Angst og uvirkelighetsfølelse

Petter har de siste åtte månedene strevd med økt angst og endret opplevelse av seg selv og verden. Plagene oppstod gradvis etter en kaotisk opplevelse med psilocybin (fleinsopp/trøfler) i Amsterdam sammen med venner. Under trippen opplevde han overveldende kontrolltap og dødsangst, i en utrygg offentlig setting der han følte seg hjelpeløs. Vennegjengen hadde en ydmykende tone da han delte opplevelsen sin, og han har derfor holdt vanskene skjult. Etter trippen ble han skremt av en merkelig følelse av å ikke være til stede i egen kropp og at verden virket drømmeaktig – som å være en skuespiller i en kunstig virkelighet. Den frakoblete tilstanden varierer i intensitet, men forverres ved stress og dårlig søvn. Han plages av nervøsitet, tankekjør og sterk selvbevissthet i sosiale settinger. Han føler seg fortvilet, rådvill og stadig mer vaktsom for indre opplevelser.

Vedvarende plager etter psykedelika oppstår ofte i forbindelse med spesielt ubehagelige opplevelser. I en stor studie på brukere av psilocybin om deres vanskeligste opplevelse med stoffet rapporterte 39 % at opplevelsen var blant de fem mest krevende i livet. Blant dem som fortsatt hadde vansker i over et år etterpå, søkte 7.6 % psykisk eller medisinsk helsehjelp (Carbonaro et al., 2016). En representativ befolkningsundersøkelse fant at 8.9 % av brukere av klassiske psykedelika rapporterte nedsatt funksjon i over et døgn etter en krevende opplevelse (Simonsson et al., 2023). Blant personer med vedvarende vansker fant en større studie at flertallet hadde hatt plagene i over et år, og at høyere ubehag under den psykedeliske opplevelsen predikerte lengre varighet og økt intensitet av plagene (Evans et al., 2023). Samtidig leder ikke nødvendigvis vanskelige opplevelser til negative utfall, og mange rapporterer at de også har positive ettervirkninger (Carbonaro et al., 2016; Johnstad, 2021). I tråd med dette har forskningsfeltet i økende grad tatt i bruk betegnelsen challenging experience («utfordrende opplevelse») istedenfor det mer negative bad trip. En utfordrende opplevelse antyder mulighet for personlig vekst fremfor en primært marerittaktig eller skadelig erfaring, men kritikere mener det tilslører negative effekter og risiko (Strassman, 2018).

Innholdet i vanskelige opplevelser varierer, men vanlige tema er kontrolltap, hjelpeløshet, vonde minner, følelse av at folk vil en vondt, og eksistensiell eller åndelig fortvilelse (Barrett et al., 2016; Schutt et al., 2025). Vi har nylig oversatt og validert spørreskjemaet Challenging Experience Questionnaire (CEQ) til norsk, som måler vanskelige/utfordrende opplevelser over sju faktorer: frykt, sorg, kroppslig uro, frykt for å bli gal, isolasjon, død og paranoia (Andersen et al., 2025). En nylig spørreundersøkelse på et bekvemmelighetsutvalg av norske brukere av psykedelika fant en svak negativ assosiasjon mellom høy grad av utfordrende opplevelse (målt med CEQ) og subjektivt velvære (Tunstad et al., 2025). Videre fremkom det at faktorer som emosjonell forløsning (såkalt gjennombrudd) var assosiert med positive effekter ved utfordrende opplevelser, som antyder at utfallet av slike opplevelser påvirkes av hvordan den prosesseres underveis.

