Religion i psykoanalytisk teori

Historisk har terapiprosesser ikke vært en arena for å utforske religion og tro. Sigmund Freuds klassiske psykoanalyse er et eksempel. I henhold til Freuds tenkning innebærer tro på Gud å søke et substitutt for den allvitende og allmektige forelderen. Følgelig ble selvstendighet, psykoanalysens viktigste terapimål, blokkert dersom pasienten beholdt troen på Gud og dermed avhengigheten av en som er større og sterkere. Samtidig innså Freud religionens dyptgripende innvirkning på menneskers liv og skrev flere bøker om religiøse utviklingsprosesser. Han anerkjente med andre ord gudstroens betydning i menneskers liv, men underkjente troens potensial som bidragsyter til psykologisk modning.

I etterkrigstiden endret den psykoanalytiske bevegelsen perspektivet sitt fra et tyngdepunkt i driftsteori til en grunnleggende forankring i relasjonelle prosesser. Med endringen fulgte også en avklart dreining mot å anerkjenne religion som en kilde til konstruktiv personlighetsutvikling. Donald Winnicott leverte sentrale bidrag til å beskrive religion som et bidrag til menneskets arbeid med å utforske og utfolde sitt eget selv (Winnicott, 1971). I tiden like før andre verdenskrig kom også John Bowlbys banebrytende teori om den relasjonelle tilknytningen mellom barn og primære omsorgspersoner.

Winnicotts relasjonelle teorier om objektrepresentasjoner og overgangsobjekt danner utgangspunkt og inspirasjonskilde for psykoanalytikeren Ana-Maria Rizzuto, som har anvendt teorien om objektrepresentasjoner i beskrivelsen av menneskers relasjon til Gud (Rizzuto, 1979). Videre utførte Kirkpatrick og Shaver i 1990 den første studien som undersøkte og befestet sammenhengen mellom religion og tilknytning. Begge disse forskningssporene bidro til en mer utfylt forståelse av relasjonen som mulig kan dannes mellom Gud og menneske (Granqvist, 2020). Dette har også gitt teorigrunnlag for å utforme hypoteser om forholdet mellom relasjonelle prosesser knyttet til religion og mental helse.

Paine og Sandage (2017) har fremhevet behovet for teoridrevne studier som tar sikte på å undersøke den tvetydige sammenhengen mellom religiøsitet og mental helse. Dette innebærer at relasjonelle, psykodynamiske teorier kan veilede utforskningen av sammenhenger mellom religiøsitet og mental helse (Granqvist, 2020; Park & Slattery, 2013). De to teoriene som oftest benyttes til dette formålet, er nettopp objektrelasjonsteori (Rizzuto, 1979; McDargh, 1983; Stålsett, 2012; Corveleyn et al., 2013) og tilknytningsteori (Kirkpatrick & Shaver, 1990; Granqvist, 2020). I begge tilfeller har empirisk forskning gitt støtte for at forholdet til Gud har strukturelle og funksjonelle likheter med menneskelige relasjoner, slik de er beskrevet i objektrelasjonsteori og tilknytningsteori. Objektrelasjonsteoretikere beskriver Gud som et overgangsobjekt, som er en delvis ubevisst konstruksjon basert på egenskapene til primære omsorgspersoner (Rizzuto, 1979; McDargh, 1983; Corveleyn et al., 2013). Tilknytningsteori, derimot, beskriver Gud som en ikke-korporal tilknytningsfigur definert av fire avgjørende komponenter: søking og opprettholdelse av nærhet, separasjonsangst, trygg havn og trygg base (Granqvist, 2020).

