Tidsskrift for Norsk psykologforening
sjefredaktør
Katharine Cecilia Williams
katharine@psykologtidsskriftet.noUtgiver
Norsk psykologforening
ISSN 0332-6470 (print)
ISSN 2703-9528 (web)
Mer kontroll – og mindre dialog – er ikke løsningen på mindre tvangsbruk i psykisk helsevern.
Motstanden knyttet til medisinfrie alternativer i behandlingen av psykoselidelser fremstår som et gufs fra den paternalistiske psykiatri – en tid verken pasienter eller fagfolk ønsker seg tilbake til.
Vi er i ferd med å få en pervertert versjon av «pasientenes helsetjeneste» der markedskreftene rår, de som roper høyest får mest, og de sykeste blir overlatt til en valgfrihet de aldri ba om.
Brukerkunnskapen må ikke profesjonaliseres så mye at den blir utilgjengelig og snever.
Hvis kvaliteten på arbeidet med brukermedvirkning skal heves, bør vi ha en overordnet strategi basert på kunnskap om risiko- og suksessfaktorer for samarbeid.
Brukerbevegelsen på psykisk helsefeltet vil tjene på å bli utsatt for kritikk. Evnen til å tåle og håndtere kritikk er en forutsetning for kunnskapsutvikling og statusheving.
Vi trenger en balanse mellom fag og byråkrati, og en modig og reell dialog rundt uenigheter og vanskelige prioriteringer.
Vi som individuelle klinikere trenger hjelp av klinisk forskning, faglig ledelse og gode behandlingsmanualer.
Det psykologiske og psykososiale vektlegges i behandlingen av psykoselidelser. Da må psykologene kjenne anbefalingene og ta ansvar for at behandlingen er basert på oppdatert psykologisk kunnskap om psykose.
Samhandlingsreformen har blitt et svarteperspill. Aktørene på markedet konkurrerer om hvordan de best kan unngå å behandle pasienter.
Å beskytte brukerne mot faglig uenighet er ikke i tråd med norsk offisiell helsepolitikk.
Økonomistyring, prioriteringer, omorganiseringer og nedskjæringer. Vil dette gjøre at likeverdige helsetjenester blir vanskeligere å oppnå?
Regjeringen satser på forebygging. Det viktigste vi gjør, er å bygge opp et samfunn der barn og unge blir sett og inkludert.
Psykologer bør påvirke journalister og meningsytrere til ikke‑stigmatiserende omtale av mennesker som sliter psykisk.
Den medisinske modellen har gjort sitt inntog igjen. Diagnosene blir satt – ofte uten en gjensidig drøfting og refleksjon med den det gjelder.
Likeverdige offentlige tjenester er en rettesnor også for psykisk helsevern. Men hvordan skal begrepet likeverdighet tolkes og hvilke tilpasninger trengs?
Flere psykologer har gitt uttrykk for at de opplever seg i skvis mellom krav og muligheter. Dette er et viktig signal, og bør være en pådriver for å få til en nødvendig endring av fokus i spesialisthelsetjenesten.
Siden opptrappingsplanens start i 1997 har det vært skrevet planer, igangsatt arbeidsgrupper og forskningsprosjekter med tvangsreduksjon som mål. Allikevel har ikke tvangsbruken gått ned.
ISSN 0332-6470 (print)
ISSN 2703-9528 (web)