Ved rekreasjonsbruk kan utfordrende opplevelser oppstå i settinger som forhindrer ivaretakelse under den sårbare tilstanden. Pasienter har beskrevet svært ubehagelige situasjoner, som plutselig gjenopplevelse av minner om overgrep i en folkemengde på musikkfestival. Risikoen for overveldende og forvirrende opplevelser øker hvis brukeren ikke kjenner stoffenes uforutsigbare virkninger og tendens til å øke mottakelighet for ytre inntrykk (Haijen et al., 2018). Andre risikofaktorer er høye doser, kombinasjon av ulike stoffer, psykologisk sårbarhet og yngre alder (Simonsson et al., 2023; Carbonaro et al., 2016). En nylig longitudinell studie fant en positiv assosiasjon mellom negative psykedeliske opplevelser og påfølgende økning av depressive symptomer. Sammenhengen var sterkest dersom bruken foregikk i en risikabel setting, kjennetegnet ved negativ sinnstilstand og manglende psykologisk støtte (Simonsson, Hendricks, Swords et al., 2025). Samtidig kan vonde opplevelser og vedvarende plager oppstå til tross for god forberedelse, noe som står i kontrast til hvordan stoffene ofte omtales som iboende terapeutiske i brukermiljøer (Holm et al., 2023). Flere har fortalt om nedlatende eller bagatelliserende kommentarer fra andre brukere som forsterker byrden, der negative utfall tilskrives personlige svakheter, som å ha «misforstått budskapet» eller å ha dårlig anlegg for personlig utvikling.

Symptombildet vi oftest ser, er en kombinasjon av angst, søvnvansker og dissosiative fenomen. Mange beskriver sterk fysiologisk aktivering og problemer med innsovning i etterkant, iblant ledsaget av panikkanfall. Risikoen for dette later til å økerhvis den psykedeliske opplevelsen var skremmende, men iblant er det ingen klar sammenheng med egenskaper ved opplevelsen. Vi ser imidlertid ofte at opplevelsen blir mentalt påtrengende, selv om minnene kan være fragmenterte. Det kan dreie seg om spesifikke sekvenser som har brent seg fast, intense kroppslige sensasjoner, følelse av akutt kontrolltap eller grufulle indre bilder. Erfaringsmessig varierer intensiteten av plagene, med skiftende symptomer, forvirring og plutselig angst. Både vår erfaring og litteraturen antyder at angst oppstår hyppigere enn depresjon (Robinson et al., 2025; Simonsson et al., 2023), hvor sistnevnte eventuelt oppstår ved langvarig strev og øvrige livsbelastninger.

Et hyppig fenomen er følelsen av å være mentalt frakoblet egen kropp og identitet, inkludert perioder med global uvirkelighetsfølelse (Evans et al., 2023; Robinson et al., 2025). Depersonalisering og derealisasjon (DP/DR) viser til vedvarende følelse av distanse, hvor en selv og omgivelsene virker kunstige eller meningsløse. Evnen til realitetstesting er intakt, men personen kan gruble mye over at tilværelsen føles drømmeaktig eller uekte (Ciaunica et al., 2022). Det er paradoksalt at stoffer som vanligvis styrker tilstedeværelse i øyeblikket, kan utløse frakobling, men det er kjent at DP/DR kan oppstå ved forstyrrelse av psykologiske og nevrale systemer som ligger til grunn for vår vante selv- og virkelighetsforståelse (Gatus et al., 2022). Fenomenet er også assosiert med stress, søvnmangel og utmattelse, som alle kan oppstå etter psykedelika, og er vanligere hos yngre personer (Yang et al., 2023) – som sammenfaller med brukergruppen. Ved langvarig og forstyrrende DP/DR utgjør det en egen tilstand, men kan også være et aspekt blant øvrige vansker.

En observasjon hos våre pasienter er at angstplager og DP/DR etter psykedelika ofte leder til en slags «mental helseangst». Mange frykter å miste grepet om virkeligheten, bli «gal» eller utvikle schizofreni. I de fleste tilfeller er det lite sannsynlig at personen er i ferd med å bli psykotisk, og det er mer rimelig å forstå det som overdreven bekymring for psykisk helse. Bekymringen oppstår ofte etter ubehagelige erfaringer med endret sinnstilstand, enten under ruseffekten eller i tiden etter. Mange er også vokst opp med overdrevne advarsler som «fleinsopp er russisk rulett for hjernen», noe som kan forsterke frykten for å være alvorlig syk. Som ved annen helseangst vet personen oftest at frykten er uproporsjonal, men vissheten om dette svekkes under episoder med økt angst. Angstplagene kan dermed bli svært ubehagelige, dominerende og begrensende.

