetilbud, utdanning, miljøvern, politisk stabilitet og bistand til fattige land. Han legger til at en undersøkelse i USA viser at religiøse overbevisninger korrelerer med rasisme.

Enten religion bidrar til et dysfunksjonelt samfunn eller ikke, er det åpenbart at samfunn blir mer velstående, stabile og demokratiske i takt med sekularisering.

Et alternativ til religion

Søreide mener det er viktig å ha et blikk for menneskets åndelige dimensjoner, og når det er snakk om åndelighet som transcendentale opplevelser eller dybdepsykologiske diskurser om døden og meningen med livet, er det lett å være enig med henne. Men disse elementene kan ikke nødvendigvis sidestilles med religion. Historisk sett har nok religion vært «the only game in town» i forhold til menneskets eksistensielle behov. Jeg tror imidlertid at psykologien kan by på vel så meningsfulle samtaler om livet og døden, uten at man forplikter seg til religiøs metafysikk slik det fremstår i mye av den etablerte troslæren innenfor eksempelvis islam, kristendom eller jødedom.

Søreide kan ha rett i at psykologistudiet bør ta åndelighet mer på alvor, men jeg tror det er helt avgjørende at man er kritisk og definerer noen avgjørende forskjeller i dette landskapet. Hvis ikke psykologien gjør det, er jeg i verste fall redd for at politisk korrekte og kulturrelativistiske praktikere kan komme til å bifalle religiøse overbevisninger på en ganske ukritisk måte, og sånn sett være med på å legitimere livsanskuelser som fungerer som en åndelig tvangstrøye og dypest sett forkrøpler menneskets utviklingsprosjekter og den sosiale sfæren. Religion utøver unektelig en stor innflytelse på det menneskelige sinnelag, og sånn sett bør psykologistudiet kanskje ha det på pensum for å kjenne mer til frykten og tankefellene som kan programforplikte mennesker til nedbrytende påbudsfilosofi.

romsondre@hotmail.com www.webpsykologen.no

Gjenoppbygg broen mellom psykologi og religion

Silje Endresen Reme

Postdoktor ved Harvard School of Public Health

Mens psykologstudentene etterlyste religion i sin utdannelse, ønsket ikke psykologprofesjonens representanter å gi fagfeltet plass.

Gjenoppbygg broen mellom psykologi og religion

Mens psykologstudentene etterlyste religion i sin utdannelse, ønsket ikke psykologprofesjonens representanter å gi fagfeltet plass.

DEBATT: ÅNDELIGHET

– Hvordan skal kommende psykologer utvikle et blikk og en forståelse for klientens åndelige dimensjon og eksistensielle behov når disse gis så lite rom på profesjonsprogrammet, spurte psykologstudent Lina Søreide. Som studenter på profesjonsstudiet for nær sju år siden stilte Lene Berggraf og undertegnende oss omtrent det samme spørsmålet. Også vi opplevde at broen mellom psykologi og religion hadde forsvunnet et sted på veien mot dagens profesjonstudium. I vår hovedoppgave undersøkte vi derfor dette mer systematisk og empirisk. Kartleggingen av profesjonsstudentenes holdninger og erfaringer bekreftet våre antakelser: Mer enn ni av ti opplevde at religion ikke inngikk i utdanningen, mens nær åtte av ti ønsket at det var en del av studiet. Søreides oppfatning og erfaring er med andre ord høyst representativ for norske profesjonsstudenter.

Våre egne erfaringer bekreftet at religion og åndelighet ikke vurderes som relevant for psykologutdanningen

Avvisende

Våre egne erfaringer med dette arbeidet bare bekreftet at religion og åndelighet ikke vurderes som relevant for psykologutdanningen. Ikke bare viste det seg nærmest umulig å få en veileder til hovedoppgaven, med avvisninger oftest begrunnet i mangel på kompetanse eller interesse. Men mer talende var den responsen psykologprofesjonens representanter ga når undersøkelsen ble offentliggjort: «Vi har ingen planer om å ta inn mer av dette fagfeltet i psykologutdanningen», uttalte Universitetet i Bergen. Og på spørsmål om hvorfor, var svaret: «Vi har behov for plassen til å utdanne folk i psykologi» (Stavanger Aftenblad, 3. november 2009).

