Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

DebattKommentar

PDF-versjon av artikkel Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 146-151 Relaterte saker

Debatt og kommentar

«Psykologi» – tuller dere?

Tidsskriftet anno 2015 på glanset papir fremstår som et ukeblad hvor det akademiske innholdet er på vikende front.

«Psykologi» – tuller dere?

Tidsskriftet anno 2015 på glanset papir fremstår som et ukeblad hvor det akademiske innholdet er på vikende front.

2015-02-19-c.jpg

ANBEFALT: Psykolog Egil-Arne Skaun Knutsen skrev om Ylvis-videoen «Intolerant» i spalten «Anbefalt» i januar.

Postdoktor, spesialist i klinisk voksenpsykologi Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo & NORMENT KG Jebsen Senter for psykoseforskning, Oslo universitetssykehus

PSYKOLOGTIDSSKRIFTET

Selv etter å ha fulgt Tidsskrift for Norsk psykologforening i forvandlingen fra akademisk tidsskrift til dagens pludremagasin, trodde jeg at jeg så feil da jeg leste første utgave i år. Jeg spurte meg om det var 1. april og tid for narring, saumfarte redaktørens spalte for en mulig forklaring, og lurte på om jeg var dum som ikke skjønte et eller annet. Det siste er sikkert tilfellet, men jeg har ikke funnet noen indikasjoner på at anmeldelsen av Ylvis? musikkvideo under overskriften «Anbefalt» var ment som en spøk. Seriøst, redaktører?

Dette vil jeg ikke at mine abonnementspenger brukes på. Tidsskriftet anno 2015 på glanset papir fremstår som et ukeblad hvor det akademiske innholdet er på vikende front til fordel for spissformulert debatt og intervjuer og en vulgarisering av psykologifaget. Man har lagt seg på kun 2 vitenskapelige artikler per nummer hvorav 1 gjemmes bort langt uti bladet. Psykologprofesjonen har et sterkt akademisk ståsted og er i stand til å fordøye vitenskapelige artikler.

Det skiftes vel neppe kurs etter å ha lest dette, så da utfordrer jeg isteden. Finn noen til å anmelde en ny musikkvideo, gjerne med dynamisk tilsnitt. Jeg foreslår at dere tar en med mitt favorittband, Mötley Crüe. Skal vi si «Girls, girls, girls» siden den låta er ganske kjent? Det kan bli gøy. I mellomtiden skal jeg finne ut hvordan jeg kan være medlem av Norsk psykologforening uten at deler av min medlemsavgift går til bladet deres.

NAV gjør vondt verre

Åsne Tveito

Klinisk sosionom og privatpraktiserende psykolog

Det er hjerteskjærende å være vitne til nedbygginga av velferdsstaten.

NAV gjør vondt verre

Det er hjerteskjærende å være vitne til nedbygginga av velferdsstaten.

2015-02-20-b.jpg

Illustrasjon: Arne Olav Hageberg

UFØRETRYGD

I møte med mennesker som av mange ulike årsaker har blitt klienter i NAV-systemet, erfarer jeg at mange får forverret sin psykiske helse etter møtet med NAV. De blir møtt med et byråkrati/juridisk språk og for-muleringer som er vanskelige å forstå. De når nesten ikke fram til saksbehandler, saksbehandlere skifter stadig, og de får ikke vite hvem saksbehandleren er. Etter søknad om en ytelse lever man i stor uvisshet om når svaret/vedtaket kommer. Gjør man ikke det NAV krever, blir ytelsen stoppet.

Mange føler seg «fremmedgjorte», avmektige og krenket. NAV-systemet skaper nye «traumer» og mer lidelse.

Jeg har nylig hatt samtale med en mann som er torturoffer. Han er sterkt skadet både psykisk og fysisk. Han fikk avslag på uførepensjon og har søkt på nytt. Jeg håper at min erklæring og mine argumenter til slutt vil føre fram. Men han vet ikke hvor mye lenger han får arbeidsavklaringspenger. Hele hans tilværelse er preget av økonomisk utrygghet, han klarer nesten ikke å tenke på noe annet.

