Rekruttering og deltakere

Inklusjonskriteriene for deltagelse i denne studien var fødsel de siste fem årene, FD-diagnose med symptomdebut innen 6 md. etter fødsel, tilstrekkelig norsk eller engelsk til å gjennomføre intervju og å kunne gi skriftlig informert samtykke. Eksklusjonskriterier var tidligere eller aktuell alvorlig psykisk lidelse som ville forhindret gjennomføring av intervju.

Deltakerne i vår studie ble tatt fra et utvalg av 20 kvinner som er rekruttert til et større prosjekt om depresjon og bæring av barn (Anda et al., 2025). Disse 20 ble rekruttert via ubetalte innlegg i sosiale medier og oppslag på en norsk helsestasjon høsten 2023.

Vi gjorde et strategisk utvalg til denne studien, ut fra alder, geografi og fyldighet i uttalelser om tilfriskning i de tyve intervjuene. Vi vurderte at å velge ut ti informanter ville gi adekvat informasjonsstyrke (Malterud et al., 2016). Utvalget beskrives i Tabell S1 (PDF).

Intervju og datalagring

Den semistrukturerte intervjuguiden, laget i samarbeid med to medforskere med førstehåndserfaring med FD, dekket tre hovedtema: opplevelse av FD, mestringsstrategier ved FD og opplevelser med å bruke bæretøy ved FD. Avslutningsvis kunne informantene tilføye annen relevant informasjon. LGA gjennomførte intervjuene i oktober–desember 2023, digitalt via NHNs krypterte plattform Join, med unntak av ett som ble gjort ansikt til ansikt. Medforskerne deltok på hvert sitt intervju. Lydopptak ble lagret i Nettskjema.no. FSS transkriberte alle intervju. Vi oppbevarte data i tråd med Universitetet i Stavanger (2024) og Aarhus Universitet (2024) sine retningslinjer. Hovedprosjektet har REK-godkjenning #540 290.

Analyse

Studien anvender refleksiv tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006, 2021) med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming til materialet. Vi forstår mødrenes opplevelser som reelle, meningsfylte uttrykk for erfaringer som er forankret i deres kroppslige, sosiale og historiske virkelighet. Vårt søkelys var deltakernes opplevelser og forståelse av hva som var hjelpsomt ved tilfriskning fra FD. Forskningsspørsmålet guidet utvalg av data for koding, og analysen var datastyrt.

Analyseprosessen fulgte seks faser (Braun & Clarke, 2006): å bli kjent med rådata (1), skape preliminære koder (2), skape tema basert på disse kodene (3), vurdere, velge ut (4), navngi og definere viktigste tema (5) og produsere rapport (6). Tabell S2 (PDF) viser hvordan rådata ble til koder og utviklet til temaer (fase 1–3). LGA og FSS har hver for seg kodet materialet. De jobbet sammen for å justere tema og velge endelige temanavn. LGA har også kodet de resterende ti intervjuene i hoveddatasettet, og hennes kjennskap til disse har påvirket hennes inntrykk av hva som var de viktigste temaene. Vi tilstrebet kredibilitet, overførbarhet, pålitelighet og bekreftbarhet i hele prosessen (Nowell et al., 2017).

Å holde babyen er å holde mor

Tema 1 – Å holde babyen er å holde mor: praktisk hjelp og avlastning som nøkkel til tilfriskning – samler beskrivelser av å oppleve praktisk hjelp og avlastning, inkludert barnepass, som sentralt for tilfriskning fra FD. FD kan ledsages av samspillsvansker med barnet, men også av opplevd utmattelse. Praktisk hjelp var nyttig i seg selv, men åpnet også for symptomlette og reduksjon av en subjektiv opplevelse av å være «alene», som ofte ledsaget utmattelsen. Kvinnene beskrev at avlastning i hjemmet kunne avhjelpe både utmattelse og ensomhet. Sammenhengen mellom praktiske utfordringer og ensomhet beskrives av Mona, som var mye alene med sine to barn:

Støtte kunne være pass av babyen og hjelp med praktiske oppgaver som husarbeid og hundelufting, fra partner, sosialt nettverk eller offentlige instanser. Betydningen illustreres av Maren, som ville sagt til andre mødre med FD «for det første at de trenger avlastning». Avlastningen hjalp den praktiske logistikken, men kunne også skape rom for symptomlette:

Olivia anså pausen fra en angstprovoserende, altoppslukende omsorgssituasjon som i seg selv restituerende. Der FD kan oppleves svært isolerende, kan kvinnene ha oppfattet praktisk støtte som en «fysisk påminner» om at de ikke var alene. Maja hadde en venn som også stilte opp som tilgjengelig samtalepartner:

Flere informanter nevnte også at når de sykemeldte seg og partner tok over permisjonstiden, fikk de mer praktisk støtte. Samtidig var de mindre alene psykisk:

Praktisk hjelp var i tillegg en forutsetning for at Sofia kunne dekke egne basalbehov som søvn (se Tema 3). Olivia brukte på samme måte tiden med avlastning for eksempel til å klare å dusje. Praktisk hjelp fra Frelsesarmeens HomeStart utgjorde stor forskjell for henne:

HomeStart var ikke et tiltak spesifikt mot fødselsdepresjon, men Olivia opplevde deres tilnærming, som er å gi støtte til mestring og avlastning, som et vendepunkt.

Praktisk hjelp kan altså sees som forutsetning for flere av de andre faktorene kvinnene følte at bidro til tilfriskning. Det å ha «noen rundt i huset» øker sjansen for å finne sosiale relasjoner som kan støtte en prosess med å bygge ned skam (Tema 2). Man kan få samlet overskudd til å komme i kontakt med mestrende deler av seg selv tross FD (Tema 4). Der kvinnene følte seg overveldet av sin FD, kan de synes å ha profittert på at andre bidro til å skape iallfall lommer av opplevd ytre struktur i hverdagen. Samlet sett indikerer dette at praktisk avlastning og fysisk tilstedeværelse av andre voksne i hjemmet i barseltiden kan være en nøkkel til tilfriskning fra FD.

Fra depressiv skam til gjenoppbygging av livet

Tema 2 – Fra depressiv skam til gjenoppbygging av livet, via åpenhet og relasjon – samler opplevelser av at å dele med andre at man var deprimert, kunne redusere skam og fremme tilfriskning fra FD. Mange informanter følte seg overveldet av sin nye livssituasjon. De negative følelsene var i konflikt med egne og andres forventninger til livsfasen, i så stor grad at flere tvilte på egen opplevelse av at livet med barn virkelig kunne være så vanskelig. Det var et uventet og svært skambelagt personlig nederlag å ikke være glad. Emilie beskriver at: «Det er veldig få som vet hvor syk jeg har vært i perioder, da (...) Jeg tror det har vært noe som har bidratt til at jeg ble så dårlig som jeg ble.»

Å gi slipp på skammen gjorde det mulig å senke fasaden, som kan være et viktig steg mot å akseptere egen depresjon – noe som er nødvendig for tilfriskning. Åpenhet skapte også rom for relasjonelt støttet aksept, støtte og anerkjennelse av depresjonen, noe som tilrettela for tilfriskning. Temaet har dermed to subtema: a) «Du må føle det du føler»: Å finne egen aksept av depresjon sammen med andre, og b) Åpenhet mobiliserer sosial aksept og støtte.