Glede

Det er derfor med stor glede jeg leser Søreides glitrende debattinnlegg om verdien av å gjenoppbygge broen mellom religion og psykologi. Nettopp en slik debatt vil bidra til å starte dette arbeidet. Og det er på høy tid at det starter.

Silje.Reme@uib.no

Psykologi, sjelesorg og eksistens

Lene Berggraf

Ph.d.-kandidat ved Forskningsinstituttet ved Modum Bad og Psykologisk institutt ved UiO

Menigheter har ofte stor gjennomsiktighet. Da er det ikke enkelt å lufte temaet med presten. Hvor skal man da henvende seg hvis psykologen ikke vil ta en imot?

Psykologi, sjelesorg og eksistens

Menigheter har ofte stor gjennomsiktighet. Da er det ikke enkelt å lufte temaet med presten. Hvor skal man da henvende seg hvis psykologen ikke vil ta en imot?

DEBATT: ÅNDELIGHET

Det er med glede jeg ser at Lina Søreide på nytt retter søkelyset mot religionens og åndelighetens fravær i norsk psykologutdanning, et fravær som gjør det naturlig å spørre om følgene for praksis. For hvordan påvirker en slik bakgrunn oss i vårt videre arbeid innenfor klinikk, forskning, organisasjoner og andre steder?

Også utdanningsstedene må bidra til at psykologen har faglig kunnskap om tro, eksistens og åndelighet

Frykter avvisning

En del av pasientene jeg møter, vet at psykologer vet lite om det religiøse og det åndelige. De forteller at de er redde for at jeg skal avvise dem hvis de tar opp slike spørsmål, en frykt de baserer på egne og andres erfaringer. Føler man seg som psykolog usikker på temaet, er det ikke noe galt i å henvise til prest eller sjelesorgtjenester. Men for en del klienter er temaet tro og åndelighet knyttet til erfaringer med grenseoverskridende handlinger fra nære personer i menigheten man er knyttet til. Her er gjennomsiktigheten stor, og da er det ikke så lett å lufte problemene med en prest eller andre som jo ofte kjenner de samme personene. Hvor skal man da henvende seg hvis ikke psykologen er villig til å ta en imot? Når psykologen i slike tilfeller avviser å gi hjelp, kan dette øke klientens allerede store ensomhetsfølelse, samt gi mer skyld og skam.

Interessen er til stede

Det finnes fortsatt ikke noen grunnleggende teoretisk introduksjon med mulighet for debatt knyttet til eksistensielle/åndelige perspektiv og innfallsvinkler på studiestedene. Ressursmangel gir rett nok behov for kraftige prioriteringer, men jeg stiller meg på linje med Lina Søreide: Også utdanningsstedene må bidra til at psykologen har faglig kunnskap om tro, eksistens og åndelighet. For interessen for tematikken er definitivt til stede.

lene.berggraf@gmail.com

Helse-Norge må møte hele mennesket

Grethe Nordhelle

Psykolog, advokat og fagbokforfatter

Er det bare i Harald Schjelderups hus at åndelighet er fraværende?

Helse-Norge må møte hele mennesket

Er det bare i Harald Schjelderups hus at åndelighet er fraværende?

