Reichs to viktigste bidrag

Reichs første viktige bidrag var at han fra 1920-tallet av forsvarte og videreutviklet Freuds teori om seksualiteten som kjernen i nevroser (Reich, 1942/1978), og utviklet psykoanalysen i retning av det som han kalte karakteranalyse (Reich, 1933/1972). I 1952 blir Reich intervjuet av Kurt Eissler for Freud-arkivene om hans syn på Freud (Higgins & Raphael, 1967). Reich beskriver det han ser som den viktigste forskjellen mellom Freuds syn og sitt eget. Han vektlegger at man i psykoanalysen arbeider med ord og ubevisste ideer, mens karakteranalysen utviklet lesingen av det emosjonelle uttrykk. «Mens Freud åpnet en verden av ubevisste sinn, tanker, ønsker osv., lyktes jeg med å lese emosjonelt uttrykk. Inntil da kunne vi ikke ‛lese sinnet’. Vi kunne bare forbinde verbale assosiasjoner» (Higgins & Raphael, 1967, s. 4, egen oversettelse).

Reich utviklet begrepet karakteranalysen mellom 1925 og 1935. I første del av perioden ledet han det som ble kalt Det tekniske seminaret i Wien, som fokuserte særlig på den latente negative overføringen. Det essensielle i den opprinnelige karakteranalysen var at Reich identifiserte motstanden ikke så mye i ordenes innhold, men i kommunikasjonens form: «i måten pasienten snakker på, ser på og hilser analytikeren, ligger på benken, stemmens preg, graden av konvensjonell høflighet» (Reich, 1933/1972, s. 49, egen oversettelse).

Formuleringene viser at Reich hadde en meget åpen beskrivelse av hva hans nye erkjennelse dreide seg om. Det handlet om å se og ta hensyn også til det som ikke ble sagt med ord. I 1952 sammenfattet han dette som «å lese det emosjonelle uttrykket» (Higgins & Raphael, 1967, s. 4, egen oversettelse). Reichs mål var altså i utgangspunktet ikke å utforme en ny form for psykoanalyse eller psykoterapi.

Det andre viktige bidraget til Reich var at han videreutviklet karakteranalysen til det han kalte karakteranalytisk vegetoterapi eller orgonterapi. Han ble mer og mer interessert i kosmologi og naturfilosofi, og den såkalte orgonteorien. Karakteranalytisk vegetoterapi ble et samlebegrep for den norske tradisjonen, og er begrepet jeg anvender videre i teksten.

I karakteranalytisk vegetoterapi hadde ordet liten plass. I det samme intervjuet som er nevnt over, legger Reich til en fotnote der han i komprimert form sammenfatter nettopp utviklingen fra karakteranalyse til karakteranalytisk vegetoterapi.

Som vi ser, og i kontrast til hans opprinnelige karakteranalyse, begynner Reich å bruke mer avgrensende og tingliggjørende begreper som karakterpanser, muskelpanser og bundne vegetative energier.

Teknikken i vegetoterapi/orgonterapi var å la pasienten ligge seg ned i undertøyet og indusere dyp pust. Terapeuten observerte hvor energien var blokkert, og øvde fra tid til annen press på gjenstridige muskler. Pasienten ble oppmuntret til å rapportere alle «vegetative» fornemmelser av «strømninger». Dette var tegnet på at panseret smuldret, og at pasienten var på vei til å oppleve orgasmerefleksen. Reich var tidlig blitt overbevist om at det han kalte orgasmerefleksen, var det endelige tegnet på psykisk sunnhet (Reich, 1942/1978). Jeg vil senere beskrive hvordan den norske tradisjonen i løpet av 1980- og 1990-tallet forlot den vegetoterapeutiske teknikken til fordel for karakteranalysen.

