Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

Debatt

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 9, 2012, side 898-913

Ondskap, klokskap, forståelse og forklaringer

Aino Lundberg

Virksomhetsleder A-Senteret Kirkens Bymisjon

Blikket på diagnoser og juss er det enkleste ved Breiviksaken. Vi bør snakke mer om og med sinte unge menn, og om hvilket debattklima vi vil ha.

Ondskap, klokskap, forståelse og forklaringer

Blikket på diagnoser og juss er det enkleste ved Breiviksaken. Vi bør snakke mer om og med sinte unge menn, og om hvilket debattklima vi vil ha.

2012-09-898-01-b.jpg

AGGRESJON: Dette samfunnets sanne demokratiske natur må finne måter å bedrive dialog på som gjør at færre sinte unge menn opplever seg satt på siden, mener Aino Lundberg.

Foto: YAY Micro

DEBATT: 22. JULI

Arne Klyve og Torgeir M. Hillestad har siden årsskiftet diskutert terrorangrepene 22. juli. I juliutgaven skrev også Bjørn Stærk, Kristian Bjørkelo og Øyvind Strømmen bidrag i debatten. I denne utgaven melder Aino Lundberg seg på.

Etter å ha lest Arne Klyves innlegg om sinte unge menn, og Torgeir M. Hillestads tilsvar, er det fristende å valse inn i debatten på andres banehalvdel, og spørre: Er det rart det blir krig og fiendskap i verden? Arne Klyve ønsker å si noe relevant om samfunnet, om konteksten rundt handlingene 22. juli. Det gleder en samfunnsviter og leder med mange års erfaring innenfor rusbehandling. Blikket på diagnoser og juss er det enkleste ved denne saken. Det tar retten seg av. Det er andre sider ved saken som også er verdt å snakke om. Jeg vil forsøke å forstå litt av debatten mellom Klyve og Hillestad. Videre ønsker jeg å kaste litt mer lys over sinte unge menn og utenforskap. Jeg vil prøve meg på noen ansatser til handlingsmuligheter.

Dialogvegring

Debatten trenger muligens en diagnose, hva med «dialogvegring»? Jeg sikter særlig til Hillestads innlegg, hans skråsikkerhet og den manglende viljen til å ta inn over seg noe av det Klyve skriver. Klyve på sin side fastholder sine temaer, men prøver å komme i dialog. Det ville vært spennende å høre Hillestads grunner for å bli så provosert som han virker. Er han faglig indignert? Er det Klyves politiske ståsted som provoserer? Sett utenfra kunne de to med fordel diskutere hva de diskuterer. For meg ser det aller mest ut som om Klyve vil «forstå bredere », mens Hillestad vil «forklare og løse». Uansett hva Hillestad sier om Klyve, så er de begge ideologibaserte. Og hvem er ikke det?

Når fellesskap blir lukkede i all sin åpenhet, vil mange føle seg utenfor

Maskulinitetskrise

Hvem er de sinte unge mennene? Min kunnskap om dem er i hovedsak teoretisk. Da Nils Christie skrev sin bok «Hvor tett et samfunn?» i 1982, var temaet aktuelt. Han snakker om de unge mennene, de som kommer fra arbeiderklassen, fra østkanten, fra hjem med vanskeligheter, de som taper på skolen osv. Det ligner på dem Arne Klyve skriver om i boken «Sinte unge menn» fra 2009. Han skriver også om en dimensjon Nils Christie ikke så mye berører: anerkjennelse. Alle trenger anerkjennelse for å høre til, for å fungere, for å ha det bra. Når det er tvil om den tradisjonelle maskuliniteten (snekker, kroppsarbeider), når den konkurreres ut, da blir det ikke så lett være gutt – det oppstår identitetsutfordringer – hvem skal jeg da være? De som da i tillegg ikke gjør det godt på skolen, de kan ramle ut i det Klyve kaller «villfaren maskulinitet». Fraværet av fedre i klassiske «mannsyrker» bidrar ifølge Klyve til en form for maskulinitetskrise. Den lar seg ikke løse ved å gjøre som vi gjør i Norge: å gjøre videregående skole til «allemannsskole » og dermed senke nivået for å få alle igjennom. Resultat: De flinke turer igjennom, mens de som ikke synes det er så greit, de faller igjennom, uansett.

Tenk om Årvoll-leiren hadde blitt satt fyr på. Hvordan ville vår samfunnsdebatt sett ut dagen etter? Når så mange av oss har vært så sinte? Roser og regnbuer? Jeg tviler

Nå står jeg i fare for å gjøre det samme som også Klyve gjør: forenkle debatten. Jeg tror ikke at dagens sinte unge menn bare er underutdanna og skriker etter en karriere med «maskin og mekk». Vi ser dem kanskje heller i form av en Harald Eia og hans prosjekt «Hjernevask», eller som blogger Bjørn Stærk, som også har deltatt i debatten her i Tidsskriftet. Klyve står i fare for å gjøre dem han gjerne vil forstå og belyse, til mindre oppegående enn de er. Når man bruker sosiale medier eller leser leserinnlegg i nettavisene, så ser man mange sinte stemmer. Marte Michelet skriver i Dagbladet den 4. august om likhetene i tankegods mellom «muslimhatere » og «kvinnehatere». Hun viser frem en nettverden hvor sinte unge menn danner samfunn for aktivt å hate kvinner og det femininiserte samfunnet. I et åpent samfunn ønsker vi liten grad av sensur. Det er mye bra ved dette. Og mange av oss kommer til å fortsette å bruke argumenter mot antifeminisme og muslim- eller fremmedhat. Men argumenter er ikke nok – vi må forstå den andres posisjon.

Roser, sinne og selvgodhet

I vårt strev etter å forstå og falle til ro etter terrorhandlingene har vi på en merkelig måte blitt nasjonalistiske og selvgode. Flaggene som veiver, og plakatene med budskapet «I love Oslo», er uttrykk som har fått stor plass det siste året. Rosetogene og regnbuesamlingen er folkelige gode initiativer, men hvem har de ekskludert? Når fellesskap blir lukkede i all sin åpenhet, vil mange føle seg utenfor. Dette samfunnets sanne demokratiske natur må finne måter å bedrive dialog på som gjør at færre sinte unge menn opplever seg satt på siden. Vi må ha flere handlingsmuligheter for å skape fellesskap. Hvor kan vi finne og skape handlingsrom?

Nettdebatter er kanskje en mulig arena? Jeg sjekket facebook den dagen håndballkvinnene vant OL-gull. Statsminister Jens gratulerte på vegne av hele Norge. Lesertrådene som fulgte, var fra kjempesinte folk som skulle ha seg frabedt å bli inkludert i håndballjubelen, eller de raste mot Jens («Ja nå bryr du deg, men landet for øvrig går til helvete»). Jeg mener at flere fagfolk, flere psykologer og flere politikere bør studere leserinnleggene. Ikke for å argumentere, men for å spørre folk hvor de har «fakta» fra, og gjerne dele erfaringer som er annerledes. Når man får besøk av sinte pasienter på kontoret, da kan man drive med terapi og mentalisering, men kan det være i psykologers interesse å søke å snakke med folk på nett? Ikke bare på rene og pene hjemmesider hvor de motiverte kan ta kontakt, men som aktive debattanter og samtalepartnere ute på veven?

Provoserende romfolk

Som så mange ganger før i historien foretar romfolket en «latcho drom» (det betyr «god reise» på romani), og ankommer akkurat i tide til å fremprovosere våre sanne ansikter. Da greier selv ikke de mest politisk korrekte blant oss å holde kjeft. Nok er nok. Ut med pakket! De skal være mellom 150 og 200 personer, likevel vekker de, interessant nok, så mye raseri og hat. De kommer som veldig egnede syndebukker etter et år hvor offentlig majoritet har sagt «peace and love to all», og plutselig snur vi. Tankeeksperiment: Hva om noen lot seg inspirere av alle leserinnleggene om at «de er rotter, spreng dem i lufta, send dem ut med luftbåter og la dem synke på havet». Tenk om Årvoll-leiren hadde blitt satt fyr på. Hvordan ville vår samfunnsdebatt sett ut dagen etter, når så mange av oss har vært så sinte? Roser og regnbuer? Jeg tviler.

