Drømmejobben

Noe av det første du legger merke til ved Kraus, er tempoet hennes.

– Polakker prater fort, men jeg slår alle polakker.

Kraus vokste opp i Gdańsk, en by som lå i ruiner etter andre verdenskrig. I tråd med snakketøyet studerte hun først juss ved Universitetet i Gdańsk, men myndighetene svartelistet henne for deltakelse i demonstrasjoner mot kommuniststyret. Derfor skiftet hun til å studere psykologi ved private Johannes Paul II katolske universitet i Lublin.

Kraus fikk barn i 1979 og 1981. Samme år som hun fødte det andre barnet, innførte Polen unntakstilstand og rasjonering. Folk kunne stå i matkø i over et døgn, forteller Kraus.

– Vi visste virkelig hva sult var.

I 1989, som arbeidsinnvandrende servitør på spisestedet Grünerhaven i Oslo, møtte hun sin ektemann. To år senere flyttet hun til Norge.

Kraus hadde nesten fullført den polske spesialiseringen i voksenpsykologi, men måtte starte et nytt løp i Norge. Hun ville ikke studere alt det samme om igjen. Derfor valgte hun å fordype seg i eldrepsykologi, siden det var en pasientgruppe hun likte spesielt godt å arbeide med, forklarer hun.

I perioden 1993 til 2010 jobbet hun på alderspsykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus og Akershus universitetssykehus. I 2007 startet hun i privat praksis. Da hun søkte og fikk hjemmelen fra Helse Sør-Øst, var det en drøm som gikk i oppfyllelse, mimrer hun.

I tillegg til å dyrke sin egen interesse for eldrepsykologi har Kraus forsøkt å spre engasjementet. I det øyemed har hun blant annet sittet i Psykologforeningens fagutvalg for klinisk eldrepsykologi fra 2009 til 2014.

I dag er Kraus aktiv i uavhengige Norsk eldrepsykologisk forening. Hun bidrar til å arrangere årlige nordiske møter med tilsvarende foreninger i Danmark og Sverige. To ganger har arrangementet vært i lokalene til Kraus, der den norske foreningen har adresse og styremøter. Hun understreker at alle spesialiteter er velkommen i forumet.

– Vi håper å smitte flere psykologer.

Ikke bare gamle mennesker, men også gamle ting står høyt hos Kraus. På fritiden sysler hun og mannen med en 60 år gammel taxibåt fra Venezia og en Ford Model T fra 1923. Aktiviteter med de fire barnebarna, som bobilturer rundt omkring i Europa, står høyest.

«Et mentalt generasjonsskifte»

Eldre generelt er en mangfoldig gruppe. Det samme er klientellet til Kraus.

Overordnet deler Kraus pasientene i tre grupper: de som nylig har blitt syke, de som får vedlikeholdsbehandling, og de som opplever at alvorlige traumer blusser opp igjen. I tillegg skiller hun noen ganger mellom yngre og eldre eldre, og urbant og ruralt bosatte.

En rekke problemer går igjen blant de forskjellige undergruppene, forteller Kraus. Et viktig problem – spesielt for de eldste eldre – er ensomhet forårsaket eller forsterket av dramatiske samfunnsutviklinger på toppen av store generasjonsforskjeller.

Pasientene som ikke henger med i den teknologiske svingen, risikerer å miste kontakten med barnebarna – et gode de setter høyt, om ikke høyest av alt, akkurat som psykologen deres.

De eldste eldre kan i tillegg slite med å relatere til unge mennesker som er vokst opp i et oljerikt og annerledes Norge. Pasientene fortviler over å ikke vite hva de skal snakke om med barnebarn som kommer fra «en annen galakse».

Det er nettopp de eldste eldre som Kraus er mest glad i, sier hun. De minner Kraus om hennes bestemor, men også om Kraus selv.

Både hun og de eldste norske pasientene hennes er vokst opp i fattige land preget av krig. Dermed deler de et referanseområde og verdisett, sier Kraus. Den samme felles forståelsen har ikke nødvendigvis pasientene med yngre psykologer, påpeker hun og spør:

– Hvordan skal de da bygge allianse?

«En utopi»

Det var flere år da Kraus satt i fagutvalget for klinisk eldrepsykologi, at ingen meldte seg på spesialiseringen.

– Vi jobbet livet av oss. Sånn fikk vi et kull, forteller hun og konkluderer at sannheten er brutal.

