Refleksivitet og valgt forskningsgrunnlag

Forfatterne har omfattende klinisk erfaring med SF i psykiatrisk andre- og tredjelinjetjeneste, der alle har hatt Femdøgnsposten ved Lovisenberg Diakonale Sykehus som arbeidssted i prosjektperioden. HEH, IEJ, HGJ er kliniske sykepleiere, SMV er seksjonsoverlege, RGL og OB er psykomotoriske fysioterapeuter, og KR er klinisk ernæringsfysiolog. MEL er psykologspesialist med doktorgrad og klinisk og teoretisk spisskompetanse på SF-KPTSD.

Forskningsgrunnlaget i artikkelen er ikke ment å være uttømmende, men er basert på et ikke-systematisk litteratursøk, hvor vi brukte søkeordene childhood trauma, integrated treatment og eating disorders i søkemotoren Oria, som inkluderer databaser som PsychInfo og PubMed. Forskningens relevans ble vurdert med utgangspunkt i både kliniske og forskningsmessige erfaringer og praksis. Vi har valgt forskning som kan belyse samsykeligheten mellom SF og KPTSD som kliniske fenomener, og som samtidig bidrar til å besvare problemstillingene. Hovedfokuset har vært på psykologisk behandling, og vi har derfor ikke gått nærmere inn på somatiske og ernæringsmessige problemstillinger. Nyere forskning og oppsummerende oversikter ble prioritert, samt forskning på pasienter i Norge.

Forskningsgrunnlaget presenteres først i en egen del som omhandler kliniske fenomener og evidens om behandlingseffekt overordnet sett. Deretter vil annen relevant forskning som bidrar inn i valgene underveis i utøvelsen av behandlingen, trekkes inn i presentasjonen av kasus.

Vi har ved Femdøgnsposten over flere år fokusert på tverrfaglig døgnbehandling av SF. Det fiktive kasuset Emma er utarbeidet av MEL og basert på forfatternes samlede erfaringer med SF-KPTSD i andre- og tredjelinjetjenesten i spesialisert psykisk helsevern. Under arbeidet med artikkelen i 2024 drøftet forskningsgruppen kontinuerlig hvordan vi ville behandle Emma i tråd med EBPP.

Behandlingskontekst

Behandlingen ved Femdøgnsposten strekker seg over seks til åtte uker med fokus på atferdsendring ved hjelp av ikke-forhandlingsbare rammer (Geller & Srikameswaran, 2006). Eksempler på slike rammer er regelmessige måltider og fravær av kompensatorisk atferd som oppkast, trening eller bruk av laksativer. Pasientene er i helgepermisjon for å generalisere positive endringer til hjemmet. Dette er særlig hensiktsmessig ved SF-KPTSD, da tilbakefall ofte skyldes vansker med å videreføre endringer uten døgnrammene (Convertino & Mendoza, 2023).

Behandlingsteamet består av behandlingsansvarlig psykologspesialist/psykiater, sykepleiere/vernepleiere, klinisk ernæringsfysiolog (KEF), psykomotorisk fysioterapeut og lege som følger opp somatikk. I ukentlige behandlingsmøter med pasienten til stede drøftes rammejusteringer for å sikre samarbeid og progresjon (Figur 1). Det kan for eksempel omhandle endring i kostplan/næringsinntak, hviletid etter måltid, tillatt fysisk aktivitet eller støtte ved måltider.

Figur 1

Prosedyre for SF-behandling ved Femdøgnsposten

Sammenheng mellom SF og traumer

Negative barndomserfaringer utgjør en risiko for utvikling av både SF og KPTSD. Nærmere 60 % av pasienter med SF har opplevd barndomstraumer (Molendijk et al., 2017). Barndomstraumer defineres av Verdens helseorganisasjon som «alle former for fysisk og emosjonell mishandling, seksuell mishandling, forsømmelse og eksploatering som resulterer i faktisk og/eller potensiell skade for barnets helse, utvikling og verdighet» (World Health Organization [WHO], 2022). Barndomstraumer er vanligst ved de typene SF som innebærer overspising med/uten oppkast, for eksempel bulimi, overspisingslidelse og former for atypisk anoreksi hvor oppkastproblematikk er en del av symptombildet i kombinasjon med restriktivt næringsinntak og lav vekt (Brewerton et al., 2020a).

