Da psykologspesialist og professor i klinisk psykologi Ellen Hartmann døde 31. oktober, 82 år gammel, var hun faglig og sosialt engasjert på mange måter, selv om hun var sterkt rammet av kreft. Hun setter spor etter seg etter mange års innsats i vårt fagmiljø og ikke minst for Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Norsk psykologforening startet eget tidsskrift i 1964 under navnet Psykologen. Medlemsbladet ble etablert 30 år etter at foreningen ble stiftet og den norske psykologrollen befant seg fortsatt i en tidlig utviklingsfase. Foreningens medlemsblad utviklet seg parallelt med profesjonens frembrudd.

Etter hvert som årene gikk, utvidet bladet seg, og fikk ny, redaksjonell profil. Ellen Hartmann var redaktør i overgangen fra Psykologen og til Tidsskrift for Norsk psykologforening, som fikk sin første utgave i juli 1973. Ambisjonen var et tidsskrift som skulle være «et middel mot faglig isolasjon».

Mellom linjene i lederen i denne utgaven kan vi ane at Ellen Hartmann var spent på om psykologer ville komme til å sende inn artikler. Historien som fulgte, har vist at hun ikke trengte å uroe seg. Psykologtidsskriftet har publisert artikler forfattet av psykologkolleger hver eneste måned i alle årene siden. Vi som arbeider i foreningen og redaksjonen, vet hvor mye dugnad og evne til å inspirere andre dette må ha krevd. Ellens tanker for tidsskriftet lever videre. Psykologtidsskriftet anno 2025 tar fortsatt mål av seg å være et middel mot faglig isolasjon.

Som forsker og fagperson er Ellen Hartmann ikke minst kjent for sitt arbeid med Rorschach, som har vært omdiskutert blant psykologer i en årrekke. Ikke sjelden ble metoden kritisert for å være uvitenskapelig, blant annet i en journalistsak publisert i dette tidsskriftet for et par år siden. Sammen med en gruppe kolleger skrev hun et tilsvar til redaktøren (undertegnede) som blant annet minnet meg om hvor viktig det er å gjøre tydelig når noe er faktabasert og noe er en personlig mening som ikke er understøttet av dokumentasjon. Hvis ikke redaktøren er nøye med kvalitetssikringen i slike spørsmål, kan tidsskriftet gjøre seg skyldig i å gi grobunn for misoppfatninger. I tilsvaret, parafrasert her for å gi henne siste ord i saken, understreket Ellen at påstanden om at personer som bruker Rorschach-metoden, ikke forholder seg til alminnelig anerkjente vitenskapelige begreper, er grunnløs. Videre skrev hun at Rorschach-forskning og bruk av Rorschach-funn i f.eks. utredninger er underkastet samme metode- og rapporteringskrav som annen metodikk. Hun poengterte også at den sentrale evidensen for validiteten til Rorschach-variabler består av empiriske undersøkelser om samsvar mellom variabler og kriterier publisert i vitenskapelige tidsskrifter.

Vi mottok beskjeden om Ellens bortgang med stort vemod. Heldige var vi, som fikk tilbringe gode dager sammen i det som ble hennes siste uker. Sammen med Psykologforeningens seniorforum dro vi sammen til Sicilia i september. Sverre stod som turarrangør og sørget for en helt spesiell reise med italiensk høstvarme, vin og samvær. Ellen var preget av sykdom og strevde med de italienske trappene i den gamle byen, men hun gjennomførte turen med ukuelig optimisme. Det slo oss ikke at vi hadde henne på lånt tid.

For oss var Ellen Hartmann en raus, snill, hjelpsom, skarp og engasjert venn, som vi allerede savner dypt.

