Ellinor

Biografien til Knut Hamsuns datter Ellinor Hamsun (1915–1987) er lite kjent. Fra å være en pen og livlig ung kvinne som ferdedes i kunstnerkretser på Rivieraen og i Berlin, fikk hun stadig større adferdsmessige og psykiske problemer. På 1950-tallet ble hun lobotomert to ganger. De siste tredve årene av sitt liv tilbrakte hun på et pleiehjem i Danmark. I artiklene Ellinor Hamsuns tragiske skjebne I & II (Larsen, 2022a; 2022b) blir Ellinors livshistorie og sykdomshistorie beskrevet.

— Ellinor og hennes psykiske problemer fører til en dyptliggende følelse av avmakt og hjelpeløshet

Ellinor ble født i 1915 på gården Skogheim i Hamarøy som den yngste av Marie og Knut Hamsuns fire barn, men vokste opp på Nørholm i Grimstad, dit familien flyttet i 1918. Foreldrene reagerte tidlig på oppførselen hennes, og hun blir som 16-åring sendt på klosterskole i Krefeld i Tyskland i 1931 og deretter til Belgia i 1932. Ellinor og søsknene hadde en kosmopolitisk oppvekst som var de færreste ungdommer forunt i denne tiden. Hun oppholder seg i perioder i Bordeaux, og i 1934 er hun og broren Arild på in-stedene Nice og Juan-les-Pins. Fra midten av 1930-tallet bor Ellinor i Berlin, hvor hun går på teaterskole og håper å bli filmskuespillerinne. Hun er imidlertid involvert i en alvorlig bilulykke nyttårsaften 1935/36, brekker hoften på to steder og må ligge i gips i fem uker. Ellinor vanker i nasjonalsosialistiske kunstnermiljøer og treffer der filmskaperen Richard Schneider-Edenkoben. De gifter seg i 1939, og hun blir da tysk statsborger. Ekteskapet er preget av krangler og konflikter fra første stund og er i realiteten over allerede i 1943 (men oppløses først formelt ved rettslig avgjørelse i 1954). Ellinor blir innlagt på en institusjon i München, og mannen flykter med sin sekretær, som han senere gifter seg med. Etter at ekteskapet havarerer, blir Ellinor hentet hjem til Nørholm. Hun er innlagt på flere institusjoner både på Sørlandet og i Oslo, og det er stadige konflikter rundt henne på Nørholm. Søsteren Cecilia er gift med en dansk lege og bor i Danmark. Det hele ender med at Ellinor blir lobotomert to ganger i Danmark, henholdsvis i 1953 og 1956. Hun tilbringer de siste tredve årene av sitt liv på et pleiehjem på Jylland, hvor hun dør i 1987.

Hamsuns religiøsitet

Knut Hamsuns spirituelle verdensbilde er ofte beskrevet å bevege seg fra å være ateistisk i unge år til etter hvert å inneholde elementer av panteisme og naturmystisisme, som noen av de mest kjente romanene også preges av, som Pan (1894), Mysterier (1892) og Markens grøde (1917). Men som Kolloen (2012) peker på, finner en gjennom mye av Hamsuns forfatterskap henvisninger også til en mer personlig Gud. Jeg ønsker å vise at spesielt forholdet til Ellinor og hennes psykiske problemer fører til en dyptliggende følelse av avmakt og hjelpeløshet hos Hamsun, som i sin tur utvikler seg til troen på en personlig Gud og en selvutslettelse og ydmykhet overfor Ham. Dette er et bilde som står i motsetning til slik Hamsuns personlighet og livssyn vanligvis blir beskrevet. En studie av korrespondansen om Ellinor gir et helt annet bilde av Hamsun. Tidligere har Arne Tumyr (1996) og Birgitte Furberg Moe (Furberg Moe, 2023; Gulbrandsen, 2023; Smedsrud, 2023a, 2023b; Walgermo, 2023) kommentert den sene Hamsuns kristne utvikling. Tumyr (1996, s. 517) legger vekt på Guds rolle som et substitutt for Hitler, nazismen og «overmennesket». Furberg Moe ser i sin doktorgrad om opprinnelseshistorien til verket Paa gjengrodde Stier (1949) omvendelsen til kristendommen som en indikasjon på at Hamsun føler skyld og anger for sin nazisme under annen verdenskrig. Noen har til og med, ifølge Smedsrud (2023a), sett Hamsuns kristendom som en strategisk manøver med hensyn til landssvikoppgjøret. Jeg ser det som en dyptfølt og oppriktig religiøs omvendelse som følge av kontakten med Ellinor og de vedvarende og massive problemene hennes.

