Komplekst sykdomsbilde

At eldre pasienter ofte har flere ulike sykdommer, gir en rekke negative konsekvenser, både for funksjon og helserelatert livskvalitet (Rizzuto et al., 2017). For mange eldre er det å opprettholde funksjon og uavhengighet viktigere enn sykdomsspesifikke utfallsmål (Vermunt et al., 2018). Den beste behandlingen for sykdommen behøver ikke nødvendigvis å være den beste behandlingen for pasienten som person når det gjelder funksjon og livskvalitet. I kommunikasjonen med pasienter må man ta hensyn til slike forhold. Søkelyset skal ikke bare rettes mot den enkeltes sykdomstilstand. Minst like viktig er det hva slags behandlingsresultat pasienten ønsker, og at dette legger føringer for samtalen.

Åpne spørsmål i kliniske samtaler er alltid viktig. Gitt eldre pasienters ofte komplekse sykdomshistorie og sykdomsbilde, samt viktigheten av å anerkjenne pasientens individuelle prioriteringer, er det særlig viktig å stille åpne spørsmål om pasientens bakgrunn og sykdomsforståelse. Et slikt utvidet perspektiv krever mer tid, men er en lønnsom investering. Det kan gi et innblikk i pasientens identitet, ressurser, behov og verdier, styrke alliansen og sikre bedre faglige beslutninger.

Fire gode kommunikasjonsvaner

God kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell er viktig for å etablere en allianse, få et dekkende bilde av sykdom, og for valg og gjennomføring av hjelpetiltak. Noen kommunikasjonsferdigheter er det spesielt viktig å beherske, som å bygge en god relasjon og å innhente og formidle helseinformasjon. Vi må evne å utforske pasientens perspektiv, forhandle om og lage en plan for tiltak, og avrunde samtalen på en god måte.

Kommunikasjonsmodellen Fire gode vaner (Frankel et al., 2003), som er tilpasset norske forhold av Gulbrandsen og Finset (2019), er vist å bidra til gode og effektive samtaler mellom pasienter og helsepersonell (Gulbrandsen et al., 2009; Jensen et al., 2010). Metoden er spredt til en rekke sykehus i Norge (Hyldmo et al., 2014) og implementeres også ved alle helsehus i Oslo og andre steder i kommunehelsetjenesten (Kvæl et al., 2024; Kvæl et al., 2025). Det arrangeres egne kurs i metoden (Mørkhagen et al., 2025).

Fire gode vaner-modellen er laget for å være lett å huske og for å gi intuitivt mening. Vane 1, 2 og 4 følger kronologisk etter hverandre, mens vane 3 er gjennomgående gjennom hele samtalen med pasienten.

Vane 1: Invester i begynnelsen

Å investere i kontakten i starten bidrar til tillit og sikrer at du og pasienten har samme agenda. Hovedelementene i den første kommunikasjonsvanen er å etablere god kontakt tidlig, få fram hva pasienten har på hjertet, og planlegge konsultasjonen sammen med pasienten.

Som ung psykolog i møte med eldre var Siri forberedt på at noen pasienter kunne være skeptiske på grunn av alderen hennes. Hun hadde også opplevd at mange av dem ikke hadde vært til psykolog tidligere, og at de ofte var usikre på hva de kunne forvente, eller faktisk gruet seg til møtet med psykologen.

Her gjør Siri flere viktige «vane 1-grep»: Hun skaper god kontakt ved å ønske velkommen og vise at Marit er ventet, og at hun er kjent med henvisningen fra revmatologen. Hun setter en kort agenda og åpner for en samtale om Marits skepsis til aldersforskjellen mellom dem. Denne vanen tar vanligvis kort tid, men med eldre pasienter kan det være nødvendig å bruke litt mer tid enn ellers. For eksempel kan litt småprat i begynnelsen av samtalen bidra til at pasienten senker skuldrene (Eide et al., 2003). Å høre litt om pasientens somatiske helse tidlig i samtalen kan skape en trygg overgang til å snakke om hvordan de kroppslige plagene påvirker funksjon og livskvalitet. Herfra kan du finne åpninger for å løfte fram sammenhenger mellom fysisk og psykisk helse senere i samtalen. Ved å forklare hva timen skal inneholde, og hvor lang tid den tar, får du kontroll på tiden samtidig som du skaper allianse.

