Pasienters opplevde behov

Tre hovedtema og ti undertema ble identifisert. Hovedtemaet Å ikke bli forstått rommet ulike måter informantene opplevde seg misforstått av helsevesenet på. Det å bli møtt som å ha et livsstilsproblem, og med tilhørende vektreduksjonstiltak, trigget skam over egen karakter for ikke å håndtere overspisingen og håpløshet i hjelpesøkingen. De fortalte at de håndterte følelsene med spiseforstyrrelsen i mangel på andre tilgjengelige mestringsstrategier. Forsøk på slanking ble forsterkende for symptomadferden og skapte en vond spiral. En annen måte å ikke bli forstått på omhandlet at helsepersonell ikke forholdt seg til overspisingen. Informantene beskrev at de ofte hadde søkt hjelp for overspising, men at behandlere fokuserte på andre ting. En tredje måte å ikke bli forstått på omhandlet en opplevelse av å ikke passe inn blant spiseforstyrrelsene. Å ikke få behandling på lik linje med restriktive SF bidro til opplevelsen av å ha en mislykket SF. Informantene beskrev at dersom de fikk behandling rettet mot SF, ble kroppsbilde oversett som tema. Dette opplevdes sårt, da de oppfattet dette som et søkelys i behandlingen av andre SF. Dette bidro til en følelse av at en sentral del av deres lidelse var mindre viktig i deres behandling.

Hovedtemaet Fanget i kroppsskam gjenspeilet informantenes opplevelser av hvordan deres forhold til kroppen forhindret både tilfriskning fra BED og grunnleggende livsutfoldelse. Skam over kroppen hindret dem fra både deltakelse i aktiviteter og relasjonell nærhet. Alle deltakerne beskrev oppveksterfaringer med kritiske kommentarer og negativ evaluering rettet mot spisevaner og kropp fra omsorgspersoner. Dette hadde medvirket til utviklingen av deres BED og preget fremdeles hvordan de vurderte seg selv. Informantene beskrev kroppsskammen som både et hinder for bedring og som en mulig vei til å oppnå bedring. Videre beskrev de at et negativt kroppsbilde stod sentralt i deres forståelse av hva som opprettholdt overspisingen, og at bedring fra BED innebar et bedre forhold til egen kropp.

Hovedtemaet Håp og bevegelse uttrykte ulike erfaringer som hadde bidratt til positiv utvikling, og beskrev informantenes opplevde behov i behandling. Dette kom i hovedsak til uttrykk gjennom fire erfaringer: å bli sett gjennom å få riktig diagnose; økt selvmedfølelse gjennom forståelse for overspisingen som en måte å håndtere noe vanskelig på; et behov for trygghet i behandlingsrelasjonen der terapeuten og behandlingsrammen fasiliterte dette; og behovet for at kroppsopplevelsen tematiseres i behandling.

Implikasjoner

Resultatene viser viktigheten av at behandlere som møter pasienter med BED, er sensitive for hvilke relasjonserfaringer og tidligere møter med behandlingsvesenet pasienten har. Skam preger ofte erfaringene med hjelpesøking og påvirker nye møter. Mange møter i helsevesenet synes å bli en gjentakelse av en vond relasjonshistorie, der kropp og spisevaner har blitt gjenstand for kritikk og negativ evaluering. Dette understreker behovet for økt kunnskap blant helsepersonell om BED og om spesifikke relasjonsutfordringer som er spesielt gjeldende hos denne pasientgruppen. Bevissthet om fordommer og stigmatisering blant helsepersonell mot BED og vektstigma bør være sentralt i opplæringsprogrammer.

Resultatene peker mot noen forhold som mulig kan bidra til å forklare at ikke alle med BED får effekt av eksisterende behandling. Kroppsskam som ikke adresseres, kan hindre en trygg behandlingsrelasjon, som er en kjent forutsetning for virksom behandling. Det er behov for mer forskning på slike sammenhenger.

Videre indikerer resultatene at kroppsopplevelsen bør adresseres også i behandling av BED, på lik linje med behandlingen av andre SF.

Resultatene er i tråd med annen forskning som indikerer at kroppsbildeforstyrrelse er en involvert mekanisme også i BED.