Sverre Leonhard Nielsen og Katharine Cecilia Williams

* * *

Psykologspesialist og professor i psykologi, Ellen Hartmann, døde 31. oktober 2025. Hun ble født 8. april 1943 i Sverige, der hennes foreldre var flyktninger fra det tyskokkuperte Norge. I oppveksten bodde hun flere år i Danmark, sammen med sine foreldre og to yngre søstre. Alle søstrene ble i løpet av disse årene rammet av polio, og de var i en periode sengeliggende med kontinuerlig legetilsyn. I 1954 ble familien igjen etablert i Norge. Etter fullført folkeskole på Russeløkka i Oslo ble det naturfaglinjen på Katta for Ellen. Beveget av sin mors erfaringer som jødisk, og derfor som flyktning fra Tyskland til Norge før krigen, startet Ellen voksenlivet med et opphold i kibbutz i Israel. Men oppholdet ble på mange måter en skuffelse. Det hun så på nært hold av politiske og religiøse konflikter og motsetninger, førte til at hun ble dypt skeptisk til staten Israel.

Høsten 1963 begynte Ellen og jeg på psykologistudiet sammen. Blant den lille gjengen av nye studenter skilte hun seg ut fordi hun visste hva hun ville, og hva som skulle til for å bli det som vi andre hadde nokså uklare forestillinger om – nemlig klinisk psykolog. Etter fullført utdannelse i 1970 ble hun nærmest headhuntet til det nystartede psykologistudiet ved Universitetet i Bergen. Siden har hun i all hovedsak holdt seg på universitetssporet. Men hennes ambisjoner gikk langt utover det å være forsker. Gjerne empirisk forskning, men bare hvis det førte til teoriutvikling og kunne brukes i opplæring og veiledning av studenter i psykoterapi. Samtidig som det å være terapeut selv var en løpende kilde til kunnskapsutvikling. Denne kombinasjonen av «alt på en gang» har hun siden tatt med seg. Både da hun etter hvert dro tilbake til Oslo og ble førsteamanuensis, og da hun senere dro til Tromsø for å delta i oppbyggingen av den kliniske utdannelsen for studentene – og samtidig kvalifisere seg som professor. Hun er den eneste som har lært opp studenter ved alle disse tre universitetene. I Tromsø fikk hun undervisningsprisen. En enkel uformell sjekk forteller at hun er både husket og verdsatt av sine tidlige studenter.

Ellens første langsiktige interesse som forsker startet med en undersøkelse av mødres strategier for opplæring av sine seks år gamle barn. Dette arbeidet startet vi på sammen som studenter. Vi laget et brettspill som vi brukte til å observere samspillet mellom mor og barn. Noen mødre brukte spillet som en anledning til å oppfordre barnet til selv å planlegge og velge, mens andre mødre snarere dirigerte barnet til å gjøre det som var riktig. Ellen fulgte opp disse barna for å se hvordan de klarte seg i skolesystemet over tid. Likevel hendte det flere ganger når hun senere søkte vitenskapelige stillinger eller ble vurdert til opprykk, at dette arbeidet ble omtalt som «hovedoppgaven». Og det til tross for at Ellens innsats etter hvert omfattet en fullstendig replikasjon, samt en undersøkelse av disse barnas møte med skolens krav og forventninger til prestasjoner. I første klasse var det en forskjell på de barna som hadde blitt oppfordret til selv å velge og planlegge, og de som stort sett var blitt dirigert. Barnas kapasitet til å nyttiggjøre seg opplæring for egen utvikling ble dessuten forsterket gjennom skoleårene. Det fikk igjen avgjørende betydning for hvordan de som 20-åringer hadde funnet fram til og tatt i bruk det nye landskapet av utdanningsveier for voksne. I 1992 fikk hun Bjørn Christiansen minnepris for en av disse artiklene.

Både nasjonalt og internasjonalt sto Ellen frem som Rorschach-forsker. For henne ble dette en viktig metode for å forstå menneskelig utvikling og mestring – også psykopatologi. Hun selv, og de forskerne hun samarbeidet med, brukte en systematisk tolkning av individuelle svar i Rorschach-intervjuer. Disse tolkningene bidro med viktig informasjon som – eventuelt sammen med standardiserte spørreskjemaer – kunne gi en mer helhetlig og nyansert forståelse av den enkelte person. Noen ganger viste det seg faktisk at resultatene fra Rorschach-metoden var bedre egnet enn «vanlige» personlighetstester til å forutsi hvem som ville klare fremtidige utfordringer. Metoden var også egnet til å knytte meningsfulle forbindelser fra dagens funksjonsmåter og tilbake til tidligere traumer og påkjenninger. Det er typisk for Ellen at når hun møtte kritikk fordi metoden handlet om «blekkflekker», svarte hun ikke med tilsvarende polemikk, men med videre utforskning. Noe som bidro til at instruksjonen ble mer valid og tolkningene mer systematiske.

