Psykologtidsskriftet

Evidensbasert psykologisk praksisFagfellevurdert
Open access https://doi.org/10.52734/CAND9711

Evidensbasert psykologisk praksis i arbeid med personlighetsforstyrrelser hos eldre

Arvid Hammerstad
Publisert: 01.06.2026 | Utgave: 6 | Sider: 383-389

Personlighetsforstyrrelser (PF) hos eldre er et klinisk relevant, men underbelyst område i psykisk helsevern. Til tross for at forekomsten av PF hos eldre er på nivå med yngre voksne, forblir tilstanden i stor grad udiagnostisert og ubehandlet. Samtidig finnes det lite forskning, få faglige retningslinjer og begrenset kompetanse i tjenestene. Formålet med artikkelen er å systematisere tilgjengelig kunnskap om PF hos eldre og tydeliggjøre hvilke faglige forutsetninger som må være på plass for at pasientgruppen skal få likeverdige og kunnskapsbaserte tjenester. Gjennomgangen tar utgangspunkt i prinsippene for evidensbasert psykologisk praksis (EBPP) og bygger på en narrativ litteraturgjennomgang, forfatterens kliniske erfaring og en vurdering av relevante retningslinjer for psykologisk praksis med eldre. Gjennomgangen viser betydelige kunnskapshull når det gjelder utredning, behandling, pasienterfaringer og tjenesteorganisering. På bakgrunn av dette identifiseres fire sentrale psykologfaglige fokusområder: kompetanse, alderssensitiv utredning og behandling, samhandling og pasientperspektiv. Disse områdene fremstår som særlig viktige for å utvikle og styrke EBPP i møte med eldre med PF, og kan danne grunnlag for forbedringer i klinisk praksis, utdanning og organisering av helsetjenester.

Nøkkelord: personlighetsforstyrrelser, eldre, evidensbasert psykologisk praksis

Evidence-based psychological practice in the treatment of personality disorders in older adults

Personality disorders (PDs) in older adults constitute a clinically relevant yet under-recognised area within mental health services. Despite prevalence rates comparable to those found in younger adults, PDs in later life often remain undiagnosed and untreated. At the same time, research is limited, clinical guidelines are scarce, and professional competence within mental health services is insufficient. The aim of this article is to synthesise existing knowledge on PDs in older adults and to clarify the professional prerequisites necessary to ensure equitable and evidence-informed services for this patient group. The discussion is grounded in the principles of evidence-based psychological practice (EBPP) and draws on a narrative literature review, the author’s clinical expertise, and an assessment of relevant guidelines for psychological practice with older adults. The review reveals substantial knowledge gaps in assessment, treatment, patient experiences and service organisation. Based on these findings, four central areas of psychological practice are identified: professional competence, age-sensitive assessment and treatment, interprofessional collaboration, and the patient’s perspective. These areas appear particularly important for developing and strengthening EBPP in the treatment of PDs in older adults, and may inform improvements in clinical practice, training and service development.

Keywords: personality disorders, older adults, evidence-based psychological practice

Personlighetsforstyrrelser (PF) forbindes ofte med yngre voksne, men utgjør også en betydelig helseutfordring blant eldre. Likevel identifiseres og diagnostiseres PF sjelden hos denne aldersgruppen. Data fra det norske kvalitetsregister for alderspsykiatri viser at kun om lag én prosent av behandlingsforløpene registreres med PF som hoveddiagnose (KVALAP-rapport, 2025), noe som tyder på at PF hos eldre ofte forblir uoppdaget og ubehandlet.

Ubehandlet PF kan forverre psykiske og somatiske lidelser, redusere funksjon og føre til gjentatte behandlinger (Heintz et al., 2021; Oude Voshaar & van Dijk, 2025). Til tross for dette er PF hos eldre lite omtalt i nasjonale retningslinjer og anbefalinger (Helsedirektoratet, 2019; Norsk psykiatrisk forening, 2022). En nasjonal faglig retningslinje for oppdagelse, utredning og behandling av PF er under utvikling i regi av Helsedirektoratet, men i hvilken grad den vil omfatte problemstillinger knyttet til PF hos eldre, er foreløpig uklart. Den samme ubalansen beskrives internasjonalt (Tyrer & Howard, 2020; van Alphen, 2025). Behovet for mer kunnskap og kompetanse er tydelig, særlig i lys av en voksende eldre befolkning (van Alphen et al., 2015; Oude Voshaar & van Dijk, 2025).

Psykologer har en sentral rolle i utredning, behandling og oppfølging av eldre med psykiske lidelser, men det mangler tydelige føringer for hvordan man kan arbeide evidensbasert med PF hos eldre – det er ikke beskrevet i norske retningslinjer, veiledere eller fagartikler. Når fagfeltet mangler tydelige føringer for PF hos eldre, blir spørsmålet om hva som faktisk utgjør kunnskapsbasert psykologisk praksis, særlig aktuelt. Evidensbasert psykologisk praksis (EBPP), slik det er beskrevet av American Psychological Association (APA) og Norsk psykologforening (NPF), gir et nyttig rammeverk (APA Presidential Task Force on Evidence-Based Practice, 2006; NPF, 2007). EBPP innebærer en integrering av beste tilgjengelige forskning, klinisk ekspertise og pasientens egenskaper og ønskemål, og kan tydeliggjøre hvilke kompetanse- og kunnskapsområder som bør styrkes for denne pasientgruppen.

