I sin doktorgrad undersøkte Kristin Espenes implementeringen av Omsorgs- og endringsmodellen (OEM; Care and Development Model, CDM) for ungdom i barnevernsinstitusjoner. Modellen er forankret i dialektisk atferdsterapi (DBT), en transdiagnostisk behandling som søker å styrke evnen til å holde ut og regulere følelser og relasjonell kompetanse.

I artikkel én gjennomførte Espenes en metaanalyse av ulike psykososiale intervensjoner for emosjonsregulering hos barn og unge. Analysens resultater tydet på moderat bedring i emosjonsregulering, internalisering (f.eks. angst) og eksternalisering (f.eks. aggressiv atferd).

I artikkel to viste Espenes at barnevernsansatte som fikk ti dagers opplæring i OEM vurderte modellen som gjennomførbar, altså mulig og enkel å bruke med ungdom, og akseptabel, altså god og samsvarende med de ansattes behov.

I artikkel tre gjennomførte Espenes en første pre-posttest undersøkelse av intervensjonen, uten kontrollgruppe, med barnevernsungdom i perioden fra de ble plassert på barnevernsinstitusjon til oppholdet ble avsluttet. Ungdommene hadde typisk tidligere traumatiske opplevelser, atferdsvansker og andre psykiske helseutfordringer. Som en del av intervensjonen, som varte i flere måneder, fikk ungdommene opplæring i emosjonsregulering, håndtering av ubehag, relasjonelle ferdigheter og mindfulness.

Ungdommene hadde færre vansker med å opprettholde målrettet atferd til tross for vanskelige emosjoner etter intervensjonen, men det var ellers få endringer i emosjonsreguleringen. Ifølge ungdommenes omsorgspersoner viste ungdommene også mindre eksternalisering og færre kognitive, relasjonelle og oppmerksomhetsrelaterte utfordringer. Behandlernes vurdering av bedring blant ungdommene korrelerte kun moderat med ungdommenes selvrapporterte bedring.