Tapte myter

May knyttet dette til et tap av de tradisjonelle mytene og strukturene som tidligere hadde veiledet mennesker i deres psykologiske modning, og som på midten av forrige århundre i økende grad ble forkastet til fordel for teknologiske fremskritt og konsumkulturens utvikling. Kulturen var i en brytningsalder, en «age of transition» som May skriver. Love and Will kan forstås som hans forsøk på å formulere et nytt grunnlag for å forstå kjærlighet og vilje i sin egen samtid, gjennom eksempler fra myter, kunst, poesi, filosofi og psykoterapi.

May var allerede en etablert skikkelse i amerikansk psykologi da han utga Love and Will. Sammen med Jean-Paul Sartre, Viktor Frankl og Ludwig Binswanger var han sentral i utviklingen av eksistensiell psykologi og psykoterapi på midten av forrige århundre. I 1958 utga May sammen med redaktørene Ernest Angel og Henri Ellenberger boken Existence: A New Dimension in Psychiatry and Psychology, en tidlig og grundig innføring i ulike deler av eksistensiell psykoterapi.

Tyve år senere skrev Irvin Yalom (1980) sin Existential Psychotherapy, som med tiden har blitt en mer populær bok blant klinikere enn Existence. Yalom hadde gått i terapi hos May og var dypt påvirket av hans arbeid (Serlin, 1994). Vekten Yalom la på menneskets forhold til fire kilder til eksistensiell angst – død, mening, isolasjon og ansvar – har opptatt mange terapeuter. Samtidig har populariteten til Yaloms perspektiv kanskje bidratt til at Mays sentrale kritikk mot tingliggjøringen av mennesket i det moderne samfunnet har havnet mer i skyggen i den eksistensielle psykoterapien.

Tingliggjøring av det moderne mennesket

I sin samtid opponerte May mot populære trender i psykologien, både Freuds psykoanalyse med dens fokus på biologi og drifter og behaviorismens vekt på atferd og mekaniske endringsprosesser. Han mente at begge deler bidro til å redusere mennesket til en ting, et objekt, uten frihet og vilje. Som sin tidligere kollega Erich Fromm (1955) hevdet May at disse terapiretningene spilte på lag med fremmedgjørende samfunnstrender for øvrig, altså strømningene som skaper avstand mellom mennesket og dets psykologiske og sosiale behov. Disse trendene fortsetter å påvirke oss i dag i form av et senkapitalistisk samfunn som fokuserer på økt produksjon og effektivitet fremfor å dyrke forutsetningene for gode og bærekraftige liv (Rosa, 2010).

May var opptatt av mennesket som et meningsskapende og tilblivende vesen, situert i tid og sted, med et dypt ansvar for egne handlinger. Han balanserte sitt sterke terapeutiske engasjement og eksistensielle perspektiv med betimelige samfunnsanalyser og forståelse av hvordan individ og samfunn påvirker hverandre. Love and Will er et godt eksempel på nettopp dette. Den ble hans mest populære bok og ledet til at han mottok Ralph Waldo Emerson-prisen i 1970. Boken kom på norsk i 1977 og er tilgjengelig gratis på Nasjonalbibliotekets hjemmesider.

Undertrykkelsen av eros

Den seksuelle revolusjonen nådde sin topp på 1960-tallet. May setter dens budskap om frislipp fra seksuelle hemninger opp mot det undertrykkende forholdet til sex som dominerte i Freuds samtid. Men i stedet for å gjøre mennesket mer i stand til å elske mente May at det var teknikken og evnene til å gjennomføre et godt samleie som ble kulturens fokuspunkt. Den seksuelle frigjøringen fungerte for mange som et skalkeskjul for sekundærgevinster ved sex, som å bekrefte ens identitetsfølelse, unngå følelser av ensomhet og isolasjon, og føle en form for potens som kunne maskere en underliggende psykologisk form for impotens.

May avskrev ikke de mange fordelene med den seksuelle frigjøringen, men han var bekymret for at den samtidig fungerte som en undertrykkelse av eros som kjærlighetsform. Eros er, ifølge May, den formen for kjærlighetsutfoldelse som bærer med seg vitalitet og kreativitet, et driv mot å nå høyere gjennom foreningen av separate størrelser. Uten eros er sex lite annet enn fysiologi: kropper, organer og spenningsutløsning. Med eros blir sex et kreativt samspill mellom to mennesker som søker å skape noe meningsfullt sammen.