Tema 2a: «Du må føle det du føler»: Å finne egen aksept av depresjon sammen med andre. Det å si høyt at tilværelsen med ny baby var vanskelig, kunne i seg selv være en lettelse og gjøre situasjonen mer angripelig for kvinnene. Åpenhet tillot også andre å holde og modellere aksept for kvinnene, som måtte redusere depressiv skam for finne sin egen aksept av FD på veien mot tilfriskning. Mona illustrerer en dynamikk beskrevet av flere. Hun forstod på ett plan at noe var galt, men det var likevel i begynnelsen vanskelig å motta hjelp:

Det å anerkjenne overfor andre, og dermed seg selv, hvor vanskelig hun hadde det, ble en hjørnestein for tilfriskning:

Å være åpen om vanskene var en del av arbeidet med å selv akseptere dem, noe som igjen tilrettela for tilheling:

Flere av kvinnene forteller om sammenheng mellom andres anerkjennelse av at vanskene var en FD, og egen evne til å også romme dette alternative perspektivet på opplevelsen av å være «en dårlig mor». Camilla beskriver vonde tanker om å måtte skjule sårbarheten det var å «ikke få det til» som mor:

Vi ser også at det å slite var en ny opplevelse for henne – hun var i egne øyne «sterk» og mestrende. Først når hun ble spurt direkte hvordan hun «egentlig hadde det», fant hun rom for å være ærlig med både seg selv og helsesykepleier, og kunne gi slipp på masken:

Helsesykepleier høres ut til å ha observert noe «ekte», og reflektert det til Camilla. Å slippe å late som var i seg selv ressursbesparende og tilhelende. Nora fant også at å få en diagnose hjalp henne med å anerkjenne sin FD, der hun tidligere følte at hun bare «selvdiagnostiserte». At behandleren tok opplevelsene hennes på alvor, reduserte skam:

Behandler høres ut til å ha møtt henne med en balanse av normalisering og samtidig anerkjennelse. Uten skammen kunne Nora anerkjenne overfor seg selv at hun virkelig hadde det vondt. Noe liknende kan vi se for oss har skjedd med Kristin, som forteller om et vendepunkt i form av å bli sett på barne- og familiesenteret:

Hva som ble sagt, virker mindre viktig enn måten hun ble møtt på, at de to sammen skapte en forståelse av at Kristin trengte hjelp, og at dette var greit.

Tema 2b) «Holdt i sinn»: Åpenhet fasiliterer psykososial støtte fra andre. Kvinnene beskrev også at åpenhet om FD tillot deres sosiale nettverk å tilby psykososial støtte, en viktig byggestein for tilfriskning. Åpenhet gjorde at kvinnene ble holdt i sinn og forstått av dem rundt seg, tross FD. De fikk også ekstern hjelp til å mobilisere sitt eget nettverk. Maja ble sendt til familievernkontoret da hun var åpen med sin jordmor om FD-symptomer. Hun tenker åpenheten var en forutsetning for at hun kunne få hjelp til å mobilisere støtte også fra partneren sin:

Hun beskriver samboer som «sånn at han problemløser», mens hun selv hadde mest behov for forståelse og anerkjennelse av sin psykiske opplevelse. Majas åpenhet gav paret tilgang til hjelp, og støtte til å hjelpe hverandre. Emilie fant at når hun var åpen med mannen om at hun følte seg deprimert, kunne han også åpent uttrykke bekymring: «Da var det akkurat som jeg stakk litt hull på en ganske vond verkebyll for han. Da kunne liksom han også si det, at ja, jeg er veldig bekymret for deg nå.»

Camilla opplevde også at åpenhet tillot nettverket hennes å støtte henne:

Hun beskrev videre at når hun delte sin depresjon med moren, tillot det moren hennes å holde henne i sinn:

Camilla opplever altså at hennes egen åpenhet fører til at moren setter sin egen livserfaring til side, og viser at hun skjønner at Camilla trenger andre råd og mer støtte. Moren er fysisk til stede, men jobber for å forstå Camillas situasjon og kanskje hjelpe Camilla selv til å forstå den bedre. Man kan tenke seg at Camilla føler seg sett og holdt i morens sinn selv når moren ikke er til stede.

