Førsteforfatter: – Resultatene sjokkerte meg

I studien kjørte forskerne fem datasimuleringer (Dubova et al., 2026). De såkalte agentene i simuleringene representerte forskere.

Alle forskerne utførte eksperimenter for å utvikle teorier. Men de brukte forskjellige forskningsstrategier.

Noen holdt seg til det mer tradisjonelle og prøvde å bekrefte eller avkrefte teorier – typisk for blant annet psykologisk forskning. Andre gikk frem tilfeldig.

De mer tradisjonelle forskerne endte opp med imponerende ryddige teorier. De mer utforskende endte opp med mindre imponerende, mer rotete teorier.

Men de komplekse teoriene viste seg å være mye bedre på å forutsi hva som vil skje i neste eksperiment. De lå nærmere «grunnsannheten» i den simulerte verdenen.

– Resultatene sjokkerte meg. Det var derfor vi kjørte så mange simuleringer. Ironisk nok prøvde vi vårt beste å avkrefte det vi så.

Det sier Marina Dubova, førsteforfatter av den vitenskapelige artikkelen i tidsskriftet Collective Intelligence.

Dubova er postdoktor ved Santa Fe Institute i New Mexico, USA. Studien var en del av hennes ph.d. i kognitiv psykologi.

Hun sier det som gjorde studien unik, var at modellen hadde flere agenter, i motsetning til tidligere forskning fra beregningsvitenskap (computational science), der det kun har vært én agent.

Dessuten var ikke målet i de tidligere studiene å finne effekten av forskjellige forskningsstrategier.

Dubova understreker at det finnes andre forskningsstrategier som ikke er teoridrevne, for eksempel å aktivt forske på nye måter. Å forske basert på det som er nytt, kan også være fruktbart, ifølge simuleringene.

Tilfeldig forskning på effekten av straff lønnet seg

Det er to fordeler ved å teste forskningsstrategier i simuleringer, forklarer Dubova.

For det første blir de faktiske forskerne allvitende. De vet nøyaktig hvor nære de simulerte forskerne har kommet «grunnsannheten» i den simulerte verdenen.

For det andre gjør simuleringene det mulig å teste strategier som forskere i dag ikke bruker eller kan bruke.

Men simuleringer er abstrakte, så Psykologtidsskriftet ber Dubova om eksempler på tilfeldighetsdreven forskning fra den virkelige verden.

Hun viser blant annet til forskning på altruisme – hva som påvirker folks valg i dilemmaer der de må velge mellom det som vil gagne fellesskapet eller seg selv.

For å knekke koden har forskere ofte brukt en type spill.

Alle spillerne – det vil si deltakerne i studien – har en pengepung. Hver runde må de velge hvor mange mynter de skal spytte inn i en fellespott.

Potten tjener umiddelbart renter og fordeles så likt mellom spillerne. Med andre ord, det beste for fellesskapet er at alle deler alt.

Men enkeltspillere kan tjene mer ved å beholde pengene sine i tillegg til å ta utbyttet fra fellespotten. Da kalles de gratispassasjerer.

Et av tiltakene forskere tester ved hjelp av spillet, er straff. Tidlige studier har gitt motstridende svar på om straff forebygger gratispassasjerer.

I en studie publisert i 2025 prøvde forskerne noe nytt (Alsobay et al., 2025).

De brukte et dataprogram til å ta en rekke tilfeldige valg om hvordan de gjennomførte eksperimentet, for eksempel om hvor mange runder spillet skulle vare.

Ved å justere slike faktorer tilfeldig fikk de sprikende resultater – fra at straff hadde en stor positiv effekt til en stor negativ effekt. Så brukte de resultatene som grunnlag for å utvikle en ny modell.

Modellen viste seg å være bedre enn menneskelige eksperter på å forutsi når straff ville fungere eller ikke.

Konklusjonen var at debatten må flyttes fra om straff fungerer eller ikke, til hva som er effekten av straff under forskjellige forhold.

Målet er fortsatt teorier

Det er intuitivt å la teori drive forskningen, sier Dubova.

– Da ser vi på eksperimentene våre som mer gjennomtenkte. Vi føler at vi vet hva vi holder på med.

Men hun påpeker at tilfeldige valg i forskning ikke er noe nytt. I randomiserte studier velger forskere tilfeldig hvilke deltakere som skal få en behandling.

Det nye hun og medforfatterne hennes foreslår, er å bruke tilfeldighet i andre ledd av forskningsprosessen.

I introduksjonen til artikkelen bruker forfatterne psykologi som eksempel på et teoridrevet forskningsfelt.

Psykologi er tverrfaglig og mer komplisert enn for eksempel fysikk, utdyper Dubova overfor Psykologtidsskriftet.

Perfekte teorier finnes kanskje innenfor fysikken, men ikke psykologien. Derfor er det så viktig at forskere innenfor psykologi er åpne og utforskende.

– Jeg mener ikke at vi skal kaste bort teorier, presiserer Dubova.

– Tvert imot: Målet er å utvikle teori. Spørsmålet er i hvilken grad teori skal drive valgene vi tar som forskere.

– Spørsmålet er i hvilken grad teori skal drive valgene vi tar som forskere.

Dubova foreskriver ikke hva noen enkeltforsker burde gjøre. Alle felt er unike og har unike utfordringer.

– Jeg tror forskere er kreative og klarer å finne ut hvordan de kan ta mer utforskende valg innenfor rammene for deres felt.

Poenget hennes er at forskere må slutte å anta at teoridrevet forskning er mest nyttig. Det samme gjelder andre grupper, som undervisere og vitenskapelige redaktører.

Mer vilkårlig forskning er lettere sagt enn gjort

Dubova sier studien hennes har mange begrensninger.

For det første opererer «forskerne» i en ideell verden. De kan gjøre hva de vil, uten hensyn til kostnader eller praktiske utfordringer ved å ta tilfeldige valg.

I den faktiske verden kan det være dyrt å sette tilfeldigheter i førersetet. Og det kan være krevende å forsvare strategien overfor dem som finansierer forskning.

Dessuten vil teori alltid påvirke alle eksperimenter. Det er umulig å eksperimentere helt tilfeldig.

I klinisk forskning er det spesielt vanskelig å forske tilfeldig, fordi det er fare for å skade deltakere. Men mer tilfeldig grunnforskning – for eksempel på kognisjon – kan gi et bedre grunnlag for klinisk forskning, avslutter Dubova.

Referanser