Et sårbarhetsvindu – men ikke for alle

Perimenopausen er forbundet med økt risiko for depressive symptomer. Store longitudinelle studier som SWAN (Study of Women’s Health Across the Nation) dokumenterer at kvinner i perimenopause har 1,3–2,9 ganger økt risiko for depresjon sammenlignet med premenopausale kvinner (Bromberger et al., 2010), og at risikoen er særlig høy for dem med tidligere depresjonshistorikk (Cohen et al., 2006). Det er imidlertid grunn til å nyansere disse funnene. I en kunnskapsoppsummering av Brown og kolleger (2024) identifiserte de ingen universell økt risiko for angst, depresjon, bipolar lidelse eller psykose i overgangsalderen. Psykisk uhelse rammet primært kvinner med bestemte risikofaktorer: alvorlige søvnforstyrrelser, langvarig overgangsalder, høy nevrotisisme, tidligere psykiske lidelser og betydelig psykososialt stress (Brown et al., 2024). Denne kompleksiteten må vi ha med oss inn på psykologkontoret: Overgangsalderen kan gi depressive symptomer som responderer på hormonterapi, men den kan også sammenfalle med livskriser, tap og akkumulert belastning som krever en annen terapeutisk tilnærming.

Unike symptomprofiler i overgangsalderen

Depresjon i perimenopausen kan fremtone seg annerledes enn depresjon tidligere i livet. Gibbs et al. (2015) fant at perimenopausal depresjon kjennetegnes av mildere klassiske depresjonssymptomer og lavere angstnivå, men høyere grad av irritabilitet og fiendtlighet, økt fatigue og mer uttalte søvnforstyrrelser. Klinisk har dette blitt beskrevet som et «av-på-fenomen» med kortvarige episoder av tristhet eller irritabilitet. I en oversiktsartikkel reflekterer Willi og kolleger over hvorvidt perimenopausal depresjon kan betraktes som en selvstendig psykopatologisk tilstand, adskilt fra alvorlig depressiv lidelse. Uansett er denne distinkte profilen klinisk viktig: Psykologer som møter kvinner i 45–55-årsalderen, bør være oppmerksomme på at symptombildet kan være atypisk (Willi & Ehlert, 2020).

Søvnforstyrrelser er blant de mest belastende symptomene i overgangsalderen og rammer 40–48 prosent av peri- og postmenopausale kvinner sammenlignet med om lag en tredjedel av premenopausale kvinner (Lam et al., 2022). Nyere funn tyder på at langt flere er rammet, men at kvinnene selv ikke nødvendigvis kobler søvnvanskene til overgangsalderen. Årsaksbildet er sammensatt: Vasomotoriske symptomer forstyrrer søvnen direkte, mens bekymringer og aktivering opprettholder insomni over tid.

Biopsykososial forståelse og et livsløpsperspektiv

Psykisk helse i overgangsalderen forstås best i et biopsykososialt perspektiv der biologiske, psykologiske og sosiale faktorer virker sammen. Østrogenfall påvirker serotonin- og noradrenalinsystemet og kan dermed ha direkte innvirkning på humør og emosjonsregulering. Hormonelle endringer forklarer likevel ikke alene variasjonen i hvordan kvinner opplever overgangsalderen. Høyt stressnivå og traumatiske erfaringer øker risikoen for psykiske plager i overgangsalderen (Blackson et al., 2024). Dette er ikke unikt for denne livsfasen, men mønsteret er godt dokumentert også her (Bromberger et al., 2022; Brown et al., 2024). Overgangsalderen er med andre ord ikke startpunktet for psykisk sårbarhet, men kan snarere utløse eller forsterke etablerte mønstre.

— Validering og normalisering er gjerne særlig viktig

For mange kvinner sammenfaller overgangsalderen med en periode preget av andre betydelige livshendelser. Barn som flytter hjemmefra, foreldre med økende omsorgsbehov, karriereendringer og relasjonelle endringer kan representere overganger som hver for seg kan oppleves som krevende. Samtidig innebærer økende alder ved første fødsel at flere kvinner oftere kommer i en dobbelt omsorgssituasjon med ansvar for yngre barn som trenger like mye oppfølging som syke foreldre. Disse psykososiale belastningene, kombinert med søvnforstyrrelse og fysisk ubehag, kan skape en kumulativ byrde (Brown et al., 2024). I vestlige kulturer kan byrden forsterkes ytterligere av negative stereotypier og tabu rundt overgangsalderen, noe som kan bidra til at kvinner bagatelliserer egne plager eller unnlater å søke hjelp (The Lancet, 2024; Wood et al., 2025).

