Design

Studien er en studentinitiert tverrsnittsstudie med kvalitativ metode, der det benyttes semistrukturert intervju for datainnsamling.

Etikk

Studien er personvernvurdert av SIKT (06.03.2025, ref.nr. 167 701). Respondenter som signerte informert samtykke via Nettskjema (Universitetet i Oslo), ble invitert til intervju. Intervjuet ble gjennomført med Nettskjema-diktafon, hvor lydfiler automatisk overføres og lagres hos TSD. Respondentene fikk gjentatt informasjon om sine rettigheter i oppstart av intervjuet, slik som retten til å trekke seg, retten til innsyn i egne data, samt informasjon om at intervjuet og dataene behandles anonymt. Skulle respondenter vise behov for hjelp eller støtte gjennom eller etter intervjuet, var det planlagt hjelpetiltak gjennom å opprette kontakt med hjelpetelefon hos Mental helse, Kirkens SOS, ROS eller direkte kontakt med fastlege eller legevakt.

Datainnsamling og rekruttering av informanter

Informanter ble rekruttert i SOME via privat brukerprofil med offentlig åpen post, der personer med erfaring med spiseforstyrrelse og med bruk av sosiale medier ble etterspurt for erfaringsintervju. Intervjuet fulgte en semistrukturert intervjumal (se Appendiks).

Inklusjons- og eksklusjonskriterier og utvalg

Inklusjonskriterier for studien var alder 20–30 år, ha erfaring med bruk av SOME og enten være i en aktiv sykdomsfase med spiseforstyrrelser, eller ha hatt spiseforstyrrelser tidligere.

Det meldte seg elleve deltagere, hvorav to trakk seg, én var ikke innenfor inklusjonskriteriet, og én ikke responderte videre på intervju-invitasjon. Det inkluderte utvalget består av syv informanter, seks kvinner og en mann, med gjennomsnittsalder (SD) på 26,4 (4,1) år. Som kontekst til studien ble de inkluderte kort forespurt om hvordan de erfarte funksjonen til sin spiseforstyrrelse. Fem av informantene forteller at spiseforstyrrelsen var et uttrykk for kontrollbehov og hadde sammenheng med emosjonsregulering, og to forteller om en underliggende overopptatthet av kropp og vekt.

Analyser

Intervjuene er analysert med refleksiv tematisk analyse ut fra en deduktiv, semantisk og realistisk tilnærming, slik som beskrevet av Braun og Clark (Braun & Clarke, 2006, 2019). EAS og TFM jobbet seg individuelt gjennom de seks definerte stegene i Braun og Clarks refleksive analysemodell, og møttes i flere kalibreringsmøter for å enes om bærende tema. Steg 1: Innledningsvis transkriberte TFM materialet, før avidentifiserte manuskripter ble gjennomlest gjentatte ganger av begge forfattere. Notater og fargekoder ble brukt individuelt for å lete etter felles mening og innhold i intervjuene. Steg 2: Hver forfatter laget innledende koder i sine materialer før de møttes for diskusjon om disse. Steg 3: TFM og EAS jobbet individuelt ut passende tema for det kodede materialet, og møttes igjen for dialog om disse. Steg 4: Hver forfatter re-evaluerte tema ved nye gjennomlesinger av materialet, og eventuelle nye tematitler ble utarbeidet, før nytt kalibreringsmøte ble gjennomført. Steg 5: Tematitler ble finpusset til å beskrive innholdet som informantene formidlet (og ytterligere justert gjennom fagfellevurderingsprosessen), og steg 6 innebar å skrive ut manuskriptet med resultater, sitater og en oppsummerende analytisk vurdering og tolkning av funn.

Samfunnsmedisin som risikofaktor

Enkelte av informantene opplevde at SOME påvirket spesielt negativt og triggende. Det var spesielt de som beskrev kroppsmisnøye som et utgangspunkt for sin lidelse, som oppgav å oppleve medier som triggende.