Familiefaren

Knut Hamsun blir gjennomgående beskrevet som barnekjær. Det er mange ganger nevnt at dette kan være en reaksjonsdannelse som følge av hans egen ulykkelige barndom og ungdom etter at han ble flyttet til sin onkel ved ni–tiårsalderen:

Hamsun skrev delvis hjemme på Nørholm. Han hadde innredet en dikterstue til dette formålet som lå i en viss avstand fra de andre husene, og her var det forbudt å forstyrre ham. I særlig intensive kreative perioder, ofte i forbindelse med fullføringen av verkene, bodde han på pensjonater og hoteller i nærheten. Med fire barn sier det seg selv at støy og distraksjoner fra barna kunne bli et problem for skrivingen, og at et visst disiplinerende regime var nødvendig for å forene familielivet og kunsten. Ifølge Gerd Høsts (2004) erindringsbok var Ellinors tilknytning til hjemmet sterk og vedvarende, og hun forsvarte alltid sine foreldre dersom noen kritiserte dem. Høst refererer en uttalelse som Ellinor skal ha kommet med overfor henne: «De er glade i meg, men de har meget å gjøre. Og du vet, det er så mange slags kjærlighet» (Høst, 2004, s. 77).

Reaksjonene til Knut Hamsun på Ellinors tilstand og utvikling endrer seg over tid, og han ender opp som fundamentalt religiøs. Det var ganske overraskende å lese hvordan denne hardnakkede ateisten (i hvert fall i unge år) senere brukte svært konkrete religiøse metaforer i brevene til Ellinor, og hvor det fremstår som sannsynlig at det var nettopp omgangen med Ellinor og hennes sykdom som var en av de viktigste grunnene til denne endringen.

Tre distinkte faser

Hamsun var en barnekjær far som hadde kjærlighet for Ellinor, og det er synlig av bildene som finnes av dem sammen. Han går gjennom flere faser i sin reaksjon på Ellinors tilstand. Knut Hamsuns brev til Marie om barna når de er små, er preget av varme og en rørende omsorg for dem. Bursdags- og julegaver diskuteres opp og ned for å finne det som kan glede dem aller mest. Helsetilstanden deres overvåkes med kjærlig omsorg. I de periodene han bor borte for å skrive, er han også opptatt av barnas gjøren og laden ned til minste detalj. Det samme er tilfellet da han bor i Oslo i perioder i 1926–27 for å gå i en psykoanalytisk orientert behandling hos Johannes Irgens Strømme (se Anthi & Stänicke, 2018). Bruk av journalen fra denne analysen var nylig et omdiskutert tema i Hamsun-forskningen (Børset, 2017; Kvam, 2017).

Det første problemet som dukker opp i korrespondansen når det gjelder Ellinor, er at hun spiser for lite (Brev 2130 av 27.08.1930 og brev 2138 av 18.09.1930). Man kan se en ambivalens i følgende formulering: «Aa Ellinor er flink, hun greier seg nok storartet, har ikke frykt for henne for så vidt, men hun er for vild og for voksen, skulde helst være 16–17 år» (Brev 2257 av 07.10.1932).

Dessverre er kun fire av en antatt mengde på 150–200 brev til Ellinor bevart, men det er mulig å rekonstruere mye av Hamsuns reaksjon på problemene hennes ut fra den øvrige korrespondansen, særlig med familien. Det ser ut til å være tre faser i hans reaksjon på og tolkning av problemene fra de først er nevnt og frem til Hamsuns død i 1952. Den første fasen består av formaninger, appeller til å vise viljestyrke og å «ta seg sammen» og med viljen og personlighetens kraft overvinne problemene. Neste fase er skuffelse og oppgitthet, «nå gidder jeg ikke mer», og til og med trusler om selvmord. Hamsun klager over at de (Arild og Ellinor befant seg på Rivieraen og ba stadig faren om å sende dem penger) har plaget ham nok, og «at det skal ikke forundre nogen av dere om jeg en Dag blir borte fra det hele» (Brev 2395 av 09.09.1934 til Tore Hamsun).

Denne fasen er preget av desperasjon der Hamsun bønnfaller Ellinor om å følge de rådene han gir. Uheldige hendelser forklares med at hun og de andre barna ikke etterlever rådene hans. Noen av brevene, særlig til sønnene, bærer preg av devaluerende sarkasmer. Den siste fasen er den mest overraskende, særlig for dem som har bitt seg merke i de blasfemiske passasjene fra Sult (1890). I denne siste fasen i forholdet til Ellinor er Gud det eneste håpet og en uforbeholden ydmykhet overfor Ham den eneste løsningen. For å legge tyngde bak denne løsningen understreker Hamsun at han har prøvd det selv.