Livsstilsfundamentalistene

Livsstilsfundamentalistene

Klyve ønsker å forstå bredere. Det mener jeg han bidrar til. Han bidrar til at vi ser mer enn diagnosen, sjela og eventuelt genetikken og arvesynden rundt personen/ fenomenet Anders Behring Breivik. Anders var en gang en liten gutt. Han har neppe hatt det ok som barn. Klyves oppfordring til å se på skolesystemet og politiske forhold i Norge og verden er klok og verdifull. Det hjelper meg ut av «diagnosekokongen » og individinteressen rundt Breivik- saken. Men Klyve kan utilsiktet skape avstand gjennom utenfor-beskrivelsene av disse mennene. Blogger Bjørn Stærk «står frem» i juliutgaven som en av dem. Stærk gjør seg til Klyves «fiende». Det er ikke fiender Klyve skriver om i boka «Sinte unge menn», det er med respekt og mye forståelse han nettopp pinpointer en gruppe men som ikke får stemme i demokratiet. Men at Stærk opplever seg beskrevet som en fiende, er forståelig. Klyve kan bli for håpefull til ønsket om at vi skal se det samme som ham. Det er mulig vi må erkjenne at samfunnet vårt er krevende å bo i. Kan vi tåle et høyere konfliktnivå i Norge?

Stockholmsboende forfatter og journalist Mustafa Can sier i et intervju med Aftenposten 6. august at den stilltiende eliten i nordvesteuropeiske demokratier, «livsstilsfundamentalistene» – blant andre vi som debatterer her? – hovedsakelig er hvite, bor i hippe områder og fine hus, og vi mener høyt og prektig om kompleksitet og mangfold, men vi risikerer å ikke vite helt hva vi snakker om, fordi vi strengt tatt ikke «tar i materien». Vi lever like ved mange med annen tro, hudfarge og levesett, men vi interagerer i liten grad. Kan det være håp for neste generasjon?

aino.lundberg@bymisjon.no

Strømmens terrorforklaringer

Torgeir M . Hillestad

Dr.philos., Universitetet i Stavanger

I juliutgaven av Tidsskriftet kritiserer journalist og forfatter Øyvind Strømmen et tidligere innlegg fra min side i en debatt med Arne Klyve. Han starter dessverre med å feilsitere meg.

Strømmens terrorforklaringer

I juliutgaven av Tidsskriftet kritiserer journalist og forfatter Øyvind Strømmen et tidligere innlegg fra min side i en debatt med Arne Klyve. Han starter dessverre med å feilsitere meg.

2012-09-900-01-b.jpg

SOLOTERRORISTEN: Ideologisk tilhørighet kan ikke være av avgjørende betydning eller utgjøre noen «hovedforklaring» på Anders Behring Breivik (bildet) sine handlinger, slik Øyvind Strømmen påstår, mener Torgeir M. Hillestad.

Foto: NTB Scanpix

DEBATT: 22. JULI

Arne Klyve og Torgeir M. Hillestad har siden årsskiftet diskutert terrorangrepene 22. juli. Kanskje Klyve driver med ovedreven politisering, men Hillestad avpolitiserer og gjør den ideologiske ekstremismen om til en slags kuliss, skrev Øyvind Strømmen i juli. I dette innlegget svarer Torgeir M. Hillestad på kritikken.

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen skriver i juliutgaven: ««Vanlige borgere begår ikke massedrap», skriv Torgeir M. Hillestad (…). Det er – for å vera ærleg – ein ganske uinteressant observasjon». Mulig det er uinteressant – og ikke minst feilaktig, men det har jeg aldri skrevet eller hevdet. Derimot har jeg skrevet: «Vanlige borgere i dagens Norge begår ikke massedrap ». Det er noe ganske annet.

Ikke uinteressant

Historien demonstrerer til gagns at «vanlige » borgere kan begå massedrap. Poenget er imidlertid at det kulturelle og ideologiske klimaet, de rådende sosiale normene i Norge i dag, ikke er av en slik karakter at vanlige mennesker deltar i massedrap i dag. Dette er langt fra noen uinteressant observasjon. Hadde Strømmen tatt seg tid til å studere innlegget mitt litt nøyere, ville han ha sett at mitt hovedanliggende nettopp er å trekke opp både en distinksjon og en forbindelse mellom personlighetsmessige og sosiale – herunder ideologiske – faktorer som årsaksbestemmende for terrorisme og massedrap. Under nazismen eksisterte en dominerende ideologisk kultur og gruppenormer som muliggjorde så vel aktiv som passiv deltakelse fra ellers vanlige sosialt integrerte personer. Slike betingelser eksisterer ikke i Norge og de fleste demokratiske land i dag, og det er dette som er essensielt å påpeke, fordi det peker på sosiale betingelser som kan utløse for eksempel ideologisk betingede massedrap.

Det finnes en rekke eksempler på at soloterrister og ensomme massemordere slett ikke trenger noen høyreekstrem ideologi som egenlegitimering av sine gjerninger

Foreldet forklaringsmodell

Strømmen synes å tro at en må velge, eller i alle fall veie opp mot hverandre, personlige versus sosiale og ideologiske årsaksfaktorer. Men denne grunnleggende dualismen representerer en foreldet forklaringsmodell. Forholdet er at det personlige og det sosiale alltid er relatert til hverandre og må ses i sammenheng. Når det for eksempel gjelder dagens Norge, innebærer det gjennomgående demokratiske og tolerante klimaet her at menneskelige holdninger er mer preget av toleranse, gjensidighet og at respekt blir framtredende. Dette utgjør en signifikant sosial determinant som da virker inn på hvordan individene forholder seg til og opplever grusomheter som for eksempel terrorisme, massemord, etnisk rensning, folkemord osv. Et sosialt, politisk klima hvor slike ting ikke bare er akseptert, men også drives aktivt fram av myndighetene, som for eksempel under nazismen, vil kunne påvirke ellers fredelige og tilpassede, såkalte «normale» mennesker til å ta del i slike handlinger. Det er altså ikke snakk om at det enten er sosiale eller individuelle årsaksforhold som utspiller seg, men et bestemt forhold mellom disse som er virksomme. Dette skjer fordi mennesker generelt synes å ha potensial for så vel humanitet og destruktivitet, riktignok noe ulikt fordelt fra individ til individ. De sosiale betingelsene vil dermed påvirke en befolkning eller sosial gruppe i ulik retning, alt etter den rådende kvaliteten i dem.

Konteksten

Når det gjelder Breivik, er tilfellet at hans terrorhandlinger utspiller seg innenfor en samfunnsmessig kontekst der slike handlinger vekker dyp avsky og forferdelse. Han kan ikke støtte seg på noen form for allmenn aksept eller forståelse for sin atferd, for eksempel generelle oppfatninger i samfunnet om at den skulle være nødvendig for å bekjempe farlige fiender osv. Den forklaringen som da står tilbake, er at dette er uttrykk for bestemte individuelle psykiske svikt hos gjerningspersonen selv. Det hjelper ikke å peke på at Breivik tilsynelatende befinner seg innenfor et ekstremt ideologisk fellesskap der visstnok også enkelte uttrykker forståelse for ikke minst hans holdninger, men også til en viss grad hans handlinger. Dette utgjør ikke noe sosialt fellesskap som kan danne et grunnlag der ellers godt integrerte og tilpassede personer mer ut fra rent sosialt gruppepress kan påvirkes til å begå grusomheter mot uskyldige mennesker. Det har tvert imot ofte vist seg at såkalte soloterrorister fungerer dårlig rent sosialt, også innenfor små grupper og fellesskap av meningsfeller, og at de ofte blir ekskludert fra disse. Generelt er de sosialt marginaliserte og isolerte, og de fungerer dårlig i normale sosiale sammenhenger.

Indvividuelle årsaker

Ideologisk tilhørighet kan derfor ikke sies å være av avgjørende betydning eller utgjøre noen «hovedforklaring» på slike handlinger, slik Strømmen påstår. Det finnes også en rekke eksempler på at soloterrister og ensomme massemordere slett ikke trenger noen høyreekstrem ideologi som egenlegitimering av sine gjerninger. Andre anarkismelignende ideologier eller et generelt hat mot myndigheter og omgivelser har også vært til stede, eller bare et generelt «behov» for å drepe.

Uansett: I disse tilfellene faller en nesten alltid tilbake på individuelle psykiske årsaksforhold som «hovedforklaring», det vil si psykiske svikt og konflikter av en eller annen art. Hva som utgjør det spesifikke innholdet i disse i hver enkelt sak, er et annet spørsmål.

torgeir.hillestad@uis.no

Psykoanalysen, ikke eksperimentalpsykologien, la grunnlaget for psykologprofesjonen

Jon Sletvold

Psykologspesialist og karakteranalytiker, selvstendig praksis

I august-nummeret av Tidsskriftet har Tor-Johan Ekeland et engasjerende bidrag til psykologenes selvforståelse. På ett punkt mener jeg Ekeland gjør en feilslutning.

