Fornuft og følelser i retten
Ellen Margrethe Wessel
- Ellen Margrethe Wessel
House of 360
Hvorfor skal psykologer og jurister ha kunnskap om rettspsykologi? Svaret er kort: Det kan forhindre justisfeil.
BOK Rettspsykologi
FORFATTERE Tim Brennen og Sverre Blandhol
ÅR 2025
FORLAG Cappelen Damm Akademisk
SIDER 414
Tim Brennen og Sverre Blandhol, professorer i henholdsvis psykologi og juss, kommer med mange gode begrunnelser for dette i sin nye bok om temaet. Psykologisk kunnskap knyttet til menneskelig adferd og beslutninger kan få stor betydning for rettssikkerhet og kvalitet i retten. For å ivareta rettssikkerheten til de involverte parter trenger vi kunnskap om de psykologiske prosessene og feilkildene som påvirker vitner og deres forklaringer. Det er samtidig vel så viktig å ha kunnskap om de psykologiske prosessene og feilkildene som påvirker de profesjonelle aktørenes tenkning, vurderinger og beslutninger. I boken Rettspsykologi får leseren en god innføring til dette spennende hybridfaget.
Brennen og Blandhol definerer rettspsykologi som et generelt rettsvitenskapelig fag, som hører hjemme innenfor både juss og psykologi. De begrunner relevansen av faget slik i bokens innledning: «Retten er i praksis gjennomsyret av psykologi, enten det gjelder advokatenes risikovurderinger eller dommernes følelser (...)». Forfatterne avgrenser boken fra temaer som kan sorteres under rettspsykiatri, slik som tilregnelighetsvurderinger, kliniske nevropsykologiske utredninger samt utredninger foretatt av sakkyndige i barnevernssaker og familietvistsaker. Bokens fokus er psykologisk forskning med relevans for bedømmelser, beslutninger og prosesser i retten, og ikke de kliniske vurderinger som også foretas i rettspleien. Likevel kan aktørene som utfører de kliniske vurderingene, også påvirkes av psykologiske prosesser. Derfor er rettspsykologi like relevant for denne gruppen aktører.
Vitne- og rettspsykologi
I boken presenteres studier på hva vitner faktisk husker, og hvor korrekt de husker. Hvilke omstendigheter svekker eller styrker hukommelsen, hva kan gjøre at vi husker feil eller etablerer falske minner. Temaene er svært relevante med hensyn til å vurdere vitners forklaringer og hva vi kan stole på som korrekt, men også for å kunne utvikle tiltak for å redusere feilkilder hos aktører som vurderer og bedømmer vitner. Disse temaene behandles i vitnepsykologien, som utgjør en stor del av den psykologiske forskningen boken refererer til. En mulig kritikk er forfatternes avgrensede definisjon av vitnepsykologi, hvor dens bidrag beskrives å være «vitners hukommelse, løgnavsløring og det faktum at oppriktige vitner kan huske feil». Dette oppleves som en vel snever definisjon. Innledningsvis i boken skriver de at rettspsykologien har uklare grenser, og denne snevre definisjonen er kanskje nettopp en illustrasjon av dette.
På den andre siden kan en smalere definisjon gjøre det lettere å tegne opp et tydelig skille mellom rettspsykologi og rettspsykiatriske sakkyndige vurderinger. Rettspsykologens mandat omhandler ofte variabler på et generelt nivå, som hva som kan skje med hukommelsen til vitner over tid. Mandatet kan også omhandle prosessvariabler som vurderer om aktører som barnevern, politi eller påtalemyndigheten har gått frem på måter som er i tråd med de anbefalte metoder og den psykologiske faglitteraturen. Retten vil så vurdere hvor relevant den presenterte forskningen er for den aktuelle saken. Rettspsykologen vurderer ikke påliteligheten eller troverdigheten til de involverte parter – det er rettens oppgave.
Troverdighet, pålitelighet og korrekthet
Forfatterne presenterer en nyttig modell som kan være nyttig for å vurdere holdbarheten av forklaringer i retten. Modellen skiller mellom vår bedømmelse av vitnet (troverdighet), vår bedømmelse av innholdet i forklaringen (pålitelighet) og hvorvidt det de forklarer, kan stemme (korrekthet). Å skille mellom disse tre polene står sentralt i rettspsykologien.
Forfatterne stiller spørsmålet om påtalemyndigheten, aktorene, dommerne og de sakkyndige klarer å oppfylle de normative kravene til nøytralitet, upartiskhet, objektivitet og rasjonalitet. Gitt at de ulike aktørene i rettspleien (fremdeles) er mennesker, er også disse utsatt for de samme feilkildene som andre mennesker. Flere kapitler i boken presenterer derfor hvordan psykologisk kunnskap kan gi økt forståelse for hvordan aktørene tenker, bedømmer og beslutter. Forfatterne påpeker utfordringer knyttet til bruk av intuisjon, juridisk skjønn og bruk av fortelling som metode i bevisvurderingen. Ved hjelp av psykologisk forskning viser de til risiko for at narrativ fortellerstil i rettsprosessen kan gi inntrykk av årsakssammenhenger der det i virkeligheten er snakk om tilfeldigheter. Dette vil være viktig bevisstgjøring for lesere både innenfor og utenfor rettssalen.
Gode nyheter
Et annet sentralt spørsmål i boken er om systemet er godt nok rigget for å forhindre justisfeil. Veien frem til rettsavgjørelse skal baseres på en rasjonell og metodisk prosess. Gjennomgangen av psykologisk forskning tyder på at dette ikke alltid er tilfellet. Brennen og Blandhol etterlyser mer bevissthet rundt feilkilder og tydeliggjøring av metoder og strategier som benyttes. De gode nyhetene er at forfatterne også byr på råd i form av mottiltak og forslag til forbedring av juridisk tenkemåte.
Brennen og Blandhol lykkes med sin pedagogiske tilnærming å gjøre denne boken relevant for mange aktører innen rettspleien. Boken har flere eksempler fra reelle saker som har medført alvorlige justisfeil. Rettspsykologi får oppsummeringsvis frem at kunnskap om rettspsykologisk forskning kan bevisstgjøre aktører som utreder, behandler, vurderer, etterforsker og dømmer mennesker, slik at de kan motarbeide de feilkilder og beslutningsfeller som påvirker dem.