Gjennom alle de årene Ellen virket som psykoterapeut, ble hun invitert til å skrive kapitler i lærebøker i psykoterapi. Hennes egne kliniske erfaringer gav stadig nytt grunnlag for teoretiske betraktninger om hva som kjennetegner «god psykoterapi». I dette utviklingsarbeidet hadde hun dessuten ektemannen Terje Hartmann som sin viktigste samarbeidspartner. De hadde holdt sammen siden studietiden, og selv om de begge var forankret i psykoanalysen, var de opptatt av å integrere psykoanalytiske grunnprinsipper med moderne selvpsykologi. Hartmann og Hartmann oppfordret terapeuter til også å være ivaretagende og bekreftende, snarere enn konsekvent nøytrale og konfronterende. Den interpersonlige utveksling i terapirommet skulle skape den form for trygghet som er nødvendig for å formidle og undersøke pasientenes livshistorie. Dette samarbeidet varte frem til Terje døde i 2020. Livslangt arbeid med å bestemme og formidle «god psykoterapi» har gitt Ellen mange fornøyde kandidater i veiledning. Men det førte også til at hun og Terje ble utsatt for kritikk. På denne fronten fortsatte Ellen å delta med tydelige standpunkter og kliniske «bevis». Hun kunne ikke bare gi seg.

Ellen har «brukt» en rekke av Ibsens dramaer til å lage psykologiske analyser. For henne dreier det seg ikke om å analysere personene, men snarere om å løfte frem noen psykologiske prinsipper som ligger til grunn for hvordan selve dramaet utspiller seg. Hun hevder at det er forfatterens dype menneskeforståelse som bidrar til at hans samtidsdramaer er egnet til å berøre og engasjere både skuespillere og tilskuere også i dag. Det siste Ellen rakk før hun ble innhentet av sykdom, var å utgi og lansere boka «Ibsens morløse kvinner». For både Nora, Hedda, Ellida og Rebekka er morløse. «Morløshet» er noe psykologer er vant til å gjøre et stort poeng ut av. Men slik er det ikke hos Ibsen. I Ibsens fremstilling av disse kvinnene er det snarere slik at deres morløshet er et stilltiende premiss for at de har en opprørstrang, og at de derfor forsøker å skaffe seg et utvidet handlingsrom. Noe som gjør at som voksne kvinner opplever noe som Ellen betegner som et sjebnesjokk. Av de fire er det bare Ellida som opplever at det umulige blir mulig. Og alle er laget slik at det oppstår et spenningsfelt mellom tilskuernes tolkninger av dem, noe som leder til skiftevis distansering eller innlevelse. «En empatisk lesning» kaller Ellen det når hun lar dette stilltiende premisset få en plass i den fullstendige tolkningen av hva som står på spill. Så der er terapeuten i henne likevel til stede. En ivaretagende og bekreftende terapeut kan – akkurat som en stor forfatter – vise til at en utvidelse av det kvinnelige handlingsrom nok er mulig, men likevel blir umulig.

Mens jeg holder på å skrive disse ordene til minne om Ellen, faller øynene mine litt tilfeldig på en overskrift i en avis som ligger oppslått på bordet: «Strandrestauranten får nytt liv på Huk». Det virker som en Rorschach-plansje. Før jeg vet ordet av det, har jeg gitt et svar: «Dit må vi gå!» For jeg vet bare så altfor godt at det er der Ellen finner den aller første blåveisen som kommer om våren. Der går det an å svømme om sommeren og gå tur under løvtrærne om høsten. Alt dette som hun elsket. Og så en restaurant, da gitt! «Den må vi jo prøve!» Kanskje et glass vin? Trådene samler seg. Ellen er her, i min indre forestillingsverden. Den blir ikke straks endret selv om hun er død. Hun ville forklart meg at Rorschach-svarene ikke er faste kategorier som jeg skal sorteres inn i, men en snarvei til å virkelig kjenne hvordan jeg ser meg selv og andre.

Hanne Haavind