Psykoanalysen, ikke eksperimentalpsykologien, la grunnlaget for psykologprofesjonen

I august-nummeret av Tidsskriftet har Tor-Johan Ekeland et engasjerende bidrag til psykologenes selvforståelse. På ett punkt mener jeg Ekeland gjør en feilslutning.

2012-09-902-01-b.jpg

Helhetlig: Den analytiske psykologien tegnet for første gang et helhetlig bilde av mennesket basert på vitenskap fremfor religion. Og det var denne psykologien som påvirket kunsten, litteraturen og tilgrensende vitenskaper, ja, alt unntatt store deler av universitetspsykologien, skriver Sletvold.

Illustrasjon: Jill Moursund

DEBATT : PSYKOLOGERS SELVFORSTÅELSE

Universitetsutdannede psykologer vil si at Wilhelm Wundt grunnla psykologien. Alle andre vil svare Sigmund Freud. Det er derfor en feilslutning når Tor-Johan Ekeland i sin fagartikkel «Sjelens ingeniørkunst – Om psykologien og psykologenes selvforståelse» hevder at den empirisk pragmatiske psykologien ble en suksess. I hvert fall ikke om vi med suksess mener at den begrunner dagens profesjonelle (kliniske) psykologi, skriver Jon Sletvold.

Etter en kritisk gjennomgang av eksperimentalpsykologiens fremvekst og utvikling konkluderer Tor-Johan Ekeland med at «I psykologien har de «store» teoriene brutt sammen, det er ingen teoretisk konsensus; og teoretisering, engang sett på som vitenskapens varemerke, har blitt erstattet av empirisk pragmatisme» (s. 749). Ekeland fortsetter så med å spørre: «Hvorfor ble denne psykologien likevel

en suksess?». Det er her jeg mener Ekeland gjør seg skyldig i en feilslutning. Jeg vil påstå at denne psykologien – den fragmenterte objekt-ontologiske psykologien Ekeland beskriver – aldri ble en suksess. I hvert fall ikke om vi med suksess her mener at denne begrunnet dagens profesjonelle (kliniske) psykologi.

Psykologien var den vitenskapen som i størst grad satte sitt preg på det 20. århundre. Dette skyldes i all hovedsak psykoanalysen

«Kuppet»

Jeg kan følge Ekelands historieskriving et stykke på vei. Det er vel rimelig når han ser testpsykologien som fragment-objektpsykologiens ektefødte barn, og at testingen etter krigen ble sett på som et viktig instrument for utviklingen av den nye velferdsstaten. Det var så vidt jeg har skjønt, utelukkende behovet for testpsykologer som begrunnet opprettelsen av den første cand.psychol.-eksamen i 1948. På begynnelsen av 50-tallet var de fleste psykologstillingene arbeids- og militærpsykologer. Etter hvert kom skolepsykologstillinger og kliniske psykologstillinger til. Men også disse var offisielt begrunnet med behovet for psykologisk testing.

Om dette hadde forblitt situasjonen, ville antallet psykologer i Norge flatet ut omkring 1960, og jeg vil gjette på at antallet i dag hadde vært under 10 % av det vi

har nå. Hvorfor gikk det ikke slik? Jeg mener det skyldes at vi på 30-, 40- og 50-tallet hadde fått en liten gruppe psykoanalytisk skolerte og psykoterapeutisk engasjerte psykologer. I Norge var Harald Schjelderup lederskikkelsen i denne gruppen. I løpet av relativt kort tid «kuppet» denne gruppen den kliniske psykologien, og terapi ble raskt psykologiens varemerke. Inntil da var terapi ansett (og til dels lovbestemt) som legevirksomhet.

Psykoanalyse = psykoterapi = klinisk psykologi

Da jeg begynte å studere psykologi i 1965, hadde Psykologisk Institutt i Oslo en avdeling for eksperimentalpsykologi og en for dybdepsykologi (psykoanalyse). Ved flyttingen til Blindern et par år senere endret avdelingen for dybdepsykologi navn til klinisk psykologi. Den ble imidlertid ikke mindre psykoanalytisk av den grunn. Det er her illustrerende at da det på 70-tallet vokste fram et ikke-psykoanalytisk klinisk studiealternativ, tok det navnet sosialklinisk. Til ut på 70-tallet var psykoanalyse, psykoterapi og klinisk psykologi tilnærmet synonyme begreper.

Den ikke-analytiske kliniske psykologien og psykoterapien, som har vokst sterkt siden 70-tallet, har sett seg som mer forskningsbasert enn den psykoanalytiske. Jeg tror imidlertid at den også bare i beskjeden grad har vokst ut av den eksperimentalpsykologien Ekeland be-

skriver. Det kan vel gjelde for atferdsterapien, men ikke for den kognitive terapien. Dens grunnlegger Aron Beck var en amerikansk psykoanalytisk utdannet psykiater. Jeg regner med at den psykologien han hadde studert, var den etter mitt syn dogmatiske og kognitivt orienterte ego-psykologien som dominerte amerikansk psykiatrisk psykoanalyse i tiårene etter krigen. Han foretok en radikal sanering av denne komplekse begrepsbygningen.

Psykoanalysen la grunnlaget for dagens psykologprofesjon

Hvordan kunne det skje at ikke eksperimentalpsykologi, men psykoanalyse la grunnlaget for dagens psykologprofesjon? Om vi spør universitetsutdannete psykologer, vil vi kanskje få bekreftet Ekelands utgangspunkt, at Wilhelm Wundt grunnla psykologien. Alle andre vil imidlertid svare Sigmund Freud. Eksempelvis kan jeg nevne at da magasinet Time ved årtusenskiftet utga et spesialnummer om vitenskapen – alle vitenskaper – i det 20 århundre, lot de en tegning av Einstein og Freud pryde forsida, med Einstein på analysebenken hos Freud.

Jeg tror det kan argumenteres sterkt for at psykologien var den – nye – vitenskapen som i størst grad satte sitt preg på det 20. århundre. Dette skyldes imidlertid i all hovedsak den delen av psykologien som blir omtalt som psykoanalyse eller dybdepsykologi. Freud er her den dominerende historiske skikkelse. Andre viktige skikkelser inkluderer Alfred Adler, Carl Jung, Sandor Ferenczi, Wilhelm Reich, Melanie Klein, Karen Horney, Erik Fromm, Harry Sullivan, og i Norge Harald Schjelderup. Lesere kan fortsette med å legge til sine favoritter.

Et helhetlig bilde

Hva er det så som karakteriser de analytiske psykologiske tradisjonene? Jo, det er nettopp det som Ekeland savner i eksperimentalpsykologien, et helhetlig bilde av menneskesinnet. Den analytiske psykologien representerte det første vitenskapelige – til forskjell fra religiøse – forsøket på å tegne et helhetlig bilde av menneskets psykologi. Dermed fikk denne psykologien også stor innflytelse på alle tilgrensende vitenskaper, og dertil litteratur og kunst, gjennom det siste hundre år, faktisk på alt unntatt store deler av universitetspsykologien. Dette har skjedd på tross av at de psykoanalytiske tradisjonene har vært preget av betydelige mangler og feil (selvfølgelig).

Grunnen til at de psykoanalytiske tradisjonene har maktet å tegne mer helhetlige bilder, er etter mitt syn at «laboratoriet » her har vært et møte mellom to (hele) personer. Men det er samtidig velkjent at det vitenskapelige idealet i psykoanalysen lenge var det samme som i eksperimentalpsykologien, objekt-ontologien. Dette har imidlertid endret seg dramatisk i de siste tiårene. I dag vil de fleste mene at psykoanalyse og psykoterapi må bygge på en subjekt-ontologi. Med dette mener jeg en innlevelse i eget og andres sinn – subjektivitet og intersubjektivitet – der likevel en relativ objektivitet kan fremtre som en evne til å reflektere over forskjeller og likheter.

Gledelig utvikling

Det er grunn til å fremheve at denne radikale nyorienteringen innenfor psykoanalysen, gjerne referert til som relasjonell psykoanalyse, hadde viktige forløpere i form av eksistensiell, fenomenologisk, humanistisk og interpersonlig analyse. Et annet viktig forhold er at endringen har skjedd parallelt med at psykoanalysen har skiftet fra å være, særlig i USA , psykiaterdominert til å bli psykologdominert. Dette skulle være et paradoks om vi legger Ekelands analyse av psykologprofesjonens selvforståelse til grunn. En annen viktig parallell endring er fra en mannsdominert profesjon til en profesjon med stadig større andel kvinner.

