Nettverkanalyser

Vi benyttet nettverksanalyser for å undersøke hvordan enkeltsymptomer på depresjon henger sammen med redusert kognitiv fungering. Tilnærmingen gir et mer nyansert bilde av depresjon, uten å forutsette én felles underliggende faktor estimert som en samleskår (f.eks. totalsum på Beck’s Depression Inventory). I nettverksanalyser representeres symptomer (og andre psykologiske variabler) som noder, der linjene mellom dem viser de unike sammenhengene mellom dem, kontrollert for alle andre variabler (partielle korrelasjoner). Analysen gjorde det mulig å identifisere sentrale symptomer, deres innbyrdes relasjoner og hvordan spesifikke symptomer henger sammen med resultater på kognitive tester.

Energitap er et sentralt bindeledd

Vi undersøkte tidligere innsamlet data (Kraft, Bø, Jonassen et al., 2023) og inkluderte voksne deltagere med varierende depresjonsstatus (deprimerte, tidligere deprimerte, ikke-deprimerte). Nodene i nettverket inkluderte ni depressive symptomer og tre eksekutive funksjoner (Figur 1). Tre eksekutive funksjoner (inhibisjon, arbeidsminne, mental fleksibilitet) ble kartlagt med objektive tester. Resultatene viste at redusert eksekutiv funksjon var assosiert med energitap, tap av interesse og glede, appetittendringer, søvnproblemer og konsentrasjonsvansker. Blant disse fremsto energitap som det viktigste bindeleddet mellom depresjon og redusert eksekutiv funksjon, særlig redusert evne til å oppdatere arbeidsminnet. Interessant nok fant vi ikke noen direkte sammenhenger mellom eksekutive funksjoner og affektive kjernesymptomer som tristhet og skyldfølelse – som ofte fokuseres på i psykologisk behandling.

Figur 1

Sammenhengen mellom ulike depressive symptomer og eksekutive funksjoner

Individuelle forskjeller i symptommønstre

Depresjon varierer imidlertid betydelig fra person til person – ikke bare i hvilke symptomer som dominerer, men også i hvordan symptomene henger sammen og utvikler seg over tid. Det som gjelder for én pasient, gjelder ikke nødvendigvis for en annen. Mens noen opplever vedvarende tristhet som mest fremtredende, er det utmattelse, passivitet eller konsentrasjonsvansker som preger hverdagen for andre. Ved å analysere symptomer på individnivå og over tid kan man fange opp slike mønstre som ofte overses i studier på gruppenivå.

Vi undersøkte mønstrene nærmere ved å estimere personspesifikke nettverk (Kraft, Bø, Hoorelbeke et al., 2023). Ved hjelp av opplevelsessampling (ESM) rapporterte deltakerne sine depresjonssymptomer fem ganger daglig i en periode på 14 dager. Det gjorde det mulig å estimere individuelle symptomnettverk, og dermed få et individnært bilde av depresjonens struktur. Resultatene viste stor variasjon mellom deltagerne i hvilke symptomer som var mest sentrale. Samlet sett viste analysene at høy sentralitet av utmattelse og passivitet hang sammen med redusert oppmerksomhetskontroll.

Endringer etter oppmerksomhetstrening

Kan styrking av oppmerksomhetsfunksjon via en intervensjon bidra til bedring i depressive symptomer? Dette hadde vi undersøkt tidligere i en randomisert kontrollert studie der deltagerne gjorde oppmerksomhetstrening i 14 dager. Oppmerksomhetstreningen hadde som mål å trene deltakerne, som tidligere hadde hatt depresjon, i å rette oppmerksomheten mot positive ansiktsuttrykk. De som var i kontrollgruppen, fikk en nøytral variant. Treningen ga en liten, men statistisk signifikant bedring i depressive symptomer, men vi ønsket å undersøke nærmere hvilke symptomer som faktisk endret seg (Kraft et al., 2019). Nettverksanalysen antydet at bedringen i depresjon skjedde gjennom økt interesse og engasjement i hverdagsaktiviteter. Endringer i interesse så ut til å være en utløsende faktor for forbedringer i de andre symptomene.

Tilpasning av behandling

Samlet sett tyder forskningen på at redusert kognitiv funksjon ved depresjon – særlig knyttet til oppmerksomhet og eksekutiv funksjon – i hovedsak er forbundet med symptomer som energitap, passivitet og redusert interesse. Når forsøkspersonene trente oppmerksomheten, førte det til en bedring i interesse, som igjen førte til en bedring i de andre depressive symptomene.

Symptomer knyttet til negativ affekt – som tristhet og skyldfølelse – var i liten grad relevant for redusert kognitiv funksjon. I stedet var symptomer relatert til redusert motivasjon og lav positiv affekt mer relevante. Dette tyder på at sammenhengen mellom redusert kognitiv fungering og depresjon kan være forankret i dysfunksjon i det positive valenssystemet – hjernens nettverk for belønning, driv og målrettet atferd – heller enn i det negative valenssystemet.

Studiene våre gir støtte til en mer nyansert og individtilpasset tilnærming til depresjonsbehandling, der man i større grad tar hensyn til hvilke symptomer som er mest fremtredende hos den enkelte. Hos pasienter der motivasjonelle og kognitive vansker dominerer, kan det være hensiktsmessig å styrke driv, egeninnsats og oppmerksomhetskontroll gjennom målrettede intervensjoner som atferdsaktivering og kognitiv trening. Forskningen vår peker på behovet for videre studier som undersøker hvordan slike tilnærminger best kan tilpasses ulike symptomprofiler, og hvordan dette kan bidra til å forebygge tilbakefall og fremme varig bedring hos personer med depresjon.