Gud og tilknytning

De fleste av studiene som utforsker religiøsitet og mental helse, har et tverrsnittdesign der de observerbare uttrykkene for religiøsitet er korrelert med indikatorer for kvalitet på mental helse (Corveleyn et al., 2013; Granqvist, 2020). Det er flere betydelige begrensninger knyttet til slike forskningsdesign. Særlig viktig i denne sammenhengen er at disse studiene tilnærmer seg religiøsitetens psykologiske funksjon indirekte gjennom dens ytre uttrykk (f.eks. bønn, kirkegang, ritualer og tilknytning til religiøse samfunn). Imidlertid berører ikke de ytre uttrykkene nødvendigvis de antatte underliggende relasjonelle prosessene. Dette er en følge av at religion og tro i størst grad er noe som foregår inni et menneske. Å fokusere direkte på de psykologiske funksjonene ved forholdet til Gud, beskrevet som objektrelasjoner eller tilknytning, er å nærme seg en kontakt med de indre prosessene som former den troen eller den religiøse forankringen. Videre vil en slik tilnærming muliggjøre en mer tydelig utforskning av hvordan forholdet til Gud er knyttet til de psykologiske prosessene som fremkaller psykopatologiske tilstander (Luyten & Corveleyn, 2013; Corveleyn et al., 2013; Schaap-Jonker & Corveleyn, 2014). I tillegg åpner tilknytningsforskningens metoder for at tverrsnittdesignet kan erstattes av kvantitative prosesstudier. Det gir mulighet for å utforske endringer som finner sted gjennom et terapiforløp. Dessuten kan forskeren undersøke utviklingen hos individer som sammenlignes med seg selv, og hos individer som sammenlignes med hverandre (Halstensen et al., 2021; Halstensen, 2023). I tillegg gir både Adult Attachement Interview (AAI) og Religious Attachement Interview (variant av AAI utviklet for å undersøke tilknytning i gudsrelasjonen, (Granqvist & Main, 2017)) materiale som kan anvendes i kvalitative studier. Det legger i sin tur til rette for mixed methods-design.

Klinisk religionspsykologi

Både Fidje et al.s artikkel og min kommentar peker på at det er mye ugjort forskningsarbeid i fagfeltet klinisk religionspsykologi. Samtidig åpner kunnskapen om at gudsrelasjonen kan forstås i lys av tilknytningsteori og objektrelasjonsteori, muligheten for å prosessere religiøs tilhørighet, tro og gudsrelasjon i terapi ved hjelp av kunnskap som allerede finnes hos psykologer. Den objektrelasjonsteoretiske eller tilknytningsrelaterte forståelsen av gudsrelasjonen åpner med andre ord den døren Freud stengte. For den som ikke selv har forholdt seg til religion eller tro, kan dette virke fremmed og utrygt å gå inn i, særlig når en også er pålagt å forvalte et behandleransvar. Det forsterkes av at profesjonsstudiene i psykologi ikke gir klinisk opplæring i å innlemme religion og tro i terapiprosesser. Med unntak av Syddansk Universitet i Odense tilbyr ingen nordiske universitet undervisning i klinisk religionspsykologi. Klinisk trening i å møte religion og tro i terapirommet vil utvide psykologens mulighet til å ta imot enkeltindividers tro og/eller religiøse påvirkning på relevante og tilpassede premisser. Å lukke terapirommet for religion og tro innebærer å stenge ute noe som kan ha vært avgjørende i et menneskeliv. Dette er videre lite hensiktsmessig når religion og tro i så stor grad kan relateres til sentrale relasjonelle og emosjonelle teorier om menneskets psykiske fungering. Sett i et slikt perspektiv er psykologens relevans i møte med religion og tro godt synlig.

Forbindelsen mellom religion og objektrelasjoner/tilknytning gir et potensial for å se det fellesmenneskelige i religion. En viktig oppgave for psykologien som fagfelt kan bestå i å beskrive de fellesmenneskelige premissene for individets forhold til religion og tro. I en studie der hun søker å forstå Freuds ateisme, skiver Rizzuto (1998): «(…) the psychic rules that facilitate belief must also condition unbelief» (s. 233). Vi fødes som mennesker, og blir siden religiøse eller ikke-religiøse, eller noe midt mellom. En viktig oppgave for psykologien er å søke å forstå det mennesket som tok imot eller avviste tilgjengeliggjort religion. Psykologen som ser det fellesmenneskelige utgangspunktet for det et individ har søkt i en tro, vil kunne respektfullt ta imot pasienten som har troen sin med inn i terapirommet. Her ligger trolig et ubrukt potensial for arbeid med tro eller religiøs påvirkning i terapirommet. Helt konkret er arbeidet med religion i terapi en øvelse i utforskning og innlevelse. P