Vane 2: Utforsk pasientens perspektiv

Hovedelementer i denne vanen er at du utforsker pasientens forståelse av sykdom og plager, og hvilke forventninger pasienten har til hva du kan hjelpe pasienten med. Helsekompetanse er å kunne finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon og helsetjenester for å fremme og bevare god helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2019). Eldre pasienter med flere samtidige sykdommer er en sårbar gruppe, der god helsekompetanse er særlig viktig for god mestring av sykdom (Pettersen, 2024). Informasjon fra helsepersonell bør i størst mulig grad tilpasses den enkeltes helsekompetanse, for eksempel for at pasienten skal kunne delta i samvalg rundt helserelaterte beslutninger (Finset & Lie, 2024). I samtale med eldre pasienter er det ekstra viktig å tilpasse informasjonen (Brooks et al., 2017).

Noen eldre pasienter kan underrapportere eller idyllisere, fordi de er blitt vant med at de i perioder har kroppslige plager, eller fordi de er preget av sin generasjons forventninger om at man ikke skal klage eller be om hjelp når det ikke er helt nødvendig. Andre kan være skremt av muligheten for en alvorlig diagnose, fordi de som ung har opplevd at sykdommer som vi i våre dager har langt bedre behandlingsresultater for, medførte uførhet eller død hos nære.

Det oppstår ofte svikt i kommunikasjonen mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, mellom leger med ulike spesialiseringer og mellom helsepersonell og pasient (Hansson et al., 2018). En svensk studie fant at eldre pasienter med flere kroniske sykdommer kan møte 15 ulike leger i løpet av en 18-måneders periode (Sveriges Kommuner och Landsting, 2012). I samtale med eldre pasienter er det derfor viktig å kartlegge hva andre behandlere har sagt, og hvordan pasienten forstår det som er blitt sagt. Hvilke ord blir brukt? Hvilken forståelse har pasienten av medisinske begreper? Men like viktig som sykehistorien er «friskehistorien». Hva er det pasienten kan glede seg over og fortsatt får til, til tross for sykdommen? Mange har en lang sykehistorie, og det å få hjelp til en helhetlig forståelse av symptomer og plager, men også av ressurser og mestringsevne, er viktig. Her kan psykologen ha en viktig rolle.

Vane 2 innebærer også å danne seg et bilde av hvordan både fysiske og psykiske symptomer påvirker pasientens hverdag. Som helsepersonell vet vi ikke på forhånd hvordan pasientene selv forstår sykdommen sin og plagene sine. For å gi best mulig hjelp må vi spørre dem om deres synspunkter og erfaringer forbundet med det som er tema i samtalen.

Dessuten er det viktig å få avklart pasientens opplevelse av å håndtere sine sykdommer. Ved kroniske sykdommer er det i høy grad opp til den eldre pasient og dennes pårørende å følge opp behandlingstiltak, for eksempel etterlevelse av medikamentell behandling og helseråd om fysisk aktivitet og ernæring. Gjennomføringen av tiltak vil avhenge av pasientens egne erfaringer, kunnskaper og holdninger.

Å utforske pasientens perspektiv er forbundet med økt pasienttilfredshet (Lang et al., 2002). Pasienter som får uttrykke behovene og bekymringene sine, er mer fornøyd med helsehjelpen, uansett om behovene blir oppfylt eller ikke. Dessuten husker de bedre informasjonen som blir gitt, føler mer ansvar for å følge opp tiltakene som foreslås, og de blir mer åpne for vurderinger og forslag (Frankel et al., 2003).

Vane 3: Vis empati

Hovedelementer i denne kommunikasjonsvanen er at du er åpen for og fanger opp pasientens følelser, og at du gir uttrykk for empati både verbalt og ikke-verbalt. Dessuten er det viktig at du er oppmerksom på dine egne følelsesmessige reaksjoner, slik at du både registrerer informasjonen de gir, og regulerer dem på en hensiktsmessig måte. Å være åpen for pasientens følelser er ikke det samme som at du må snakke om dem med pasienten, men at du lytter etter pasientens uttrykk for følelser og ved behov responderer på dem på en hensiktsmessig måte. Ellers kan de komme til å stå i veien for hjelpen du skal gi.

Ulike pasienter vil i varierende grad klare å uttrykke følelser verbalt. Pasienter med somatisk sykdom vil oftest formidle følelser gjennom små hint (Zimmermann et al., 2007). Et utsagn som «Jeg er usikker på hvordan det går» kan være et hint om at pasienten er bekymret. Å mangle ord for følelser kan være et generasjonsfenomen. Yngre eldre og eldre eldre vil gjennomgående uttrykke seg forskjellig. Personer som er over 80 år, er vokst opp i en tid med mindre åpenhet om følelser og psykiske plager enn det er i dag. Vi kan derfor oppleve at eldre pasienter idylliserer eller underrapporterer egne følelser.