Nylig hadde jeg en samtale med en mann som gledestrålende kunne fortelle at han var innvilget uførepensjon. Etter nedleggelse av jobb og mange års utprøvinger av arbeidsmarkedstiltak som ikke virket. Hele kroppsspråket og stemmen var annerledes. Han kunne senke skuldrene, reise seg opp, han var blitt «trodd», han var nesten «fri».

Det jeg erfarer, er at det gradvis har blitt innstramninger i kriteriene for å få uføretrygd. Uføretrygden er blitt et «nåløye». Dagens debatt handler om å kombinere uføretrygd og arbeid. Debatten ser bort fra at de uføre har fått trygd fordi de er for syke til å jobbe. Debatten ser også bort fra at vi har fått et «brutalt» arbeidsmarked, hvor det kan være flere hundre søkere på én stilling.

De som til slutt har fått innvilget uførepensjon, har vært igjennom en rekke tiltak og uttestinger av «restarbeidsevne». Bare de som blir vurdert til ikke å ha restarbeidsevne, får uførepensjon.

Når samfunnet blir mer og mer høyrevridd, er det stor fare for at den videre utvikling av velferdsstaten blir slik vi har sett under Høyre-regjeringa i Sverige.

For hva skjer med dem som får endelig avslag på uførepensjon? De er syke, de kan ikke jobbe, og det som da gjenstår, er sosialhjelp eller hjelp fra familien. Sosialhjelp er fortsatt som den gamle «fattigkassa» – en må selge alt en eier og har (hvis en har noe) og leve på eksistensminimum med NAV som kontrollør og «overvåker».

Dette handler i høy grad om psykisk helse, og at psykiske helseplager kan bli sterkt forverret i en hel befolkningsgruppe. Jeg håper Psykologforeningen vil engasjere seg i denne problematikken, og om mulig ta den opp på et høyere plan.

Trenger mer gyldig kunnskap om effekten av psykoterapi

Sverre Urnes Johnson

Dobbeltkompetansestipendiat UIO/Modum Bad

Erling W. Rognli

Dobbeltkompetansestipendiat UIO/Ahus

Ut fra vår kjennskap til psykoterapilitteraturen finnes det ingen gode studier som har sammenlignet terapeuter som bruker manualer med terapeuter som ikke bruker manualer.

Trenger mer gyldig kunnskap om effekten av psykoterapi

Ut fra vår kjennskap til psykoterapilitteraturen finnes det ingen gode studier som har sammenlignet terapeuter som bruker manualer med terapeuter som ikke bruker manualer.

DIAGNOSER

Temanummer i september i fjor var om diagnoser. Psykologtidsskriftet markerte utgivelsen med paneldebatt. Debatten har fortsatt i spaltene våre.

Når debatten rundt kunnskapsgrunnlaget for faget vårt reises, blir det dessverre raskt steile fronter og polrisering. Vi synes det er synd at Eivind Våpenstad i sitt tilsvar til vårt innlegg i januarutgaven av Psykologtidsskriftet gjør seg til et eksempel på dette fruktesløse mønsteret. Han bruker mye plass på å hevde at vi har en mangelfull forståelse av vitenskapsteori og lite selvinnsikt, for deretter å stemple oss som evangeliserende fundamentalister med personlighetsmessig trang til manualisering. Det er en beskrivelse vi ikke kjenner oss særlig godt igjen i, og en debattmessig blindgate.

Våpenstad baserer seg på klassisk stråmannsargumentasjon, hvor han tillegger oss meninger vi ikke har, og argumenterer ut fra dette. Selvsagt har vi en personlig smak. Det er nettopp derfor vi ønsker å basere oss på forskning, fordi den vitenskapelige prosessen motvirker mange av de feilkildene mennesker er utsatt for. Alle forskningsmetoder har epistemologiske begrensninger. Det bør likevel aikke være kontroversielt å mene at det finnes mer og mindre pålitelig kunnskap, og at ulike typer spørsmål kan belyses mer eller mindre godt av ulike metoder.

– Hva slags klinisk autonomi bør psykologer ha innenfor et offentlig finansiert helsevesen?