Denne artikkelen vil nærme seg denne tematikken ved å identifisere fremtidige fokusområder relevante for utvikling av det kliniske tilbudet. Artikkelen belyser dette ved å undersøke: Hva er kunnskapsstatus for PF hos eldre? Hvilke psykologfaglige områder bør prioriteres for å utvikle EBPP for eldre med PF?

Gjennomføring

For å belyse kunnskapsstatus for PF hos eldre og identifisere psykologfaglige fokusområder for å utvikle EBPP tok jeg utgangspunkt i de tre kunnskapskildene som samsvarer med EBPP-modellens hovedkomponenter: beste tilgjengelige forskning, klinisk ekspertise og pasientens egenskaper og kontekst. Dette ble operasjonalisert gjennom en narrativ litteraturgjennomgang, egen klinisk erfaring og gjennomgang av relevante faglige retningslinjer.

Litteratursøk

Kunnskapsoppsummeringen bygger på et orienterende, ikke-systematisk litteratursøk i PubMed og PsycINFO (desember 2025). Feltet er lite og forskningen spredt, og et systematisk søk ble vurdert som lite hensiktsmessig. Søkene tok utgangspunkt i nyere studier, oversiktsartikler og ekspertkonsensuser publisert i perioden 2015–2025, med særlig vekt på PF hos eldre (60+ år). I tillegg inkluderte jeg artikler og bokkapitler som, basert på min kliniske erfaring innen eldrepsykologi, ble vurdert som særlig relevante for temaet.

Totalt ble 23 forskningsartikler og to bokkapittel inkludert. Litteraturen omhandler særlig kjennetegn, utredning og behandling, og utgjør grunnlaget for delen om «beste tilgjengelige forskning».

Klinisk ekspertise

Kunnskapsgrunnlaget suppleres med mine egne erfaringer med arbeid med eldre i alderspsykiatri, allmennpsykiatri og rusbehandling, inkludert arbeid med PF hos både eldre og yngre voksne. Erfaringene omfatter utredning, diagnostikk, behandling og samarbeid med pårørende og brukerrepresentanter, og gir grunnlag for å vurdere likheter og forskjeller på tvers av aldersgrupper. Denne kunnskapskilden representerer EBPP-komponenten «klinisk ekspertise» og bidrar til å synliggjøre kliniske utfordringer og udekkede behov i arbeid med pasientgruppen.

Gjennomgang av retningslinjer

Som rammeverk for å identifisere områder som kan styrke EBPP for eldre med PF, tok jeg utgangspunkt i definisjonen av EBPP fra APA og NPF (APA, 2006; NPF, 2007), der forskning, klinisk ekspertise og pasientens karakteristika integreres. APA har utarbeidet flere retningslinjer som er ment å konkretisere kjerneelementene i EBPP (APA, 2021; Melchert et al., 2024), og det mest relevante dokumentet for denne artikkelens tematikk er APAs retningslinjer for psykologisk praksis med eldre (APA, 2024). Retningslinjene er organisert i seks hovedområder: holdninger, kunnskap om aldring og eldre, grunnlag for praksis, utredning, behandling og konsultasjon. Disse områdene tilbyr et strukturert rammeverk for å vurdere hvilke kompetanse- og praksiselementer som er særlig viktige i arbeidet med eldre pasienter. Jeg valgte også å ta med to elementer fra APA-retningslinjen om psykologisk praksis i helsetjenester – samhandling og helsefremming – som tydeliggjør en helhetlig og tverrfaglig tilnærming (APA, 2021), da dette var i mindre grad beskrevet i retningslinjene for praksis med eldre.

Kunnskapsstatus

Litteratursøket resulterte i forskningsartikler og bokkapitler. Nedenfor oppsummeres funnene etter forekomst, kjennetegn, utredning og behandling. Samlet utgjør dette hoveddelen av EBPP-komponenten beste tilgjengelige forskning.

Forekomst

Forekomsten av PF hos eldre ligger på nivå med yngre voksne, anslagsvis 10–14 % (Penders et al., 2020; Reynolds et al., 2015), og er betydelig høyere i institusjonsbaserte utvalg (Penders et al., 2020; van Alphen et al., 2015). I spesialisthelsetjenester for eldre med psykiske lidelser antas andelen eldre med PF å være mellom 30 og 80 %, enten som primær tilstand eller samtidig med andre psykiske lidelser (Oude Voshaar & van Dijk, 2025; van Alphen et al., 2015). Tallene viser at PF er en klinisk relevant og trolig underrapportert tilstand hos eldre.