Fase 1 – appeller og formaninger

I korrespondansen opp gjennom årene er det gjentatte henvisninger til Ellinor. Marie besøkte Ellinor i Tyskland i 1933 og må ha rapportert urovekkende, men heller ikke helt overraskende ting hjem, for i brev til Marie nyttårsdagen 1934 skriver Hamsun blant annet følgende:

Som om ikke dette var nok, legger han inn en liten formaning til Marie også:

Ellinor har bodd i Tyskland siden 1931, og i 1934 er hun og Arild i Frankrike, hvor deres henvendelser om penger har fått en ekstra omdreining ved at de begge vedlegger legeattester på at de må reise til varme strøk «eller vil det bli tuberkulose». I brev til Ellinor av 11. mars 1934 kommer et «fase to»-utfall:

Hamsun tar seg likeså godt en tur til Juan-les-Pins, og samtidig som han gremmer seg over pengeforbruket, er han imponert over ungenes aristokratiske omgangskrets: «[…] jeg har merket mig at især Ellinor er svært kjent her. Men de har hatt fin Omgang, en Rikmand og Frue fra Malmø f. E., Fruen kalte Ungerne Arild og Ellinor uten videre. Din Knut» (Brev 2382 av 26.4.1934, s. 38).

Fase 2 – desperasjon og fortvilelse

Vi finner eksempler både på Hamsuns desperasjon og fortvilelse og på hans nådeløse sarkasmer i et brev av 9. september 1934 til sønnen Tore, som da bodde i München og gikk i lære hos tegneren Olaf Gulbransson, mest kjent for sine tegninger i satiremagasinet Simplicissimus (et slags datidens Charlie Hebdo). Hamsun skriver om hvor lei han er av barnas adferd:

Ellinor får også sitt:

Tore selv får også en skikkelig sarkasme slengt etter seg. Hamsun hadde funnet seks malertuber hvor Tore ikke hadde skrudd på korkene, og i tillegg mistet disse. Hamsun konkluderer med følgende nådeløse karakteristikk av yrkesgruppen:

Men alt hjelper dessverre lite. Kun noen måneder etter finner vi klager på pengeproblemer og slurv i et brev til Cecilia 21. november 1934:

Nyttårsaften 1933/34 blir imidlertid Ellinor hardt skadet i en bilulykke i Berlin. Det som har vært tema når det gjelder Ellinors problemer frem til nå, er spiseforstyrrelsen, generelt upålitelig adferd, pengeforbruket og de kostbare reisene. Under det lange sykehusoppholdet i Berlin kommer også alkoholproblemene frem i lyset. Marie reiste ned til Ellinor etter ulykken og har skrevet til Hamsun, som kommenterer i et brev til Tore:

Hamsun er nå etter ulykken forsiktig med å komme med irettesettende kommentarer til Ellinors oppførsel. Han gir uttrykk for at ulykken kan være et vendepunkt i livet hennes, og at livet etter ulykken kan snus til det bedre (Brev 2476 av 29.01.1936, s. 120). Men det skjer ikke; det utsvevende livet fortsetter. I et brev til Tore 2. april 1936 skriver han: «Ellinor vil bare være med på Moro» (Brev 2503, s. 143).

Ellinor er innlagt på Rikshospitalet i Oslo en periode høsten 1936, og brev fra denne tiden er fylt med håp (Brev 2520 av 08.08.1936 og 2521 av 13.08.1936 til Sigrid Stray). Til Marie skriver Hamsun: «… du skal se paa Ellinor – rund og sund og forstandig som aldrig før» (Brev 2528 av 30.11.1936, s. 160).

Hamsuns rådgiving begynner nå også å omfatte Ellinors herrebekjentskaper: «Og Ellinor ogsaa som enda skriver til Lurven – han som benyttet sig av hendes Svakhetstilstand paa Hospitalet og bare vilde gjøre den Erobring ogsaa» (Brev 2562 av 18.06.1938, s. 191).

«Lurven» er lege Gunnar Røvig (1904–1973) som Ellinor var blitt kjent med på Rikshospitalet. Han giftet seg i 1939 med en kollega, Asta Stang, og besøkte Hamsun-familien på Nørholm etter krigen (Brev, bd. 6 s. 192).

Hamsun er på denne tiden på utenlandsreise i Dubvronik og vurderer flere reiser for å snakke med nazi-topper. Han skriver til Tore 25.05.1941 om sine planer for tysklandsbesøk i et brev som også involverer Ellinor:

(Det var nettopp dette som faktisk skjedde to år etterpå, se Rem, 2014.)

Tiden like etter krigen var selvfølgelig vanskelig for familien, med rettssaken mot Knut Hamsun og med Marie i fengsel. Ellinor bodde på Nørholm, og det var stadige krangler med broren Arild og hans kone Brit.