Av Reichs norske elever var det Ola Raknes som helt og fullt sluttet opp om karakteranalytisk vegetoterapi (Raknes, 1970). Nic Waal ble inspirert av Reich, men reserverte seg mot det han kalte biofysikken, som hun, som lege, mente hun ikke hadde tilstrekkelig faglig bakgrunn for å ta stilling til.

Etter krigen kom særskilt Raknes og Waal til å vekke interessen for Reich hos en ny generasjon av norske psykoterapeuter, særlig psykologer. Først i 1972 fikk interessen et organisatorisk uttrykk ved at Forum for karakteranalytisk vegetoterapi ble opprettet (Harbitz & Sletvold, 2019). I 1975 ga medlemmer av forumet ut boken Det levande i muskelpanseret (Faleide et al., 1975/2007). Einar Dannevig, som var psykolog og psykoanalytiker, skrev innledningen i boken. Her beskriver han det særegne ved den post-reichianske tradisjonen i Norge. Han poengterer at skjønt orgonteorien som lå til grunn for karakteranalytisk vegetoterapi, spilte en stor rolle for Raknes selv, forsøkte han aldri å presse sine elever til å akseptere formuleringer og postulater som ikke var i overensstemmelse med deres egen faglige bakgrunn og personlige erfaring. «Om interessen for de mer orgonteoretiske sider av Reichs arbeider vil øke, vil fremtiden vise» (Dannevig, 1975/2007, s. 12).

Hva karakteranalytisk i begrepet karakteranalytisk vegetoterapi sto for, var imidlertid høyst uklart. Mitt inntrykk da jeg ble medlem av Forum for karakteranalytisk vegetoterapi i 1989, var at karakteranalytisk sto for psykodynamisk, mens vegetoterapi sto for kroppsterapi i en eller annen form.

Ovennevnte sitater viser til en samtale mellom den norske legen, psykoanalytikeren og barnepsykiateren Nic Waal og forfatter og spesialpedagog Marit Nordby som fant sted på midten av 1950-tallet. Sitatene er hentet fra Nordbys manus «Lyset og den lådne hånda» (Sletvold, 2017, s. 67). Om enn noe spissformulert er de godt egnet til å illustrere kontrasten mellom de to terapiformene Wilhelm Reich utformet: den opprinnelige karakteranalysen og vegetoterapi.

Tilbake til opprinnelig karakteranalyse

De eneste av Reichs elever som holdt fast ved hans opprinnelige karakteranalyse, var Harald Schjelderup (Schjelderup, 1941/1988; Sletvold, 2010) og Tage Philipson (Sletvold, 2017). Schjelderup mente at den opprinnelige karakteranalysen var det viktigste bidraget til psykoterapien etter Freud (Schjelderup, 1955, 1956; Sletvold, 2010). I Norge ble Nils H. Strand den fremste eleven til Philipson. Han ble også min læreanalytiker (Sletvold, 2017).

Rolf Grønseth var en av de som etablerte Forum for karakteranalytisk vegetoterapi. Senere kom han til å stå for det mest radikale bruddet med nettopp den vegetoterapeutiske teknikken. Han var i utgangspunktet en lojal elev av Ola Raknes, men kom etter hvert i sterk tvil om den vegetoterapeutiske teknikken. Han konkluderte med at det er feil «å gjøre noe med pasienten» (Grønseth, 1991). Arbeidet burde begrenses til å sette ord på det som ble observert. Teoretisk holdt han imidlertid fast ved vegetoterapien og betegnet sin nye tilnærming eksistensiell karakteranalytisk vegetoterapi (Grønseth, 1991; Hanve et al., 2017).

Einar Dannevig foreslo på sin side å gi opp begrepet karakteranalytisk vegetoterapi, og gå tilbake til den opprinnelige karakteranalysen. I 1994 inviterte han til et toårig videregående seminar i karakteranalyse. Seminarene han ledet på siste del av 90-tallet, kom imidlertid til å handle mest om moderne psykoanalyse og lite spesifikt om karakteranalyse. Ikke så merkelig, ettersom det knapt fantes noen oppdatert karakteranalytisk litteratur.