Dette, som jeg ser som en positiv utvikling, har imidlertid ikke bare funnet sted innenfor psykoanalysen, men også i eksperimentalpsykologien (omtales i dag gjerne som kognitiv og affektiv nevrovitenskap). Mens det som Ekeland påpeker, var vanlig å anta – av grunner som er vanskelige å forstå for meg – at fenomener som persepsjon, hukommelse, følelser og tenkning kunne studeres og forstås uavhengig av hverandre, er situasjonen i dag drastisk endret. Det var i sin tid en sterk opplevelse for meg å lese beskrivelsen av revolusjonen innenfor hukommelsesforskningen i Daniel Schachters bok Searching for Memory. Gjennombruddet kom ifølge ham da man skjønte at det var nødvendig å integrere data fra introspeksjon, kliniske observasjoner, kognitiv psykologi og nevrovitenskap. «Det er nå klart at vi ikke lagrer fotografier av våre tidligere erfaringer, men holder fast på meningen, fornemmelsen og følelsene disse erfaringene brakte oss» (Schacter, 1996, side 5, min oversettelse og utheving). Resultatet av dette er at eksperimentell hukommelsesforskning i dag har bidratt vesentlig til grunnlaget for psykoterapeutisk praksis, noe jeg skrev om i Tidsskriftet i 2005.

Et annet eksempel på den nye gledelige utviklingen i forholdet mellom klinisk dybdepsykologi og eksperimentalpsykologi er det nye tidsskriftet Neuropsychoanalysis, der mange av de mest fremstående innenfor eksperimentalpsykologi og kognitiv/ affektiv nevrovitenskap er å finne i editorial board, blant mange andre Schacter og Damasio.

Jeg deler fullt ut Ekelands syn, at vi trenger en kritisk psykologi, en kontinuerlig anstrengelse for å se oss utenfra, og en jevn puls av selvrefleksjon. Men jeg ser også betydelige lyspunkter.

j-sle@online.no

Fokus på forskning: Psykologforeningens hovedsatsningsområde 2013–2016

Joar Øveraas Halvorsen

Psykologisk institutt, NTNU og St. Olavs Hospital

Sverre Urnes Johnson

Angstavdelingen, Modum Bad

Alexander Olsen

Det medisinske fakultet, NTNU og St. Olavs Hospital

Roger Hagen

Psykologisk institutt, NTNU

Psykologforeningen må bli en aktiv forskningspolitisk aktør både for å oppfylle sitt eget prinsipprogram og for å bidra til bedre psykiske helsetjenester. Derfor bør forskning være hovedsatningsområde i neste landsmøteperiode.

Fokus på forskning: Psykologforeningens hovedsatsningsområde 2013–2016

Psykologforeningen må bli en aktiv forskningspolitisk aktør både for å oppfylle sitt eget prinsipprogram og for å bidra til bedre psykiske helsetjenester. Derfor bør forskning være hovedsatningsområde i neste landsmøteperiode.

2012-09-904-01-b.jpg

MANGLER: Psykologisk og helsefaglig forskning bidrar til bedre psykiske helsetjenester. Men vår kunnskap om psykiske lidelser og psykologisk behandling er svært mangelfull. Det er derfor på høy tid at Psykologforeningen gjør forskning til et hovedsatningsområde, skriver Halvorsen et al.

Illustrasjon: YAY Micro

DEBATT : PSYKOLOGFORENINGENS HOVEDSATNINGSOMRÅDE

Høsten 2013 skal Landsmøtet velge nytt hovedsatsningsområde for Psykologforeningen, etter to perioder med suksessfull satsning på psykologisk lavterskeltilbud.

Kunnskap og kvalitet

Den viktigste grunnen til å drive psykologisk og helsefaglig forskning er å bedre kunnskapsstatus og slik bidra til bedre psykiske helsetjenester. Vår kunnskap om psykiske lidelser og psykologisk behandling er i de fleste henseender mangelfull. Dette gjør at kvaliteten på psykiske helsetjenester, enten det er snakk om diagnostiske metoder eller behandling, ikke er tilfredsstillende. Et par eksempler illustrerer problemet: Kun hver tredje pasient som mottar adekvat psykologisk behandling for depresjon, opplever symptombedring som følge av behandlingen (Andrews, Issakidis, Sanderson, Corry & Lapsley, 2004), og av de som responderer på behandlingen, vil mer enn halvparten ha tilbakefall før det har gått to år etter avsluttet behandling (Vittengl, Clark, Dunn & Jarrett, 2007).

En metaanalyse fant dessuten at effekten av psykologisk behandling for depresjon trolig er betydelig overestimert (Cuijpers, van Straten, Bohlmeijer, Hollon & Andersson, 2010). Det betyr at behandlingseffekbehandlingseffekten potensielt er enda dårligere enn det de nevnte tallene viser. Ser vi på tvangslidelser, finner vi at kun hver fjerde pasient blir symptomfri etter optimal psykologisk behandling (Fisher & Wells, 2005). Og ser vi på PTSD, vet vi rett og slett ikke om de fleste psykologiske behandlingstilnærminger har effekt, da forskningen som faktisk finnes, er metodisk dårlig behandlingsforskning (Institute of Medicine, 2008). Legg til at vi har begrenset kunnskap om under hvilke omstendigheter og for hvem psykologisk behandling har god effekt (Kraemer, Frank & Kupfer, 2006), og vi må erkjenne at vi ikke har god nok kunnskap om hvordan og hvorfor psykologisk behandling virker (Kazdin, 2007).

Forskningskompetansen i sekretariatet generelt og fagpolitisk avdeling spesielt, må styrkes

Forskningspolitikk

For å bidra til bedret kunnskapsstatus og økt kvalitet på psykiske helsetjenester, men også for å oppfylle paragraf 5 i foreningens eget prinsipprogram, må Psykologforeningen bli en mer sentral og aktiv forskningspolitisk aktør enn tilfellet er i dag. Psykologforeningen har i samarbeid med universitetene allerede oppnådd en god del, ikke minst gjennom opprettelsen av dobbeltkompetanseprosjektet. Men det er fortsatt mye ugjort, og foreningens manglende innsats i forhold til forskning illustreres ved at foreningen hverken har en gjeldende forskningsstrategi eller et forskningspolitisk bakgrunnsdokument. Det er på tide at forskning blir en reell del av Psykologforeningens overordnete strategi, og tiden er mer enn moden for at foreningen utarbeider et grundig og omfattende forskningspolitisk dokument som kan anvendes som styringsverktøy for foreningens fremtidige forskningspolitiske arbeid. Og en god start er å velge «Fokus på forskning » som hovedsatningsområde i neste Landsmøteperiode.

Forskningspolitisk Strategi

Vi skal være forsiktige med å foregripe sentrale punkter i en eventuell forskningspolitisk strategi, men noen momenter fra Legeforeningens forskningspolitiske dokumenter og Norsk Forskningsråds fagevaluering fra 2011 virker viktige:

  • Økt fokus på å rekruttere klinikere til forskning. Flere klinikere må fullføre doktorgradsutdanning på kortere tid for at kliniske forskere skal få lengre forskerkarrierer.
  • F or å rekruttere psykologer til forskning må man gjøre det attraktivt for psykologer å drive forskning. Da må lønnen til psykologer i forskerstillinger kunne konkurrere med ordinære psykologstillinger.
  • F orskningskompetanse bør gi fortrinn ved ansettelse og avlønning i faglige lederstillinger. I psykologfaglige lederstillinger ved universitetssykehusene bør det være krav om doktorgradskompetanse.
  • D et er behov for bedre finansiering av psykologisk forskning, spesielt klinisk psykologisk forskning.
  • F orskningskompetansen i sekretariatet generelt og fagpolitisk avdeling spesielt, må styrkes ved at man for eksempel prioriterer personer med doktorgradskompetanse ved fremtidige ansettelser.

Økt interesse for og satsning på forskning vil komme hele profesjonen til gode: Legitimiteten og troverdigheten til psykologer og psykologisk fagkunnskap avhenger av at vi kan dokumentere at den jobben vi gjør, faktisk har den effekten vi påberoper oss. Det overordnede forskningspolitiske målet bør være å bidra til utvikling av bedre kunnskap om psykisk helse, slik at vi kan fremme den psykiske helsen i befolkningen. Det er på tide at dette reflekteres i en klar og mer tydelig satsning på forskning fra Psykologforeningen sin side enn tilfellet er i dag.

joar.halvorsen@svt.ntnu.no

Litteratur

Andrews, G., Issakidis, C., Sanderson, K., Corry, J. & Lapsley, H. (2004).