Eros er altså langt mer enn bare enkel erotikk - det eksisterer i alle former for kreative handlinger med mål om å skape noe nytt. Når vi gripes av et stykke vakker musikk fremført av en musiker som er dypt engasjert i sitt virke, oppstår det en forbindelse mellom kunstneren og hennes publikum, forent i eros. Det er ifølge May den sentrale driften i kunst, kultur og sivilisasjon.

Hvis eros er så vidunderlig, hvorfor mente May at vi så ofte undertrykker det? Eros bringer med seg en aktiv, ansvarlig og skapende holdning til livet som samtidig vekker en grunnleggende angst og uro. Den gir våre handlinger og andre mennesker mening, verdi og tyngde. I en tidsalder løsrevet fra sine tradisjonelle strukturer, myter og narrativer mente May at ansvaret, forpliktelsen og risikoen eros medfører kunne bli for mye å bære for enkeltmennesket. Det føles tryggere å velge mer konkrete måter å praktisere kjærlighet på, som sex, som til tross for et åpenbart aktivt element kan skjule en dyp psykologisk passivitet.

I mentaliseringstradisjonen vil man kalle det «teleologiske» løsninger (Karterud, Folmo og Kongerslev, 2020), der direkte handlinger fremfor underliggende motiver, følelser og fantasier blir det tungtveiende i hvordan vi forholder oss til oss selv og andre mennesker. Kjærlighet måles i hva man gir og får, fremfor hvordan man er med hverandre, hva man skaper sammen. Sistnevnte forutsetter at vi forholder oss til hverandre som meningsskapende vesener, med tanker, følelser, håp og frykt, ikke bare som kropper i bevegelse. Eros har, med andre ord, en dyp sammenheng med vår evne til å mentalisere, til å gjøre oss selv og hverandre meningsfulle.

Teleologisk modus er en psykologisk mindre moden måte å forholde seg til verden på, som blant voksne særlig kommer til uttrykk hos mennesker med personlighetsproblematikk. Men den gjør seg også gjeldende på et mer allment nivå i vårt kollektive fokus mot det ytre, håndfaste, synlige og eksplisitte fremfor det underliggende og implisitte. Vår samtids dypt visuelle kultur, der skjermer, bilder og videoer dominerer oppmerksomhetsfeltet vårt, understøtter denne holdningen henimot det overfladiske og konkrete.

For å understreke motivasjonen for å flykte fra eros poengterer May at sann kjærlighet også har mange tragiske dimensjoner. Eros vil alltid møte barrierer, skuffelser og tap på sin vei mot skjønnhet og vitalitet, det er en uunngåelig del av prosessen. «To love means to open ourselves to the negative as well as the positive – to grief, sorrow and disappointment as well as to joy, fulfilment and an intensity of consciousness we did not know was possible before» (s. 100). Fullstendig kjærlighet innebærer betydelig sårbarhet. Det involverer risikoen ved å vise ens private sider, for at kjærligheten kan ta slutt, og for å oppdage deler av seg selv som man har forsøkt å holde på avstand.

I stedet for å undergrave kjærlighetens potensial er de tragiske dimensjonene nettopp det som gir kjærligheten dens styrke og vitalitet. Uten dem blir kjærligheten sukkersøt, illusorisk og sentimental, mente May. Å være i kontakt med kjærlighetens tragiske dimensjoner er en forutsetning for å kunne gi kjærligheten den tiden, tålmodigheten og nysgjerrigheten den trenger for å vokse i modne forhold mellom mennesker.

Viljens paradoks

May mente at samtidens utfordringer om vilje stammet fra at mennesket ble paralysert i konflikten mellom betydelig makt og avmakt som følge av den teknologiske utviklingen. Mennesket får stadig flere måter å løse sine problemer på, men blir samtidig mer og mer passiv og overveldet i møte med verden omkring seg. Dette paradokset, mente May, lammer vår vilje og gjør oss sårbare for en konform og mekanisk holdning på den ene siden, eller tomt og endeløst opprør, uten noe annet egentlig mål enn opprøret i seg selv, på den andre.