Overgangsalderen bærer et kulturelt meningsinnhold som for mange truer vesentlige aspekter ved ens identitet og relasjoner. I vestlig kultur betraktes den aldrende kvinnekroppen ofte som usynlig og sosialt uønsket. Den menopausale eller aldrende kvinnen fremstilles ofte som aseksuell og uattraktiv eller desperat etter å bevare en ungdom hun ikke lenger har (The Lancet, 2022; Vincent et al., 2025). Er hun seksuelt aktiv og attraktiv, blir hun en kuriositet og gjerne latterliggjort som en «cougar» (Ussher et al., 2015). Gynekologen Robert Wilson pekes (velfortjent) på som en viktig pådriver til ideen om menopausal aseksualitet og svikt som en allmenn sannhet. I sin innflytelsesrike bok Feminine Forever fra 1966 beskriver Wilson sikre tegn på kvinnens seksuelle tilbakegang: «No woman can escape the horror of this living decay. (...) The breasts become flabby and shrink, and the vagina becomes stiff and unyielding (...)» (Wilson, 1966). Selv om populærkulturen de siste 30 årene i økende grad har begynt å anerkjenne kvinners seksualitet senere i livet, møtes fortsatt synet av en seksuelt aktiv eldre kvinne ofte med hån eller avsky. Da er det nærmest å føye spott til skade at seksuelle vansker er svært vanlige i overgangsalderen, med forekomster på mellom 43 til 82 prosent (Green et al., 2025). For mange kan hormonell behandling avhjelpe symptomer, men kvinners navigering i den kulturelle og personlige konteksten er uunngåelig relatert til deres seksuell lyst.

Psykoedukasjon og validering

Kvinner trekker frem at manglende kunnskap og feilattribusjon av symptomer representerer viktige barrierer for å søke hjelp (Barber & Charles, 2023). Et av de viktigste bidragene en psykolog kan gi kvinner i overgangsalderen, er å identifisere og normalisere det som skjer. Validering og normalisering er gjerne særlig viktig i møte med kvinner som har «lidd i stillhet» på grunn av stigma eller fordi plagene ikke har blitt tatt på alvor i helsevesenet (Barber & Charles, 2023).

Psykoedukasjon om overgangsalderens faser, vanlige symptomer og samspillet mellom biologi, psykologi og livssituasjon kan i seg selv ha terapeutisk verdi. I en systematisk oversiktsartikkel fra 2014 fant Toral og kolleger at intervensjoner som baserer seg på psykoedukasjon, økte kunnskap, reduserte negative holdninger til overgangsalderen og økte evnen til selvivaretakelse.

Seksuelle vansker er svært vanlige i overgangsalderen, men tas sjelden opp av kvinner eller behandlere (Green et al., 2025). En meta-analyse viste at psykologiske intervensjoner hadde god effekt på seksuell funksjon, og at rådgivning og strukturerte psykoedukasjonsprogrammer som direkte adresserte seksualitet, var mest effektivt (Green et al., 2025). Kognitiv atferdsterapi (KAT) og mindfulnessbaserte terapier ble primært testet som sekundærutfall og viste beskjeden effekt. Imidlertid gjenspeiler dette sannsynligvis mangelen på studier som retter intervensjonen spesifikt mot seksuelle vansker.

Som en konsekvens av disse funnene bør psykologer aktivt spørre kvinner i 45–55-årsalderen om menstruasjonsstatus, symptomer og seksuell helse fremfor å vente på at temaet tas opp. Et slikt initiativ signaliserer at dette er legitime kliniske tema.

Kognitiv atferdsterapi

Det er et voksende empirisk grunnlag som støtter bruken av KAT for både psykiske og somatiske plager i overgangsalderen. Psykologer er dermed i en unik posisjon til å hjelpe kvinner med hele symptombildet. KAT anbefales blant annet av NICE for vasomotoriske symptomer, søvnvansker og affektive symptomer (NICE, 2024).

Vasomotoriske symptomer som hetetokter og nattsvette er blant de symptomene med best dokumenterte effekter av KAT. Forskning viser at KAT kan redusere både symptomenes hyppighet og hvor plagsomme de oppleves. Interessant nok trekkes gruppebasert KAT frem som noe mer effektivt enn selvhjelpsbaserte formater (Mollaahmadi et al., 2019).