Utilising survey data to inform public policy: Comparison of the cost-effectiveness of treatment of ten mental disorders. The British Journal of Psychiatry, 184(6), 526–533. doi: 10.1192/ bjp.184.6.526

Cuijpers, P., van Straten, A., Bohlmeijer, E., Hollon, S. D. & Andersson, G. (2010).

The effects of psychotherapy for adult depression are overestimated: A meta-analysis of study quality and effect size. Psychological Medicine: A Journal of Research in Psychiatry and the Allied Sciences, 40(2), 211–223. doi: 10.1017/s0033291709006114

Fisher, P. L., & Wells, A. (2005). How effective are cognitive and behavioral treatments for obsessive-compulsive disorder? A clinical significance analysis.

Behaviour Research and Therapy, 43(12), 1543–1558. doi: 10.1016/j.brat.2004.11.007

Institute of Medicine. (2008). Treatment of posttraumatic stress disorder: An assessment of the evidence. Washington, D.C.: The National Academies Press.

Kazdin, A. E. (2007). Mediators and mechanisms of change in psychotherapy research.

Annual Review of Clinical Psychology, 3, 1–27. doi: 10.1146/annurev.clinpsy.3.022806.091432 Kraemer, H. C., Frank, E. & Kupfer, D. J. (2006). Moderators of Treatment Outcomes.

JAMA: The Journal of the American Medical Association, 296(10), 1286–1289. doi: 10.1001/ jama.296.10.1286

Vittengl, J. R., Clark, L. A., Dunn, T. W. & Jarrett, R. B. (2007). Reducing relapse and recurrence in unipolar depression: A comparative meta-analysis of cognitive-behavioral therapy’s effects.

Journal of Consulting and Clinical Psychology, 75(3), 475–488. doi: 10.1037/0022-006x.75.3.475

Selvstereotypier og selvoppfyllende profetier om aldring og alderdom

Linn-Heidi Lunde

Førsteamanuensis i klinisk aldringspsykologi, Universitetet i Bergen /psykologspesialist, Haukeland universitetssykehus

Mens det er uakseptabelt å gi uttrykk for rasisme, homofobi og kjønnsdiskriminering, er det helt legitimt å uttrykke negative holdninger om aldring.

Selvstereotypier og selvoppfyllende profetier om aldring og alderdom

Mens det er uakseptabelt å gi uttrykk for rasisme, homofobi og kjønnsdiskriminering, er det helt legitimt å uttrykke negative holdninger om aldring.

2012-09-906-01-b.jpg

TIL DET BEDRE: Langtidsstudien viste snarere at man med økt alder ble mer harmonisk og veltilpasset, viste større toleranse og fikk økt kontaktevne. Disse funnene står i skarp kontrast til myten om eldre som lite fleksible og tilstivnet i gamle vaner og bestemte mønstre, mener Linn-Heidi Lunde.

Foto: YAY Micro

DEBATT : MYTER OM ALDRING

Ivar A. Bjørgens skråblikk om myter, stereotypier og aldring i juniutgaven av Tidsskriftet var betimelig, skriver Linn- Heidi Lunde. For negative stereotypier om alderdom kan bli selvoppfyllende profetier.

Som klinisk psykolog og forsker med lang erfaring fra arbeid med eldre har jeg lenge vært opptatt av hvordan stereotype oppfatninger og holdninger til aldring og alderdom påvirker vårt forhold til de eldre menneskene vi møter. Slike forestillinger påvirker ikke bare vårt forhold til andre, men også vårt forhold til vår egen aldring. Professor Ivar A. Bjørgens personlige betraktninger om hukommelse og aldring i juniutgaven av Tidsskriftet fortjener støtte. For det er betimelig at noen endelig tar opp et så viktig tema som myter og stereotypier om aldring og alderdom.

Negative selv-stereotypier kan føre til dårligere hukommelse, mer skjelving på hendene, balansesvikt og dårligere hørsel og syn

Akseptert diskriminering

Mens det i dag er sosialt uakseptabelt å uttrykke rasistiske, homofobe og kjønnsdiskriminerende holdninger, er det akseptert å komme med negative og nedvurderende utsagn når det gjelder eldre. Slike ytringer kan få form av fleip om en persons antatt svekkede hukommelse ved økende alder, og bursdagskort og festtaler ved runde dager fra 40 år og oppover er full av slike hentydninger. Eller det er middelaldrende i sosiale lag som kommer med lignende nedvurderende og selvbegrensende ytringer om egen stigende alder og antatt alderssvekkelse på flere ulike områder. Selv personer med stor innsikt og mye kunnskap kan gi uttrykk for holdninger til egen (og andres) aldring som er foreldete og hører hjemme i en annen tid. Det er derfor blitt hevdet at alderisme – definert som myter, misoppfatninger, fordommer og negative holdninger til eldre – er langt vanskeligere å angripe og håndtere enn både rasisme og kjønnsdiskriminering

Kunnskap som utfordrer

I motsetning til slike myter har vi i lang tid visst at de aldersrelaterte endringene som skjer i kognitive funksjoner som hukommelse, har liten betydning i dagliglivet hos friske personer før man er i 70-årene. Dessuten er hukommelsesfunksjonen både sammensatt og påvirket av langt flere faktorer enn alder. I denne sammenhengen er det ikke minst viktig å trekke fra at hukommelsen er påvirket av egne forventninger, og at den som så mye annet kan trenes – også i eldre år.

Det er også vanlig med negative stereotypier knyttet til personlighet og aldring, som at eldre er rigide, og ikke vil omstille seg eller prøve nye ting. Med jevne mellomrom blir slike myter bekreftet i medier. Senest i sommer så jeg en reprise av NRKs underholdningsprogram Lyngbø og Hærlands Big Bang. Temaet var om familie og vennskap. Med forundring hører jeg den vanligvis kunnskapsrike og innsiktsfulle Dag Hessen i ekspertpanelet uttale at eldre er mindre fleksible og mer fastlåste enn yngre, og at de derfor vil ha problemer med å finne nye venner. Dette ble ikke fulgt opp med spørsmål fra programlederne så vidt jeg husker, og panelet kan ikke ha lest Sol Seim, en av pionerene i norsk psykologi, som forsket på intelligens og personlighet gjennom livsløpet. Hun fulgte et utvalg personer fra de var 13 år i 1939 og møtte dem igjen flere ganger i løpet av deres livsløp. Senere ble deltakerne fulgt opp av andre forskere, helt frem til de var oppe i 70-årene. Resultatene fra denne langtidsstudien viser oss snarere at flertallet av deltakerne endret seg i positiv retning med økt alder, ved at de ble mer harmoniske og veltilpassede. De hengte seg mindre opp i detaljer, fikk økt kontaktevne og større toleranse for andre. Disse resultatene står i skarp kontrast til myten om eldre som lite fleksible og tilstivnet i gamle vaner og bestemte mønstre.

Selvoppfyllende

I dag vet vi at negative stereotypier og selvstereotypier har betydning for helse og livskvalitet i eldre år. De amerikanske psykologene Becca Levy og Ellen Langer og deres medarbeidere har i sin forskning vist at eldre som ser negativt på egen aldring, harstørre risiko for å bli rammet av sykdom og for tidlig død, enn de som har et mer positivt syn og som føler seg yngre. Selv-stereotypier som fungerer som selvoppfyllende profetier, kan dermed få store konsekvenser for helse og funksjon. Slike negative selv-stereotypier kan blant annet føre til dårligere hukommelse, mer skjelving på hendene, balansesvikt og dårligere hørsel og syn. I verste fall kan konsekvensene bli svekket livsvilje og et kortere livsløp. En optimistisk innstilling til alderdommen på sin side, påvirker helse, funksjon og livslengde i positiv retning. Ikke overraskende kanskje, men i hvor stor grad tar vi innover oss denne kunnskapen?

Slik jeg ser det, har vi alle et ansvar for å utfordre slike utbredte negative stereotypier om aldring, enten det er å bli oss mer bevisste våre egne oppfatninger og forsøke å endre disse, eller det betyr å utfordre andres forsøk på å begrense noens livsutfoldelse på grunnlag av kronologisk alder. Og som psykologer i møte med pasienter også i andre del av livsløpet har vi selvsagt et ekstra stort ansvar når det gjelder å utfordre fastlåste myter og stereotypier.

linn-heidi. Lunde@psykp.uib.no

Psykisk syke fortjener en fastpsykolog

Serine Jonassen

2. nestleder Unge Høyre

Psykiske lidelser er sykdommer som må behandles, på samme måte som når du må sy igjen et åpent sår eller gipse en brukket legg.