DEBATT: ÅNDELIGHET

William Wundts persepsjonsstudier på slutten av 1880-tallet innledet en ny æra i psykologien. Eksperimentalpsykologien ble et ledd i en streben for å oppnå anerkjennelse for psykologi som en akademisk vitenskapelig disiplin. Har vi ikke snart nådd det målet? Er ikke tiden inne for igjen å romme menneskets sjel i psykologien? Som fagpersoner har vi ikke et ansvar for å kunne tilby en helhetlig forståelse og hjelp? Skal fragmentert forskning gå på bekostning av å utvide vår helhetlige dypere forståelse av mennesket? Er det våre vitenskapelige metoder som skal gi rammene for vår mulighet til forståelse av mennesket? Eller har vi tillit til at kunnskap om den egentlige virkeligheten ikke kan være bundet av den akademiske vitenskapens metodiske rammer? For å bli kjent med den åndelige dimensjonen i seg selv forutsettes tid med seg selv. Hvordan skal vi som psykologer kunne romme hele det mennesket som søker oss som psykolog, hvis vi ikke rommer en åndelig dimensjon i oss selv?

Religion i Tidsskriftet

I 1995 foretok Svein Larsen et tilbakeblikk på de ti siste årganger av Tidsskriftet (nr. 9/1995). Hans kartlegging viste at det i denne perioden kun var noen få innlegg om religion. Ingen av disse var hovedinnlegg. Larsen konkluderte med en forsiktig antakelse om at norske psykologer bare i liten grad forholder seg til religiøsitet, i alle fall innenfor egen stand.

Noe har skjedd siden den tid: Forum for psykologi og spiritualitet ble etablert av og for psykologer som nettopp ikke fant rom for temaet på temaets egne premisser i egen forening. Forumet lever fortsatt sitt tilbaketrukne, beskjedne liv. Et søk i dag gir meg 400 treff på religion i Tidsskriftet, og det har også kommet ut et temanummer om psykologi og religiøsitet (nr. 11/2003).

Organisert åndelighet

Religion og religiøsitet er en organisert form for åndelighet. Åndelighet er uavhengig av tilknytning til en religion. Med åndelighet menes eksistensen av en kraft som ikke er materiell og derved ikke kan oppfattes gjennom våre fysiske sanser. Et nytt søk i Tidsskriftets senere årganger gir meg kun to treff på begrepet åndelighet.

Jeg vil forsiktig antyde at vi er helt i den spede begynnelse med igjen å gi rom for sjelen i den etablerte psykologien. Med sjelen menes da det i oss som er en del av denne immaterielle kraften. I første kvartal 2012 utkommer boken Åndelighet i profesjonell praksis, på Gyldendal Akademisk, med undertegnede og Torill Danbolt som redaktører. Boken er en konsekvens av nettopp den svakhet Lina Søreide påpeker i sitt innlegg i dette nummer av Tidsskriftet, at den åndelige dimensjonen neglisjeres. Men det skjer dessverre ikke bare i Harald Schjelderups hus, men generelt i helse- og sosialsektoren i Norge, at den profesjonelle unnlater å møte hele mennesket.

post@nordhelle.no

Se på atferden, ikke på hjernen

Børge Holden

Habiliteringstjenesten i Hedmark, og Stavanger kommune

Forenklet biologi er like ille som å avvise biologi. Vi ser neppe på hjerner for å finne ut om personer er psykotiske.

Se på atferden, ikke på hjernen

Forenklet biologi er like ille som å avvise biologi. Vi ser neppe på hjerner for å finne ut om personer er psykotiske.

DEBATT: HJERNEFORSKNING OG PRAKSIS

Debatten i kjølvannet av Nils Eide-Midtsands artikler om hjerneforskningens kliniske nytteverdi fortsetter. Sist ut var Else-Marie Løberg, som i forrige utgave argumenterte for at hjerneforskningen har klinisk nytteverdi, og at erfaringer fra psykosefeltet gir viktige innspill til debatten.

