Metode

Studien ble gjennomført ved Stallen på Gaustad, en poliklinisk enhet i spesialisthelsetjenesten under avdeling rus- og avhengighetsbehandling, Oslo universitetssykehus. Behandlingsteamet besto av en psykolog, en spesialutdannet sykepleier og en spesialutdannet sosionom, samt et team som tok seg av hestene. Behandlingen varte i 12 til 16 uker med én 60-minutters gruppesesjon per uke. Pasientene mottok vanlig behandling fra henvisende behandler i tillegg til HFP. Studien inkluderte 105 deltakere (86 kvinner og 19 menn) med en gjennomsnittsalder på 33 år. Alle deltakerne hadde moderat til alvorlig rusavhengighet og/eller psykiske lidelser, med et gjennomsnitt på 2.4 ICD-10-diagnoser hver.

Pasienter som samtykket til forskningsdeltagelse, besvarte et elektronisk spørreskjema ved inntakssamtalen («før») og mot slutten av HFP («etter»). Fire validerte instrumenter ble brukt for å evaluere eventuelle endringer: Hopkins Symptoms Checklist-10 målte symptomtrykk relatert til depresjon og angst, General Self-Efficacy Scale-5 målte generell mestring, Emotion Regulation fra Severity Indices of Personality Problems-118 målte emosjonsregulering, og Quality of Life-5 målte livskvalitet.

Resultater

Dataene ble analysert ved hjelp av en paret t-test for å undersøke forskjeller mellom før- og etter-målinger. Resultatene viste statistisk signifikante forbedringer på alle utfallsmålene med effektstørrelser i området liten til medium effekt. Livskvalitet, symptomtrykk og mestring hadde medium effekt (d = 0.48–0.43), mens emosjonsregulering hadde liten effekt (d = 0.35).

Implikasjoner

Studien viser at HFP kan være en effektiv tilleggsterapi for pasienter med rusavhengighet og/eller psykiske lidelser. HFP involverer interaksjon med hester, som kan fungere som en bro mellom pasient og terapeut og gjøre det lettere for pasienten å åpne seg og delta i behandlingen. Resultatene indikerer forbedringer i symptomtrykk, mestring, emosjonsregulering og livskvalitet. Dette er i tråd med tidligere forskning, men studien manglet kontrollgruppe og kan ikke etablere årsakssammenhenger. Forbedringene kan delvis skyldes den vanlige behandlingen deltakerne mottok fra henvisende behandler. Tilbakemeldinger fra både henvisende behandlere og pasienter tyder på at HFP gir viktig innsikt i pasientenes interaksjonsmønstre, beskyttelsesstrategier og aktiveringstilstander. Det kan tyde på at bedringen skyldes en kombinasjon av HFP og vanlig behandling. Pasientgruppen var generelt preget av komorbiditet, høyt lidelsestrykk, arbeidsledighet og forskjellige behandlingsforsøk over tid i både dag- og døgnbehandling. HFP kan derfor være et godt supplement for pasienter som opplever at tradisjonelle behandlingsmetoder ikke er tilstrekkelige. HFP hadde en positiv effekt på tvers av alle diagnosegruppene, spesielt for deltakere med personlighetsforstyrrelse. Effekten samsvarer med den kliniske oppfatningen. Pasienter med personlighetsforstyrrelse rapporterer ofte at hestene får dem til å føle seg trygge og at de kan danne relasjoner med dem. HFP for pasienter med personlighetsforstyrrelser bør undersøkes nærmere i fremtidig forskning.