Psykisk syke fortjener en fastpsykolog

Psykiske lidelser er sykdommer som må behandles, på samme måte som når du må sy igjen et åpent sår eller gipse en brukket legg.

2012-09-908-01-b.jpg

FORESLÅR PSYKOLOGER: Partileder Erna Solberg (H) på talerstolen under partiets landsmøte i mai. På Unge Høyres landsmøte i juni foreslo hun en ordning med fastpsykologer

Foto: Høyre

DEBATT: FASTPSYKOLOG

Partileder Erna Solberg (H) mener at for mange må vente på samtaleterapi. Partiet vil gjøre det enklere for unge å få time hos psykolog, og foreslår en ordning med «fastpsykolog». Arnstein Mykletun ved Nasjonalt folkehelseinstitutt kommenterte i augustutgaven utspillet om fastpsykolog, i spalten Psykologi og samfunn. Hva mener sentrale ungdomspolitikere? På de følgende sidene kommenterer Serine Jonassen (Unge Høyre), Lina Bringsli (KrFU), Karine Skaret (FpU) og Eskil Pedersen (AUF).

Som et helhetlig forslag for å forbedre fastlegeordningen har Høyre foreslått å få flere psykologer på allmennlegekontorene. Det forslaget støtter Unge Høyre, først og fremst fordi psykiske lidelser må tas på alvor.

Med den rødgrønne regjeringen ser vi ofte at de psykiske problemene blir nedprioritert

Det finnes fortsatt mange av det slaget som mener at de med psykiske lidelser er pingler, at det går over, og at legene ikke burde bruke tiden sin på folk med helt frisk kropp. De tar grundig feil. Vi må innse at psykiske lidelser er en sykdom som må behandles, på samme måte som når du må sy igjen et åpent sår eller gipse en brukket legg. Det nytter ikke alltid å si til en anorektiker at han må spise, eller gi en deprimert kvinne en pille. Psykisk syke fortjener et fullverdig behandlingstilbud.

Nedprioritert

Med den rødgrønne regjeringen ser vi ofte at de psykiske problemene blir nedprioritert. Det haster mer å gi medisin til en med lungebetennelse enn at legen setter seg ned for å prate med en pasient som har det vanskelig. Både fastleger, spesialister og psykologer har ofte sprengt kapasitet og lange ventelister. For de med psykiske problemer kan det gå mange måneder før behandling, og skaden av å vente kan bli stor. En fastpsykolog vil kunne lette arbeidsmengden til fastlegen, og sørge for at de med psykiske problemer får hjelp når de trenger det, og ikke fire måneder senere.

Minst like viktig som å sikre at alle får hjelp, er det å sikre kvalitet i behandlingen. 2 av 3 allmennleger oppgir at de kan for lite om psykiske lidelser. Det er et problem for legene, for samfunnet, og først og fremst for pasientene. Når den psykiske helsen er dårlig, kan det gå ut over mange av kroppens funksjoner. Pasientene må kunne stole på at legen finner roten til problemet, og evner å løse det. For å behandle psykiske lidelser må vi sørge for at de får god og riktig behandling, og kompetanse på legesenteret, det kan fastpsykologer bidra til.

Nye løsninger

Problemer med den psykiske helsen er den vanligste årsaken til at unge og voksne besøker legen. Det betyr at vi må gjøre noen grep i forhold til hvordan vi behandler, prioriterer og snakker om psykiske lidelser i Norge. Før var det kun de med tunge psykiske problemer som ble innlagt, man tok tak i. Nå ser vi at stadig flere lider av depresjoner, spiseforstyrrelser og lettere psykose. Vi må tørre å satse og å prøve nye løsninger for å sørge for bedre helse.

Å øke livskvaliteten handler ikke bare om å behandle kreft, eller få folk til å spise grønnsaker og hoppe tau en gang om dagen, det handler også om å være psykisk til stede og å føle seg bra. Det handler om å klare seg selv og å vite at dersom du kommer på legekontoret, kan du få god og riktig hjelp uansett hvilken sykdom du har.

Unge Høyre vil ikke ha en fastpsykolog fordi alle er psykisk syke, men fordi alle psykisk syke fortjener en psykolog. Det kan føre til kortere behandlingstid, økt kvalitet og lavere terskel for å be om hjelp. En god helse er avgjørende for et godt liv, uansett om man har vondt i kroppen eller i sitt eget hode.

serine@ungehoyre.no

De rødgrønne har glemt psykisk helse

Karine Skaret

Sentralstyrevara FpU Psykologstudent UiO

Regjeringen svikter. Fastpsykolog er en god løsning, men kall det folkepsykolog.

De rødgrønne har glemt psykisk helse

Regjeringen svikter. Fastpsykolog er en god løsning, men kall det folkepsykolog.

2012-09-909-01-b.jpg

TRUET: Våren 2011 fortalte vi om den gode behandlingen ved Reinsvoll psykiatriske sykehus, der de praktiserer hesteassistert terapi og har kommet langt i å avskaffe bruken av tvangsmidler. I sommer kom det frem at det skal kuttes 157 millioner kroner i psykiatrien ved Sykehuset Innlandet alene, skriver Karine Skaret (FpU). Det kan bety nedlagte avdelinger og lengre behandlingskøer ved Reinsvoll.

Foto: Nils Henrik Huset

DEBATT: FASTPSYKOLOG

I juni tok Erna Solberg til orde for et prøveprosjekt med fastpsykologer. FrP mener at dette er et interessant forslag. Det er flott at Solberg setter psykisk helse på dagsordenen, for det virker som om regjeringen har glemt at dette er et viktig område. Antallet unge uføre øker raskt i Norge, og det er alarmerende å se at psykiske lidelser er den hyppigst forekommende diagnosegruppen blant unge. Dette gjør meg, som fremtidig psykolog, bekymret for utviklingen i samfunnet.

Antallet unge uføre øker raskt i Norge, og det er alarmerende å se at psykiske lidelser er den hyppigst forekommende diagnosegruppen blant unge

Kutt

I sommer kom det frem at det skal kuttes 157 millioner kroner i psykiatrien ved Sykehuset Innlandet alene. Dette til tross for at det allerede er et halvt års ventetid på behandling. Både ansatte og pasienter frykter at liv kan gå tapt, som en følge av disse kuttene. FrP fremmet, blant annet i forbindelse med Samhandlingsreformen, forslag om en ny opptrappingsplan for psykisk helse, men dette ble nedstemt på Stortinget. For meg virker det som om regjeringen ikke er klar over hvor mange som venter på behandling i det norske helsevesenet.

Omlegging

Når vi vet at det er så viktig med tidlig hjelp for mange psykiske lidelser, må vi få gjort noe slik at de som trenger det, får hjelp raskt. I dag, med Arbeiderpartiets og de rødgrønnes politikk, er det kun de rike og ressurssterke som har mulighet til å kjøpe seg ut av helsekøene. Med en fastpsykologordning slik Høyre skisserer, vil pasientene selv ha mulighet til å velge psykolog uavhengig av om den er privatpraktiserende eller tilknyttet det offentlige. Det er viktig for FrP å presisere at en slik ordning ikke kan innebære at alle skal ha en fast psykolog, men at alle skal ha mulighet til å få hjelp når de trenger det, uavhengig av størrelsen på lommeboken.

Det er klart at en omlegging av finansieringsmodellen for psykologtjenester koster penger, men i det lange løp vil samfunnet tjene på dette. Ved at folk står i helsekø og mottar stønader, er de en utgift for samfunnet. Dersom man får hjelp når man trenger det, kan man kanskje fortsette å jobbe, eller komme fortere ut i arbeidslivet igjen og bli en ressurs i samfunnet.

Folkepsykolog

Det er jo ikke slik at alle kommer til å ha behov for å gå til en psykolog i løpet av livet. Det er derfor mulig at begrepet fastpsykolog ikke er så heldig, fordi det kan gi inntrykk av at alle burde gå til en psykolog. Kanskje man heller burde kalle ordningen folkepsykologen – psykologen som er der for deg. Dette er helt i tråd med intensjonen i forslaget om at det skal bli lettere å komme seg til psykolog dersom man trenger det.