Fase 3 – Gud

Vi kommer nå til «fase 3»-brevene til Ellinor om underkastelse overfor Gud. Hamsun er internert på Landvik gamlehjem etter å ha vært innlagt til observasjon på Psykiatrisk klinikk på Vinderen. Vi skal konsentrere oss om det første brevet med ubetinget religiøst innhold, skrevet 20. mars 1946 til Ellinor:

Lignende formuleringer finnes i brev til Tore (Brev 2822 av 27.03.1946) og til Ellinor (Brev 2823 av 01.04.1946 og 2832 av 12.05.1946).

Ellinor er igjen innlagt på forskjellige institusjoner, blant dem sykehuset i Arendal, og familien har koblet inn edruelighetsnemnda (Brev 2828 av 25.03.1946, s. 430). Hamsun til Tore 3. mai 1946:

Johan Nymann var medlem i edruelighetsnemnda i Eide. I et brev datert Homborsund 26. april 1946 skriver han til Hamsun:

Det virker som den tidligere sosietetskvinnen blir satt til ganske anstrengende «arbeidsterapi», som står i grell kontrast til hennes tidligere liv. Hamsun skriver til Cecilia 30. mai 1946:

Hamsun tenker nå også tilbake på hvordan Ellinor var som barn, og hvordan det kunne gå så galt: «Stakkars Ellinor, hun omtumles av sin Skjebne, og ældre og ældre blir hun og glemmes av os andre. Og hun var den flinkeste og gladeste i Hjemmet paa Nørholm» (Brev 2584, s. 487, til Lisbeth Hamsun, konen til Tore).

Hamsun er skuffet over at Ellinor ikke svarer på brev fra ham, og han er urolig for henne (Brev 2894 til Lisbeth Hamsun 10.04.1947, og brev 2908 av 02.06.1947, brev 2932 av 18.10.1947 og brev 2966 av 08.05.1948 til Tore Hamsun). I ett av dem skriver Hamsun: «Gud hjelpe hende, ingen anden kan. Ellinor som skulde vært Fyrstinne av Nørholm [...] Men om Hundrede Aar er vi alle glemt» (Brev 2932 av 18.10.1947, s. 530).

I resten av korrespondansen er det henvisninger til Ellinor i forbindelse med økonomiske forhold og fordeling av arv. Henvisninger til Ellinor utover dette er en henstilling til familiens advokat Sigrid Stray om å være verge for Ellinor (Brev 2991 av 10.10.1948, s. 581). Den siste henvisningen til Ellinor er trist: «Hvis De altsaa synes saa, Fru Stray, saa treffer De Tore og blir enig med ham. Han kan kanskje ogsaa være med at bestemme om Ellinor. Jeg orker ikke» (Brev 3050 av 02.06.1949, s. 630).

Som vi ser, gjennomgår utviklingen av forholdet til Ellinor og hennes problemer tre faser som ender i en uforbeholden underkastelse overfor Gud. Kolloen (2012) er inne på hvorfor dette er så overraskende med hensyn til det sta og egenrådige i Hamsuns personlighet:

Man kan jo også spekulere over om ikke Hamsun gav den religiøse metaforikken en ekstra omdreining siden Ellinor trengte en slik religiøsitet av denne uforbeholdne sorten i den desperate livssituasjonen hun nærmest kronisk befant seg i (I.S. Kolloen, personlig kommunikasjon, 19. 05. 2025). Det kan hende Hamsun «tok litt i» i de religiøse beskrivelsene ut fra terapeutiske hensyn, men vi finner Hamsuns omvendelse oppriktig og ekte – han ender opp med en personlig gudstro.

Familiedynamikken

Oppsummering og konklusjon

Jeg har forsøkt å vise at Knut Hamsuns møte med datteren Ellinors vedvarende psykiske lidelse og alkoholproblemer kan være en vesentlig årsak til hans religiøse utvikling. Hamsun synes å gjennomgå tre distinkte faser i sin måte å forholde seg til Ellinors problemer på: først appeller og formaninger, deretter desperasjon og fortvilelse, og til slutt gudstro. Interessant nok ligner disse fasene svært på en inndeling Hamsun selv hadde tenkt å beskrive i et planlagt verk om religiøs utvikling: «Rundt førtiårsalderen planla Hamsun en dramatrilogi om menneskets forhold til gudsmaktene. I det første ville han skildre gudsopprøret, i det neste resignasjonen og i det siste troen. Han fullførte kun første del av verket, versedramaet Munken Vendt» (Kolloen, 2012, s. 8).

Ellinor blir etter den andre lobotomien som 39-åring plassert på et pleiehjem på Jylland, hvor hun dør tredve år senere, i august 1987. Hun testamenterer alt hun eier til vedlikehold og bevaring av barndomshjemmet Nørholm.