Psykisk sykdom og eksistensielle utfordringer

Malkomsen løfter fram potensialet i å se angst som et eksistensielt fenomen og peker også på et mulig dilemma:

Slik vi leser Malkomsen, trekker han her opp et skille mellom psykisk sykdom og eksistensielle utfordringer. Han antyder noe lignende i boka Hva er poenget? (Malkomsen, 2023), der han skriver at meningsløshet noen ganger kan gi psykisk sykdom. Det kan tolkes som at han ser eksistensiell meningsløshet som noe som kan gå over til klinisk sykdom, og at sykdomsbegrepet blir relevant når lidelsen kan identifiseres og forstås som en medisinsk sykdomstilstand, og ikke lenger «bare» dreier seg om eksistensielle utfordringer.

Uløselig sammenvevd

Vårt faglige utgangspunkt er et annet. Å sette eksistensielle utfordringer og såkalt psykisk sykdom opp mot hverandre kan forstås som et konstruert og kunstig skille. I praksis er disse dimensjonene uløselig sammenvevd i menneskers liv. Flere eksistensielt orienterte psykoterapeuter har nettopp skrevet om at uttrykket til alvorlige psykiske lidelser, som f.eks. schizofreni, kan forstås som menneskers forsøk på å håndtere grunnleggende eksistensiell angst, snarere enn som kun meningsløse symptomer på sykdom (bl.a. Laing, 1960; Searles, 1961; Yalom, 1980).

Når man erkjenner dette, forsvinner dilemmaet, som i praksis da trer frem som en uutnyttet mulighet: Terapeuter og helsepersonell kan alltid integrere eksistensielle perspektiver i psykiske helsetjenester på en praktisk, ansvarlig og terapeutisk måte, uavhengig av brukerens tilstand eller alvorlighetsgrad. Dette perspektivet understreker også Mick Cooper tydelig i sin bok Existential therapies, når han skriver at «Therapists should try to engage with their clients holding a basic trust that the clients’ behaviours and experiences are meaningful attempts to deal with their world, rather than pathological or irrational errors of functioning» (Cooper, 2003, s. 95).

Med kommentaren ønsker vi å bidra til at diskusjonen flyttes fra et akademisk til et praktisk nivå. Hvordan kan en eksistensiell tilnærming se ut i behandling av mennesker med psykiske helseutfordringer, herunder også de mest alvorlige tilstandene? Her vil vi løfte frem hvordan en helhetlig psykososial behandlingsmodell som BET setter søkelys på ekstrem eksistensiell angst som mulig årsak til alvorlige psykiske helseutfordringer (Heggdal et al., 2022; Heggdal, 2022). I BET er det nettopp opplevelsen av at selve eksistensen er truet, som mennesker får hjelp til å håndtere. Pasientene som kommer til BET, har ofte mange mislykkede behandlingsforsøk bak seg, og beskriver før BET en tilværelse preget av meningsløshet og håpløshet (Heggdal et al., 2015). Der tidligere behandling ofte har forstått atferd ut fra diagnoser som schizofreni, bipolar lidelse, personlighetsforstyrrelser og dissosiative lidelser, ser BET slike tilstander som resultater av langvarige forsøk på å mestre eksistensiell angst (Hammer et al., 2020). Dette perspektivet åpner for nye muligheter i forebygging og behandling av personer med alvorlige psykososiale helseutfordringer.

Mennesker som søker BET, får støtte til å forholde seg til grunnleggende vilkår ved å være menneske i verden: forholdet til seg selv og til andre, opplevelse av mening, og det å ta aktive, målrettede valg forankret i egne verdier. Erfaringene viser at endring skjer gradvis. Pasienter lærer å være i angsten, ta ansvar og erkjenne at «mine indre opplevelser kan ikke drepe meg», selv om ansvaret i starten kan oppleves skremmende (Heggdal et al., 2015). Negative erfaringer har samtidig gjort det tydelig at tilstrekkelig relasjonell støtte er avgjørende, noe som allerede har ført til forbedringer i praksis (Mjøsund et al., 2022; Strand et al., 2025).

En eksistensiell tilnærming i terapi samsvarer også godt med et menneskerettsperspektiv. Når CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) nå er innlemmet i Menneskerettighetsloven, markeres et tydelig skifte fra å se mennesker med funksjonsnedsettelser som objekter for behandling og beskyttelse til personer med iboende verdighet og relasjonelt betinget autonomi (Mladenov, 2013). WHO (2021) og Europarådet (2021) har løftet fram BET, fordi tilnærmingen tydeliggjør hvordan et slikt skifte kan omsettes i praksis. Om BET er «en terapeutisk outsider», som Malkomsen betegner eksistensiell terapi, vil antakelig avhenge av hvem man spør. BET kan ses som et eksempel på at dagens psykiske helsetjenester ikke trenger å sykeliggjøre eksistensiell angst, og at det er mye å hente ved å integrere eksistensielle perspektiver i behandling av mennesker som strever med psykososiale helseutfordringer.

Avslutningsvis vil vi takke Malkomsen for å ha løftet eksistensiell angst fram som refleksjonstema for fagfeltet. Vi håper Malkomsens presentasjon av Kierkegaards bok Begrepet angst og dens betydning for psykologifaget og vår oppfølgende kommentar kan invitere til videre faglig dialog om hvordan eksistensielle perspektiver kan komme til nytte og gis større plass i dagens behandlingssystemer.