Metode

Barn og ungdom mellom 6 og 14,5 år som var blitt henvist til BUP på grunn av symptomer på angst, depresjon, atferdsproblemer og/eller traumer, og foreldrene deres, ble invitert til å delta i studien (Hagen et al., 2019). Til sammen 121 barn og unge (71 gutter) fikk enten MATCH eller vanlig behandling, og foreldre rapporterte på symptomer før behandling, etter behandling og ett år etter behandlingsslutt. I alt 44 terapeuter deltok i studien og fikk opplæring i MATCH over fem dager i regi av NUBU. Videomateriale fra terapitimene ble samlet inn for å undersøke bruken av EBT-komponenter i behandlingen.

Hovedresultater

Funnene viste en statistisk signifikant reduksjon i både internaliserende og eksternaliserende symptomer hos barna, men ingen signifikante forskjeller mellom de som fikk MATCH, og de som fikk vanlig behandling. Ett år etter at behandlingen var fullført, var effektene stabile for internaliserende symptomer, men ytterligere redusert for eksternaliserende vansker. Gjennomsnittlig behandlingstid var sammenlignbar for de to gruppene, men lengre enn i flere andre studier om MATCH. Observasjonsdata fra terapitimene viste at terapeutene i MATCH-gruppen brukte evidensbaserte behandlingsmoduler i omtrent 75 % av tiden i terapi-sesjonene, i vanlig praksis var andelen 54 %.

Implikasjoner

Studien viste at både MATCH og vanlig praksis i BUP reduserte internaliserende og eksternaliserende vansker hos barn og unge med angst, depresjon, traumer og problematferd, eller kombinasjoner av de ulike problemene. Med andre ord tyder studien på at vanlig praksis i BUP allerede hjelper mange barn med sammensatte utfordringer.

Det at vi ikke fant noen forskjeller i behandlingseffekt mellom MATCH og behandling som vanlig, skiller seg fra en rekke studier fra USA, men samsvarer med en MATCH-studie fra New Zealand (Merry et al., 2020). En mulig forklaring på nullfunnene er at terapeuter i BUP allerede i stor grad benytter evidensbaserte metoder og moduler i sin praksis. Dermed skiller den norske terapikonteksten seg fra den amerikanske, noe som gjør at de ikke nødvendigvis er sammenlignbare. Resultatene indikerte likevel at opplæringen i MATCH bidro til å øke terapeutenes bruk av evidensbaserte moduler. Altså kan opplæring i MATCH og bruken av moduler på tvers av diagnoser være nyttig.

Vi møtte flere utfordringer med å rekruttere barn og unge til MATCH-studien, noe som gjorde at utvalget ble mindre enn planlagt.

Et lite utvalg begrenser den statistiske styrken og mulighetene til å oppdage effekter og studere gruppeforskjeller (f.eks. ved kjønn eller diagnoser). Det var også en del frafall, som antagelig kan tilskrives krav om samtykke fra begge foreldre og omfattende spørreskjemaer.

Studien reiser flere spørsmål. Når det gjelder terapeutisk praksis, vil det være interessant å se nærmere på hvilke behandlingsmoduler og metoder som brukes i behandlingen som vanligvis tilbys i BUP, og hvordan ulike metoder påvirker behandlingsresultatet. Et annet spørsmål er om opplæring i transdiagnostiske tiltak faktisk fører til bedre behandlingsresultater. Framtidige RCT-behandlingsstudier bør rekruttere et større utvalg, redusere frafall underveis og begrense omfanget av spørreskjema for å gjøre det enklere å delta og sikre datakvalitet.P