Kjennetegn

Symptombildet kan endre seg med alder. Impulsive og eksternaliserende trekk tenderer til å avta, mens rigiditet, tilbaketrekning, somatisering og mistenksomhet ofte vedvarer eller forsterkes (Bangash, 2025a). Forløpet varierer fra livslange mønstre til PF som debuterer eller gjenoppstår i høy alder, ofte i forbindelse med sykdom, funksjonsfall eller tap (Conjaerts et al., 2025).

En britisk registerstudie viste at andelen menn og diagnosen blandet PF var relativt høyere blant eldre pasienter med PF enn blant yngre, selv om kvinner fortsatt utgjorde flertallet og emosjonelt ustabil PF var den vanligste diagnosen (Treagust et al., 2022). Studien fant også at eldre pasienter med PF i gjennomsnitt bodde i mindre sosioøkonomiske depriverte områder enn yngre PF-pasienter. Studien fant også mer omfattende polyfarmasi enn hos eldre med andre psykiske lidelser, noe som i flere studier er assosiert med lavere livskvalitet (Schulkens et al., 2025). Komorbiditet med depresjon, angst og somatiske tilstander er vanlig og bidrar til lavere funksjon (Heintz et al., 2021; van Alphen et al., 2015). Forekomsten av psykose, delirium og demens er høyere enn i yngre grupper, noe som krever vurdering av differensialdiagnoser (Edwards et al., 2025; van Alphen et al., 2023). Eldre med PF bruker også mer helse- og omsorgstjenester (Oude Voshaar & van Dijk, 2025).

Utredning

Utredning og diagnostikk av PF hos eldre kan være utfordrende. De fleste kartleggingsverktøy er utviklet for yngre voksne, og selv om nyere verktøy regnes som relativt aldersnøytrale (for eksempel Bangash, 2025b; Facon et al., 2025), viser enkelte studier mulig aldersbias i disse (Stone-Bury et al., 2025). Klinikere må derfor kombinere resultater fra standardiserte kartleggingsverktøy med observasjon, pårørendeinformasjon og kontekstuelle vurderinger (van Alphen et al., 2023).

ICD-11, som planlegges innført i Norge (WHO, 2024), tilbyr en dimensjonal modell som kan gi mer nyanserte vurderinger av alvorlighetsgrad enn ICD-10. Modellen er utviklet parallelt med den alternative modellen for PF i DSM-5 (Alternative Model og Personality Disorders, AMPD; American Psychiatric Association, 2022). ICD-11 deler flere sentrale prinsipper med denne, blant annet en dimensjonal forståelse av PF basert på både alvorlighetsgrad av personlighetsfungering og maladaptive personlighetstrekk (Bangash, 2025b). Foreløpige vurderinger tyder på at ICD-11-modellen kan være godt egnet for PF hos eldre, men behovet for validering i denne aldersgruppen er stort (Bangash, 2025b; Rossi et al., 2024). Et beslektet perspektiv er klinisk stadieinndeling, som i økende grad brukes for å tilpasse behandling etter alvorlighetsgrad (Clarke et al., 2025). Tilnærmingen innebærer at personlighetsproblematikk forstås som et utviklingsforløp – fra tidlige personlighetstrekk og begynnende vansker til mer etablert og alvorlig PF – der behandlingsnivå og tiltak tilpasses stadium i lidelsen. Slike modeller utviklet for eldre med PF bygger både på alvorlighetsgrad og livsløpsperspektiv (Conjaerts et al., 2025; de Jong et al., 2025).

Formidling av en PF-diagnose er en viktig del av et behandlingsforløp og bør gjøres på en empatisk måte. En egen modell til bruk i formidling – PERSON-tilnærmingen – er utarbeidet av Veilleux et al. (2025). Den gir en strukturert tilnærming for diagnostisk tilbakemelding der klinikeren formidler diagnosen på en støttende måte og knytter den til psykoedukasjon, håp og konkrete behandlingsmuligheter, men er foreløpig ikke prøvd ut for eldre.

Behandling

Forskningsgrunnlaget for behandling er begrenset, men tilgjengelige studier tyder på at eldre med PF kan ha nytte av etablerte metoder som dialektisk atferdsterapi og skjematerapi (Penders et al., 2020; van Alphen, 2025; Wu & Francois, 2022). Det finnes ingen behandlingsprogrammer utviklet spesifikt for eldre med PF, og organisering av behandling i helsetjenester er ikke undersøkt. En grunnleggende forutsetning er at behandling tilpasses aldersrelaterte endringer i somatisk helse, kognitive funksjoner og livserfaring – såkalt alderssensitiv tilnærming (Schutte et al., 2014; APA, 2024). Studier fremhever betydningen av tilpasninger i tempo, terapeutisk fokus og pragmatikk i behandlingsmålsettinger.

Pasienterfaringer

I litteraturgjennomgangen fremkom ingen studier som beskrev pasientperspektiver hos eldre med PF. Det finnes derfor lite forskningskunnskap om hvordan eldre opplever utredning, det å motta en PF-diagnose, behandlingsforløp, barrierer for endring og forståelse av egen personlighetsproblematikk. Dette fremstår som et vesentlig kunnskapshull og står i kontrast til anbefalingene i EBPP-modellen.