Det blir mange spennende utfordringer for meg som psykologstudent fremover. Jeg håper på et regjeringsskifte ved neste valg, slik at vi som er fremtidens psykologer, kan gå en lysere fremtid i møte. En fremtid der vi kan hjelpe folk tidligere, uavhengig av personlig økonomi, slik at de får et rikt og meningsfylt liv.

karine@fpu.no

Livsviktig med endring

Lina Bringsli

Ungdomspolitiker i KrF

Vi aksepterer at flere og flere blir satt utenfor arbeidslivet, uten å stille kritiske spørsmål om hvorfor, og hvordan vi kan forhindre det.

Livsviktig med endring

Vi aksepterer at flere og flere blir satt utenfor arbeidslivet, uten å stille kritiske spørsmål om hvorfor, og hvordan vi kan forhindre det.

DEBATT: FASTPSYKOLOG

Etter at Samhandlingsreformen trådte i kraft i januar i år, skal alle kommuner gi tilbud om psykolog. Likevel opplever mange at tilgangen er svært begrenset. Spesielt ungdom rammes av dette, og risikerer å havne utenfor arbeid hele livet hvis de ikke får hjelp når det er kritisk. Som ungdom, medmenneske og kristendemokrat ønsker jeg en høyere standard for ungdom i Norge.

Psykologer vegg i vegg med fastlegene vil gjøre tilgangen til psykolog lettere

Luftslott

Norge har ni ganger blitt kåret av FN som verdens beste land å bo i, men likevel går over 4600 unge på trygd. Det har vært en økning på 47 prosent de siste seks årene i aldersgruppen 20–24 år. Vi aksepterer at flere og flere blir satt utenfor arbeidslivet, uten å stille kritiske spørsmål til hvorfor, og hvordan vi kan forhindre det.

Selv opplevde jeg å være sykemeldt i flere måneder i forbindelse med svangerskap. Da fikk jeg en slags forståelse, et lite innblikk, i livet til de mange som må stå utenfor arbeidslivet. Det er en alvorlig situasjon som det er vanskelig å forstå. Arbeidslivet er inkluderende på så mange måter, å ikke få ta del i det kan gjøre hvem som helst trist og deprimert.

Problemet er at vi (samfunnet) gir disse ungdommene trygd, og føler oss «snille nok». Men det er ikke nok. Hvis vi tror det, gjør vi oss selv og hele samfunnet en bjørnetjeneste. Ingen blir friskere av ikke å jobbe, det kreves behandling. Har man en psykisk lidelse som ikke har blitt «for alvorlig», kan den behandles med få timer hos en psykolog. Det er dessverre få ungdommer i faresonen som får tilbud om slik kort behandling.

Ny i systemet

Mange unge opplever helsesystemet i Norge som veldig forvirrende og komplisert. Henvisninger er forvirrende, tilgjengeligheten er dårlig, og det er ikke alltid enkelt å finne fram i systemet når man er syk. Vi kan ikke akseptere et system som gjør deg sykere av å bli sendt hit og dit, eller et system som ikke sørger for den hjelpen man har behov for. Psykologer vegg i vegg med fastlegene vil gjøre tilgangen til psykolog lettere.

Psykiske barrierer

Det er for mange som sliter med psykiske vansker. Kunnskapen om dette er lav, og det trengs mer informasjon om ulike psykiske sykdommer og muligheten for behandling. Det er vanskelig å forklare hva man trenger hjelp til, når man ikke vet hva som feiler en selv. Det er også derfor mange unngår å fortelle fastlegen sin om det de sliter med. Man burde enkelt kunne henvende seg til en psykolog uten henvisning fra fastlege.

Skolehelsetjenesten

Mange unge sliter med psykiske problemer, men de får ikke hjelp til å løse problemene når de fortsatt bare er små, slik som kjærlighetssorg eller mobbing på skolen. Vi lever i en tid da popularitet måles i antall venner på facebook. Skolehelsetjenesten bør forbedres med både lege og psykolog, i tillegg til helsesøster. Det er viktig med informasjon og forebygging tidlig; dette viser all forskning, men likevel prioriteres det ikke. Vi bør investere i lavterskeltilbud hvor ungdom fanges opp før problemene blir alvorlige.

Vi må ta vare på ungdommene, det betyr å hjelpe alle de som trenger det. Psykiske lidelser har økt dramatisk i de siste årene, da må hjelpeapparatet øke tilsvarende.

lina.bringsli@gmail.com

Er fastpsykolog svaret?

Eskil Pedersen

Leder, AUF

Fastpsykologordning er et godt initiativ, men det er en del utfordringer med forslaget.

Er fastpsykolog svaret?

Fastpsykologordning er et godt initiativ, men det er en del utfordringer med forslaget.

2012-09-911-01-b.jpg

USIKKER: AUF-leder Eskil Pedersen har ikke bestemt seg for om han vil støtte Høyre-leder Erna Solbergs forslag om en ordning med fastpsykolog.

Foto: AUF

DEBATT: FASTPSYKOLOG

I sommer har Høyre startet en debatt om etableringen av en fastpsykologordning etter fastlegemodellen. Dagens modell er vellykket, og alle har rett til en fastlege som kan følge opp hver enkelt. Er du ikke fornøyd med fastlegen, kan du lett få bytte. Fastlegen behandler enkle plager, skriver ut medisiner og videresender deg til spesialister om nødvendig.

En fastpsykologordning kan skape en form for sykeliggjøring av normale livsepoker

I utgangspunktet virker dette overførbart til en psykologordning. For mange venter i kø for å få hjelp av en terapeut. Lange køer bidrar til å forverre situasjonen til de som allerede sliter, med de negative følger det kan få for enkeltmennesket og samfunnet. Vi har en lang vei å gå før vi kan si at vi har et tilfredsstillende tilbud innenfor psykiatrien i Norge. Vi har også mange tabuer å få bukt med. Vi trenger mer åpenhet om psykisk helse, og behovet for å anerkjenne hjelpen vi mennesker kan få av det psykiske helsevernet. Fastpsykologordning er et godt initiativ, men det er en del utfordringer med forslaget.

Utfordringene

Det er psykologmangel i Norge, noe som er én grunn til at mange står i kø. Erna Solberg uttaler i Aftenposten 25. juni i år: «i dag er det mange psykologer som ikke arbeider med pasientbehandling, som kan hentes til disse jobbene». Uten å ha sett noen statistikk over antallet psykologer som arbeider utenfor pasientbehandling, er jeg usikker på om det er så enkelt som Erna Solberg beskriver det. I tillegg til at det må finnes nok psykologer, må disse psykologene ønske å arbeide med pasientbehandling i stedet for det de nå gjør. Psykologer jobber innenfor mange områder, og ikke alle vil bli terapeuter.

En annen utfordring er at en fastpsykologordning kan skape en form for sykeliggjøring av normale livsepoker. Sorg og samlivsbrudd er eksempler på hendelser i et liv som ikke alle behøver hjelp fra psykolog for å takle. Det er ikke et mål at alle besøker psykolog.

Samtidig er de nevnte eksemplene tunge hendelser i menneskers liv som kan være vanskelige å bære uten samtalepartnere. En fastpsykologordning vil senke terskelen for å søke hjelp, og kan gjøre at slike vanlige, men tunge hendelser i livet ikke utvikler seg til tyngre lidelser.

Fastpsykologordningen kan virke som en særlig støtte for dem som ikke har det samme nettverket rundt seg, og som gjennom ordningen får et nytt naturlig sted å henvende seg for hjelp. Sånn sett er det en ordning som vil kunne komme de svakere stilte i samfunnet særlig til gode.

Men det må tas i betraktning at fastpsykologer vil være mye i kontakt med «hverdagsproblemer», og dette fører til problemstillinger knyttet til prioritering. Det er uheldig om spesialiserte psykologer bruker tid på vanlige samtaler når de burde brukt tiden på behandling av pasienter med reelle psykiske lidelser.

Fastpsykologordningen kan også gå på bekostning av det faglige. I dag blir pasienter henvist fra fastlege til psykolog, og da ofte til psykologer som er spesialisert innenfor feltet der pasienten trenger hjelp. Om psykologer må arbeide med flere felt, kan dette gå på bekostning av det faglige nivået.

Forebygge

AUF har ennå ikke noe politisk vedtak om fastpsykologordning, men det er et spennende forslag som vi vil vurdere nærmere. Det kan være et godt tiltak for å få ned køene, men samtidig må det huskes at forebygging er viktigst. Da kan køene kuttes, fordi færre blir syke, i stedet for å behandle flere.

