Mobbere og tyver

De ovennevnte sakene er eksempler på fagpersoner som er eksponert som uforsvarlige utøvere av sitt yrke: mobbere, bedragere og tyver. Ingen av dem er dømt til fengselsstraff, men alle er fratatt det meste av heder og ære. Og enkelte til og med jobben.

Sakene er vidt forskjellige, men vi mener de likevel har fellestrekk: De angjeldende er alle bygget opp over tid som helter, opprørere og forkjempere for den gode sak. Ikke bare i kraft av sine fremskutte stillinger i sin fagprofesjon, men også av medier som elsker frittalende, tilgjengelige og kraftfulle «eksperter». De var foregangspersoner innenfor hvert sitt område, og ble av mange elsket for det.

Skårderud folkeliggjorde og fjernet skammen fra spiseforstyrrelser. Kjøs tok psykoterapien ut fra de lukkede rom og inn i tv-ruten. Benestad har gjort mer for folkeopplysning om kjønnsinkongruens enn de fleste andre. Valla var den første kvinnelige LO-lederen. Moxnes ble ikke bare partiet Rødts første stortingsrepresentant, men tok partiet til rekordoppslutning på meningsmålingene. Eggum var mektig fagforeningsleder, på vei til å bli leder i LO.

Falt de for eget grep?

Så falt de. Noen vil si for eget grep. Vi vil påstå at det også var med god hjelp av mediene, som gjennom en lett gjenkjennbar dramaturgi bidro til fallet. Blir du for kraftfull i helterollen, sitter du utrygt, det blåser gjerne temmelig hardt på toppen. Under pressens forstørrelsesglass blir mindre synder store, større synder blir enorme. Og med det følger kravet om at «noe» må skje.

Med uendelige publiseringsflater maler pressen med bred pensel. Ofte med livaktige skildringer. En profilert person har foretatt «noe» som i det minste er uheldig, noen ganger umoralsk – i sjeldne tilfeller ulovlig. Sjelden fordi slike saker oftest får sin løsning i pressen, ikke i domstolene. Noe må skje for å rettferdiggjøre mediekjøret som mediene selv har satt i gang. Med andre ord – noen må gå.

Makten i offerrollen

De omtalte sakene viser også hvor mye makt det ligger i offerrollen. Valla versus Yssen, der Ingunn Yssen var tidligere internasjonal sekretær i LO, som utspilte seg i 2007, var strengt tatt en personalsak som kom ut av kontroll. Benestad ble tatt på dårlig journalskriving, faglig uforsvarlig helsehjelp i to tilfeller og uforsvarlig foreskriving av vanedannende medikamenter. Skårderud ble av politimesteren i Oslo bøtelagt for å ha «tusket til seg» for mye penger fra Helfo og ble av Helsetilsynet fratatt autorisasjonen på grunn av faglig svikt, manglende rolleforståelse og mangelfull journalføring. Ikke – som det er lett å tro – for å ha hatt sex med en kvinne som strengt tatt ikke var pasienten hans. Skårderud vedtok forelegget fra påtalemyndigheten, men har siden kjempet for å få tilbake legeautorisasjonen.

Vi mener vi ser det samme i metoo-saker: at det er offeret, ved å være først på banen, som definerer narrativet, hva som er uønsket seksuell kontakt, eller hva som er mobbing.

Syndebukken

Filosofen René Girard har utviklet en syndebukkteori (Girard, 1977). Tenk deg at det oppstår en krise i et gitt nabolag. Folk blir urolige og begynner å finne årsaken til krisen. Plutselig retter alle oppmerksomheten mot én person eller gruppe – kanskje den nye og populære naboen som både er blitt leder i vellet, og som har den fineste hagen. Hen har vært helten, men nå får denne «syndebukken» skylden for alt som går galt, selv om hen kanskje ikke er ansvarlig for krisen. Det gode har blitt det onde og må ofres. Eller: Egen suksess er vel og bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte.

Ifølge Girard er dette en urgammel mekanisme i menneskesamfunn og som er nevnt som fenomen i Bibelen. Vi kopierer hverandres ønsker (om å være populær) og blir misunnelige (på populariteten), hvilket skaper konflikter. For å løse disse konfliktene velger vi ofte en syndebukk å samles mot. Det føles godt å ha noen å skylde på, og det skaper en falsk følelse av samhold.

Konsekvenser

Vi mener altså at yrkene med autoritet ikke sitter like trygt på pidestallen som tidligere. Det er en delikat balansegang å være ekspert, men likevel folkelig nok. Å mene noe uten å fremstå som usympatisk skråsikker.

Konsekvensene av dynamikken der fagpersoner bygges opp og deretter rives ned fra pidestallen, rammer i første omgang syndebukken. Men i det lange løp kan det føre til at fagpersoner ikke orker å ta telefonen fra journalistene. De vil unngå å bli «medieeksperter» med den risikoen det medfører. Dermed kan viktige stemmer forsvinne fra det offentlige ordskiftet. I ytterste konsekvens er det et demokratisk problem som utfordrer, om ikke ytringsfriheten som sådan, men ytringsrommet.

Den moderne medieverden er komplisert. Mye mer komplisert enn tidligere fordi vi må forholde oss til så mye mer enn de redaktørstyrte mediene. Publisering i medier som ikke er redaktørstyrte, vil innebære en risiko for at feilinformasjon og sladder blir stående som vedtatte sannheter. Ulike sosiale medier blir ofte fulle av ekkokamre og trolling for de minste påståtte feiltrinn. Særlig i debatter som tar av, det være seg om ME (myalgisk encefalomyelitt), trans, pride, skjermbruk hos barn og sakkyndiges rolle i retten.

En annen risiko er at tilliten til institusjonene synker. Det er målbart. Selv om vi ligger helt i toppen i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), kun slått av Sveits, er tilliten til helse/politikk og rettsvesen den laveste siden målingene startet for 15 år siden.

Feil begått av profilerte personer skal selvsagt omtales og undersøkes. Men dekningen må ikke skremme folk fra å uttale seg – eller bidra til å utpeke syndebukker før fakta er på bordet.

Hvis tilliten til fagpersoner, myndigheter og institusjoner svekkes, åpner det rom for konspirasjonsteorier, influensere – og påvirkningskampanjer fra fremmede makter. Det er ikke bare et problem for den enkelte «ekspert», men et demokratisk problem.