Varige endringer i persepsjon

Tarjei er i begynnelsen av 20-årene og føler at livet står på vent. Siden videregående har han vært plaget med endret visuell sanseoppfattelse, som startet i en periode hvor han tok høye doser LSD flere helger på rad, ofte kombinert med cannabis, alkohol eller MDMA. Etter en intens opplevelse – der han samtidig ble konfrontert av foreldrene – oppdaget han at visuelle effekter fra LSD-rusen vedvarte i edru tilstand: objekter som endrer størrelse, «smelter» eller «puster», etterbilder fra bevegelser, skarpere lysskinn, prikkete skurr og fargerike lysglimt. Dette har vært skremmende, forvirrende og ensomt. Intensiteten har roet seg, men det er stadig til stede. Usikkerheten om hva som har rammet ham, og om han noen gang blir kvitt det, er svært tyngende. Han har funnet en diagnose som stemmer med det han opplever, og søker heller informasjon fra nettforum enn helsepersonell. Å vite at andre har det samme, har lettet angsten for å bli gal, men han kjenner håpløshet og grubler mye over om det vil være et varig handikapp.

Vedvarende endringer i persepsjon etter inntak av psykedeliske stoffer er inkludert i DSM-5 ved diagnosen Hallucinogen Persistent Perception Disorder (HPPD). Tilstanden oppstår etter bruk av «hallusinogener» og innebærer langvarige endringer i sanseopplevelse, men ikke hallusinasjoner eller realitetsbrist slik det forstås ved psykoselidelser (Martinotti et al., 2018). HPPD kjennetegnes av endrede synsinntrykk som delvis overlapper med ruseffekten (Vis et al., 2021). Varighet og alvorlighetsgrad varierer, men en subgruppe rapporterer årelange plager av betydelig intensitet (Martinotti et al., 2018; Vis et al., 2021). Brukere vi har truffet med HPPD, opplever plagene som begrensende og psykisk belastende.

Forekomsten av HPPD er usikker. I en selvselektert undersøkelse rapporterte 4.2 % av brukere tilnærmet konstante synsendringer som de oppfattet som uønskede og forstyrrende (Baggott et al., 2011), mens 1.3 % av brukere i en representativ befolkningsundersøkelse oppga at de hadde fått diagnosen av helsepersonell (Simonsson, Goldberg, Chambers et al., 2025). Forskning antyder samtidig at forbigående og milde endringer i synsopplevelse etter psykedelika er vanlig, og sjelden forbundet med betydelig ubehag eller svekket funksjon (Müller et al., 2022; Baggott et al., 2021). Perseptuelle endringer under psykedelisk ruseffekt kjennetegnes av oppløste grenser, økt sensorisk intensitet og opplevelse av alternative mønstre i kjente stimuli (Preller & Vollenweider, 2018), som antas å skyldes redusert kontroll og kategorisering i hjernens prosessering (Carhart-Harris & Friston, 2019). Normalt avtar perseptuelle endringer i takt med rusvirkningen, med kun lette visuelle ettereffekter i en kortere periode, men ved HPPD oppstår en varig og plagsom bevissthetsendring.

Begrepet LSD-flashback ble historisk brukt om både visuelle endringer og emosjonelle gjenopplevelser, og kan sees som en forløper til dagens diagnose (Abraham, 1983; Horowitz, 1969). Lang varighet og markert visuell effekt kan samsvare med LSD som utløsende faktor, da det kan tenkes å gi spesielt sterk innvirkning på visuelle systemer, men HPPD oppstår også ved andre psykedelika (Vis et al., 2021). Faktorer som trolig øker risiko, er hyppig bruk, blandingsbruk, høye doser og underliggende sensorisk sensitivitet (Halpern et al., 2018). Mekanismen bak HPPD er ukjent, men en sentral hypotese er redusert filtrering av sansedata grunnet «kortikal disinhibisjon» (Vis et al., 2021). Overaktivering i visuell bearbeiding kan gi ustabil persepsjon av objekter, ansikter eller lysforhold. Verden kan da oppleves som hakkete, udifferensiert, omformet eller fargesprakende, og over tid kan sensitivisering til endret persepsjon forsterke plagene (Halpern et al., 2018).