– Jeg er evig optimist, men det er bare å glemme å utdanne et stort antall eldrepsykologer.

Ved inngangen til 2024 var det 35 psykologer med spesialisering i eldrepsykologi på landsbasis, ifølge tall fra Psykologforeningen. Spesialiseringene i eldrepsykologi utgjorde under 1 % av alle fullførte spesialiseringer på det tidspunktet. Dessuten, ifølge Kraus, jobber mange av spesialistene i eldrepsykologi med forskning eller administrasjon, ikke pasienter.

Kraus gir mange mulige årsaker til at eldrepsykologi ikke tiltrekker flere psykologer. En grunn kan være at feltet mangler prestisje. En annen faktor kan være fordommer, som at eldre er uegnet for samtaleterapi. Kraus sier hun tvert imot opplever at eldre er høymotivert til endring, fordi de har så lite tid å miste.

Alderismen og fraværet av interesse kan henge sammen med en mangelfull grunnutdanning, sier Kraus.

– Undervisningen om eldre er mikroskopisk.

Det er forståelig at psykologer ikke søker seg til eldrepsykologi når kurs må avlyses på grunn av lav påmelding, spesialiseringen tar lang tid, og flere hjemler dedisert eldre ikke finnes, presiserer Kraus. Hun uttrykker skuffelse over foreningens innsats for å rekruttere til feltet.

«Kua dør mens gresset gror»

Myndighetenes investering i de psykiske helsetjenestene til eldre er også mangelfull. Samtidig vokser aldersgruppen.

Da de alderspsykiatriske avdelingene kom, lukket allmennpsykiatrien «momentant» døren til pasienter over 65, ifølge Kraus.

Videre peker hun på stupet i antall døgnplasser. Å legge eldre pasienter inn på akuttpsykiatrisk avdeling kan være problematisk, forklarer Kraus. Pasienten kan ha behov for skjerming og spesialisert kompetanse om blant annet medisinering for demens.

I dag setter Kraus sin lit til andre profesjoner og økt kompetanse i førstelinjen. Hun viser til egne erfaringer fra å undervise på nærmere 20 sykehjem. En tilbakemelding som har gått igjen, er at beboerne har dratt nytte av psykisk helsehjelp fra forskjellige profesjoner med psykologisk skolering, inkludert fysioterapeuter, sosionomer og sykepleiere.

Klamrer seg fast

Kraus anslår at hun i travle perioder jobber 50 til 60 timer i uken.

– Kardiologen sier jeg kommer til å dø på kontoret.

Hun gir en sammensatt forklaring på den store arbeidsmengden. For det første elsker hun jobben. For det andre har ikke eldre tid til å stå på venteliste, samtidig som gruppens behov for psykoterapi øker.

Kraus vet ikke hva som vil skje med hjemmelen eller pasientene hennes. Derfor planlegger hun å søke dispensasjon fra å måtte pensjonere seg til normal tid.

Psykologtidsskriftet har spurt Helse Sør-Øst om hva som vil skje med hjemmelen når Kraus er ferdig. Via e-post svarer enhetslederen for avtalespesialistordningen, Kari Iren Austad Borge, at det regionale helseforetaket vil gjøre en ny behovsvurdering når de skal videreføre hjemmelen.

Vurderingene igjennom årene har vist behov for brede praksiser, ikke spissede, skriver Borge videre. Eldre pasienter skal også få utredning og behandling ved DPS og hos avtalespesialister som har hjemmel innen voksenpsykologi.

Kraus sier at det er forskjell på teori og praksis. Det er riktig at DPS og avtalespesialister med spesialisering i voksenpsykologi også kan diagnostisere og behandle eldre, men:

– Klinikker henviser eldre til de alderspsykiatriske avdelingene, men avdelingene er overbelastet, så de henviser til lille meg. Jeg betjener tre fylker, fordi jeg er den eneste med hjemmel som er øremerket eldre.

Kraus forteller at hun har hatt pasienter fra blant annet Moss, Sarpsborg, Larvik og Ålesund.

Eldre er tapere hele veien, oppsummerer Kraus. Alderspsykiatri får ikke prioritet på øverste nivå. For så vidt ikke barne- og ungdomspsykiatri heller, men eldre glemmes i tillegg i den «vanlige» verden.

– Det er på en måte synd at vi lever så lenge.