I flere studier er det funnet at usikkerhet er den aller vanligste formen for hint (for eksempel Heyn et al., 2012). Reidar gir uttrykk for usikkerhet på om han noen gang blir den samme, om han klarer å leve med lammelsene etter slaget. Hintene tyder på at han er bekymret og redd, men han bruker ikke de ordene. I møte med pasienter som Reidar er det ekstra viktig å fange opp hintene og på en tydelig og empatisk måte anerkjenne og validere deres reaksjoner. Validering innebærer en tydelig formidling av at du anerkjenner pasientens fortelling, uten å argumentere mot den, og at du gir pasienten rom til å uttrykke følelsene videre. Empatisk utforskning kan her være «Når du sier det i og for seg går greit, får jeg inntrykk av at det også er noe som ikke er greit, kan du si mer om det?» Eksempler på validering kan være: «Det er ikke så rart at ...» og «Det er forståelig at ...» Når du validerer, vil pasienten oppleve å bli forstått og tatt på alvor. Hvis du ikke bruker muligheten til å utforske hva bekymringen går ut på, ved for eksempel å svare litt overflatisk at «Det går sikkert bra» og så skifte tema, vil pasienten raskt trappe ned hintene sine.

Det er solid dokumentasjon for en positiv sammenheng mellom empatisk kommunikasjon og en rekke viktige forhold, som pasienttilfredshet, etterlevelse, reduksjon i depressive plager, bedre livskvalitet og styrket mestring av egen sykdom (Neumann et al., 2012; Zimmermann et al., 2007). Empatisk kommunikasjon kan påvirke fysiologiske faktorer forbundet med sykdom, for eksempel en lavere forekomst av metabolske komplikasjoner ved diabetes (Del Canale et al., 2012).

Vane 4: Invester i avslutningen

Den fjerde vanen handler om hvordan du formidler informasjon og presenterer eventuelle konklusjoner og anbefalinger etter at pasienten er utredet. Vane 4 er altså langt mer enn bare selve avslutningen. Du tar utgangspunkt i det du vet om pasientens helsekompetanse og sykdomsforståelse fra vane 2 når du skal gi informasjon og foreslå hjelpetiltak.

En norsk studie av pasienter etter hjerteinfarkt viste at et flertall, uansett alder, hadde store vansker med etterlevelse av behandlingstiltak og helseråd for å forebygge et nytt infarkt (Sverre et al., 2017). Når du skal gi informasjon til eldre pasienter i en slik situasjon, er det ekstra viktig å bruke et språk som pasienten forstår og kjenner seg igjen i. I vårt tilfelle hadde ikke psykologen truffet Kari før og måtte derfor gå tilbake til vane 2 for å kunne skreddersy informasjonen til Karis oppfatning av sykdommen.

Deretter kommer jobben med å formidle informasjon slik at pasienten forstår og husker det som blir sagt. Prioriter hva du vil si, ikke alt er like viktig. Gi informasjonen i små porsjoner, og ta en pause mellom hver bit av informasjon. Involver pasienten ved å gjøre det til en dialog, ikke en forelesning. Og sjekk at pasienten har forstått. Du kan spørre: «Hva tar du med deg av det jeg har sagt?», eller «Hva vil du si til de der hjemme når de lurer på hva vi snakket om på sykehuset?» (Gulbrandsen & Finset, 2019). Spør til slutt om det er noe pasienten fortsatt lurer på, og forsikre deg om at det er gjort klare avtaler.

Konklusjon

I årene fremover vil en økende gruppe eldre pasienter leve med flere kroniske sykdommer. Muligheten de har til å delta aktivt i egen behandling, ta gode helsevalg og etterleve helseråd vil i høy grad avgjøre funksjonen og livskvaliteten deres. Det stiller krav til at psykologer og annet helsepersonell evner å skape gode samtaler der pasientens sykdomsforståelse, erfaringer og synspunkter får plass. Her kan kommunikasjonsmodellen Fire gode vaner være et nyttig redskap. Den er også et effektivt verktøy når du som psykolog skal veilede annet helsepersonell i hvordan de kan kommunisere med pasienter på en hensiktsmessig måte.