I sitt tilsvar hevder Våpenstad at terapeuter uten en manual arbeider profesjonelt, kunnskapsbasert og med effekt. Ja, det kan være tilfellet, men hvordan vet Våpenstad dette? Ut fra vår kjennskap til psykoterapilitteraturen finnes det ingen gode studier som har sammenlignet terapeuter som bruker manualer med terapeuter som ikke bruker manualer. Det å måle effekt av en intervensjon er komplisert. Randomiserte kontrollerte studier er ikke tilstrekkelig metodologi for å studere alle prosesser i psykoterapi, men for vurdering av behandlingseffekt er slike studier likevel nødvendige.

Etter vårt syn burde Våpenstad ha benyttet sin tilmålte spalteplass til å gå inn i en reell diskusjon om de punktene av faktisk uenighet vi forsøkte å trekke opp, og som vi oppfatter som viktige og aktuelle spørsmål for psykologstanden: Hva bør være målene for psykologisk behandling, og hvordan skal måloppnåelse vurderes? Hva slags klinisk autonomi bør psykologer ha innenfor et offentlig finansiert helsevesen? Det kan være at Våpenstad ikke kjenner seg igjen i denne formuleringen av uenighet. Det kan også være at hans svar på disse spørsmålene er grunnleggende annerledes enn våre. Vi aner faktisk ikke. Alt vi kan forstå ut fra innlegget, er at han tror vi er fiender av psykodynamisk terapi, og at han synes å blankt avvise muligheten for å fremskaffe gyldig kunnskap om effekten av psykoterapi gjennom kliniske studier og kvantitativ metode.

Manglende respekt for etterlatte

Henning Herrestad

Styreleder for LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Jeg kjenner meg ubekvem ved å bli representert av Volden, for jeg kjenner meg ikke igjen i hans kritikk.

Manglende respekt for etterlatte

Jeg kjenner meg ubekvem ved å bli representert av Volden, for jeg kjenner meg ikke igjen i hans kritikk.

Manglende pietet?

I januar-utgaven mente brukeraktivist Odd Volden at Psykologtidsskriftet har utvist manglende pietet overfor en avdød medborger i portrettintervjuet med krisepsykolog Renate Grønvold Bugge.

Brukeraktivist Odd Volden omtaler seg selv i Psykologtidsskriftet nr. 1-2015 som «leserombud». Han svinger pennen mot intervjuer Nina Strand og intervjuobjekt Renate Grønvold Bugge (nr. 10, 2014). Han klager over at intervjuet har latt ham uberørt, og påstår at Renate Grønvold Bugge stiller ut sin sorg over sin sønns selvmord som en gjennomarbeidet hendelse som nå er «hengt på veggen». Han anklager dem for manglende pietet overfor den avdøde sønnen fordi hun siterer en annen sønn som sa: «Er det ikke nok at han tok fra deg hverdagen, om han ikke skal ødelegge det profesjonelle livet ditt også?», og at hun selv sier om selvmordet: «Jeg visste han hadde det tungt en periode på grunn av samlivsbrudd.» Volden ber Tidsskriftets redaksjon være oppmerksom på at man blant leserne også vil finne selvmordstruede mennesker, og han mener de fortjener en egen leserkontrakt.

Hvem er det Odd Volden representerer, egentlig? Jeg kjenner meg ubekvem ved å bli representert av Volden på denne måten, for jeg kjenner meg ikke igjen i hans kritikk. Jeg opplever at han viser manglende respekt for etterlatte ved selvmord. Når Renate Grønvold Bugge lar seg intervjue om sine vondeste barndomsminner og åpent står fram og forteller om sønnens selvmord, gjør hun seg selv svært sårbar. Voldens avfeiing av dette sier mer om ham selv enn om intervjuobjektet, og er nettopp en type avvisning som smerter når man orker å stå fram med livserfaringer man aldri helt blir ferdig med. Når Volden hevder at hun beskriver sorgen over sønnens selvmord som noe ferdig bearbeidet, som hun pynter seg med, mangler han innlevelse og forståelse for hva det innebærer å være etterlatt ved selvmord. Ved å trykke Voldens kommentarer risikerer Tidsskriftet at andre psykologer som er etterlatte ved selvmord i privat eller profesjonell sammenheng, ikke tør vise den samme åpenhet. Det vil være et tilbakeskritt.

