Drivkraft i følelsesorganiseringen

Vi har tidligere skrevet om drifter og følelser i et psykoanalytisk perspektiv (Cappelen & Johansen, 2024). Lek er en sentral drivkraft i følelsesorganiseringen. Oppdagelsen av lek som drift (Panksepp, 1981, 2007) åpnet for å se på lek i sammenheng med nevrofysiologiske prosesser. Solms (2021) beskriver hvordan driften lek også organiserer og regulerer de andre grunnleggende driftene våre, slik at vi kan uttrykke og være i kontakt med følelsene på en mer sosial måte. Nils Eide-Midtsand (2007) har knyttet det til studier av hvordan lek i barneterapi stimulerer kontakt og følelsesregulering. Pellis et al. (2022) har gjennom studier av boltrelek hos rotter studert nevrofysiologiske prosesser som aktiveres. Eksperimentelt er det vist at fri lek styrker og utvikler eksekutive funksjoner hos skolebarn (Coelho et al., 2020).

Som Winnicott (1971) beskriver, kan alle følelser og temaer utfolde seg i leken. Lek handler om utforsking, ofte med glede og tilfredsstillelse, selv om temaene kan være svært alvorlige. Leken er også prososial og oppstår ofte mellom individer. Drivet til lek er derfor grunnleggende for at vi blir sosiale vesener.

Solms (2021) peker på hvordan leken slutter å være lek når late som-kvaliteten blir borte og sterke følelsessystemer tar over. Et eksempel er når doktor–pasient-leken blir LYST (driftsmodulene er markert med store bokstaver i Panksepps teori). Eller fengslingen i politi–røver-leken blir alvor. Da vekkes FRYKT eller RASERI. Følelser som ikke kan bearbeides og mentaliseres, må fortrenges eller utageres. De plasseres i det dynamisk ubevisste, og individet havner da i følelsenes vold (Cappelen & Johansen, 2024).

Lek og utviklingspsykologi

Drivet til lek har også en viktig funksjon for barnets utvikling. Barneterapeut Barish (2020) presenterer forskning på sosial, emosjonell og kognitiv utvikling og lek. Funnene kan oppsummeres i syv punkter: (1) Barnet erfarer bekreftende respons i leken, deler affekter, styrker tilknytning til viktige andre gjennom aktiviteten. (2) Leken stimulerer selvregulering av følelser. (3) Leken stimulerer evnen til tilpasning og samspill. (4) Leken bidrar til læring av gjensidige regler og grenser. (5) Leken skaper følelser av gjensidig deling, problemløsning, kreativitet samt kognitiv fleksibilitet. (6) Leken hjelper barnet med å håndtere vanskelige følelser. (7) Leken skaper en ramme for læring av verdier. Utviklingsområdene fungerer samtidig og overlappende.

Lek i psykoanalytisk teori

Innen psykoanalytisk teoriutvikling og idéhistorie ble man svært tidlig opptatt av lek (Johansen & Cappelen 2020). Drivet til lek og funksjonen lek har holdt seg sentralt i alt psykoanalytisk arbeid med barn.

Barnelegen og psykoanalytikeren Winnicott er den som mest inngående har utforsket og løftet frem driften til lek i universell og vid forstand. Allerede i 1942 forsøker han å svare på spørsmål knyttet til hvorfor barn leker, i artikkelen «Why Children Play» (Winnicott, 1942). Han oppsummerer i 1968 (Winnicott, 1968):

1. Lek er i hovedsak kreativ.

2. Lek er spenningsfylt: Den integrerer sammenhengen mellom det subjektive og objektive.

3. Lek foregår i overgangsfeltet, i det han kaller «Potential Space», der innholdet kommer fra både mor og barn samtidig.

4. Lek gir mulighet til å erfare adskillelse uten å være fullt adskilt, og er samtidig en langsom prosess for å integrere erfaringer og relasjoner.

Winnicott poengterer hvordan et sunt barn kjennetegnes av å ha glede i leken. Han vektlegger evnen til lek mer enn innholdet i leken, og den er like viktig hos voksne som hos barn (Winnicott, 1971). Han forstår lek i vid forstand som en tilstand vi også er i som voksne når vi for eksempel erfarer kunst og kultur.