HPPD har samtidig likhetstrekk med andre tilstander. For eksempel gir persisterende postural-perseptuell svimmelhet (dvs. kronisk subjektiv svimmelhet) lignende sensoriske endringer (Popkirov et al., 2018), og under angstanfall oppstår ofte endret synsopplevelse og uvirkelighetsfølelse (Hunter et al., 2003). Videre ledsages HPPD i mange tilfeller av DP/DR og angst (Martinotti et al., 2018), og anekdotisk har flere pasienter fortalt om hjernetåke, konsentrasjonsvansker og tankekjør. Det er mulig at angst bidrar til utvikling av HPPD, som kan forklare mulig sammenheng mellom negative ruserfaringer og langvarige persepsjonsendringer. Ikke-visuelle perseptuelle forstyrrelser, som for eksempel tinnitus, migrene med aura og vertigo, er også vanlige hos personer med HPPD (Vis et al., 2021; McConnell et al., 2025). De visuelle plagene virker derfor å inngå i et bredere mønster av perseptuelle, kognitive og affektive bieffekter, som kan forsterke følelsen av å være fanget i en endret tilstand.

Eksistensielle plager

Felix har levd et utsvevende liv preget av utforskning og engasjement i alternative miljøer. Han har tatt ayahuasca (brygg fra Amazonas der DMT er et aktivt stoff) på retreats i Sør-Amerika og i lokale seremonier i Norge, og blitt fascinert av DMT, som han har røykt flere ganger. Dette har gitt ham både terapeutiske opplevelser og noen forferdelige erfaringer, som følelsen av å være besatt av demoniske krefter og tanker om en kosmisk forbannelse. Han har stadig fornemmelser av «fremmed energi» i kroppen og opplever intense mareritt. I en periode med mye stress bidro disse reaksjonene til grensepsykotiske symptomer. Selv om det aldri utviklet seg til en varig psykotisk lidelse, driver erfaringene stadig dveling rundt åndelige temaer og følelse av å være eksistensielt fortapt. Han kjenner et sterkt behov for å forstå og forløse dette indre trykket, og fristes av nye psykedeliske og religiøse seremonier. Parallelt har det vært mange belastninger i livet, som tap av nære personer og vanskelige barndomsforhold, som aldri er blitt fullt anerkjent.

Varig realitetsbrist og alvorlige maniske episoder er trolig den største bekymringen ved normalisering av psykedelika og bruk blant sårbare pasientgrupper. I kliniske studier ekskluderes vanligvis personer med økt risiko for psykose eller bipolar lidelse, basert på anekdotiske rapporter og forskning fra 1950- og 60-tallet (Yildirim et al., 2024; Johnson et al., 2008; Cohen, 1960). Det er uklart hvor stor risikoen er, men enkelte nyere studier støtter en føre var-holdning for høyrisikogrupper. En tredjedel av brukere med bipolar lidelse rapporterte for eksempel økte maniske symptomer, angst og søvnvansker etter psilocybininntak (Morton et al., 2023). Noen longitudinelle befolkningsstudier har funnet økning i psykotiske og maniske symptomer etter bruk, men funnene spriker (Simonsson, Goldberg, Osika et al., 2025; Honk et al., 2024). Rekreasjonsbruk kan innebære sammenfallende risikofaktorer, som spesielt sårbare individer, blanding av stoffer og uheldige omstendigheter.