I nr. 4 og nr. 6 argumenterte jeg for at hjerneendringer som skyldes sosial påvirkning ikke kan forklare atferd som endringene tolkes ut fra. Antakelser om hjerneendringer kan heller ikke brukes for å utforme konkrete terapeutiske tiltak for barn med atferdsvansker. I nr. 7 mener Else-Marie Løberg at hjerneforskning er nyttig i behandling av psykose.

Jeg er skeptisk til mye av dette også, både til hjernen som årsak og som indikator for tilstand og behandling.

Løberg åpner med at genetikk, hjernebasert sårbarhet, rus og traumer påvirker hjernens funksjon, og kan skape psykose. Sammen med den enkeltes utviklingshistorie, mestringsstil og erfaringer gir dette en robust forståelse. Løberg peker på viktige, generelle årsaker til psykose. Samtidig oppstår det et logisk problem knyttet til hjernens rolle: Når hjernens funksjon er avhengig av genetikk, rus og traumer, er det vanskelig å se hjernen som årsak til psykosen. Hjerneendringene og psykosen kan snarere forstås som parallelle resultater av de nevnte faktorene. Dette svekker nytten av å vise til hjernen. Når det gjelder «hjernebasert sårbarhet», antas vel denne generelt, og ikke ut fra konkrete undersøkelser av den enkeltes hjerne? I så fall er det også vanskelig å bruke sårbarheten som forklaring på psykosen.

Direkte fra pasienten

Løberg mener at psykose også kan forstås som et sammenbrudd i hjernens evne til å realitetsorientere alternative sanseopplevelser og tanker, når stress overstiger hjernens kapasitet. Pasienten opplever kaos og «overload». Å redusere stress, øke mestring og oppmuntre til ikke å være redd for stemmer og syner, er derfor viktig. Men at hjernen «bryter sammen», og at pasienten opplever kaos og overbelastning, får man vel kjennskap til direkte fra pasienten, og ikke fra undersøkelser av hjernen? Er ikke funn på hjernenivå, som i gruppestudier av mennesker med psykose, meningsløse hvis man ikke kjenner psykosen til personene som hjernene tilhører? Vi ser neppe på hjerner for å finne ut om personer er psykotiske, og i behandling vites lite om den enkeltes hjerne. Psykologisk behandling må derfor bygge på hva som skjer på atferdsnivå, og ikke i hjernen.

Antakelser bedre enn skadelige forklaringer

Ifølge Løberg kan kunnskap om hvordan hjernen kan skape sanseinntrykk og sammenhenger som ikke fins, dempe redsel for alternative sanseopplevelser. Man kan bruke studier av sammenhenger mellom symptomer og hjernefunksjon, som hørselshallusinose og språkprosessering, for at pasienten skal slippe å utvikle uhensiktsmessige forklaringer på sin psykose. Jeg er enig i at det er bedre å forklare psykose ved hjelp av hjerneantakelser enn å la pasienten komme inn i en ond sirkel på grunn av egne, skadelige forklaringer. Men siden kunnskap om hva vi mennesker kan gjøre, skriver seg fra hva vi faktisk kan gjøre, snakker vi om pragmatisk nytte av hjerneforskning, som jeg har vært inne på.

Skepsis er ikke avvisning

Løberg mener at hjerneforskning kan forbedre medikasjon. Det kan den nok. Men det er å gripe direkte inn i hjernen, ikke å stå på utsiden av den. Hjerneforskning skal være nyttig i evaluering av behandling, ved at kognitiv funksjon kan predikere prognose. Men måles kognitiv funksjon på hjernenivå? Hjerneforskning skal også ha gitt ny optimisme når det gjelder hjernens plastisitet. Men i denne sammenhengen må det vel påvises atferdsplastisitet før det gir mening å snakke om hjerneplastisitet?

Endelig skriver Løberg at debatten i Tidsskriftet kan underbygge en utdødd debatt om biologi og miljø, og at vi bør ha en integrerende, ikke-dualistisk holdning. Jeg ser ikke at skepsis til tvilsomme hjerneforklaringer innebærer dualisme eller avvisning av biologiske forklaringer, men forenklet biologi er like ille som å avvise biologi.