Til å begynne med må vi være oppmerksomme på tidlige psykiske lidelser, øke satsning på skolehelsetjeneste, styrke samarbeidet mellom PPT, BUP og skolen, og få mer kunnskap om psykisk helse i barnevernet for å forebygge. AUF ønsker en klar ventelistegaranti for barn og unge som trenger hjelp, og at regionsykehusene skal ha barne- og ungdomspsykiatrisentre.

auf@auf.no

Heartfulness

Kristin S. Vikjord

Psykolog ved Salten DPS, Poliklinisk Rusteam

Kan hende er det kjoerlighetens mange nyanser som gjør mindfulness så allmenngyldig. Vi må diskutere hvordan mindfulness kan kombineres med mer tradisjonell psykologisk intervensjon

Heartfulness

Kan hende er det kjoerlighetens mange nyanser som gjør mindfulness så allmenngyldig. Vi må diskutere hvordan mindfulness kan kombineres med mer tradisjonell psykologisk intervensjon

2012-09-912-01-b.jpg

DEBATT : MINDFULNESS

I maiutgaven kritiserte Gunilla Nilson og Thomas Silfving den utbredte bruken av mindfulness som universalmetode mot alle typer problemer. De ble imøtegått av Binder og Gjelsvik i juniutgaven og av Lindberg og Dyrdal i juli. I august svarte Nilson og Silfving at sammenblandingen av psykologi, meditasjon og religion medfører en utvanning av spesifikk psykologisk kunnskap.

Nilson og Silfving stiller spørsmål om mindfulness vanner ut vår profesjon. Et poeng i denne debatten må vel voere å diskutere hvordan mindfulness kan benyttes sammen med mer tradisjonell psykologisk intervensjon, og faktisk brukes av psykologer. Det er jo åpenbart at mindfulness og andre meditative praksiser som benyttes i psykologisk behandling i Vesten i dag, preges av samtiden og av konteksten, og at dens konnotasjon får et annet innhold enn østlige lands religion og buddhismens mål om nirvana.

Øvelser hentet fra mindfulness-tenkningen gir mulighet til å trene på omsorg for seg selv

Kan hende er det kjoerlighetens mange nyanser; omsorg, varme, medmenneskelighet, omtanke og ømhet som gjør mindfulness så allmenngyldig. Vi må alle forholde oss til endring gjennom hele livet, hver eneste dag. I tillegg grubler vi over hvem vi er, til enhver tid. Som klinikere møter vi mennesker som har vanskelig for å forholde seg til hvem de er, og til å voere den de er, hele tiden. Øvelser hentet fra mindfulness-tenkningengir mulighet til å trene på omsorg for seg selv.

Kontakt

Mindfulness handler om å øve på å lytte til alle delene av seg selv, som en kontinuerlig prosess av å voere i kontakt med det som rører seg innvendig og utvendig, som en elv der tilgjengeligheten til det som er på bunnen beveger seg mellom det klare og det uklare vannet. Mindmulness omhandler informasjon om opplevelsen i nuet, og er sensitivitet til pågående psykologiske prosesser, i følge Allen og Fonagy. Det kan voere utfordrende å skulle kjenne på det som rører seg, eksponerende i mange tilfeller, men i en klok veiledet prosess kan det ufarliggjøres.

I behandling brukes Mindfuness som en del av og sammen med tradisjonelle intervensjoner. Det gir rom for både introsepsjon og introspeksjon, og nuet brukes som referansepunkt med hensyn til å kunne kjenne etter hva som rører seg. Å øve på å forholde seg til det er neste steg, og kvaliteter som ømhet, omtanke og omsorg er sentrale. For å kunne bruke og tilrettelegge mindfulness funksjonelt for den enkelte pasienten, for eksempel å vurdere om øvelsene vil ha angstregulerende eller eksponerende effekt, er det fordelaktig å kunne noe om psykopatologi og symptomutrykk.

Minding the rest

I terapi avdekkes det indre landskapet gjennom å lytte til narrativene, ordene i seg selv og det som ligger imellom, og større forståelse av eget sinn og handlinger er et mål. Østlig psykologi søker i hovedsak å transcendere sinnets loerte betingelser, og mindfulness, slik det brukes i behandling, blir liggende et sted imellom. Både mentalisering og mindfulness handler om å stoppe opp, å sjekke innad hva som er tingenes tilstand. Mindfulness er kultiveringen av en ikke-dømmende og omsorgsfull holdning, og i en overført betydning en øvelse i å forløse seg fra innloerte betingede sannheter om seg selv og omverdenen. Det er en prosess i å få vite noe mer om hvem man selv er. Og det blir mer enn utforskningen av hvem man er der og da, men en bredere utforskning av alle sider av hvem man er også.

Å tåle følelsenes bevegelser

Nilson og Silfving tolker mindfulness som «töm dig själ på kritisk tänkande», mens tilfellet oftere er at pasientene opplever å eksponeres for følelser og tanker de egentlig forsøker å ikke voere i kontakt med. Å skulle kjenne på uro, sinne, ensomhet og skam er skummelt, og mindfulness kan ha affektregulerende nytte fordi man øver seg på å forholde seg til også de utfordrende følelsene og tankene, eller hvordan de utfolder seg i kroppens fornemmelsesregister der og da. Aksepteringen handler ikke om blindt å akseptere tingenes tilstand. Den handler om en innsikt, kontinuerlig eller vedvarende, om at alt endrer seg. For eksempel at tankene kommer og går, at følelser og sinnsstemninger kommer og går, at kroppslige fornemmelser også er forgjengelige. At når man kjenner følelser som tristhet eller sinne, så er det greit. Det å øve seg på å akseptere egne følelsesbevegelser er noe helt annet enn å nøytralisere dem. Man øver seg rett og slett på å tåle egne følelser.

Innsikten nyanserer utsikten

Effektene av mindfulness og en omsorgsfull holdning beveger seg fra det å få kontakt og innsikt i seg selv, til å få og opprettholde en nyansert og innsiktsfull kontakt med andre. For der man stopper opp og revurderer sine automatiske reaksjoner, gis det rom for handlingsmessige muligheter, og slik påvirker mindfulness også relasjonelle ferdigheter. Den økte forståelsen av seg selv og det å kunne gjennkjenne sine emosjonelle, atferdsmessige og tankemessige mønstre kan hjelpe en til å perspektivere opplevelser og erfaringer. Det har nytteverdi som kan overføres til hvordan man forholder seg til de endringene man møter på sin vei, og hvordan man forholder seg til omverdenen. Det at man viser seg selv og sine egne reaksjoner ømhet, kan øke forståelsen og muligheten for å romme dem. Og det å vise medmenneskelighet og varme til omgivelsene kan gi bedre trivsel og trygghet.

Mindfulness inviterer oss til å kultivere ferdigheter som både kan styrke følelsen av egenomsorg og medmenneskelighet. Og er det noe som kan støtte den terapeutiske prosessen og øke psykisk helse så må det vel nettopp voere det?

vikjordster@gmail.com

Debattert

Debattert

I flokk

– Psykologprofesjonen i Norge har tradisjonelt vært tett knyttet til statsapparatet, og de aller fleste psykologer er klinikere mer enn de er akademikere med ideer. Det gjør at kritisk psykologi ikke har fått fotfeste her i landet, og den norske psykologstanden i nyere tid aldri har utviklet noen videre kritisk funksjon.

Ole Jacob Madsen i Klassekampen, 31. juli

Kritisk psykologi er da en mangelvare i Norge, det er meget trist.

Finn Bjerke på Facebook-gruppen Psykologer, 5. august

Visste ikke at jeg savnet dette perspektivet så sterkt! Takk også til Tidsskriftet.

Ottar Hummelsund på Facebookgruppen Psykologer, 5. august

Psykologer er (…) en homogen gruppe med flinkiser fra klatrende middelklasse i dette landet, med all bagasje det innebærer. Deriblant den populære ideen om at pas. trenger de samme tingene vi trenger for å ha det bra.

Marius Presterud på Facebookgruppen Psykologer, 5. august

Jeg tror ikke alle nødvendigvis er så like i utgangspunktet, ikke alle er flinkiser fra middelklassen, men at vi utsettes for krefter som gjør oss likere enn hva vi er. Det er en streng dressur i standen, og vi er svakere enn vi liker å tro.

Dag Holte på Facebook-gruppen Psykologer, 5. august

Ubehageleg påminnelse om at vi faktisk er mindre spesielle enn mange likar å tru: Underlagt same reguleringsmekanismene som «resten av verden». Og så vi, da, som skulle vera skolert i å gjennomskue slikt …

Bjørg Mannes på Facebook-gruppen Psykologer, 5. August

Til toppen av artikkelen