Winnicott definerer psykoterapi som en relasjon mellom individer som leker sammen. Hvis pasienten ikke lenger klarer å leke, er det terapeutens oppgave å hjelpe pasienten inn i en tilstand der lek er mulig igjen. I klinisk praksis vektlegger han terapeutens evne til å kunne leke som det kurative, i større grad enn tolkning. Terapeuten skaper rom for at pasienten får en mulighet til å oppdage seg selv, mer enn at terapeuten forstår og forklarer.

Winnicott beskriver også hvordan uhåndterlige følelser og fantasier kan uttrykkes og bearbeides på en trygg måte i leken. Angst blir håndterbar, og evnen til å kunne skille mellom seg selv og andre utvikles («me» and «not-me»). Leken muliggjør at barnet utvikler seg som et selvstendig individ og helt menneske. Barnet oppdager selvet og utvikler evnen til kreativitet. Den gradvise adskillelsen fra mor danner grunnlag for samarbeid, vennskap og sosial fungering. Senere samler han disse idéene i boken Playing and Reality (1971). Hans kunnskap om lek ble integrert i klinisk praksis og teorier: «Spatula-Game» og «Squiggle-game» (Berger, 1980), teorier om overgangsobjektet, overgangsfenomener og overgangsfeltet («Potential Space») (Winnicott, 1953).

En annen psykoanalytiker som vektlegger hvordan vi gjennom relasjonen til en annen får hjelp til å tenke, uttrykke og representere våre erfaringer, er Wilfred Bion (Bion, 1962). Bearbeidingen av emosjonelle opplevelser, erfaringer og prosessen med å gi dette tilbake til barnet eller pasienten skaper mulighet for å symbolisere. Denne prosessen kaller han containment (Bion, 1965). Bion beskriver utvikling av symbolisering enda nærmere enn Winnicott, men samtidig mangler han den kreative lekeprosessen i sin teori. Modellene utfyller hverandre; Winnicott beskriver lekemodus og bearbeiding gjennom lek og kreativitet, og Bion er enda klarere på hvordan ulike symboler oppstår, og hjelper oss å tenke gjennom en annen. Drivet til lek er et forsøk på å symbolisere, men prosessen avhenger av en annen som kan forstå og tenke om våre erfaringer.

Lek i psykodynamisk psykoterapi

Det eksisterer flere studier på effekt av psykodynamisk psykoterapi for barn og unge. Mange omhandler spesifikt terapi med barn der lek blir brukt som kommunikasjonsmiddel (Kernberg et al., 1998; Midgley et al., 2021). Evne til lek er forbundet med motstandskraft ved traumer (Chazan et al., 2016; Cohen et al., 2010; Tessier et al., 2016). Halfon et al. (2019) fant en statistisk signifikant sammenheng mellom en god terapeutisk prosess og relasjon med sin terapeut. Videre fant forfatterne at en bedre evne til å uttrykke vanskelige følelser gjennom lek hadde sammenheng med bedre evne til å regulere følelser og færre symptomer.

Vi har nå beskrevet noen psykoanalytiske perspektiver på drivet til lek teoretisk og gjennom forskning. Vi vil nå illustrere perspektivene gjennom et klinisk eksempel på barneterapi.

Diskusjon

I teksten har vi illustrert drivet til lek gjennom ulike teoretiske linser. Winnicott, Bion, Fonagy og Gilmore/Meersand vektlegger tilknytningen og den emosjonelle utvekslingen mellom barn og voksen som avgjørende for evnen til lek og mentalisering i normalutvikling. Skal barnet utvikle en kapasitet til å være i lekemodus der temaer kan bearbeides, trenger barnet også hjelp når følelser tar over og blir for sterke gjennom barnets psykologiske utvikling, slik som i terapien med Per. Etter hvert oppstår det en synergieffekt der kapasiteten til lek også påvirker evnen til å uttrykke og regulere følelser, som igjen leder til autonomi og vekst.

Med utdraget fra terapien med Per har vi vist hvordan man i psykodynamisk terapi med barn forankrer og fremmer drivet til lek. I relasjon til terapeuten skapes premisser for at barnet over tid skal kunne leke ut og symbolisere følelser og tanker. Leken viser oss noe av det som er vanskelig, men den trenger også å utvikle seg i et trygt rom over tid. Hvordan Per leker, gir oss et unikt innblikk i det som var vanskelig for ham. Det som kommer fram, er hans motstand mot å kjenne på sårbarheten og følelser som sammenblandes og overvelder.