Det var ikke bare SOME som ble trukket fram som problematisk når man har en spiseforstyrrelse. Tradisjonelle medier var også en utfordring som hyppig ble nevnt i intervjuene, slik som magasiner, nettaviser, tv og helsekampanjer fra det offentlige. Flere opplevde at samfunnet generelt, samt de tradisjonelle mediene, vier mye oppmerksomhet til mat og kropp – og at det å være tynn fremstilles som det eneste rette å være, synonymt med lykkelig. Når man hele tiden blir eksponert for dette søkelyset, blir det vanskelig å skulle gjøre det motsatte, som å ikke være opptatt av mat og slanking.

Jeg kan ikke kontrollere det

Bemerkelsesverdig ofte ble TikTok trukket frem som appen med mest negativ innflytelse, og spesielt ble det nevnt blant informantene som fortalte at spiseforstyrrelsen startet med kroppsmisnøye eller et ønske om vektreduksjon.

Utfordringen med SOME, og spesielt med TikTok, var at informantene opplevde det vanskelig å regulere hva slags innhold som dukker opp på skjermen. Denne erfaringen med TikTok var spesielt relatert til at man eksponeres for mye triggende innhold uavhengig av hva man aktivt søker opp og følger med på. Det er mulig å rapportere uønsket innhold fortløpende, men den ene informanten fortalte at det ikke hadde stor effekt. TikTok opplevdes derfor som en ukontrollerbar app, som påvirket flere av informantene svært negativt.

Instagram ble også hyppig nevnt under intervjuene. En informant påpekte at man her også har en side med innhold som er unik for hver enkelt, men selve strømmesiden av innhold er fra personer man selv har valgt å følge. Det dukker opp reklamer eller tips unikt for deg her også, men ikke i samme intensitet som på TikTok. Informanten fortalte likevel om at menyvalget hos Instagram, som har forslag til nye influensere å følge, kunne være utfordrende nettopp fordi det baserer seg på algoritmer. Til forskjell fra TikTok må man aktivt oppsøke denne siden selv, men som rammet av spiseforstyrrelser er det ikke alltid like enkelt å ta gode valg.

Et par av informantene fortalte at de ved flere anledninger hadde måttet ta pause fra appen, da det hadde blitt for mye inntrykk. En informant fortalte også at det hadde vært nødvendig å slette appen i flere år, da innholdet hadde vært svært triggende for henne.

Flere av informantene gav uttrykk for frustrasjon over samfunnets gjennomgående søkelys på mat og kropp, og opplevde det som utfordrende å unnslippe. Det opplevdes derfor som umulig å ikke bli eksponert for denne tematikken på nett.

Informant 4 (29 år) fortalte om destruktive handlinger knyttet til SOME i hennes verste sykdomsfase. Hun fortalte blant annet at hun hadde bakgrunnsbilde av en tynn jente på telefonen, som en påminnelse om hva hun ønsket å være. Sett i retrospekt fortalte hun at det var sykdommen som fikk henne til å handle destruktivt, og at man kan bli så syk at man ikke skjønner hva man driver med. En kontrast til dette var ytringen fra en av informantene som fortalte at spiseforstyrrelsen var en strategi for å mestre og oppleve kontroll, og som mente man selv hadde ansvar for hva man eksponeres for:

Sosiale medier som positiv forsterker

De vanskelige sykdomsperiodene kunne være preget av ønske om å finne flere måter og strategier for å utøve destruktive behov. SOME ble likevel ikke bare fremstilt som noe negativt. For de som hadde kommet dit at det var mulig å aktivt ta gode valg som samhandlet med ønsket om å bli frisk, fantes det positive sider ved SOME. Flere opplevde å finne ulike selvhjelpsvideoer og videoer som viste hva livet kunne være uten en spiseforstyrrelse, som motiverende og en motvekt til triggende innhold. En informant snakket om hvordan influensere bruker SOME til å dele innlegg som vitner om et normalt og balansert forhold til mat. Hun fortalte at det var fint å se at det fint går an å spise sjokolade på en tirsdag og likevel fortsette dagen som normalt. Andre positive opplevelser var knyttet til klær. Det ble fremhevet som svært positivt at det er lagt mer vekt på mangfold blant modellene som viser frem klærne.

Digitale medier gir også en mulighet for å delta trygt i erfaringsdelinger når man kan opptre anonymt, eller innenfor fora der man opplever forståelse. ROS og SpisFo er to brukergruppe-baserte organisasjoner som ble trukket frem som motvekt til det negative innholdet på SOME.

