Forskrivningssaken

Sykehuset i Østfold kontaktet Psykologforeningen 18. mars 2024 og informerte uformelt om et prøveprosjekt med begrenset forskrivningsrett til psykologer. Målet med prosjektet var å gi psykologer en begrenset forskrivningsrett og ansvar for oppfølging av medikamentell behandling.

Et DPS i Østfold tok initiativ til prøveprosjektet som et tiltak bl.a. for å avlaste psykiatere, samt redusere fristbrudd og ventetider.

— hvorvidt Psykologforeningen støtter forskrivningsrett til psykologer generelt, eller spesifikt i prøveprosjektet i Østfold, er fortsatt ikke behandlet i Sentralstyret

Saken ble informert om i Sentralstyret. Sentralstyret ble først informert om prosjektet 11. april 2024 som en «politikk og strategi»-sak. I Psykologforeningen blir «politikk og strategi»-saker diskutert i styret som en type temasak, uten at det fattes noen vedtak. Sentralstyret ble også 5.11.24, dagen før lederkonferansen ble avholdt, gitt en kort orientering om pilotprosjektet. Forskrivningsrett for psykologer generelt ble diskutert under dette møtet. Temaet var satt på agendaen påfølgende dag på lederkonferansen. President Skard presiserte under sentralstyremøtet at det lokale prøveprosjektet i Østfold ikke skulle diskuteres, kun forskrivningsrett for psykologer generelt.

Under lederkonferansen 6.11.24 presiserte Skard at han ønsket å diskutere saken som prinsipp. Saken ble diskutert rundt bordene, men det ble ikke ført systematisk referat. Fra talerstolen kom ulike argumenter, noen var for, andre imot. Mange mente at vi måtte ha en grundig prosess før vi kunne ta stilling til saken.

Dagen etter lederkonferansen, 8.11.24, ble det likevel sendt mail til Helse Sør-Øst (HSØ) der det ble presisert at Psykologforeningen støttet dette konkrete pilotprosjektet. Ordlyden var undertegnet av president Skard. Han valgte altså å gå direkte fra en prinsipiell diskusjon hvor medlemmene hadde delte oppfatninger, til å støtte opp under ett konkret prosjekt hvor psykologer skulle skrive ut medisiner.

Sentralstyret mottok 18.11.24 brev fra Legeforeningens sentralstyre, hvor de blant annet redegjorde for de problematiske sidene ved forskrivningsrett for psykologer:

Sentralstyret behandlet saken igjen 5.12.24. Vedtaket som ble fattet i dette møtet, er det eneste vedtaket som er gjort i Sentralstyret om saken, og omhandler hvilket brev man skulle sende som svar til Legeforeningen. I styresakene fra møtet står det spesifikt at:

Altså, hvorvidt presidenten hadde mandat til å støtte det lokale prosjektet uten vedtak i Sentralstyret, eller hvorvidt Psykologforeningen støtter forskrivningsrett til psykologer generelt, eller spesifikt i prøveprosjektet i Østfold, er fortsatt ikke behandlet i Sentralstyret.

Problemet

Hanne Indregard Lind stiller som presidentkandidat og viser til blant annet evidenssaken når hun begrunner sitt kandidatur (Lind, 2025). I sitt motsvar argumenterer Skard at dette styrker hans opplevelse av at valgkampen handler om uenighet om innhold, ikke manglende demokrati. Det er feil.

At ledelsen i foreningen i mange tilfeller må handle raskt ut fra etablert mandat, er åpenbart. Men enkelte saker er av så stor prinsipiell betydning at medlemsdemokratiet må få god anledning til å delta. Hvilke evidenskriterier som skal ligge til grunn for spesialistutdanningen, er en slik sak. Hvorvidt psykologer bør ha begrenset forskrivningsrett, er en annen. Vi kan være enige eller uenige i hvorvidt psykologer burde ha forskrivningsrett. Men faktum er at saken ikke har vært behandlet i Sentralstyret. Det handler om demokrati og prosess, ikke uenighet i et vedtak som flertallet har stemt for.

Vi må forholde oss til det som er sant. Er man ikke enige om hva som er sant, må man se på det som er dokumentert. I saken er det godt dokumentert at spørsmålet om forskrivningsrett for psykologer ikke er behandlet i Sentralstyret. Når Skard likevel påstår det motsatte i sin tekst, setter han meg som medlem av Sentralstyret i et dilemma. Spørsmålet om forskrivningsrett er en viktig sak som mange bryr seg om. Både forskrivningssaken og evidenssaken innebærer prosesser som på hvert sitt vis har vært uryddige, og begge kan sette Psykologforeningen i et dårlig lys om de skal redegjøres for i offentligheten.

Til slutt landet jeg på at jeg måtte bidra til medlemmenes informerte valg. Jeg mener medlemmene har en rett til å vite om dette saksforholdet.

— Vi må forholde oss til det som er sant

Legeforeningen har formidlet at de ikke har opplevd dialogen med Psykologforeningen i forskrivningssaken som tillitsfull. Legeforeningen er en viktig samarbeidspartner, og vi trekker tungt på det gode samarbeidet vi har hatt med dem gjennom år. Vi kan spørre oss om denne saken kan ha bidratt negativt i innsatsen for psykologer på fastlegekontoret.

I tillegg er det landsmøte snart. Om landsmøtedelegatene ikke har informasjon om saken, eller enda verre, har fått villedende informasjon, kan de heller ikke si sin mening om hvordan prosessene i fremtidige saker bør være. De vil ikke kunne foreta informerte valg om hvem som skal føre prosesser på vegne av psykologer i Norge.

Hva nå, landsmøte?

Skard viser i en tidligere tekst til at det er hans tidligere støttespillere som nå støtter Lind (Skard, 2025a). Jeg er en av dem. Før landsmøtet i 2019 skrev jeg at jeg støttet Skard fordi han skulle være en president som lyttet til medlemmene og tillitsvalgte (Næs, 2019). Det har siden dette vært flere gode samarbeid, og den første tiden opplevde jeg det som at presidenten jobbet for å være lyttende og legge til rette for diskusjonsarenaer. Dessverre har presidenten det siste året vist at han synes det er vanskelig å lytte til tillitsvalgte dersom det de mener, står i veien for raske eller ønskede resultater. Som øverste leder er prosessene presidentens ansvar. Det har vært ubehagelig å være tillitsvalgt, uenig eller i mindretall. Jeg ønsker meg fortsatt en president som lytter til medlemmer og tillitsvalgte – også når de er uenige. Jeg har mistet troen på at dette er Håkon Skard.