Når terapeuten åpnet for muligheten for at Per kunne leke, trengte han ikke noen videre oppfordring. Drivet til lek åpenbarer seg. Helt fra starten av terapiforløpet var de sentrale temaene knyttet til håndtering av aggresjon, unngåelse eller straff av den lille i leken (og i seg). Det trengs tid, han er ikke moden for å ta av seg «skallet», eller beskyttelsen han har vært avhengig av. Langsomt åpnes det opp for å nærme seg det umulige. Agering blir langsomt til ord og symboler. I den kreative relasjonen der lek er den primære kommunikasjonsformen, kan Per fortelle om muligheten for et rom for ro, tenkning og følelser.

Muligheten for tenkning og representasjoner illustrerer Winnicotts lek og Bions containment-prosess. Terapeuten må også jobbe med egen bearbeiding og forståelse, både av Per og av egne reaksjoner. Det oppstår et felles prosjekt som Per og terapeuten må igjennom fram mot at det blir tillatt å symbolisere det aggressive og destruktive på en trygg måte.

Vårt inntrykk er at barn leker mindre. I BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) benyttes lek mindre i terapi, og i skolen har det blitt mer søkelys på skolearbeid og faglig prestasjon. Vi lurer også på om vi voksne er engstelige for å gå inn i lek. Vår erfaring er at det å møte et barn gjennom lek krever en spesiell holdning og toleranse for ikke umiddelbart å forstå. Dette er utfordrende for den som skal jobbe med terapi. Lek er usikkert, flyktig, og vi vet ikke hva som vil skje og dukke opp.

Samtidig er vår erfaring fra terapirommet at det gir gevinst og mening å møte barn på denne måten over en lengre periode. I vår tid skal mennesker forstås raskt, ofte forenklet inn i avgrensede kategorier for eksempel gjennom en diagnose. Dette kjennetegner også skoleverket, som også legger vekt på målstyring, planlegging og styrt innehold. Det er mulig vi i dag søker å unngå uvissheten og spontaniteten som leken gir i møtet med barn. Vår erfaring er at barns lek inneholder en rikdom og samtidig en meningsdannelse som vi bør ta på alvor og skape rom for. Hvis vi tillater dette, vil vi kunne åpne opp for subjektiv erfaring, følelser og samspill som kan forbløffe oss og skape endring.

Konklusjon

Drivet til lek virker å være en grunnleggende del av det å være menneske. Vi har undersøkt ulike psykoanalytiske perspektiver på hvorfor vi leker, og har illustrert dette med en barneterapi. Viktigheten av at terapeuten, men også voksne generelt, tilrettelegger for og våger å stå i lekens uforutsigbare, spontane og emosjonelle karakter, er vesentlig.

Vi vet etter hvert mer om det nevrofysiologiske grunnlaget for det iboende drivet til lek. Winnicott har beskrevet fenomenet klinisk og fenomenologisk. Hans begrep overgangsobjektets og overgangsfeltets funksjon relatert til lek åpner for en måte å forstå vår indre verden på, samt for hvordan man kan arbeide med endringer i denne indre verdenen. Bion utviklet forståelsen av prosessen til en måte å representere og danne symboler og mening. En relasjonell prosess der følelser tas imot, tenkes om og gis tilbake. Idéene er i dag støttet i mer forskningsbaserte termer gjennom teori om mentalisering. Det er økende evidens for at lek er en viktig ingrediens i psykoterapi med barn. Barn som blir møtt gjennom lek, utvikler evnen til å være i vanskelige temaer samtidig som de får mindre symptomer og bedret affektregulering (Halfon et al., 2019).

Med eksempelet Per har vi gitt et innblikk i hvordan et slikt arbeid kan arte seg. Drivet til lek har mangfoldige terapeutiske muligheter og innfallsvinkler. Leken viser selvrepresentasjonen, identitetsarbeidet, arbeidet med å finne sin plass i sosiale hierarkier, følelser og det å håndtere det å være innenfor og utenfor i sosiale situasjoner. Late som-prosessen utvikler kommunikasjonsferdigheter: det å gjøre seg forstått og strevet med å sette seg inn i andres motiver og tanker. Barnet utvikler forståelsen av sosiale regler: hva som er akseptabelt, og hvordan fungere sosialt. Leken danner også grunnlaget for utviklingen av empati.

Den psykodynamiske forståelsen av lek løfter frem lekens utviklende krefter og potensial. Vi som jobber med barn, bør våge å invitere til, gå inn i, respektere og omfavne barnets lek for å skape rom for utvikling og endring.