Folkeopplysning og utilsiktede konsekvenser

Selv innhold som blir postet med gode intensjoner, kan ha utilsiktede konsekvenser for enkelte mottakere. Flere informanter nevnte at innlegg som omhandlet inspirasjon til en sunnere livsstil, delte hva man spiste i løpet av en dag, eller fremmet kroppspositivitet, kunne oppleves som triggende. Selv innen fora og profiler der tilfriskning av spiseforstyrrelser er i fokus, kan innholdet bevisst brukes med motsatt hensikt enn avsenderens intensjon. Når man deler før-og-etter-bilder, ønsker man å vise hvor syk man har vært, og hvor frisk man har blitt. Hos enkelte informanter forsterket slik deling kroppsfiksering og sammenligning, og trigget et konkurranseinstinkt om å skulle bli enda tynnere enn vedkommende som poster disse «før-bildene». Flere fortalte at de kunne ønske det ikke var så stort søkelys på mat og kropp i dagens samfunn, uavhengig av hva slags innhold det er snakk om. Dette trykket gjorde at informant 7 mistet retningssansen, og lot seg rive med.

Videre fortalte hun at hun skulle ønske hun ikke ble så påvirket hele tiden, og at hun opplevde det som en «helsikes’ jobb om man først har kommet inn på feil spor». En annen informant understreket den potensielle diskrepansen mellom intensjon og utfall:

Flere av informantene fortalte at det var vanskelig å komme med en klar definisjon av hvilken rolle SOME spiller i dagens samfunn når det gjelder kroppsbilde og spiseforstyrrelser. Den ene informanten reflekterte litt rundt dette. Hun sa at hun forsto at friske personer kan oppleve informasjon om blant annet næringsinntak som informativt, da det er viktig med nok kunnskap, og slik at det vil være lettere å ta gode valg for seg selv. For en frisk person anså hun denne informasjonen som noe som kan defineres som folkeopplysning, men det skapte kun rigiditet og enda strengere regler for henne selv.

Samfunnet «er spiseforstyrret»

Når man ikke klarer å bruke språket til å uttrykke seg selv og følelser, kan kroppen bli en måte å kommunisere dette på̊ (Håkonsen, 2019). Ulike teorier om emosjonsregulering viser at spiseforstyrrede handlinger blir en mestringsstrategi, snarere enn et resultat av sosial sammenligning (Håkonsen, 2019; Zhou et al., 2025). På den annen side viser «sosial sammenligningsteori» og «den tredelte påvirkningsteorien» at forhold som skaper sammenligningsgrunnlag, kan påvirke individets opplevelse av seg selv (Festinger, 1954; Shroff & Thompson, 2006). I likhet med tidligere funn (Dane & Bhatia, 2023; Sanzari et al., 2023) ble det blant våre informanter med en underliggende kroppsmisnøye funnet at SOME var en kilde til stadig nye sammenligningsgrunnlag som påvirket deres oppfattelse av seg selv i negativ retning.

Uavhengig av spiseforstyrrelsens opplevde funksjon viser resultatene at det ikke bare er SOME som kan være problematisk, men også samfunnets søkelys uttrykt via de tradisjonelle mediene. Reklameinnslag hos de ulike aktørene baserer seg på algoritmer, men de tradisjonelle mediene følger trendene i samfunnet. Dette var et gjentakende tema hos de fleste informantene, hvor de beskrev en følelse av at de tradisjonelle mediene viet stadig mer oppmerksomhet til mat og kropp. Enkelte informanter opplevde for eksempel at både tradisjonelle medier og influensere glorifiserer vektnedgang og bruk av slankesprøyter. Når vi har et samfunn som normaliserer vektidealisering og slik atferd, blir grensene for hva som er spiseforstyrret, og hva som er helsefremmende, diffuse. Normaliseringen av denne typen handlinger og interesser, kan hindre personer i å oppsøke hjelp, og spesielt er dette urovekkende når vi vet at spiseforstyrrelser er både stigmatisert og knyttet til lav behandlingssøkende atferd (Aird et al., 2025; Field et al., 2024).