Alderisme

Alderisme – stereotype forestillinger og diskriminering basert på alder – er identifisert som en barriere for god vurdering og behandling av psykiske lidelser hos eldre (Butler, 1969). Slike holdninger kan bidra til underrapportering og feiltolkning av symptomer, påvirke terapeuters forventninger og redusere bruken av evidensbaserte metoder (Bodner et al., 2018; Lederman & Shefler, 2023). For eldre med PF kan alderisme særlig forsterke diagnostisk usikkerhet og redusere tilgang til spesialisert behandling.

Egne kliniske erfaringer

Kunnskapsoppsummeringen viser et komplekst klinisk bilde og flere områder der forskningen er begrenset – særlig når det gjelder pasientperspektiver. Dette gjør det relevant å supplere med kliniske erfaringer som representerer EBPP-komponenten klinisk ekspertise. Mine erfaringer samsvarer med litteraturens beskrivelser av en heterogen pasientgruppe, med store individuelle forskjeller i funksjonsnivå, somatisk helse, kognitiv kapasitet, symptomtrykk og grad av komorbiditet. Mange bruker omfattende psykofarmaka og lever i sosial isolasjon, ofte med pårørende som rapporterer høy omsorgsbelastning.

Utredning kan være krevende, både fordi kliniske tilstander påvirker informasjonsinnhenting, og fordi eksisterende diagnostiske kriterier og verktøy ikke alltid er godt tilpasset eldre. I praksis ender diagnoser derfor ofte som «blandet personlighetsforstyrrelse». Pasienter reagerer ulikt på å motta en PF-diagnose: Noen uttrykker frustrasjon over manglende tidligere identifikasjon eller opplevelse av stigmatisering, mens andre beskriver lettelse over å få en meningsfull forklaringsramme. Lignende erfaringer fremkommer i psykologfaglige kollegagrupper og i dialog med brukerrepresentanter, som etterlyser mer kunnskap om hvordan PF arter seg i høy alder, og hvilke behandlingsmuligheter som finnes.

Erfaringsmessig kan eldre ha god nytte av både individualterapi og gruppebehandling, forutsatt at tiltakene tilpasses alder, livssituasjon og funksjonsnivå.

Anbefalinger til EBPP i klinisk arbeid

Gjennomgangen av forskningslitteraturen, kliniske erfaringer og retningslinjer viser at det finnes tydelige kunnskapshull, men også klare indikasjoner på hva som kan styrke kvaliteten i tjenestene for eldre med PF. Med utgangspunkt i APAs retningslinjer for EBPP (APA, 2021; 2024) har jeg systematisert seks sentrale områder for klinisk arbeid med denne pasientgruppen. Anbefalingene nedenfor er vurdert opp mot både kunnskapsgrunnlaget og egne kliniske erfaringer og representerer en integrering av EBPP-modellens tre komponenter.

1. Holdninger

Holdninger til aldring, personlighetsfungering og endringsmuligheter påvirker diagnostikk og behandlingsvalg. Alderisme – stereotypier og diskriminering basert på alder (Butler, 1969) – kan prege kliniske vurderinger og svekke allianse og beslutningsprosesser (Bodner et al., 2018; Lederman & Shefler, 2023). I arbeid med PF hos eldre kan dette føre til at personlighetsvansker tolkes som «normal aldring» eller som uforanderlige trekk. Pasienter med PF kan også vekke sterke følelsesmessige reaksjoner hos behandlere og bidra til krevende samhandlingssituasjoner i tjenestene, noe som kan øke risikoen for stigmatisering, brudd i behandlingsforløp eller at pasienter blir «kasteballer» mellom tjenester dersom slike reaksjoner ikke gjenkjennes og håndteres faglig (Oude Voshaar & van Dijk, 2025). EBPP forutsetter derfor aktiv refleksjon over egne antakelser og systematisk støtte til holdningsarbeid gjennom veiledning og fagutvikling.

2. Kunnskap om aldring og eldre

Kunnskap om aldringens biologiske, psykologiske og sosiale prosesser er avgjørende for å forstå personlighetsfungering i høy alder. PF kan få et annet uttrykk enn hos yngre, ofte mer dempet, internalisert eller somatisert (Conjaerts et al., 2025; van Alphen et al., 2015, 2023). Somatiske sykdommer, sosial isolasjon, kognitive endringer og begynnende demens kan påvirke symptombildet og gjøre vurderingene mer komplekse. Samtidig varierer funksjon og uttrykk betydelig fra person til person, noe som gjør tilpasninger nødvendig. EBPP innebærer derfor en individualisert tilnærming, der alder ses som én av flere faktorer som påvirker forståelse og tiltak.

3. Grunnlag for praksis

Eldre med PF har ofte sammensatte behov som involverer flere tjenestenivåer. Komorbiditet med depresjon, angst og somatiske tilstander er vanlig og kan komplisere behandlingsforløp (Heintz et al., 2021; van Alphen et al., 2015). Kunnskap om helsetjenestenes struktur, ansvar og samarbeidsflater er derfor sentralt for å sikre realistiske og koordinerte tiltak. EBPP omfatter også vurdering av juridiske og etiske forhold, inkludert samtykkekompetanse, økonomi, nettverk og boforhold – faktorer som ofte har stor betydning for eldre.

