Jan Smedslund sovnet stille inn 18. mars 2026, 96 år gammel. Med hans bortgang har norsk psykologi mistet en av sine mest markante, egenrådige og innflytelsesrike teoretiske stemmer – en ekte nestor som gjennom mer enn syv tiår utfordret fagmiljøets selvforståelse og samtidig beriket oss med en dyptgående refleksjon over hva psykologi egentlig er og kan være.

Smedslund vokste opp i Helsingfors, men kom tidlig til Norge. Han ble inspirert til å studere psykologi etter å ha hørt Harald Schjelderups forelesninger og var fra første stund opptatt av å gjøre faget til en ekte vitenskap. Han tok mag.art. i 1951 med en avhandling om psykologisk teori og dr.philos. i 1955 med Multiple probability learning. Han var tidlig knyttet til Institutt for samfunnsforskning og deltok i det intellektuelle miljøet rundt Arne Næss og «Osloskolen». Fra 1964 var han professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, fra 1966 ved Universitetet i Oslo, der han også var instituttbestyrer under og etter studentopprøret 1968–70. Siden 1999 var han professor emeritus. Han var gjesteforsker og professor ved en lang rekke internasjonale institusjoner, blant annet University of Minnesota, Stanford, Harvard, Oxford og Cambridge, og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Jan Smedslunds faglige reise er preget av en sjelden evne til å bevege seg mellom empirisk forskning og filosofisk dybde. Han startet med behavioristisk læringsteori (Hull), gikk videre via Egon Brunswiks sannsynlighetslæring og ble sterkt preget av Jean Piaget, som han studerte hos i Genève 1957–58. Smedslunds arbeider om barns begrepsutvikling og deres forståelse av at mengde eller egenskaper kan være uendret tross ytre forandringer, vakte tidlig internasjonal oppmerksomhet. Gjennom egen karakteranalytisk vegetoterapi hos Nic Waal (1952–56) og senere klinisk praksis – gruppeterapi, akuttpsykiatri, rusbehandling, veiledning ved Veksthuset på Gaustad og privatpraksis fra 1977 – møtte han den menneskelige virkeligheten i all sin kompleksitet. Erfaringene medførte en humanistisk vending hos ham. I boken Becoming a Psychologist (1972) la han grunnlaget for en psykologi som forstår mennesker som bevisste, intensjonale og meningssøkende vesener innenfor et sosialt konstruert dagligspråk.

Det mest originale og kontroversielle bidraget hans var utviklingen av psykologikken – en systematisk klargjøring av den «common sense»-logikken som allerede ligger innebygd i dagligspråkets psykologiske begreper. Gjennom bøker som Psycho-Logic (1988), The Structure of Psychological Common Sense (1997) og Dialogues about a New Psychology (2004) viste han at mye av det vi kaller empirisk forskning i psykologien, egentlig er «pseudoempirisk» – den tester hypoteser som er analytisk sanne ut fra selve begrepenes mening (eksempler: forbausede personer har opplevd noe uventet; en person som får det han ønsker, blir tilfreds). Smedslund hevdet at mennesket som intensjonalt vesen ikke lar seg fange i generelle, falsifiserbare lover på samme måte som naturvitenskapene. Psykologien må derfor i større grad være en refleksiv, hermeneutisk disiplin som analyserer, nyanserer og videreutvikler sine begreper og strategier.

Denne posisjonen var både provoserende og befriende. Smedslund ble en kontroversiell figur i den mer naturvitenskapelig orienterte og dominerende strømmen, men ga inspirasjon til kolleger med hermeneutisk, sosialkonstruktivistisk og kulturpsykologisk orientering. Internasjonalt ble han møtt med både motstand og respekt, noe som blant annet kom til uttrykk i antologien Respect for Thought: Jan Smedslund’s Legacy for Psychology (2020).

Som spesialist i klinisk psykologi arbeidet han aktivt som behandler. Han underviste i konsultasjon, kriseintervensjon, gruppeterapi og profesjonell etikk og fortsatte å undervise og holde kurs også etter at han ble professor emeritus som 70-åring.

Jan Smedslund var en usedvanlig «aleneforfatter» – nesten alle hans arbeider sto alene i hans navn. Han fortsatte å skrive og delta i fagdebatter lenge etter pensjonsalderen. Tidsskrift for Norsk psykologforening publiserte tekster av ham også i 2021, da han var over 90 år. I sine sene artikler vendte han stadig tilbake til grunnspørsmålene: Hvorfor har psykologien som empirisk vitenskap så få akkumulerte fremskritt etter hundre år? Hvorfor forsvinner teorier og metoder ofte i «likegyldighet» når deres opphavspersoner går bort? Han påpekte at vi bare kan lære av det som er stabilt – og det finnes først og fremst i menneskeskapte sosiale regler og dagligspråkets nødvendige sammenhenger.

Personlig vil han bli husket som en oppmuntrende kollega og god venn. Han skapte og ga navn til den mangeårige faglige arenaen «Gruppegruppa», der teoretiske og kliniske spørsmål ble drøftet med ærlighet og intellektuell skarphet. Han var prinsipiell og direkte, men alltid med en underliggende respekt for kollegers tenkning.

Med Jan Smedslunds bortgang forsvinner en stemme som vanskelig lar seg plassere i enkle kategorier. Han etterlater seg et arbeid som har satt varige spor i både norsk og internasjonal psykologihistorie – ikke minst som en påminnelse om at faglig integritet krever mot til å stille de vanskelige, grunnleggende spørsmålene.

Få har som Jan Smedslund vist oss at psykologi handler like mye om å forstå mening som å måle variabler.

Vi takker ham for innsatsen og savner ham dypt.

Paul Moxnes
pensjonist, gjesteprofessor UiO