Fra selvutslettelse til selvivaretakelse

Tema 3 – Fra selvutslettelse til selvivaretakelse: å anerkjenne og ivareta egne basalbehov er nødvendig for tilfriskning – samler historier om at det å komme i posisjon til å ivareta og prioritere sine egne basalbehov opplevdes som et vendepunkt i FD. Flere av mødrene opplevde det som uimotstridelig å skulle stå opp om natta, amme ved behov og roe ned barnet, og at deres egen helsetilstand og kropp ikke hadde betydning. For noen informanter kunne samtale åpne for økt selvivaretakelse. Andre opplevde at praktisk hjelp eller medisiner satte dem i stand til å prioritere å få nok søvn, mat og fysisk aktivitet. Temaet representerer også historier om å finne tilfriskning i å vende seg vekk fra, som flere og Hedda beskriver, at FD gjorde en «innstendig opptatt av å få det til». Hedda forsto hyperfokuset på å «få det til» som en slags kompensasjon for at hun syntes barseltiden var «jævlig»:

Fortellingen kan tolkes som en opplevelse av at kroppen ble et instrumentelt verktøy som Hedda ofret for på et vis å bøte på manglende glede over det å være ny mor. Kristin beskrev også at skyldfølelse over å være en «dårlig mor» forsterket neglisjeringen av egne behov til fordel for barnets, som hun aldri følte hun greide å møte tilstrekkelig:

Å få støtte fra familiesenteret til å forstå at det var legitimt å lage avtaler med seg selv om selvivaretakelse, ble et vendepunkt for henne:

Kristin måtte støttes til å oppleve og anerkjenne at både hun selv og barnet kan og må ivaretas samtidig, for å kunne tillate seg selv å dekke egne helt grunnleggende behov for hygiene og mat. Både anerkjennelsen og den faktiske maten og søvnen ble viktig for hennes tilfriskning fra depresjon. Sofia, i sitatet under Tema 1, fortalte at partnerens avlastning på nattestid førte til at hun sov bedre, og dermed fikk hun det bedre. Praktisk avlastning var hjelpsomt fordi det hjalp henne til å ivareta egne behov.

Flere av kvinnene fant at antidepressiver hjalp dem med å finne krefter til å ivareta sine basalbehov, inkludert søvn. Flere beskrev søvnvansker som både utløsende og opprettholdende faktor for depresjon, som måtte løses for å få det bedre:

Andre beskrev at medisinene gav en symptomlette, særlig i form av mindre tankekjør og skyldfølelse, som satte dem i stand til å bedre ivareta sine egne behov. Emilie fant krefter til å spise og gå ut:

Mona opplevde at det emosjonelle trykket måtte lette for at hun skulle kunne ivareta seg selv, igjen en forutsetning for å bli bedre:

Det å neglisjere seg selv kunne altså være både en direkte konsekvens av utmattelse og FD, men også en slags mestringsstrategi for å håndtere skyld og skam. Flere oppfattet en slags svart-hvitt motsetning mellom å ivareta barnet best mulig og å ivareta egne basalbehov. Å støttes til å ivareta sine egne behov, ved hjelp av samtaler, medisiner eller praktisk støtte, kan dermed sees som hjelp til å finne tilbake til seg selv etter fødsel og i FD.

Mer enn bare en mamma

Tema 4 – Mer enn bare en mamma: å integrere et mestrende, ikke-moderlig selv i ny identitet etter FD – samler opplevelser fra informanter som opplevde at å føle seg som mer enn «bare» en mamma, var hjelpsomt for tilfriskningen. Å få kontakt med tidligere eller nye individuelle arenaer for mestring og velvære var noe flere av kvinnene brukte aktivt som strategi. Vi knytter denne prosessen til identitetsarbeid, hvor kvinnene forsøkte å finne jording og balanse gjennom et mestrende selv, for å kunne vokse inn i en ny identitet hvor de også rommet morsrollen uten å samtidig føle at de hadde tapt seg selv. Majoriteten av informantene opplevde manglende mestring i mammarollen. Samtidig mistet de tilgang til andre mestringsarenaer, eller følte seg utilstrekkelige også der. Det var en opplevelse av å miste «seg selv»:

Å kunne komme i kontakt med et mestrende selv ble beskrevet av flere som nødvendig for tilfriskning. Det kunne oppnås gjennom tidligere mestringsarenaer som jobb og gjennom nye aktiviteter som gav tilgang til glede og mestring. Slike opplevelser gav pusterom i depresjonssymptomene som gjorde det mulig å samle energi for å vende seg mot tilfriskning. Å drive med egenaktivitet fordrer å ha overskudd til det. Imidlertid beskrev flere av kvinnene at å gjøre noe for seg selv var viktig for tilfriskning fordi det gav midlertidig symptomlettelse. Hedda beskrev det å finne en ny hobby som viktig for å få et pusterom i sin depresjon:

Maren beskrev også en ny hobby som sentralt for tilfriskning, fordi det gav midlertidig pause fra depressivt tankekjør:

Hun beskrev at å starte i jobb igjen også bidro til at hun følte seg bedre. Der kunne hun komme i kontakt med identiteten hun hadde før hun fikk barn, og føle mestring. Vi tolker at tilgang til arenaer utenfor huset ikke gjorde at bekymringene forsvant, men at kvinnene fikk lagt dem midlertidig fra seg. Den tette sammenhengen mellom praktisk avlastning (Tema 1) og Tema 4 illustreres for øvrig av at Maren kjøpte barnepass for mulighet til å komme seg ut.

Informantene beskriver altså at den midlertidige symptomletten ikke i seg selv utgjorde tilfriskning, men at det tillot dem å samle seg for å komme i kontakt med seg selv som individ og ikke-mamma. Camilla beskriver at hun fikk fokusert på noe annet enn de depressive tankene, men treningen gjorde også eksplisitt at hun følte seg som «seg selv» igjen:

Å føle seg som sitt gamle jeg igjen var viktig for hennes tilfriskning. Emilie beskrev det å ha overskudd til «seg selv» som en direkte kilde til mestringsfølelse:

Maren forteller også at roller i jobb og hobby gjorde at hun følte at hun kunne gjenfinne delene av henne selv utenom morsrollen:

Fra disse historiene kan vi lese om en normativ morsrolle som kvinnene ikke bare opplever som altoppslukende, men som de muligens oppfatter at de bør omfavne som altoppslukende. Denne forventningen kommer i konflikt med et annet implisitt og kulturelt betinget ideal – å få til å ivareta barnet OG ha overskudd til lystbetont egenaktivitet og selvutvikling. De oppdager imidlertid at den praktiske og psykiske plassen til å kunne drive med «noe annet» samtidig som de er mor, er noe de selv må skape underveis på reisen mot tilfriskning, eventuelt med hjelp fra nettverket sitt.

Mer enn en mor

Temaene våre understøtter tidligere forskning som fremhever viktigheten av praktisk og emosjonell støtte, erfaringsdeling, å bli diagnostisert, åpenhet og å bli sett, samt å returnere til lønnet arbeid (Di Mascio et al., 2008; Enlander et al., 2022; Vedeler et al., 2022). Imidlertid utfordrer vår analyse eksisterende funn. Å komme i kontakt med seg selv som mestrende individ og mer enn en mor (Tema 4) ble beskrevet som nødvendig for å komme seg ut av FD. Det utfordrer tidligere forskning, som hovedsakelig understreker viktigheten av å føle seg anerkjent nettopp som mor (Hine et al., 2018). Eksisterende modeller av morskap og FD har heller ikke lagt særlig vekt på ikke-moderlige aspekter av identiteten (Beck, 2012; Stern, 2004). Både Becks modell (2012) og kvinnenes fortellinger peker på at kvinner med FD kan slite i forsoningen med morsrollen. Depressive tendenser som svart-hvitt-tenkning, grubling og emosjonell nummenhet kan muligens bidra til en følelse av å være fanget (entrapment) i morsrollen. Redusert psykologisk fleksibilitet, utmattelse og mangel på motivasjon gjorde det vanskelig å rette oppmerksomheten mot de delene av selvet som lå utenfor «morsboblen». Mange informanter trengte praktisk og psykisk støtte til å gjenfinne og integrere mestrende aspekter ved identiteten, og dermed bli bedre. Utviklingen av en mestrende morsidentitet er viktig for tilfriskning fra FD (Williams, 2013), men våre funn antyder at videre forskning bør se på hvordan andre mestrende identitetsaspekter kan gi tilfriskning ved FD.