4. Utredning

En EBPP-basert utredning av PF hos eldre krever kombinasjon av standardiserte verktøy, klinisk observasjon og informasjon fra pårørende og andre kilder (van Alphen et al., 2023). De fleste tilgjengelige verktøy er utviklet for yngre voksne og kan overse aldersrelaterte uttrykk, noe som gjør klinisk skjønn og kontekstforståelse særlig viktig. En trinnvis utredning tilpasset pasientens helsetilstand er anbefalt, der man ofte begynner med screening for personlighetsproblematikk, etterfulgt av klinisk intervju og en mer helhetlig vurdering av funksjon, komorbiditet og livskontekst (van Alphen et al., 2023).

ICD-11 sin dimensjonale modell kan gi mer nyanserte vurderinger av alvorlighetsgrad av PF enn ICD-10, men det er behov for erfaring og validering i aldersgruppen (Bangash, 2025b; Rossi et al., 2024). Modeller for klinisk stadieinndeling kan gi veiledning i valg av behandling (Clarke et al., 2025), og én slik modell for eldre med PF er under utprøving (Conjaerts et al., 2025; de Jong et al., 2025). Formidling av PF-diagnoser er også viktig; en trygg og empatisk tilbakemelding kan styrke videre allianse og behandlingsarbeid, for eksempel etter PERSON-tilnærmingen (Veilleux et al., 2025).

5. Behandling

Det finnes begrenset behandlingsforskning, men studier antyder at dialektisk atferdsterapi og skjematerapi kan være nyttige for eldre (Penders et al., 2020; van Alphen et al., 2025; Wu & Francois, 2022). Behandlingens struktur og innhold krever sjelden endringer ut fra alder i seg selv, men tilpasninger kan være nødvendig ved svekket somatisk helse, sansetap eller kognitiv svikt.

Alderssensitiv praksis innebærer en fleksibel og helhetlig tilnærming der tiltak tilpasses kognitive, fysiske og sosiale forhold (APA, 2024; Schutte et al., 2014). Temaer som livsendringer, tap, relasjoner og eksistensielle spørsmål kan ha særlig relevans. I gruppebehandling kan det sosiale fellesskapet i seg selv ha terapeutisk betydning, og strukturen kan bidra til mestring, støtte og stabilitet. EBPP forutsetter en balanse mellom struktur og fleksibilitet slik at behandling tilpasses pasientens mål, motivasjon og preferanser.

6. Samhandling og forebygging

Eldre med PF mottar ofte tjenester fra flere nivåer, og koordinert samhandling er avgjørende for kontinuitet og kvalitet. EBPP understreker betydningen av tverrfaglig samarbeid, konsultasjon og systemrettet arbeid for å møte sammensatte behov. Forebygging kan innebære å redusere sosial isolasjon, styrke funksjon og støtte relasjoner, samt tidlig identifisering av personlighetsrelaterte vansker hos eldre med høy helsetjenestebruk (Heintz et al., 2021; Oude Voshaar & van Dijk, 2025). For personer med økt risiko for PF eller forverring av tilstanden kan psykoedukasjon og nettverksstøtte være viktige forebyggende tiltak (Conjaerts et al., 2025).

Diskusjon

Artikkelen viser at det er betydelige kunnskapshull når det gjelder utredning, behandling, pasienterfaringer og samhandling for eldre med PF. De tre komponentene i EBPP fremstår derfor som svake og i liten grad integrert. EBPP beskrives ofte som en trebeint stol der svikt i én komponent svekker tjenestekvaliteten (APA, 2021; Melchert et al., 2024). Manglende forskningsgrunnlag kan føre til lite målrettet behandling eller bruk av udokumenterte metoder. Begrenset klinisk ekspertise kan innebære at selv gode metoder anvendes på en utilstrekkelig måte. Manglende forståelse av pasientens egenskaper, kultur og preferanser kan svekke pasientens motivasjon og redusere relevans i behandlingstiltakene.

På bakgrunn av dette fremstår flere psykologfaglige områder som særlig viktige for å utvikle EBPP for eldre med PF. Jeg har valgt ut fire områder: kompetanse, alderssensitiv utredning og behandling, samhandling og pasientperspektiv.

Kompetanse

Kompetansen om PF hos eldre er mangelfull i helsevesenet (Oude Voshaar & van Dijk, 2025; van Alphen et al., 2015). Dette henger sammen med både begrenset forskningsbasert kunnskap og manglende faglige prioriteringer. Kompetanseheving er derfor et systemansvar, ikke bare et individuelt behandleransvar. Alderisme kan påvirke helsepersonells vurderinger av behandlingsbehov (Bodner et al., 2018; Lederman & Shefler, 2023), og bidra til underrapportering og redusert tro på endringsmuligheter. EBPP forutsetter faglig oppdatering og kritisk selvrefleksjon. Det er derfor behov for mer kunnskap om aldring og personlighetspsykologi i psykologutdanninger og spesialistløp, samt arenaer for veiledning og erfaringsdeling som kan styrke klinisk ekspertise på en systematisk måte.

