En markant fagperson i norsk barne- og ungdomspsykiatri har gått bort. Einar Moe sovnet stille inn 26. mars 2026, straks 100 år gammel, med sine nærmeste rundt seg og med vårsolen inn av stuevinduet.

Da Einar som 23-åring ble kalt inn på sin fars kontor, var valget allerede tatt. Et valg som skulle vise seg å være definerende for Einar selv, for fagfeltet barne- og ungdomspsykiatri og for Nic Waals Institutt. Einars far var bekymret. Han var bekymret for om Einar var i ferd med å ta et valg som ville gjøre det vanskelig for ham å forsørge seg selv og sin framtidige familie. Men Einar hadde bestemt seg. Han ville studere psykologi. Året var 1949.

Einars radikale og engasjerte tante Nic Waal var en viktig inspirasjon for ham. Som nyutdannet psykolog begynte han høsten 1954 som utdanningskandidat på Nic Waals nyoppstartede institutt. I 1959 ble han sjefpsykolog der med særlig ansvar for utdanningsvirksomheten.

Da det barne- og ungdomspsykiatriske fagfeltet vokste fram på 50- og 60-tallet, var det viktig for Einar å kjempe for en solid utdanning av fagpersonene som skulle jobbe i feltet. En utdanningsmodell som integrerte klinisk praksis og teoretisk kunnskap, mente Einar var sentralt for å sikre at fagpersonene skulle kunne hjelpe barn og unge på en god måte. Han jobbet svært engasjert inn mot blant annet Helsedirektoratet og fikk gjennomslag for den integrerte klinisk-teoretiske læringsmodellen som etter hvert skulle danne utdanningsgrunnlaget for de regionale sentrene for barn og unges psykiske helse. Utallige leger, psykologer, sosionomer og pedagoger har fått sin videreutdanning ved Nic Waals Institutt og RBUP.

En stor og viktig krise for instituttetvar Nic Waals brå død i 1960. Det var ingen selvfølge at instituttet som bar hennes navn, kunne fortsette når hun var gått bort. Den gangen, som så mange ganger senere, tok Einar ansvar. Hans utrettelige engasjement, standhaftighet, ro, sindighet og varme har sørget for at Nic Waals Institutt gang etter gang har kommet seg gjennom kriser der løsningen var krevende å få øye på. Han har jobbet inn mot myndigheter og fagmiljøer for å sikre både nødvendige økonomiske rammer og faglig posisjon for instituttet. Han bærer stor ære for at instituttet overlevde gang på gang.

Einar var teoretisk faglig sterk, men kombinert med interesse for teori hadde han også en skepsis til teorier som fikk en dogmatisk kraft og på den måten var til hinder for undring og spørsmål. Han var også kritisk til den faglige kampen som etter hvert utviklet seg mellom ulike profesjoner i fagfeltet. For Einar var en bred tilnærming, kombinasjonen av teori og praksisnære erfaringer og forståelse av kontekst grunnleggende.

Vi er glade for valget Einar tok i 1949, og vi minnes ham i takknemlighet for hans utrettelige engasjement for barn og unges psykiske helse og den enorme innsatsen han har lagt ned for instituttet og fagfeltet.

Karin Bugge Vatne & Benedicte Skirbekk, Nic Waals Institutt