Ved vår klinikk har vi ikke erfaring med psykoselidelser eller mani, men møter av og til personer med tilgrensende plager der psykedelika har vært problematisk. Deriblant tendens til magiske forestillinger, uvanlige sanseopplevelser, uklar identitetsfølelse og intens opptatthet av eksistens eller åndelighet. Årsaksretningen mellom disse trekkene og bruk av psykedelika er uavklart (Dourron et al., 2025). Erfaring tilsier at dette er personer som i utgangspunktet er interessert i mystiske fenomener, og som i tillegg har hatt skjellsettende erfaringer med psykedelika. Både kvaliteten på opplevelsene og ettervirkninger kan bidra til at man blir oppslukt av å finne mening med vonde psykedeliske erfaringer. Flere beskriver at slik meningssøken innebærer dyp desillusjon, fortvilelse eller forvirring (Argyri et al., 2025; Schutt et al., 2025). Tematikken varierer bredt, men kan for eksempel involvere følelsen av å ha mistet seg selv som person eller tvil om virkelighetens sanne natur.

Økt interesse for eksistensielle og åndelige tema er relativt vanlig etter bruk av psykedelika og bør ikke patologiseres. Flere studier har funnet en tendens til endret virkelighetsforståelse, ofte i retning av et mindre materialistisk perspektiv, som har vært knyttet til positiv effekt på psykisk helse (Timmermann et al., 2021). For eksempel rapporterte over halvparten av brukere av DMT at de ikke lenger identifiserte seg som ateister etter møter med fremmede vesener, en karakteristisk effekt av stoffet (Davis et al., 2020). For noen blir intensiteten og kvalitetene ved slike opplevelser krevende å forholde seg til i ettertid. Begrepet ontologisk sjokk beskriver et skifte i filosofiske eller religiøse grunnoppfatninger etter ekstra sterke enkeltopplevelser, og slike erfaringer gir iblant forvirring, redsel eller andre kompliserte reaksjoner. I studier på personer med vedvarende vansker etter psykedelika oppgir halvparten eller mer utfordringer med eksistensielle og åndelige temaer (Robinson et al., 2025; Evans et al., 2023), og disse temaene blir ofte flettet sammen med plager som angst, tvangspreget grubling, perseptuelle endringer eller depresjon.

Radikale opplevelser gir ofte behov for å forstå hva man har opplevd. Blant brukere av ayahuasca rapporterte over 1 av 10 opplevelser med å bli angrepet av energi eller vesener fra en åndelig dimensjon (Bouso et al., 2022). Pasienter har beskrevet merkelige og overveldende kroppslige sensasjoner, slik som pipende lyder og urofølelse i kroppen som ikke kjennes som ens egen. Enkelte forteller om tanker om å være besatt av en fremmed eller demonisk kraft, og opplever vansker med å gjenoppta hverdagen fordi de føler seg forstyrret og usikker på årsaken. Aixalà (2024) beskriver hvordan noen blir oppslukt av endrete bevissthetstilstander og stadig oppsøker dem, selv om det har negative konsekvenser. Hyppig bruk for å håndtere negative følelser er blitt funnet å predikere psykiske vansker (St. Arnaud & Sharpe, 2023). En medvirkende faktor fanges muligens av begrepet spiritual bypassing («åndelig forbigåelse»), hvor åndelig søken erstatter anerkjennelse av vanskelige følelser og reelle livsproblemer (Picciotto et al., 2018).

Det er flere likhetstrekk mellom negative effekter ved meditasjon og psykedelika. Ved meditasjon er det rapportert om kontrolltap under endret bevissthetstilstand, intense emosjonelle reaksjoner, dissosiasjon, depersonalisering, perseptuelle fenomener og gjenopplevelse av belastende minner (Goldberg et al., 2022; Lambert et al., 2021). En forskjell er at bruk av psykedeliske stoffer oftere er knyttet til individuell utforskning av mystiske opplevelser, mens meditasjon i større grad innebærer aktiv praksis og tilgjengelige fellesskap. Det kan medføre at brukere av psykedelika som opplever tilsvarende ettervirkninger, er mer utsatt for radikale tolkninger, isolasjon og uhensiktsmessig mestring.