En prosess i siste halvdel av 1990-tallet resulterte i at Norsk Karakteranalytisk Institutt (NKI) ble opprettet i 1999 (Harbitz & Sletvold, 2019). Både den gang og i dag er instituttet så langt jeg vet den eneste utdanningen, både i Norge og internasjonalt, som legger Reichs karakteranalyse til grunn.

Det hører til den norske historien at Reichs karakteranalyse også øvet innflytelse innen Norsk psykoanalytisk forening. Det var sannsynligvis grunnen til at foreningen ikke fikk fornyet sitt medlemskap i Den internasjonale psykoanalytiske forening (IPA) etter krigen (Anthi & Haugsgjerd, 2013; Sletvold, 2014). I de senere år har særlig Per Anthi (2007) og Siri Erika Gullestad (2022) fremhevet Reichs betydning for psykoanalysen i Norge.

Karakteranalysen i Norge i dag

Med dagens karakteranalyse mener jeg retningen som er blitt utformet ved NKI siden slutten av 1990-tallet. Jeg vil fremheve det jeg ser som de viktigste likhetene og forskjellene mellom Reichs opprinnelige karakteranalyse og dagens karakteranalyse.

Den grunnleggende likheten ligger i erkjennelse av at vi snakker like mye med hele kroppen og det vi omgir oss med, som med ord. Den viktigste forskjellen består i erkjennelsen av at det ikke lenger bare er pasientens kropp som snakker til terapeuten, men like mye terapeutens kropp som snakker til pasienten. Med den såkalte relasjonelle vendingen gikk psykoanalyse og psykoterapi fra «å behandle en pasient» til å bli et møte mellom to eller flere som kan ha et godt eller et mindre godt utfall (Jørgensen, 2018; Sletvold, 2014). Pasienter har alltid visst dette. De har på det viset alltid vært karakteranalytikere. Se for eksempel Ulvemannens beretning om sin analyse hos Freud (Brothers & Sletvold, 2023; Klevstrand-Kruse, 2024).

Når fokuset blir på møtet mellom to eller flere, oppstår det automatisk et vi (Brothers & Sletvold, 2023), et tredje (Benjamin, 2017) eller et nytt felt (Stern, 2022). Utdanningen ved NKI har tatt sikte på i praksis å bryte med ideen om en terapeut eller en analytiker som behandler en pasient. I stedet er fokuset rettet mot å skape et fruktbart møte. Jeg tror det er riktig å si at utdanningen ved NKI ble en pioner i dette.

I utdanningen legges det vekt på imitasjon for å få en best mulig forståelse av pasienten. Allerede Freud erkjente betydningen av imitasjon. «En vei leder fra identifisering ved hjelp av imitasjon til empati, det vil si, til forståelse av den mekanisme som overhodet setter oss i stand til å ta stilling til en annens sjelsliv» (1921/1955, s.110, fn. 2, min oversettelse). Reich på sin side formulerte det slik: «Pasientens ekspressive bevegelser skaper automatisk en imitasjon i vår egen organisme. Ved å imitere disse bevegelsene «sanser» vi og forstår uttrykket i oss selv og dermed i pasienten» (1949/1972 s. 362, min oversettelse). I de senere år er denne forståelsen blitt understøttet av studier av medfødt imitasjonsevne hos nyfødte (Meltzoff & Moore, 1995) og oppdagelsen av et speilnevronsystem (Gallese, 2009). Samtidig vil jeg her bemerke viktigheten av å forbli ydmyk og unngå overdreven sikkerhet om at vi kan leve oss helt inn i en annen person ved imitasjon.

I tillegg til, og relatert til, imitasjon for å bli kjent med pasienten blir det i dagens utdanning lagt vekt på terapeutens egen opplevelse av og kroppslige reaksjon på pasienten. I både seminarundervisning og veiledning blir det videre vektlagt å styrke evnen til å «keep in mind» både egen opplevelse og pasientens perspektiv.

