Gleden og tyngden av å være terapeut

Boken er skrevet for alle hjelperyrker, og vil være interessant for psykologer uavhengig av terapitradisjon. Binder skriver lettlest og gjenkjennelig om fenomener relatert til arbeidet med å hjelpe mennesker og møte deres smerte: tilstedeværelse og ydmykhet, utbrenthet og sekundærtraumatisering, selvivaretakelse og selvmedfølelse, perfeksjonisme, grandiositet, ærefrykt, samt behovet for fellesskap og spiritualitet. Temaene utgjør de ulike kapitlene, og etter de fleste kapitler er det listet opp relaterte spørsmål som utgangspunkt for egenrefleksjon. Spørsmålene er en fin måte å stoppe litt opp på, og gjøre Binder sine tanker relevant for eget liv, både privat og i yrket. Spørsmålene virker også nyttig å ta med seg inn i veiledning, både som veileder og i egen veiledning.

Gjennomgående er segmenter med skjønnlitterære fortellinger der vi møter psykologer, sosionomer, leger og andre i utfordringene de står i. Dette levendegjør ulike situasjoner og skaper variasjon i teksten. Noen skildringer fungerer bedre enn andre, men Binder skriver best når han reflekterer selv og fletter sammen filosofiske sitater, forskning og egne erfaringer i en åpen utforskning av bokens tematikk. Han tydeliggjør viktige, eksistensielle elementer for å leve godt i dette yrket gjennom livet. Ingrediensene strekker seg fra individnivå og hvordan man snakker til seg selv, til relasjoner og fellesskapet man er en del av, til det helt store perspektivet som en mer spirituell opplevelse av å eksistere i dette mystiske universet. Han gir i tillegg noen konkrete råd, blant annet om hvordan kultivere selvomsorg og hvordan bevare et liv utenfor terapirommet. Dette er nok råd mange kan ha hørt før, men som han selv påpeker, trenger vi stadige påminnelser om å ivareta oss selv og finne balanse på nytt.

Avgrenset sjenerøsitet

Særlig gjenkjennelig og godt beskrevet er spennet mange av oss står i – mellom pasienten foran oss og systemet bak oss. Det å sitte foran et ansikt, et menneske med sin unike smerte, kjenne ansvaret og ønsket om å hjelpe, og samtidig være del av et utilitaristisk helsesystem som krever nyttevurdering og prioritering. «Utilitarismen (...) teller hoder og beregner nytte. Den spør ikke hva som skjer i rommet mellom meg og denne unike personen, men hva som gir mest mulig nytte for flest mulig. Fra et utilitaristisk perspektiv er hver enkelt pasient utbyttbar med en annen (...)» (s. 86). Binder beskriver hvordan vi arbeider mellom to ulike etiske tilnærminger der følelsen av ansvar eller medmenneskelig plikt ofte vil kollidere med utilitarismens overordnede rettferdighetsprinsipp.

— Behandler og pasient trenger å lære om livets begrensninger

Videre har boken gode refleksjoner rundt den vanskelige balansegangen mellom innlevelse og avgrensning i terapirommet. Binder trekker frem begrepet «avgrenset generøsitet» (Skovholt, 2005), og beskriver hvordan vekst som terapeut skjer i rytmen mellom å lene seg frem og trekke seg tilbake – lede og følge, kunne gi, men ikke utover vår kapasitet. Han minner om faren ved å love for mye, og den onde sirkelen dette kan skape ved at vi forstrekker oss i ønsket om å redde, vekker for høye forventninger og tipper over i en «stresspreget involvering» (s. 87). Det er også her Binders eksistensielle perspektiv virkelig kommer til sin rett. Både behandler og pasient trenger å lære om livets begrensninger. Ofte vil det beste vi kan tilby, være et rom hvor smerte kan bæres (ikke fikses), og en mulighet for å «finne plass i en større fortelling om hva det vil si å være et menneske» (s. 90). Denne skildringen kjennes befriende og samtidig ubehagelig: Vårt arbeid er viktig, men vi er ikke allmektige.

En liten terapeut i en stor verden

Det eksisterer flere norske fagbøker som tar for seg overlappende tema, som for eksempel Per Isdals Smittet av vold (2017) om belastningen og sekundærtraumatiseringen som kan følge av hjelpearbeid. Ivaretakelse av hjelpere (Haavik & Toven, 2020) gir konkrete råd om egenomsorg og organisatoriske rammer. Psykoterapeuten: En antologi om terapeutens rolle i psykoterapi (von der Lippe et al., 2014) gir en empirisk og teoretisk gjennomgang av terapeutens rolle, bidrag i psykoterapiprosessen og terapeututvikling. Den nylig utgitte Kreativitet i terapirommet (Johns et al., 2025) fokuserer på fantasi og fleksibilitet som terapeutiske ressurser. Mot til å lære skiller seg ut ved å innta et helhetlig, filosofisk og eksistensielt perspektiv på de ulike sidene ved hjelperrollen med en vilje til å gå inn i de usikre spørsmålene.

Det eneste jeg savner i boken, er en dypere utforskning rundt valget om å forlate det kliniske arbeidet helt. Det gjelder de av oss som av ulike grunner søker seg til forskning, undervisning, systemarbeid eller andre felt. Også dette valget krever mot, og kunne gjerne fått større plass.

Mot til å lære vekker flere spørsmål enn den besvarer, og nettopp det er dens styrke. Binder minner oss på at det å være terapeut ikke bare handler om å hjelpe andre, men også om å stadig lære om hva det innebærer å være et menneske som lever i denne vanskelige verden. Boken gir både inspirasjon, støtte og utfordring på veien. Og, selv om det ikke burde overraske meg: Det kjennes godt å bli forstått og få tydeliggjørende ord for det vi strever med – også som terapeut.