Alderssensitiv utredning og behandling

Kartleggingsverktøy utviklet for yngre voksne fanger ikke alltid opp aldringsrelaterte endringer (van Alphen et al., 2023). Videreutvikling og validering av verktøy er derfor nødvendig, og dette fordrer forskningsfinansiering og samarbeid mellom klinikk og forskningsmiljøer. Overgangen til ICD-11 vil trolig gi en mer nyansert tilnærming til utredning og diagnostikk også for eldre, men det er fortsatt lite kunnskap om systemets anvendelighet i denne gruppen (Rossi et al., 2024). ICD-11-baserte kartleggingsmetoder beskrives som relativt aldersnøytrale (Bangash, 2025b), men behovet for utprøving og validering i eldre kliniske utvalg er stort.

Behovet for forskning på behandling av PF hos eldre er betydelig (Penders et al., 2020). Per i dag finnes ingen behandlingsmodeller utviklet spesifikt for denne gruppen. Studier tyder på at eldre kan ha nytte av etablerte programmer for PF (Penders et al., 2020; van Alphen, 2025; Wu & Francois, 2022), men det er begrenset kunnskap om hvilke individuelle tilpasninger som fremmer endring. Tilpasninger kan omfatte kortere sesjoner, tydelig struktur, repetisjon og tilrettelegging for sansetap. Det kan også omfatte integrering av temaer som er viktig for mange eldre – som omstilling etter arbeidsliv eller tap av nære, utfordringer knyttet til helsevansker, og livsmening og mestring. Eldre har ofte spesifikke behandlingspreferanser knyttet til mål, varighet, tempo og grad av praktisk støtte. Dette understreker behovet for kunnskap om pasientenes ønskemål – den tredje kunnskapskilden i EBPP.

Samhandling

Behandlingsforløp for eldre med PF foregår ofte i skjæringspunktene mellom spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste og somatiske tjenester. Manglende koordinering kan bidra til funksjonsfall og økt helsetjenestebruk (Heintz et al., 2021). Pasientgruppen stiller særskilte krav til struktur og samordning, særlig når det gjelder tydelig ansvar og kontinuitet i overgangene mellom tjenester (van Alphen et al., 2015). EBPP kan anvendes på systemnivå ved å fremme samhandling basert på forskningskunnskap, klinikererfaring og pasienterfaring. Utviklingen må forankres i ledelse, faglige prioriteringer og politiske beslutninger.

Det ligger også et etisk og samfunnsmessig ansvar i dette. En økende eldre befolkning innebærer at flere vil leve med PF over tid. Likeverdig og kunnskapsbasert behandling krever politiske prioriteringer og faglig vilje til å løfte feltet (jamfør Horgan et al., 2024; Reynolds et al., 2022).

Pasientperspektivet

Det fjerde området – pasientperspektivet – er i dag svært lite belyst. Litteratursøket identifiserte ingen studier som undersøker eldre pasienters egne erfaringer, mål og ønsker i møte med utredning eller behandling av PF. Dette fremstår som ett av de mest slående funnene. Fraværet er særlig problematisk sett i lys av EBPP, der pasientens preferanser utgjør én av tre kunnskapskilder. Mangelen på pasientperspektiv svekker både klinisk praksis, samhandling og forskningsutvikling. Mange eldre pasienter har tydelige preferanser for behandlingsfokus og tilrettelegging, og forskning bør gjennomføres for eldre med PF for å få mer kunnskap om dette.

Oppsummering

Gjennomgangen viser at utviklingen av feltet PF hos eldre krever innsats på flere nivåer. Det er behov for styrket klinisk kompetanse, mer alderssensitiv utredning og behandling, videreutvikling av behandlingstilnærminger og bedre samhandling mellom tjenestenivåer. I tillegg peker gjennomgangen på et tydelig kunnskapshull knyttet til pasientperspektivet, til tross for at dette er en av hovedpilarene i EBPP. EBPP-rammeverket synliggjør dermed ikke bare hva som mangler, men også hvordan forskning, klinisk erfaring og pasientens stemme kan integreres for å styrke kvaliteten i tjenestene for denne pasientgruppen.

Konklusjon

Eldre med PF møter i dag et helsevesen der kunnskapen er begrenset og tjenestene ofte er fragmenterte. EBPP gir et rammeverk for å integrere beste tilgjengelige forskning, klinisk ekspertise og pasientens egenskaper, kulturelle bakgrunn og ønskemål, og kan dermed fungere som et felles utgangspunkt for klinisk praksis, utdanning, forskning og fagutvikling. For å realisere dette trengs strukturelle grep, inkludert faglige anbefalinger, øremerkede forskningsmidler og tverrfaglig kompetanseheving. En psykologfaglig prioritet fremover bør være å styrke kompetansen om PF hos eldre, utvikle og evaluere alderssensitiv utredning og behandling, og samtidig undersøke pasientenes egne erfaringer og ønskemål. Dette vil kunne bidra til mer virksom behandling og økt livskvalitet for eldre med PF, og samtidig bidra til at denne pasientgruppen får en tydeligere plass i det psykiske helsevernet.

