Hjelp fremfor straff

I Norge prioriteres barnevernstiltak fremfor straffespor for ungdom med alvorlige kriminalitetsutfordringer, og mange får hjelp gjennom spesialiserte behandlingsinstitusjoner (Deloitte, 2019). Slike plasseringer skal ikke fungere som straff eller samfunnsvern, men skal kombinere omsorg med hjelpetiltak som reduserer risikofaktorer og fremmer positiv utvikling. Det krever en helhetlig tilnærming som forener barnevernfaglig kompetanse med kunnskap om kriminalitetsforebygging og rehabilitering. Lykkes man, gir det betydelige gevinster både for ungdommene, familiene og samfunnet.

Virksomme faktorer

Kriminell atferd må ses i lys av et samspill mellom individuelle og miljømessige faktorer (Bonta & Andrews, 2024). Risikofaktorer kan være rusbruk, antisosiale holdninger, familieproblemer, skolefrafall eller kriminelle venner. Jo flere slike faktorer som samvirker, desto høyere blir sannsynligheten for å begå kriminalitet. Samtidig kan beskyttelsesfaktorer som skolemestring, stabile relasjoner og sosial støtte trekke en ungdom i riktig retning. Tiltak som både reduserer risikoen og styrker beskyttelsen, gir størst sjanse for positiv endring hos utsatte ungdommer (Aase et al., 2020). For å omsette kunnskapen om risikofaktorer i praksis trengs systematikk, og her kommer risiko- og behovsanalyser inn.

Komplekse faktorer satt i system

Standardisert kartlegging gjør det mulig å se risiko- og beskyttelsesfaktorer i sammenheng og legge et grunnlag for målrettede tiltak (Latessa et al., 2020). I Norge brukes slike analyser før og etter institusjonsplassering for å vurdere hjelpebehov og spesifisere innsatsområder hos hver enkelt ungdom (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2010, 2014). I prosjektet har vi undersøkt om kartleggingen er treffsikker nok til å fungere som et pålitelig utgangspunkt for strukturert oppfølging etter rammeverket Risk–Need–Responsivity (RNR).

Effektiv innsats satt i system

RNR-modellen bygger på klinisk psykologisk forskning og utgjør et metodefleksibelt rammeverk for å jobbe effektivt med kriminalitets- og rusutfordringer (Bonta & Andrews, 2024). Modellen gir en tydelig struktur for systematisk innsats, forankret i prinsipper med solid støtte i internasjonal forskning (Lipsey, 2009; Pappas & Dent, 2023; Prendergast et al., 2013). De tre hovedprinsippene er:

1. Risk (risiko): Intensiteten på hjelpetiltak må justeres etter risikonivå. Ungdom med høyest risiko bør prioriteres med målrettet innsats.

2. Need (behov): Tiltak må rettes mot å redusere risikofaktorer og styrke beskyttelsesfaktorer som er i spill rundt den enkelte ungdom.

3. Responsivity (mottakelighet): Tiltak bør bygge på prinsipper fra kognitiv atferdsterapi og sosial læringsteori, samt tilpasses ungdommens situasjon og karakteristika (f.eks. læringsforutsetninger, motivasjon, helsebehov o.l.).

RNR er fremhevet som et hensiktsmessig rammeverk for institusjonsbehandling av ungdom med alvorlige atferdsvansker (Whittaker et al., 2015), og logikken samsvarer med flernivåmodellen som beskrives i flere norske ekspertrapporter om ungdomskriminalitet (Aase et al., 2020; Storberget et al., 2025). Flernivåmodellen omtales ofte som en tiltakspyramide, der graden av innsats gjenspeiler graden av risiko. For å jobbe strukturert etter slike modeller må man ha presise kartleggingsmetoder.

Risiko, behov og endring

Prosjektet analyserte kliniske kartleggingsdata der psykologer har brukt et RNR-basert analyseverktøy. Funnene viser at risiko- og behovsanalyse kan legge et godt grunnlag for strukturert og kunnskapsbasert tilnærming i barnevernssystemet. Ungdom med forhøyet risiko for videre kriminalitet kan identifiseres gjennom en samlet risikoskår, mens behovsprofiler viser hvilke områder som bidrar til risiko, og som bør prioriteres i hjelpen.

Dataene viste også at ungdomsgruppen er mangfoldig ved inntak, både når det gjelder bakgrunn, risiko og behov. For noen dominerte kriminalitet, for andre voldsutøvelse eller rusmiddelbruk, og mange hadde kombinasjoner i ulik alvorlighetsgrad. En stor andel hadde også psykiske plager, og det var en betydelig forekomst av ungdom diagnostisert med utviklingsforstyrrelser, spesielt ADHD. Til tross for variasjonen kunne kriminalitetsrisiko identifiseres tydelig gjennom risikoskår. Samtidig viser mangfoldet hvor viktig individuell tilpasning er i både tiltak og oppfølging.

Ny kartlegging ved utflytting viste at endringer i risikofaktorer under institusjonsoppholdet hang sammen med sannsynligheten for siktelse i det påfølgende året. Når risikoområder som rusmiddelbruk, vennemiljø, skoleproblemer, holdninger og selvregulering viste redusert risikoskår, sank også sannsynligheten for fremtidig siktelse. Dersom en risikoskår økte i løpet av oppholdet, økte tilsvarende risikoen for siktelse etter utflytting. Dette understreker betydningen av oppdaterte vurderinger, både for å evaluere utvikling gjennom oppholdet, og for å sikre kontinuitet og riktig hjelpetiltak i etterkant. Risiko- og behovsvurdering ved avslutning kan derfor gi det lokale hjelpeapparatet et godt utgangspunkt for å planlegge videre oppfølging etter hjemflytting, både når det gjelder intensitet og hvilke innsatsområder som bør prioriteres.

Implikasjoner

Prosjektet viser at barnevernsinstitusjoner kan gi mer målrettet og individtilpasset hjelp når risiko- og beskyttelsesfaktorer vurderes og følges opp systematisk før, under og etter oppholdet. Dersom kunnskapen om risikovurdering styrkes i barnevernet og hos andre tjenester som møter ungdom med rus- og kriminalitetsbelastet atferd, kan flere av de mest utsatte barna identifiseres tidlig og få hjelp der behovet er størst. Økt standardisering i tråd med RNR-modellen og tiltakspyramiden kan bidra til at ungdom får rett tiltak til riktig tid. Risiko- og behovsvurderinger kan fungere som et felles grunnlag for beslutninger om innsatsnivå og ressursbruk i institusjonsfeltet, og legge til rette for en mer målrettet og behovstilpasset oppfølging over tid.