Jeg tolker ikke Grønvold Bugge dithen at hun forenkler sønnens selvmord til å skyldes samlivsbrudd, men at hun formidler hva hun visste plaget ham forut for selvmordet. Jeg tolker heller ikke brorens utsagn som noen moralsk anklage mot mennesker med selvmordstanker, men som en beskrivelse av konsekvensene et selvmord kan ha for de etterlatte. Hensynet til pietet for den avdøde bidro til at pressen påla seg selv å ikke omtalte selvmordet. Nå er man enige om at åpenhet er med på å fjerne fordommer og skam, mens taushet og omskrivninger forsterker dem. Fra 2006 ble § 4.9 om omtale av selvmord i Vær varsom-plakaten til Norsk Presseforbund endret. Når det gjelder lesere som selv er selvmordstruede, vet vi at det er måter å omtale selvmord som kan sette dem i ytterligere fare. Dette er det advart mot i § 4.9 og i Verdens Helseorganisasjons veileder for mediefolk (www.selvmord.no/Lenker/Veileder-for-mediafolk). Det er dette som bør være grunnlaget for Tidsskriftet leserkontrakt med offentligheten. Det er ingen ting i intervjuet som bryter med noen av disse hensynene.

Faglitteratur for folk flest

Elin Fjerstad

Enhet for psykiske helsetjenester i somatikken. Nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering ved Diakonhjemmets sykehus i Oslo

Torkil Berge

Forsknings- og fagutviklingsleder og sjefpsykolog ved Distriktspsykiatrisk senter Vinderen, Diakonhjemmet sykehus i Oslo

Mennesker som oppsøker selvhjelpslitteratur, er ikke bare opptatt av selvrealisering, suksess og lykke.

Faglitteratur for folk flest

Mennesker som oppsøker selvhjelpslitteratur, er ikke bare opptatt av selvrealisering, suksess og lykke.

SELVHJELP

I et folkehelseperspektiv har vi alle ansvar for egen helse og for å forebygge sykdom gjennom trening, sunt kosthold og livsstil. Vi trenger strategier for å ivareta vår psykiske og fysiske helse – i den utstrekning som det er mulig å gjøre. Hvilke kunnskapskilder finnes for vårt eget helsearbeid? Fagfolk og studenter har tilgang på fagbøker og lærebøker for å øke sin kompetanse på helseområdet. Det er bøker som har til hensikt å gi informasjon, kunnskap og innsikt, og målgruppen kjennetegnes av at de er lesere som allerede kan sitt fag, men som ønsker oppdatering og ny kunnskap.

Men hva når folk flest trenger den samme kunnskapen for å hjelpe seg selv og sin egen helse, enten det er for kroniske smerter, depresjon eller søvnproblemer? De må gå til en helt annen sjanger, nemlig til selvhjelpsbøker. Det innebærer å lete i en jungel av mer eller mindre seriøse titler der man risikerer å få alt fra god og oppdatert helseinformasjon, via udokumenterte og skadelige helseråd, til dårlig samvittighet og skamfølelse for ikke å makte å følge alle rådene. Det vil si, om man i det hele tatt kommer så langt som til hylla for selvhjelpslitteratur i bokhandelen. For først må man passere selvhjelpslitteraturens dårlige rykte. I den generelle omtalen av selvhjelpsbøker, spesielt fra en del fagfolk, kritiseres de for å gi altfor enkle løsninger på kompliserte problemer. De kan i verste fall føre til «en tvungen form for narsissisme og selvopptatthet», politisk passivitet og adjø solidaritet. Sant nok, men når alle selvhjelpsbøker skjæres over én kam, rammes mennesker som faktisk trenger det supplementet og den kunnskapskilden selvhjelpslitteratur kan være, for å håndtere vedvarende fysiske og psykiske helseplager.

Mange er ikke ute etter noen annen suksess enn å håndtere hverdagen og holde seg frisk og yrkesaktiv så lenge som mulig

Den store helseutfordringen her i landet er verken epidemier eller å overleve akutt sykdom, men å gjenerobre livet etter sykdom eller mestre det med sykdom på slep, og/eller å ha psykiske plager og lidelser. Selvhjelpsbøker basert på forskning og god klinisk praksis utgjør i denne sammenhengen viktige tiltak, for pasient og pårørende, og ikke minst for helsevesenet som skal hjelpe det store antall mennesker dette faktisk gjelder. Her kan god selvhjelpslitteratur på Internett eller i bokform være et tiltrengt supplement.