Nettverk for mor

Alle våre tema kan leses som et eksempel på hvor essensielt relasjonell støtte er for tilfriskning fra FD. Selv om modeller som Sterns (2004, 2020) er relasjonelle, er søkelyset hovedsakelig mors relasjon til barnet (primary relatedness) og hennes vurdering av hvorvidt hun har den sosiale støtten (support system) som trengs for å sikre sin tilknytning til barnet, og dets overlevelse. Å bygge mors evne til samspill med barnet, eller eksplisitt kartlegge kvinners nettverk, er viktig for tilfriskning ved FD. Imidlertid vektlegger Stern hovedsakelig intrapsykiske aspekt ved relasjonen – altså mors vurdering av sine relasjoner. Våre funn indikerer at kvinnen selv trenger mulighet for og støtte til primary relatedness for egen del, til nettverket. Nettverket kan i stor grad bidra til å modellere hennes selvaksept og støtte henne praktisk til egenomsorg i en sårbar tid. Flere informanter beskriver at de på et vis forsøkte å utslette seg selv (Tema 3) i forsøk på å løse det Stern beskriver som det primære anliggende for morsidentiteten, nemlig hvorvidt barnet har det bra. Veien mot balanse og et integrert selv som kan ivareta både mor og barn, fordrer ofte at kvinnen opplever å bli holdt i sinn av andre rundt seg, både pårørende eller profesjonelle. Disse tilfriskningsprosessene er relasjonelle, og vi som klinikere tenker at prosessene går utover det intrapsykiske modeller kan romme.

Normativ skam

Sterns modell (2004, 2020) kan anses å speile de normative aspektene ved morsrollen som er rådende i norsk kulturell forståelse av barseltiden som en tid hvor barnet «naturlig» og ganske smertefritt prioriteres. Våre informanter opplevde også barselomsorgen som i stor grad barnefokusert. Det kan ha opprettholdt deres depressive oppfatning om at egne basalbehov måtte nedprioriteres (Tema 3). Sterns modell og barnefokuset i helsetjenesten kan sees å reflektere vår kulturelle forståelse av det å få barn: Vi feirer at et barn kommer til verden, med mindre vektlegging av at en kvinne også blir mor. Sistnevnte beskrives f.eks. i Orchard et al. (2023) sin teori om morskap, som foreslår at utfordringene kvinnene forserer når de får barn, har langvarige nevroplastiske, kognitive og emosjonelle konsekvenser. Informanthistoriene i vår studie belyser hva kvinnene selv følte var riktig og viktig når denne prosessen ble særlig utfordrende. Som beskrevet i Tema 2 kan kontrasten mellom den nåværende opplevelsen og en ideell forståelse av morsrollen være en kilde til depressiv skam, som kvinnene trenger støtte og alternative forståelsesmodeller av morskap for å gi slipp på.

Screening

På et mer praktisk nivå illustrerer våre funn hvor viktig det er at kvinner blir spurt «hvordan de egentlig har det» etter fødsel. Å bli sett og tatt på alvor ble i seg selv opplevd som tilhelende for mange. Det å bli oppdaget var også en nøkkel til profesjonell hjelp. Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen sier at mer forskning trengs før man kan anbefale Edinburgh-metoden (screening med EPDS samt støttesamtale) (Cox et al., 1987; Helsedirektoratet, 2014). Basert på våre funn tenker vi likevel at universell screening kan være hensiktsmessig, i tråd med EDPS-utviklernes idé om at tidlig intervensjon var viktig ved FD (Cox et al., 1987). Såkalte «Listening Visits» (lyttebesøk) – altså besøk hvor helsepersonell lytter til kvinnen, uten å dømme, for å forstå kvinnen, heller enn å gi råd (McCabe et al., 2021) – kunne også vært interessant å utforske med norske kvinner med FD.