Jeg sitter igjen med at hjerneforklaringer à la Eide-Midtsand og Løberg kan være nyttige i en kompleks verden. Knapt noe er vanskeligere å forklare enn atferd, og hjerneforklaringer er bedre enn direkte destruktive forklaringer, som barn med atferdsvansker og personer med psykose har vært utsatt for. Jeg ser den terapeutiske verdien av dette.

borge.holden@sykehuset-innlandet.no

Mohns villfarelse

Joar Øveraas Halvorsen

Psykologisk institutt, NTNU og Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg (MRU)

Hvis vestlige land, som har ledet vei i utviklingen av menneskerettighetene, ikke makter å demonstrere forpliktelse når det gjelder humanitærretten og menneskerettighetene, vil den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen miste troverdighet.

Mohns villfarelse

Hvis vestlige land, som har ledet vei i utviklingen av menneskerettighetene, ikke makter å demonstrere forpliktelse når det gjelder humanitærretten og menneskerettighetene, vil den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen miste troverdighet.

Vestlige lands brudd på menneskerettighetene gjør at utviklingsland setter spørsmålstegn ved vestlige lands forpliktelse på menneskerettighetene, og da settes den videre utviklingen av menneskerettighetene i fare, hevder Joar Øveraas Halvorsen.

ILLUSTRASJON: ALICJA LIDIA SOKOLSKA

DEBATT: SAMFUNNSENGASJEMENT

Joar Øveraas Halvorsen svarer her på Christine Mohns innlegg fra juniutgaven, der hun problematiserer MRUs definisjon av universalitet. Se også Nora Sveaass’ kommentar på side 804.

I juninummeret av Tidsskriftet påstår Christine Mohn at Menneskerettighetsutvalget til Psykologforeningen mener at en bør «stille strengere krav til styresmaktene i vestlige land enn til politiske ledere fra utviklingsland» (s. 573). Mohn mener at dette står å lese i min bloggtekst «Skapes menneskeverd, skapes fred», publisert på Psykologforeningens hjemmesider 6. februar 2009. Videre stiller hun det retoriske spørsmålet om ikke FNs menneskerettighetserklæring skal ligge til grunn for Menneskerettighetsutvalgets engasjement.

Det siste er adressert uttømmende av andre (Hofgaard, 4/2011; Nora Sveaass, dette nummeret), og jeg svarer derfor ikke på det her.

Når det gjelder bloggteksten, ville Mohn, hvis hun leste ingressen til bloggen, sett at bloggen presenterer forfatterens egne synspunkter, og ikke nødvendigvis reflekterer verken Menneskerettighetsutvalgets eller Psykologforeningens meninger.

Når det gjelder innholdet i bloggteksten, som altså reflekterer mine personlige meninger, så står det ingen steder at menneskerettighetsbrudd begått i utviklingsland er mindre alvorlige enn overgrep begått i vestlige land. Men bloggteksten problematiserer at vestlige lands brudd på menneskerettighetene og humanitærretten, det være seg Israels okkupasjon av palestinsk land eller USAs internering og tortur av terrormistenkte, er en spesiell utfordring for menneskerettighetsbevegelsens legitimitet. Hvis vestlige land, som har ledet veien i utviklingen og promoteringen av menneskerettighetene, ikke makter å demonstrere forpliktelse når det gjelder humanitærretten og menneskerettighetene, vil den internasjonale menneskerettighetsbevegelsen miste troverdighet. Den fortsatte utviklingen og promoteringen av menneskerettighetene vil da kunne bli satt i fare, ettersom utviklingsland med rette setter alvorlige spørsmålstegn ved vestlige lands genuine forpliktelse på menneskerettighetene.

joar.halvorsen@svt.ntnu.no

Til toppen av artikkelen