Anbefalinger for evidensbasert psykologisk praksis

Verken vår erfaring eller tilgjengelig forskning tyder på at vansker etter psykedelika krever en egen form for psykoterapi. Det er begrenset med empiri på samtaleterapien som har blitt utviklet for å tilhøre psykedelika-assistert psykoterapi (van Elk & Fried, 2023; Hinkle et al., 2024), og dens primære formål er ikke behandling av negative effekter. Psykedelisk integrasjonsterapi fokuserer på bearbeiding av vanskelige opplevelser og etterreaksjoner, men utgjør ikke en felles tilnærming. I praksis tilbys et bredt spekter av konvensjonelle og alternative terapiformer under denne paraplyen (Glynos et al., 2024). I hovedsak dreier plager etter psykedelika seg om psykiske reaksjoner som også kan oppstå uavhengig av stoffene, og generelt virksomme psykoterapeutiske tilnærminger bør prioriteres. Videre er det verdt å bemerke at negative ettervirkninger fra klassiske psykedelika generelt sett ikke minner om avhengighetslidelser. Stoffenes farmakologiske og subjektive effekter er generelt lite vanedannende (Johnson et al., 2018), og valg av behandlingsstrategier bør i hovedsak ikke baseres på antagelser om at personen har et primært rusproblem knyttet til psykedeliske stoffer.

Meningsfull anvendelse av forskningsbasert evidens forutsetter at psykologisk fagkunnskap informeres av karakteristiske utfordringer etter psykedelika, samt den enkelte pasients individuelle problemutforming. For at klinikere skal gjøre gode tilpasninger, er det viktig med forståelse for de subjektive fenomenene pasientene strever med. Fellestrekket er sterke opplevelser med endrete tilstander, hvor den enkelte pasients behov vil variere basert på hvordan de forstår og forholder seg til ettervirkninger.

Utfordringer for evidensbasert psykologisk praksis

Selv om vi opplever at terapisamtaler ofte er nyttige ved vedvarende plager, er det viktig å vurdere om psykoterapi i seg selv kan gi negative effekter. Mange av dem som oppsøker «psykedelisk integrasjonsterapi», er i krise etter omveltende opplevelser de sliter med å forstå. Dette krever bevissthet om hvordan samtalene kan påvirke, og risikoen for utilsiktede effekter. Det kan for eksempel være uklart om personen trenger å bearbeide opplevelsen eller å gi slipp på den, hvor overdreven grubling kan hindre naturlig bedring (Watkins & Roberts, 2020). Det gjelder også for eksistensielle eller åndelige spørsmål: Er spørsmålene noe personen plages av fordi det unngås, eller har personen blitt for oppslukt av det? Det er ingen universelle svar, men behovene varierer med individets egenskaper og situasjon.

Mange kvier seg for å søke hjelp for vansker som har oppstått grunnet bruk av psykedeliske stoffer. En åpenbar grunn er at man i så fall innrømmer ulovlige handlinger, og ikke vet om åpenhet kan gi personlige omkostninger. Usikkerhet om behandlerens holdninger og kunnskapsnivå kan også påvirke beslutningen. For eksempel bekymring for at man antas å være rusavhengig fordi det gjelder illegale stoffer, eller at depersonalisering og endret persepsjon tolkes som psykose. Ved HPPD har flere beskrevet nullfunn ved utredning hos nevrolog og øyelege, og følt seg tilsidesatt eller mistenkeliggjort da fenomenet er relativt ukjent. Unngåelse eller negative møter med helsepersonell kan bidra til skam over «selvpåførte» skader, og at man heller oppsøker alternative kilder til diagnostisering og selvhjelp (Kruger et al., 2023).

Flere forhold påvirker hva den enkelte har behov for, og i en naturalistisk setting er det ulike fallgruver. Noen har følt seg lite forstått i møte med hjelpeapparatet, der en snever sykdomsmodell kan føles fremmedgjørende og hindre bearbeiding. Andre har allerede prøvd alternative terapimodeller og nyåndelig filosofi uten å komme seg videre, og oppgir nytte av tradisjonell psykoedukasjon og et mer prosaisk perspektiv. En intervjustudie blant brukere med vedvarende vansker preget av eksistensiell eller åndelig tematikk fant at hjelpsomme faktorer inkluderte normalisering av opplevelser, sosial støtte og oppmerksomhet på tilstedeværelse i nåtid (Argyri et al., 2024). Iblant beskriver pasienter møter med behandlere som har en så positiv holdning til stoffenes terapeutiske egenskaper at negative effekter ikke anerkjennes. Selv i kliniske studier har det blitt advart om overentusiastiske terapeuter som pålegger pasientene sine egne overbevisninger om åndelighet og livsfilosofi (Johnson, 2020). Som et generelt prinsipp anbefales varsomhet i tolkning av psykedeliske opplevelser, og nøktern rollebevissthet i møte med endret virkelighetsforståelse eller eksistensiell reorientering.