Mine egne bidrag til utviklingen av dagens karakteranalytiske tradisjon i Norge kan deles i to. En teoretisk del som særlig handler om å fremheve Reichs opprinnelige karakteranalyse (Sletvold, 2010, 2011), som beskrevet tidligere i innledningen. Og en praktisk del som handler om utvikling av nye kroppsfokuserte utdanningspraksiser (Sletvold, 2012, 2013). Bruk av kroppslige øvelser var ikke noe nytt innen post-reichianske terapier og andre kroppsterapier. Det som imidlertid var felles innen disse terapiformene, var at det var pasientens kropp man øvde på å behandle. Høsten 1999, mens jeg ledet mitt første videregående seminar ved NKI, ba jeg den som skulle legge fram kasus, om å stille seg opp og stå som pasienten uten å gi noen verbal informasjon til resten av gruppen først. Dette hadde en frapperende virkning, og ble starten på en pedagogisk praksis der seminardeltagerne både observerer, kjenner på egne reaksjoner og imiterer sin pasient som står, går, ligger eller sitter som «sin pasient», før verbal informasjon om pasienten presenteres (Nylund & Sletvold, 2009; Sletvold, 2012).

Etter hvert utviklet vi ved NKI en veiledningsmetode som bygde på de samme premissene (Brothers & Sletvold, 2023; Sletvold, 2012). Tilnærmingen skiller seg ganske sterkt fra mer veletablerte tilnærminger ved at veileders fokus er på å hjelpe kandidaten til å bevisstgjøre mer av egen erfaring, i stedet for at veileder primært bidrar med egen kunnskap. Kandidaten blir først bedt om å sette søkelys på sine egne kroppslige opplevelser i den situasjonen hen vil utforske, og så imitere pasienten, for deretter å danne seg et bilde av hva som skjer mellom de to.

Karakteranalysen i internasjonal kontekst

Historien jeg har fortalt så langt, har handlet om en faglig utvikling som har foregått i Norge. Innholdet i fagutviklingen – med vektleggingen på det non-verbale – har etter mitt syn likevel lite med Norge å gjøre, men skyldes historiske omstendigheter. På samme måte var det spesielle omstendigheter som gjorde at objektrelasjonsteori ble utformet i Storbritannia, og selvpsykologi og interpersonlig/relasjonell psykoanalyse ble utviklet i USA. Men få vil hevde at det er noe spesielt britisk eller amerikansk ved disse faglige nyvinningene. Få vil også hevde at det er noe særegent østerriksk/tysk, for ikke å si jødisk, ved den opprinnelige psykoanalysen.

Utviklingen av dagens karakteranalyse representerte en viktig nyvinning (Sletvold, 2005). Det ble naturlig å publisere utviklingen også internasjonalt. Dette resulterte først i tre artikler (Sletvold, 2011, 2012, 2013) og så i boken The Embodied Analyst – From Freud and Reich to relationality (Sletvold, 2014). Meg bekjent var dette første gang siden Reichs brudd med psykoanalysen i 1934 at artikler som fremhevet hans bidrag, ble publisert i anerkjente (psykoanalytiske) tidsskrifter. The Embodied Analyst inkluderer forskningsmessig støtte fra etiologi, nevropsykologi, filosofi, spedbarns- og tilknytningsforskning. Boken fikk god mottakelse og fine omtaler, særlig i USA og Kina (Akhtar, 2014; Peichao, 2000; Jun, 2000), og vant Gradiva Award som beste psykoanalytiske bok i 2015. Oppmerksomheten bidro til starten på et internasjonalt samarbeid, blant annet årlige workshops i London og New York. Workshopene i New York, med fellesbetegnelsen Steps towards an Embodied Psychoanalysis and Psychotherapy, har foregått ved The New School for Social Research. Samme institusjon ga Reich en stilling og gjorde det mulig for ham å komme med den siste amerikabåten fra Norge før utbruddet av andre verdenskrig.