I retrospekt kan man kanskje dra linjer frem til Christopher Laschs (1979) samfunnsanalyse ti år senere i The Culture of Narcissism. Lasch argumenterte for at mennesket i stor grad har oppgitt sine individuelle krefter til store systemer – staten, teknologi, enorme selskaper – og sitter igjen med en ubevisst følelse av avmakt og impotens som vi på ulike vis forsøker å få avstand til. I dag kan vi strekke analysen enda lenger frem til algoritmer og kunstig intelligens, som fortsetter å overta prosesser og oppgaver som tidligere var menneskets kilde til vitalitet og mening.

Jeg regner med at andre klinikere også har oppdaget at pasientene deres rådfører seg med ChatGPT om små og store livsutfordringer, der de før kanskje ville kjempet med dilemmaet selv eller rådført seg med nære andre. Kanskje gir ChatGPT gode råd, bedre råd enn mange mennesker ville gitt, i alle fall, men hvor lenge har ikke vi terapeuter berømmet det å lære å fiske fremfor å få fisken servert?

For May innebærer vilje evnen til å ønske, å ville og å ta ansvar for beslutninger. Når han skriver om nødvendigheten av «vilje», er han også tydelig på at han mener noe annet enn den formen for selvkontroll som fungerer undertrykkende i møte med menneskets vesen. Denne formen for «viljestyrke» var særlig utbredt i viktoriatiden, og ga grobunn for Freuds psykoanalytiske prosjekt, der nevroser ble sett på som en konsekvens av å undertrykke driftene.

I dag har denne formen for viljestyrke fått ny relevans gjennom trender som «optimalisering» og «looksmaxing». I likhet med hvordan sex kan imitere kjærlighet, kan slike prosjekter imitere vilje gjennom konkrete og overfladiske uttrykk, mens det egentlig maskerer et ytrestyrt, lite spontant og lite kreativt forhold til livet.

Forholdet mellom vilje og ønske er en sentral tematikk her. May bruker begrepet ønske både om det som gir handlinger sin kraft, men også deres mening. Ønsket er tett på Freuds forståelse av drifter og ideen om «ønskeoppfyllelse», men May knytter det også til våre håp, verdier og behov. Ønsker dytter oss ikke bare bakfra som en biologisk kraft, men trekker oss også forfra i form av de meningene og ideene vi tilskriver verden. Når mennesket føler seg tiltrukket av sin elskede, er det ikke bare libido som spiller inn, men også meningen personen har for en: «Hvem er du for meg? Hvem er vi sammen?»

I dagens informasjonsalder, der alt vi trenger å vite er kun tastetrykk unna, der vi bombarderes av idealer, råd og verktøy, står vi i betydelig fare for å handle uten at vi egentlig har utforsket om handlingen er i tråd med våre ønsker. Hvorfor vil jeg egentlig møte denne fyren? Hvorfor vil jeg egentlig gå ned disse kiloene? Hvorfor ønsker jeg denne jobben? Stammer det fra mine egne verdier, håp og ønsker, eller handler jeg i tråd med konformitet, algoritmer og markedslogikk?

Vilje i denne sammenheng er det som gir ønsket modenhet og form. I kontrast til viljestyrken, som undertrykker ønsket, vil viljen engasjere seg med det og finne måter å uttrykke ønsket på som ikke går på bekostning av menneskets personlige og sosiale integrasjon. Kanskje har man et ønske, umodent som det er, om at den man elsker skal være alt for en, tilfredsstille alle ens behov. Vilje er det som oversetter ønsket til noe vi kan og bør strekke oss etter, hvilket også innebærer å erkjenne hvilke deler av ønsket som er urealistisk, eller til og med skadelig. «Kanskje kan min elskede være mye for meg, men aldri alt.»

May er tydelig på at det alltid vil eksistere konflikter mellom hva vi ønsker, hva vi vil, og hva vi faktisk gjør. Målet er ikke å oppnå en konfliktfri tilværelse. Tvert imot er slike konflikter en kilde til vitalitet. Når vi erkjenner våre ønsker, kan vi velge hvordan vi responderer kreativt på dem, fremfor å enten la dem styre oss eller at vi undertrykker dem.