En særskilt utfordring oppstår i tilfeller som minner om schizotyp eller nærpsykotisk problematikk. Innen psykedelisk fagtradisjon har psykiateren og LSD-terapeuten Stanislav Grof introdusert begrepet åndelige kriser for tilstander i skjæringspunktet mellom psykose og religion. Han mener psykedelika kan utløse desorienterende kriser med potensial for dyp personlig utvikling, der vante antagelser om mening og virkelighet rives ned. Ifølge Grof kan fenomenet på overflaten minne om psykoser, men en medisinsk tilnærming kan gjøre skade (Grof & Grof, 1992). En styrke ved modellen er rike beskrivelser av subjektivitet og ikke-patologiserende begreper. Det er samtidig uklart hvordan man skiller mellom åndelige kriser og alvorlig sinnslidelse. Konseptet bygger videre på spekulasjoner fra Grofs praksis, tvilsomme ideer om psykologiske virkninger av fosterliv og fødsel, og legger lite vekt på risiko. Slike forståelsesrammer er utbredt i brukermiljøer, og kan prege tolkningen av opplevelser (Holm et al., 2023).

På ulike vis kan det dermed være utfordrende å integrere faglige perspektiv med pasientens forståelse. Hva som er en ekte eller dyp innsikt, er ikke rimelig å bedømme, men en ydmyk og undrende holdning kan fremme hensiktsmessig refleksjon. Psykedeliske erfaringer kan videre preges av personlig viktige og emosjonelt ladete tema i uventet eller symbolsk form. Den konkrete gyldigheten av omtolkning av egen fortid og gjenoppståtte minner er likevel usikker (McGovern et al., 2024). Fra psykologisk grunnforskning er det gode holdepunkt for at falske minner kan oppleves like ekte som reelle minner, og at sannsynligheten for at slike minner oppstår øker jo mer man påvirkes under gjenhenting (Schacter, 2022). Psykedeliske stoffer utløser nettopp en tilstand av høy suggestibilitet hvor det man opplever i nåtid, føles spesielt betydningsfylt (Carhart-Harris & Friston, 2019). Traumer som årsaksforklaring til psykiske plager er utbredt i psykedeliske terapimiljøer, men minner som har gjenoppstått under påvirkning bør møtes med forsiktighet.

En viktig del av konteksten er at mange brukere oppsøker alternative tilbud, deriblant seremoniell bruk og psykedelisk undergrunnsterapi. Det har blitt rapportert om tilfeller av seksuelle overgrep, vold og selvskade på psykedeliske retreats (Kruger et al., 2025; Grierson & Siddique, 2016). En mer vanlig problemstilling er emosjonell destabilisering og vansker med å gjenoppta normal hverdag (Lutkajtis & Evans, 2023; Bouso et al., 2022). Typiske ayahuasca-opphold i Sør-Amerika varer i én til to uker og inkluderer tre til seks inntak, gjennomført i grupper med deltakere fra ulike land, og ledet av lokale «sjamaner». Om den intensive doseringen øker risiko, er uklart, og kompetansen til å håndtere negative reaksjoner varierer. Tilsvarende vil undergrunnsterapi per definisjon mangle offentlig kvalitetssikring og krav til forsvarlighet, og graverende tilfeller har blitt avdekket (Ross et al., 2020–2021). Det betyr ikke at retreats eller undergrunnsterapi generelt er skadelig, men det fremhever gjennomgående problemstillinger: Hvem har høy risiko, hva er et akseptabelt risikonivå, og hvilken lærdom kan trekkes fra spesielt alvorlige utfall?