Algoritmestyrt ubevissthet

Noen informanter uttrykte ambivalens knyttet til ønsket om å bli frisk. Det fantes et bevisst ønske om bedring, men samtidig opplevdes sykdommen som en form for trygghet og mestringsstrategi i kaotiske perioder. Denne ambivalensen gjenspeiler det som i litteraturen kalles for «egosyntone trekk» ved spiseforstyrrelser – dvs. at spiseforstyrret atferd, følelser eller symptomer kan oppleves som naturlige og akseptable for personen selv. Deler av lidelsen fremstår dermed ønsket eller nyttig, til tross for at den samtidig er destruktiv (Malt, 2024; Vitousek et al., 1998). I møte med SOME kan ambivalensen bli særlig utfordrende. Spesielt informantene som fortalte at sykdommens opprettholdende motivasjon handlet om ønske om vektkontroll, delte hvordan de bevisst oppsøkte destruktivt innhold i en aktiv sykdomsfase. De erkjente samtidig at det ikke nødvendigvis var et bevisst valg, men at det bare skjedde.

Flertallet av informantene fremhevde Instagram og TikTok som de mest utfordrende plattformene. Instagram opplevdes som problematisk fordi appen i stor grad benyttes til å dele visuelt innhold som promoterer idealiserte kroppsbilder. Dette bidrar til økt søkelys på mat og kropp, og derav økt kroppsmisnøye, slik som tidligere beskrevet (Aparicio-Martinez et al., 2019; Sanzari et al., 2023). Informantene rapporterte om mye av de samme utfordringene med TikTok, hvor det også opplevdes enda vanskeligere å kontrollere hvilket innhold de ble eksponert for. Slike opplevelser underbygges av en studie som sammenlignet algoritmene til SOME-brukere med spiseforstyrrelser med algoritmene til friske brukere (Griffiths et al., 2024). Studien viste at førstnevnte gruppe fikk over 4000 % mer skadelig innhold knyttet til spiseforstyrrelser. Det er derfor ikke overraskende at TikTok er blitt satt under gransking for å ha brutt EUs datalov etter at ekstreme slanketips med #thinspo har florert på̊ appen (Nave, 2025; NTB, 2024). Loven pålegger selskapene å innføre tiltak som hindrer at skadelig innhold spres (Nave, 2025). For et par av informantene hadde innholdet vært så skadelig at de måtte slette SOME over en lengre periode.

Ønsker inspirasjon og motivasjon

Informantene fortalte også om positivt SOME-innhold som kunne brukes som støtte i en tilfriskningsprosess. Flertallet fortalte i positive ordlag om recovery-videoer med innhold som deler ærlige historier om tilfriskning, og hvor fantastisk livet kan være uten sykdommen. Også tidligere forskning viser til at tilfriskningshistorier bringer håp og motivasjon for behandling (Dawson et al., 2018; Kästner et al., 2021; Wenig & Janetzke, 2022). Enkelte fortalte at innhold som fremmer et normalt og balansert forhold til mat, opplevdes som positivt og virkningsfullt. Slikt innhold kan bidra til å gjenskape en form for trygghet rundt mat og måltider, som tidligere har vært preget av angst og skyldfølelse i sykdomsfasen.

Men selv om intensjonen bak SOME-innholdet er ment til å være til inspirasjon og motivasjon, kan utfallet være noe helt annet (Wenig & Janetzke, 2022). Funnene i studien viser hvordan innhold som er delt med ønske om å inspirere eller hjelpe, paradoksalt nok kan bidra til kroppsfiksering, sosial sammenligning eller en opplevelse av konkurranse. Ikke bare kan innhold som er ment som helsefremmende, brukes til å dyrke det mer ekstreme og sykelige. Flere informanter nevnte også at før/etter-bilder er spesielt problematisk, hvor avsenderen deler sin reise fra sykdom til å bli frisk. Intensjonen hos avsender er god, men søkelyset blir ene og alene på kroppens ytre endring hos mottaker. Disse resultatene kan også knyttes opp til Festingers sammenligningsteori, som sier at mennesker har en iboende tendens til å vurdere seg selv i lys av andre (Festinger, 1954), og at dette litt feilplasserte søkelyset kan skyldes lidelsens egosyntone uttrykk. Et annet viktig poeng er hvordan slike innlegg utilsiktet kan bidra til en glamorisering av spiseforstyrrelser. Slike kontrastfylte utbytter av å eksponeres for tilfriskningshistorier i SOME understreker et tidligere påpekt poeng: Vi trenger å vite mer om hvem, og i hvilken del av sykdomsfasen en person klarer å anvende brukerhistorier på en positiv måte (Dawson et al., 2018; Wenig & Janetzke, 2022).