Psykoterapi kan raskt bli et prosjekt som bidrar til et tap av vilje blant mennesker. «Not only do the automatic, supportive elements in therapy have this tendency, but so does the temptation to which patient and therapist easily succumb, to search for everything else as responsible for one’s problems rather than one’s self» (s. 196). Enhver seriøs terapi vil på et eller annet tidspunkt måtte forholde seg til klientens ansvar for hvordan betydelige deler av problemet opprettholdes gjennom hva klienten gjør eller ikke gjør.

Foreningen av kjærlighet og vilje

Psykologisk utvikling forutsetter ifølge May at vi utvikler et modent forhold til både vilje og kjærlighet. Når viljen har mer makt enn kjærligheten, preges vi av rigiditet og undertrykkelse av sentrale behov. Når kjærligheten har mer makt enn viljen, blir vi vage og rotløse. Vi gir ikke kjærligheten den nødvendige tiden eller innsatsen den krever for å blomstre fullt ut.

Hvordan balanserer og forener vi kjærlighet og vilje? May beskrev det som en posisjon preget av care. Den naturlige oversettelsen av ordet «care» til norsk er «omsorg», som også benyttes i den norske utgaven (May, 1977). Jeg mener at noe mistes i oversettelsen her. «To care» innebærer noe mer aktivt og emosjonelt åpent enn å ha omsorg. Vi kommer nærmere med begrepet «å bry seg om». Dette innebærer opplevelser som å være interessert og engasjert for noe eller noen, sette pris på, ta hensyn til og ønske noe. Det fanger bedre bredden i Mays ideal. May fremhever dette som den fremste resepten mot apati. «In care one must by involvement with the objective fact, do something about the situation; one must make some decisions. This is where care brings love and will together» (s. 291).

Kjærlighet og vilje anno 2025

May skrev Love and Will som et kompass for kommende generasjoner. Den skulle hjelpe dem å navigere i spørsmål om vilje og kjærlighet i en tidsalder der livets mening og retning ikke lenger kunne bli tatt for gitt. Over femti år senere kan vi spørre: Hvordan går det? Har vi kommet nærmere et menneskelig, kreativt og engasjerende forhold til disse grunnleggende utfordringene? Er vi mer bevisst på dem, og besitter vi kollektive narrativer og verktøy for å besvare dem gjennom våre handlinger og relasjoner?

Det er vanskelig å gi et bekreftende svar på dette. Tvert imot, som jeg håper å ha illustrert gjennom teksten, har svært mange av trendene May bekymret seg over, blitt intensivert og har funnet nye former de siste femti årene. Konfliktnivået i verden er økende og antallet anvendbare atomvåpen i verden er for første gang siden den kalde krigen ikke lenger synkende (Stockholm International Peace Research Institute, 2025). Den teknologiske utviklingen raser videre, og tenkere som sosiologen Hartmut Rosa (2010) bekymrer seg for at vi mister mer og mer kontakt med det som gir oss en følelse av å være menneske. Den offentlige samtalen om sex og kjærlighet preges av diskusjoner om menn og kvinners markedsverdi, tinderfisering og potensielle forhold til KI-chatboter i en fager ny verden. Global oppvarming og tapet av naturmangfold fortsetter.

Kildene til apati, til tap av kontakt med kjærlighet og vilje, fortsetter med andre ord å hjemsøke kulturen vår. I stedet for å komme i kontakt med en eksistensiell skyldfølelse over hvordan vi forspiller vårt menneskelige potensial (Angel, Ellenberger og May, 1958), i stedet for å dyrke kontakt med eros og løfte viljens fane, bekymrer jeg meg for at vi stadig blir flinkere til å distrahere oss fra apatien med et teknologisk og underholdningsmessig arsenal. Vi utstyres av en industri som kjemper om vår oppmerksomhet.

I denne kampen er vi de eneste som virkelig taper – «Huset vinner alltid», som det heter – og uten vår oppmerksomhet mister vi et sentralt fundament for vår evne til å elske og til å ville. Love and Will inviterer oss til å innta en mer aktiv posisjon til livet, preget av autentiske relasjoner og kontakt med vår skaperkraft. Det er en invitasjon vi ikke bør takke nei til.