Denne type dokumentert fagformidling for folk flest er tilgjengelig, både som selvhjelpsbøker og nettbaserte programmer. Ifølge en gjennomgang av 21 studier, der veiledet selvhjelp ble sammenliknet med psykoterapi ansikt-til-ansikt, hadde slik selvhjelp kombinert med oppfølgende samtaler med helsepersonell, gode resultater (Cuijpers et al., 2010). En undersøkelse blant 815 psykologer i Norge fant tilsvarende at de aller fleste fikk spørsmål fra sine pasienter om selvhjelpslitteratur, og at de hadde anbefalt slik litteratur (Nordgreen & Havik, 2011). Ved å gjøre det fremhever de poenget som dokumenteres i forskningsstudiene, nemlig at det viktigste endringsarbeidet i folks liv foretas av personen selv og av de som står nær personen.

Det har i det siste blitt sagt mye klokt om selvhjelplitteraturens mulige bivirkninger, blant annet at menneskets viktigste evne – å være sammen med andre mennesker, er prisen vi betaler for selvrealisering. Målet med selvhjelpslitteratur sies av kritikerne å være å hjelpe leseren til å realisere seg selv, bli best og oppnå indre eller ytre skjønnhet, suksess, harmoni og lykke. Men er det virkelig den slags luksus man er ute etter når man har kronisk og alvorlig sykdom eller psykiske helseproblemer? Vår erfaring er tvert imot at mange søker etter kunnskap og virkemidler for å kunne møte høyst reelle og vonde problemer i hverdagen – smerter, utmattelse, søvnproblemer, helsebekymringer, kvernetanker, funksjonshemninger, rusmiddelproblemer, spiseforstyrrelser, angstlidelser og depresjon. De er ikke ute etter noen annen suksess enn å håndtere hverdagen og holde seg frisk og yrkesaktiv så lenge som mulig.

Disse personene, og her snakker vi om en betydelig andel av befolkningen, kanskje også deg og meg, fortjener seriøse kunnskapskilder. Her kan psykologer være én faggruppe som er raus med sin kunnskap og gir råd om psykologiske tiltak som har dokumentert sin nytteverdi gjennom forskning. Vi snakker om råd basert på prinsipper for motivasjonsbygging og endring som fagfolk bruker i psykologisk behandling, der validering og normalisering motvirker følelser av isolasjon og annerledeshet, skam og stigma.

Kunsten å hjelpe seg selv er enda mer krevende enn kunsten å hjelpe andre, men til begge formål trengs solid fagkunnskap og god litteratur. Kanskje sjangerskillet ikke skal gå mellom hvem som skal hjelpes – andre eller en selv – men hva man skal hjelpes med – faktiske problemer eller luksus?

Forskningsformidling

Forskningsformidling

Slurv: – Å vere etterretteleg er forskarens ansvar, og ikke noko ein kan fråskrive seg ved å vise til ein stil. Likevel er manglande sidetilvising så utbreidd at ein kan kalle det ein tradisjon.

Solveig Østrem til Forskerforum, nr. 1 2015

Når flere: Jeg er overbevist om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk. Og jeg er overbevist om at forskningen min når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå. At jeg samtidig bidrar til å styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensrettet akademia, er en flott bonus.

Irmelin Kjelaas, Aftenposten, 4. januar

Urovekkende: Sett fra praksisfeltet kan det fortone seg som merkelig og urovekkende at publisering av vitenskapelige funn i gitte tidsskrift verdsettes høyt, mens utviklingsprosjekt i barnehager eller skoler og fagartikler i tidsskrift som leses av praktikere, gis liten verdi.

Clas Jostein Claussen, på Khrono.no, 16. januar

Internasjonal: Forskningsverdenen er internasjonal. Om norske forskere skal delta internasjonalt, må vi publisere på engelsk. Jeg vil råde alle til å gjøre sin forskning tilgjengelig også utenfor Skandinavia.

Kari Bø, Aftenposten, 18. januar

Til toppen av artikkelen