I 2015 møtte jeg for første gang Doris Brothers, ph.d., psykolog og psykoanalytiker. Vi utviklet et nært faglig samarbeid (Brothers & Sletvold, 2023) og underviste blant annet i Shanghai og Beijing om det kroppslige perspektivet. Pandemien satte foreløpig en stopper for flere turer til Kina. Det var imidlertid stor interesse for videre undervisning og veiledning over internett.

Et resultat av arbeidet er at The Embodied Analyst i 2020 ble oversatt til kinesisk. I forordet av oversettelsen bemerker den kinesiske psykoanalytikeren Peichao noe de fleste vil være enig i, nemlig at den kroppslige dimensjonen har vært sekundær i psykoanalytisk og psykodynamisk terapi. Men Peichao legger til at mangelen ikke eksisterer i kinesisk tradisjon, fordi der har kropp og sinn alltid vært én. Min erfaring fra undervisning og veiledning av kinesiske terapeuter har bekreftet dette. De har hatt variert utdanningsbakgrunn, fra godt utdannete psykologer og psykoanalytikere til terapeuter med beskjeden utdanning innen mental helse-feltet. Men uavhengig av utdanningsnivå har det vært slående hvor lett og naturlig det har vært for de kinesiske terapeutene å inkludere et kroppslig fokus, til forskjell fra mange høyt utdannede europeiske og amerikanske terapeuter.

De senere årene har Brothers og jeg undervist ved ulike psykoanalytiske foreninger og institutter, særlig i USA. Vi har tydelig merket en økende interesse for å bringe kroppen mer eksplisitt inn i psykoanalyse og psykoterapi – både teoretisk og praktisk. Et resultat er at vi i 2022 kunne redigere et spesialnummer av tidsskriftet Psychoanalytic Inquiry under tittelen The turn toward embodiment (Brothers & Sletvold, 2022b). Spesialnummeret hadde bidrag fra Donnel B. Stern (2022), Siri E. Gullestad (2022), William F. Cornell (2022), Gianni Nebbiosi og Susanna Federici, (2022), Steven H. Knoblauch (2022), foruten Brothers og meg (Sletvold & Brothers, 2022a).

I 2023 tok Brothers og jeg initiativ til The Wilhelm Reich Center for the Study of Embodiment (wilhelmreichcenter.org). Siktemålet er å skape diskusjon om alle de mest sentrale kliniske problemstillinger innen karakteranalyse, psykoanalyse og psykoterapi.

Sammenfatning og konklusjon

Reichs første utvikling av karakteranalyse innebar en erkjennelse av at vi snakker med hele kroppen, ikke bare med ord. Deretter videreutviklet Reich denne erkjennelsen til det han betegnet som karakteranalytisk vegetoterapi og orgonterapi.

I Norge gikk utviklingen i løpet av 1980- og 1990-tallet mer og mer tilbake til den opprinnelige karakteranalysen, en utvikling som førte til at Norsk Karakteranalytisk Institutt (NKI) ble opprettet i 1999. Fra begynnelsen av 2000-tallet utformet det nye karakteranalytiske instituttet en unik ny utdanning ved en syntese av Reichs karakteranalyse, den nyeste utviklingen innen psykoanalytisk teori og praksis og nye kroppsbaserte undervisnings- og veiledningsmetoder, ikke minst med fokus på imitasjon. Utdanningen er fortsatt den eneste som kan betegnes som karakteranalyse eller embodied analysis.

I artikkelen har jeg også redegjort for hvordan den karakteranalytiske utdanningen blir støttet av psykoterapiforskning, og at karakteranalysen inspirerer the turn towards embodiment internasjonalt innen dagens psykoanalyse og psykoterapi.