Logo: Tidsskrift for norsk psykologforening

Aktuelt

ødelagt printer Del
Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 55, nummer 6, 2018, side 408-413

1,8 kilo diagnosemanual

En alternativ måte å diagnostisere på begynner å få innpass hos norske psykologer.

DA JEG VAR i praksis ved en lokal DPS for noen år siden, utgjorde diagnostisk utredning en stor del av hverdagen. Sammen med veilederen min satt jeg i time etter time og gjennomgikk spørreskjemaer og utredningsinstrumenter med det som skulle bli min første pasient. Da vi etter fire uker til slutt skulle sette diagnosen, var det likevel med et visst ubehag. Livet som var blitt så grundig skissert for oss i løpet av den siste tiden, fikk ikke plass. Traumene var borte, personligheten forsvant, barndommens betydning ble for vag. Diagnosen kjentes rett og slett for trang. Den hadde ikke plass nok til å romme hele det mennesket som hadde sittet i stolen overfor oss og gitt oss inngående beskrivelser av alle sine opplevelser og vansker. Veilederen min forstod ubehaget mitt. Han forklarte at diagnoser alltid er en utfordring, og at det derfor er viktig å vite hva de er ment å være. I motsetning til mange medisinske diagnoser sier ikke psykiske diagnoser noe om årsaker eller sammenhengene mellom disse. Diagnoser kan ikke si noe om hva som er risiko- eller beskyttelsesfaktorer, ei heller hva som opprettholder problemene hos en pasient.

Resten av artikkelen er sperret til 01-12-2018. Abonnenter har full tilgang til alt vi publiserer på nettet fra dag én. Andre må vente til sperrefristen utløper seks måneder etter utgivelse.

Vil du lese artikkelen i dag, kan du bruke lenkene under til å bestille abonnement eller kjøpe et papireksemplar av utgaven der denne artikkelen ble publisert. I tillegg abonnerer de fleste fagbiblioteker på Psykologtidsskriftet, og du vil trolig kunne bestille den aktuelle utgaven via ditt lokale bibliotek.

Bestill abonnement.

Kjøp den aktuelle utgaven av Tidsskriftet.

Til toppen av artikkelen