Trening

Flere informanter beskrev trening som viktig for tilfriskning, i tråd med funn fra Di Mascio et al. (2008). Treningsprogram kan redusere FD-symptom (Nakamura et al., 2019; Poyatos-León et al., 2017). Imidlertid beskrev informantene våre trening også som en vei til å «føle seg som seg selv». Treningen bidro til å gjenopprette kontakt med sin mestrende identitet. Det å føde og ha omsorg for et spedbarn er en intens fysisk jobb som på mange måter sprenger kroppens grenser. Man kan tenke seg at trening lot dem komme i kontakt med kroppen igjen på en kjent og trygg måte, og gjøre den til sin egen igjen. I tillegg er nordmenn en naturelskende nasjon: Mange ser fysisk aktivitet – og da helst i naturen – som et ideal (Vigane & Sæther, 2020), og bruker gjerne mye tid og ressurser på slike aktiviteter. Til sammen gjør kanskje dette at trening dukker opp i Tema 4. Friluftslivsbasert trening og fysisk aktivitet bør etter vår mening utforskes ytterligere som et potensielt tiltak ved FD i Norge, da det er relativt kostnadseffektivt og har få bivirkninger.

Sammensatt støtte

Funnene våre viser også hvor sammensatt støtte ved FD bør være. Å få praktisk og psykososial støtte fordrer at man enten er åpen om FD, eller omgitt av oppmerksomme andre som våger å spørre. Å gi slipp på depressiv skam over at man bryter forventninger til hvordan barseltiden skal oppleves, fordrer ofte andre som kan holde og tåle en likevel. Å bli holdt i sinn kan være en påminnelse om at mor skal ivaretas, så hun kan oppgi depressiv skam og resulterende selvutslettelse. Å bygge en eksplisitt forståelse av morskap som en omveltningsfase som for mange krever støtte og emosjonell stillasbygging, kan være hensiktsmessig. Der mye oppmerksomhet hos pårørende og helsevesen kan være på barnets velvære og å støtte kvinnen til å «få til» morsrollen, indikerer våre funn at tilfriskning kan komme gjennom kontakt med det mestrende selvet fra før man hadde barn. Det kan være en forutsetning for å kunne oppnå et integrert nytt selv, hvor man både føler seg som et selv og en mor man kan leve med over tid.

Styrker og svakheter

Styrker med studien er at den er først ute med å kvalitativt undersøke kvinner i Norge sine opplevelser av å bli bedre fra FD, og at studien kan gi et utgangspunkt for videre utvikling av klinisk arbeid og tjenesteforbedring for kvinner med FD.

En mulig svakhet i vår studie er at utvalget er homogent med informanter med lik sosial og utdanningsmessig bakgrunn (se Tabell S1, PDF), noe som kan gi manglende bredde og variasjon i erfaringene som beskrives. Vi mener likevel at det er sannsynlig at de faktorene kvinnene i utvalget opplevde som hjelpsomme, også kan være hjelpsomme for andre kvinner med FD, men da særlig for kvinner i lignende demografiske grupper.

Andre mulige svakheter kan være at kvinnene kun selv rapporterte at de hadde fått FD-diagnosen (når og hvem som satte diagnosen), at vi ikke kartla medikamentbruk eller inkluderte objektive mål og definisjoner for tilfriskning. I den sammenheng vil vi si at i et recovery-perspektiv er tilfriskning en personlig prosess, der det virket riktig å la kvinnene selv definere hva tilfriskning betydde for dem.