Søvnplager utgjør et annet sentralt behandlingsmål i overgangsalderen. KAT for insomni (KAT-I) kombinerer søvnrestriksjon, stimuluskontroll, søvnhygiene og kognitiv restrukturering og anbefales som førstelinjebehandling for kronisk insomni. En metaanalyse basert på 16 randomiserte kontrollerte studier viste at KAT har en signifikant positiv effekt på søvnutfall hos peri- og postmenopausale kvinner (Lam et al., 2022). Ved søvnvansker i overgangsalderen er det relevant å utforske hva som gir dårlig søvn, og hvilke (u)vaner som er etablert i et forsøk på å håndtere plagene. Hvis søvnvanskene skyldes eller forsterkes av nattesvette, bør en sammen med kvinnen diskutere hvorvidt hormonterapier er ønsket å prøve ut først, eller som et supplement til KAT. Det er samtidig viktig å ikke overse andre søvnlidelser, særlig restless legs og søvnapné. Risikoen for søvnapné øker etter menopausen, blant annet som følge av økning i kroppsvekt og hormonelle endringer (Jehan et al., 2016). Søvnapné bør derfor vurderes før eller parallelt med oppstart av KAT-I.

Nyere metaanalyser har vist statistisk signifikant effekt av KAT på depresjonssymptomer (Kim & Yu, 2024), og, igjen, gruppebasert KAT fremstår som særlig effektivt for symptomer som depresjon, angst, irritabilitet og nedstemthet (Mollaahmadi et al., 2019). Resultatene kommer med et forbehold: Det er enn så lenge et begrenset antall studier med varierende kvalitet. Green et al. (2015) identifiserte kun to studier som undersøkte KAT direkte mot depresjon hos kvinner i overgangsalderen, og Kim og Yu (2024) fant at kun to av ni inkluderte RCT-er hadde tilstrekkelig data til å inngå i metaanalysen for depresjon (Green et al., 2015; Kim & Yu, 2024). Metodiske svakheter som lave utvalgsstørrelser, manglende bruk av STRAW (Stages of Reproductive aging Workshop)-kriterier for menopausal status og uklare depresjonskriterier gjør det vanskelig å trekke sikre konklusjoner om effekten ved moderat til alvorlig depresjon. Det er likevel verdt å merke seg at det å la kvinner i overgangsalderen møte andre og dele erfaringer kan være en viktig del av en terapeutisk tilnærming.

Mindfulness og avspenning

Mindfulness-baserte intervensjoner som er undersøkt, omfatter primært Mindfulness-Based Stress Reduction (MBSR) og Mindfulness-Based Cognitive Therapy (MBCT), typisk levert som 8-ukers gruppeprogrammer. Mindfulness-baserte intervensjoner som MBSR og MBCT viser lovende resultater for depressive symptomer, angst og søvnvansker i overgangsalderen (Green et al., 2015; Lam et al., 2022). En særlig styrke ved mindfulness-baserte intervensjoner i en slik kontekst er at det kan styrke toleransen for ubehagelige somatiske opplevelser som hetetokter, fremfor å forsterke unngåelse og katastrofetanker. Avspenningstrening som progressiv muskelavspenning og pusteøvelser gir moderate effekter på vasomotoriske symptomer og søvn, og kan fungere som et nyttig supplement eller lavterskelalternativ for kvinner som ikke behøver mer målrettet psykoterapi (Vélez Toral et al., 2014). Samtidig er forskningen på mindfulness-baserte tilnærminger og avspenning av nyere tid, og flere kunnskapshull bør adresseres.

Det omfattende virkningsfeltet for psykologiske intervensjoner tilsier at psykologer som arbeider med kvinner i overgangsalderen, bør ha kjennskap til hele symptombildet inklusive vasomotoriske symptomer, søvnforstyrrelser, seksuelle vansker og somatiske plager. Et bredt handlingsrom for tilpasset behandling er i tråd med det sammensatte og individuelle symptombildet, og særlig viktig der hormonbehandling enten er kontraindisert, ikke ønsket eller ikke tilstrekkelig alene. Kunnskapsgrunnlaget er lovende, men det er behov for større kontrollerte studier med protokoller som er tilpasset kvinner i overgangsalderens særlige utfordringer.