Referanser

  1. American Psychiatric Association. (2022). Diagnostic and statistical manual of mental disorders (DSM-5-TR). American Psychiatric Association Publishing.

  2. American Psychological Association. (2006). Evidence-based practice in psychology. American Psychologist, 61(4), 271–285. https://doi.org/10.1037/0003-066X.61.4.271

  3. American Psychological Association. (2021). Professional Practice Guidelines for Evidence-Based Psychological Practice in Health Care. https://www.apa.org/practice/guidelines

  4. American Psychological Association [APA]. (2024). Guidelines for Psychological Practice With Older Adults. https://www.apa.org/practice/guidelines/older-adults

  5. Bangash, A. (2025a). Personality disorders in later life: An update. BJPsych Advances, 31(3), 173–185. https://doi.org/10.1192/bja.2024.41

  6. Bangash, A. (2025b). Application to older adults. I B. Bach (Red.), Personality disorders in ICD-11: Assessment and treatment (s. 617–642). Oxford University Press.

  7. Bodner, E., Palgi, Y. & Wyman, M. F. (2018). Ageism in mental health assessment and treatment of older adults. I L. Ayalon & C. Tesch-Römer (Red.), Contemporary perspectives on ageism (s. 241–262). Springer Open: International Perspectives on Aging.

  8. Butler, R. (1969). Age-Ism: Another form of Bigotry. Gerontologist, 9, 243–246. https://doi.org/10.1093/geront/9.4_Part_1.243

  9. Clarke, S. L., Soons, N., Videler, A. C., Van Alphen, S. P. J., Van, H., Dil, L., Pappijn, L., Corbeij, S., Broekhof, B., Chanen, A. M. & Hutsebaut, J. (2025). The progress in the field of clinical staging for mental disorders within the last decade: An updated systematic review. Frontiers in Psychiatry, 15, 1473051. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2024.1473051

  10. Conjaerts, J. A. P., Videler, A. C., Schepman, R., Elfeddali, I., Rosowsky, E. & van Alphen, S. P. J. (2025). Clinical Staging for Personality Disorders in Older Adults. Journal of Geriatric Psychiatry and Neurology, 38(1), 32–43. https://doi.org/10.1177/08919887241254467

  11. de Jong, J., van Alphen, S. P. J., Conjaerts, J. A. P., Schepman, R., Ouwens, M. A. & Videler, A. C. (2025). Comparing the Utility of a Clinical Staging Approach and the DSM-5 in Diagnosing Personality Disorders Among Older Adults. Journal of Geriatric Psychiatry and Neurology, 19, 8 919 887 251 358 413. https://doi.org/10.1177/08919887251358413

  12. Edwards, E. R., Greene, A. L. & Steedman, L. A. (2025). Clinical needs of older adults with personality disorders: Insights from state-funded mental health care systems. American Journal of Geriatric Psychiatry, 33(6), 628–634. https://doi.org/10.1016/j.jagp.2025.02.010

  13. Facon, M. F., van Alphen, S. P. J., Dierckx, E. & Rossi, G. (2025). Age-Neutral Measurement Of Personality Functioning and Maladaptive Personality Traits. Assessment, 32(1), 3–13. https://doi.org/10.1177/10731911241240626

  14. Heintz, H. L., Freedberg, A. L. & Harper, D. G. (2021). Dependent Personality in Depressed Older Adults: A Case Report and Systematic Review. Journal of Geriatric Psychiatry and Neurology, 34(5), 445–453. https://doi.org/10.1177/0891988720933361

  15. Helsedirektoratet. (2019). Nasjonale faglige råd for psykiske lidelser hos eldre [nettdokument]. Helsedirektoratet (siste faglige endring 02. mai 2019, lest 1. oktober 2025). https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/psykiske-lidelser-hos-eldre

  16. Horgan, S., Prorok, J., Ellis, K., Mullaly, L., Cassidy, K. L., Seitz, D. & Checkland, C. (2024). Optimizing older adult mental health in support of healthy ageing: A pluralistic framework to inform transformative change across community and healthcare domains. International Journal of Environmental Research and Public Health, 21(6), 664.  https://doi.org/10.3390/ijerph21060664

  17. KVALAP-rapport (2025). Kvalitetsregister i alderspsykiatri. Årsrapport for 2024 med plan for forbedringstiltak. https://www.kvalitetsregistre.no/registeroversikt/alderspsykiatriregister/#arsrapporter

  18. Lederman, S. & Shefler, G. (2023). Psychotherapy with older adults: Ageism and the therapeutic process. Psychotherapy Research, 33(3), 350–361. https://doi.org/10.1080/10503307.2022.2094298

  19. Melchert, T. P., Halfond, R. W., Hamdi, N. R., Bufka, L. F., Hollon, S. D. & Cuttler, M. J.

  20. (2024). Evidence-based practice in psychology: Context, guidelines, and action. The American Psychologist, 79(6), 824–837. https://doi.org/10.1037/amp0001253

