Jeg har vært i et langvarig terapiforløp over tre år, med rundt 180 timer behandling, hovedsakelig én time i uken, innen psykodynamisk/karakteranalytisk tradisjon.

Under terapiforløpet ble mine reaksjoner i praksis forstått innenfor en personlighetsforståelse, der utrygghet, sterke følelsesreaksjoner, tilbaketrekning og behov for tydelighet i stor grad ble tolket som uttrykk for indre struktur eller personlighetsproblematikk. Denne forståelsen ble imidlertid ikke tydeliggjort eller forklart for meg underveis, og har i ettertid vist seg ikke å være dekkende.

Senere er jeg blitt utredet og har fått påvist ADHD kombinert type med autistiske trekk. Med denne forståelsen ser jeg i dag at mye av det som tidligere ble tolket som personlighetsproblematikk, snarere handlet om utrygghet, overbelastning og manglende tilpasning til et nevrodivergent nervesystem.

I denne perioden ble det også gjennomført personlighetstesting. Testresultatet slo ut i retning av personlighetsforstyrrelse, blandet type, i moderat grad. Testingen ble imidlertid gjennomført i en fase av livet mitt som var preget av betydelig utrygghet og høy aktivering. I ettertid forstår jeg at dette sannsynligvis påvirket resultatene, og at funnene ikke ble vurdert tilstrekkelig i lys av situasjon, relasjonell kontekst eller senere diagnostisk utredning.

Eksempelvis ble mitt behov for forutsigbarhet, tydelighet og forklaring, samt sterke kroppslige reaksjoner og perioder med tilbaketrekning, forstått som motstand eller som del av patologi. Dette kom også til uttrykk gjennom konkrete utsagn jeg ga i terapien, som: «Det føles som en vegg mellom oss», «Jeg ønsker å starte terapien på nytt» og «Jeg er redd for at du ikke er sterk nok». Slike utsagn kan innenfor en personlighetsforståelse tolkes som uttrykk for relasjonell ustabilitet eller strukturelle vansker. I ettertid forstår jeg dem imidlertid som tydelige signaler på et utrygt og overbelastet nevrodivergent nervesystem, der behovet ikke var tolkning eller konfrontasjon, men økt trygging, forutsigbarhet og relasjonell reparasjon.

Jeg ga ved flere anledninger uttrykk for utrygghet i terapien, både verbalt og gjennom kroppslige reaksjoner. Dette ble i liten grad møtt med tydelig trygging, struktur eller reparasjon, men ble i hovedsak forstått som en del av min problematikk.

I tillegg opplevde jeg at jeg i liten grad fikk forklaring på hva behandlingen innebar, hvilke prosesser jeg kunne forvente, eller hvordan sterke reaksjoner skulle forstås underveis. Manglende informasjon og forutsigbarhet bidro til økt utrygghet, særlig når reaksjonene mine tiltok. I ettertid ser jeg at fravær av tydelig ramme og orientering gjorde det vanskelig å skille mellom terapeutisk prosess og reell overbelastning.

Over tid bidro dette til økende belastning, betydelig kroppslig kollaps og langvarige etterreaksjoner i etterkant av terapien.

I ettertid har dette gjort meg særlig opptatt av hvordan manglende differensialdiagnostikk og begrenset nevrodivergenskompetanse kan bidra til feiltolkning i langvarige terapiforløp – særlig når pasienten gjentatte ganger uttrykker utrygghet, som ble forstått som del av patologi i stedet for som et signal om manglende tilpasning.

Jeg ønsker å bidra med et pasientperspektiv som kan være relevant i videre faglig refleksjon og arbeid med pasientsikkerhet.

Jeg deler ikke denne erfaringen for å rette kritikk mot enkeltpersoner, men fordi jeg er bekymret for at lignende forløp kan ramme andre – særlig kvinner og andre med uoppdaget ADHD og autistiske trekk, som i dag er kjent for å ha økt risiko for feildiagnostisering.