Implikasjoner

Ut fra informantenes erfaringer kan vi forstå at innhold i både ordinære medier og SOME kan være triggende og opprettholdende for spiseforstyrrelser. I et samfunn med ulike behov for informasjon, og hvor innhold som formidles, er beskyttet av ytringsfrihet, virker det sentralt å hjelpe konsumenter til bevisst bruk av SOME. Det virker spesielt viktig når algoritmer i større grad styrer innholdet vi eksponeres for. Regjeringen evaluerer nå muligheter for et nytt lovverk for SOME, med blant annet en absolutt aldersgrense på 15 år og ansvarliggjøring og regulering av teknologiselskapene. Samtidig bør det også jobbes på individuelt nivå. I dag finnes det ingen systematisk offentlig opplæring (for eksempel i skole) i kildekritisk SOME-bruk.

Det finnes studier som har evaluert effekt eller opplevd utbytte av å delta i workshops som har til hensikt å øke kunnskap om bruk av sosiale medier (Sundgot-Borgen et al., 2024; Wilksch, 2015). Fordelen med workshops er den delaktige utformingen som skaper større eierskap til tiltaket enn ren psykoedukativ tilnærming, og spesielt tiltak basert på kognitiv dissonans har vist seg bedre i effekt enn ren kunnskapsformidling (Albarracín et al., 2024; Stice et al., 2019; Stice et al., 2008).

Tillit, terapiallianse og opplevelse av gode relasjoner er sentralt for personer med spiseforstyrrelser for å være motivert til behandling (Landmark et al., 2024). Pasienter får større tillit til helsepersonell som utøver god kommunikasjon, som anerkjenner pasientenes subjektive erfaringer, viser engasjement og fremstår som faglig kompetente (Greene & Ramos, 2021). I døgnbehandling av personer med spiseforstyrrelser omfatter miljøarbeid som utføres av helsepersonell, bl.a. innsats for relasjonsbygging, og aktive tiltak og meningsfylte aktiviteter som bidrar til mestring og progresjon i tilfriskningsarbeidet (Vandvik, 2024). Slikt miljøarbeid kan være sentralt for å fremme effekt av psykoterapeutisk behandling, både i styrke og effektivitet. Hensikten med miljøarbeidet er å fremme individets mulighet for opplevelse av mestring og personlig ansvar (Vandvik, 2024). Vi vurderer at kunnskap om effektene av og erfaringer fra SOME hos pasientene kan styrke helsepersonells kompetanse om pasientens hverdagsutfordringer. Refleksjon rundt og opplæring i kildekritisk bruk av SOME kan således være sentralt å inkludere i miljøarbeidet ved spiseforstyrrelser, fordi miljøarbeidet innebærer behandlingsinnsats som legger til rette for slike intervensjoner eller refleksjonsarbeid (Vandvik, 2024).

Styrker og svakheter

En styrke med studien er kvalitativ metode, og at to forskere har gjennomført analysene slik at risiko for skjevhet i tolkninger reduseres. Funnene i studien samsvarer med kvantitative funn og sammenhenger som tidligere er beskrevet i forskningslitteratur, og bidrar med en dybdeforståelse gjennom erfaringsskildringene til deltagerne. En svakhet med studien er det begrensede antall informanter, men datamaterialet viste en tilfredsstillende metning av tema. En annen svakhet ved studien er at diagnoseforskjeller ikke er registrert og hensyntatt, og siden det kan være grunn til å anta at diagnose og lidelsesuttrykket har betydning for studiens formål, bør senere studier kontrollere for dette.