  21. Norsk psykiatrisk forening. (2022). Plan for norsk alderspsykiatri 2022–2030. Legeforeningen.no. https://www.legeforeningen.no/contentassets/5eac166a49b4421f92b4f35ae2feab29/plandokument-alderspsykiatri-2022-2030.pdf/

  22. Norsk psykologforening. (2007). Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 9, 1127–1128. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2007as08ae-Prinsipperklaering-om-evidensbasert-psykologisk-praksis

  23. Oude Voshaar, R. C. & van Dijk, S. D. M. (2025). New horizons in personality disorders –from neglect to necessity in geriatric care. Age and Ageing, 54(4), afaf066. https://doi.org/10.1093/ageing/afaf066

  24. Penders, K. A. P., Peeters, I. G. P., Metsemakers, J. F. M. & van Alphen, S. P. J. (2020). Personality disorders in older adults: A review of epidemiology, assessment, and treatment. Current Psychiatry Reports, 22, 1–14. https://doi.org/10.1007/s11920-020-1133-x

  25. Reynolds, K., Pietrzak, R. H., El-Gabalawy, R., Mackenzie, C. S. & Sareen, J. (2015). Prevalence of psychiatric disorders in U.S. older adults: findings from a nationally representative survey. World Psychiatry, 14(1), 74–81. https://doi.org/10.1002/wps.20193

  26. Reynolds, C. F. 3rd, Jeste, D. V., Sachdev, P. S. & Blazer, D. G. (2022). Mental health care for older adults: recent advances and new directions in clinical practice and research. World Psychiatry, 21(3), 336–363. https://doi.org/10.1002/wps.20996

  27. Rossi, G., van Alphen, S. P. J., Videler, A. C. & Diaz-Batanero, C. (2024). Can personality disorder be accurately assessed in older age? A differential item functioning analysis of ICD-11 inventories. International Journal of Geriatric Psychiatry, 39(3), e6075. https://doi.org/10.1002/gps.6075

  28. Schulkens, J. E. M., van Alphen, S. P. J., Stas, L., Louter, M. A., Verhey, F. R. J. & Sobczak, S. (2025). Medication use and quality of life in older adults with personality disorders. Drugs and Aging, 42(11), 1045–1055. https://doi.org/10.1007/s40266-025-01244-y

  29. Schutte, K., Lemke, S., Moos, R. H. & Brennan, P. L. (2014). Age-sensitive psychosocial treatment for older adults with substance abuse. I I. Crome, L.-T. Wu, R. T. Rao & P. Crome (Red.), Substance use and older people (s. 314–339). Wiley-Blackwell. https://doi.org/10.1002/9781118430965.ch22

  30. Stone-Bury, L. E., Premovich, A. M. & Segal, D. L. (2025). A differential item functioning analysis of the alternative model of personality disorders across younger and older age groups. The International Journal of Aging and Human Development, 0(0). https://doi.org/10.1177/00914150251382807

  31. Treagust, N., Sidhom, E., Lewis, J., Denman, C., Knutson, O. & Underwood, B. R. (2022). The epidemiology and clinical features of personality disorders in later life; a study of secondary care data. International Journal of Geriatric Psychiatry, 37(12). https://doi.org/10.1002/gps.5837

  32. Tyrer, P. & Howard, R. (2020). Late-onset personality disorder: a condition still steeped in ignorance. BJPsych Advances, 26(4), 219–220. https://doi.org/10.1192/bja.2020.19

  33. van Alphen, S. P. J. (2025). Addressing the Clinical Needs of Older Adults With Personality Disorders: A Call for Targeted Scientific Research. American Journal of Geriatric Psychiatry, 33(6), 635–637. https://doi.org/10.1016/j.jagp.2025.02.003

  34. van Alphen, S. P. J., van Dijk, S. D., Videler, A. C., Rossi, G., Dierckx, E., Bouckaert, F. & Voshaar, R. C. (2015). Personality disorders in older adults: emerging research issues. Current Psychiatry Reports, 17(1), 538–545. https://doi.org/10.1007/s11920-014-0538-9

  35. van Alphen, S. P. J., van der Werff, S., Rosowsky, E., Segal, D. L. & Rossi, G. (2023). Assessment of Personality Disorders in Older Adults. A Practice Guide. Journal of Geriatric Psychiatry and Neurology, 36(6), 470–478. https://doi.org/10.1177/08919887231175431

  36. Veilleux, J. C., Middlebrooks, M. & Schreiber, R. E. (2025). How to communicate a personality disorder diagnosis: The PERSON approach. Practice Innovations. Advance online publication. American Psychological Association. https://doi.org/10.1037/pri0000269

  37. World Health Organization [WHO]. (2024). Clinical descriptions and diagnostic requirements for ICD-11 mental, behavioural and neurodevelopmental disorders. World Health Organization.

  38. Wu, A. & Francois, D. (2022). Personality disorders in late life. An update. Journal of Gerontopsychology and Geriatric Psychiatry, 35(3), 167–175. https://psycnet.apa.org/doi/10.1024/1662-9647/a000261