Professor Anna Louise von der Lippe døde 27. desember 2025, 95 år gammel. Hun var en sentral skikkelse i norsk psykologi og en av de første kvinnene som ble professor i faget. Hun tok sin doktorgrad i psykologi ved University of California, Berkeley i 1965 og har siden preget klinisk psykologi gjennom sine år som professor ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo. Hun har hatt en rekke sentrale verv, som leder for Norsk Psykologforening, leder av universitetsstyret ved Universitetet i Oslo, styreleder i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og instituttleder ved Psykologisk institutt ved UiO. Hun ledet NAVFs Senter for klinisk psykologisk forskning, et senter som har bidratt til å heve det vitenskapelige nivået blant lærerne i klinisk psykologi i Norge. I tillegg var Anni helt sentral i komitéene som planla opprettelsen av psykologstudiet først i Tromsø og senere i Trondheim.

Når vi nå tar farvel med Anni, tar vi også farvel med den siste av en firkløver av betydelige kvinner som med sine hjerter for profesjonen har satt varige spor etter seg. Alle fire ble naturligvis æresmedlemmer i Psykologforeningen. Det var Åse Gruda Skard, visjonæren og initiativtakeren, det var Turid Vogt Grinde, psykologlovens mor, det var Randi Jærger, som holdt fortet og organiserte, og så var det Anni, som med sin aldri hvilende energi tok tak i utfordringer både nasjonalt og internasjonalt.

Det var på ingen måte tilfeldig at Anni var Psykologforeningens leder akkurat i 1973–74, da psykologloven trådte i kraft med alle utfordringene rundt hvem som kunne bli medlem, like lite som det var tilfeldig at hun ble utnevnt til æresmedlem i Psykologforeningen i 2001. Anni ble også utnevnt til æresdoktor ved UiB.

Med utdannelse fra USA og et senere stipendopphold der, har hun alltid hatt et åpent blikk for internasjonalt samarbeid og faglighet. Hun satt i Psykologforeningens Internasjonalt utvalg og har i flere sammenhenger representert Psykologforeningen eksternt. Blant annet deltok hun i IUPsyS (International Union of Psychological Science) og Internasjonalt utvalg i Rådet for psykisk helse. Hun har vært en person det har vært lett å be når Psykologforeningen, Psykologisk institutt (UiO), Psykologisk fakultet (UiB) eller SV-fakultetet (UiO) trengte noen med hennes kompetanse.

På åttitallet fikk Norsk Psykologforening observatørstatus i Nasjonalt Fagråd for Psykologi. Da var Anni leder av Fagrådet. Hun var sterkt involvert i revisjonen av standarder for psykologisk embetseksamen, noe som også kom til uttrykk i revisjonene av psykologistudiet, der Anni alltid har bidratt med et sterkt engasjement.

Annis forskning var forankret i omfattende klinisk erfaring og bred kunnskap om internasjonal forskning, og hun hadde en målsetting om å integrere forskning og klinisk praksis. Anni har gitt betydelige vitenskapelige bidrag publisert i anerkjente internasjonale tidsskrifter, samt bokkapitler og bøker. Hun var medredaktør for Psykoterapeuten og Det kliniske intervjuet, som er pensum i psykologiutdanninger i Skandinavia. Som redaktør av fagbøker og vitenskapelige artikler var Anni en streng «reviewer». Hun krevde mye av andre, men hun krevde mer av seg selv. Alt i hennes virke var kjennetegnet ved en høy faglig standard. Hun var en verdsatt veileder og lærer, og studentene beskriver henne som spesielt kunnskapsrik og engasjerende. Hun fortsatte å være faglig aktiv i mer enn to tiår som emeritus.

Anni har ikke bare vært en sentral pådriver for og bidragsyter til profesjonens utvikling og faglige standard. På den måten hun i utallige sammenhenger har representert faget og profesjonen i media, har hun vært med på å gi norsk psykologi den gode anseelsen den har dag.

Vi er svært takknemlige for å ha kjent Anni som venn og kollega. Vi er heldige som kan minnes hennes klokskap, smittende latter, tydelige tilstedeværelse, integritet og varme. Anni vil bli dypt savnet.

Vi hedrer Annis minne.

Michael Helge Rønnestad og Sverre L. Nielsen