KPTSD kjennetegnes av samme type gjenopplevelse, unnvikelse og vedvarende opplevelse av trusler som ved PTSD etter enkeltstående traumehendelser. I tillegg kommer forstyrrelser i selvorganisering, som emosjonell dysregulering, relasjonsproblemer og stabilt lavt selvbilde (se for eksempel International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems [ICD-11]; WHO, 2022). Komorbid SF og KPTSD sammenfaller med tidligere SF-debut, lavere livskvalitet og kortere levealder, samt alvorligere SF, suicidalitet, selvskading og dissosiasjon (Brewerton, 2023a, 2023b; Molendijk et al., 2017). Skam, skyld, emosjonell reaktivitet/nummenhet, avmakt, verdiløshet, ustabile relasjoner og nærhetsfobi er også vanlige opplevelser (Maercker et al., 2013).

Traumesymptomer og SF-symptomer har en tendens til å forsterke hverandre. For eksempel kan SF-atferd dempe fysiologisk aktivering, flashbacks og uønskede følelser (Mitchell et al., 2021). Kroppsstørrelse som manipuleres kan fungere som regulering av nærhet og avstand. En tynnere og mer sosialt akseptert kropp hjelper den enkelte å våge å nærme seg andre i søken etter tilhørighet. En overvektig kropp som ofte følger ved overspising uten renselse, kan på sin side oppleves beskyttende mot potensielle overgripere (Olofsson et al., 2020).

Siden barndomstraumer er vedvarende og inntreffer i formative utviklingsperioder, påvirker de ofte personlighetsutviklingen. Mange pasienter med SF-KPTSD har derfor personlighetsmessige sårbarheter i tillegg til KPTSD og SF (Powers et al., 2022). En norsk studie viste blant annet at SF-pasienter med unnvikende trekk og erfaring med seksuelle overgrep i barndommen hadde dårligere behandlingsutfall enn øvrige SF-pasienter i døgnbehandling (Vrabel et al., 2010). Unnvikende personlighetstrekk er kjennetegnet av opplevd sosial inkompetanse og å være lite attraktive samt frykt for kritikk og avvisning, som gjerne fører til sosial tilbaketrekning (Moran et al., 2016). Emosjonelt ustabile personlighetstrekk er vanlige i SF-populasjoner og innebærer lignende vansker med følelsesregulering og relasjoner som ved KPTSD, i tillegg til ustabil selvopplevelse og separasjonsangst (Ibrahim et al., 2018; Sansone & Levitt, 2004). Denne typen personlig sårbarhet bør kartlegges og tas i betraktning i behandlingen ved SF-KPTSD. Et eksempel på hvordan en slik behandlingsprosess kan se ut i en døgnramme, er beskrevet i Eielsen et al. (2025).

Effekt av ulike behandlingsformer

Målformulering

Vår kliniske erfaring tilsier at pasienter med SF kan ha nytte av mål utover symptomlette for å beholde motivasjonen og eierskapet til eget prosjekt under behandlingen. I forvernsfasen formulerte Emma egne mål via Goal Based Outcome (GBO; Jacob et al., 2017), som bruker pasientens egendefinerte mål som utfallsvariabel. Emma ønsket å «snakke om traumene», «slutte å overspise» og «tørre å omgås andre igjen» (Figur 2). Hun ønsket helst ikke å kvitte seg med restriktiv spising, noe som ble problematisert ettersom jevnlig næringstilførsel mest sannsynlig ville bidra til idiografisk måloppnåelse («slutte å overspise»). Symptommål var Eating Disorders Examination Questionnaire (EDE-Q; Cooper et al., 1989) og International Trauma Questionnaire (ITQ; Sele et al., 2020) (Figur 3).

Figur 2

Goal-Based Outcome (GBO) gjennom behandlingsløpet

KEF og Emma ble enige om en kostplan for å redusere undervekten med 0,5–1,5 kg/uke, med hviletid etter måltidene for å redusere oppkast og tydelige rammer for fysisk aktivitet. Emma aksepterte motvillig rammene, men nektet å spise fisk grunnet tidligere tvangsfôring. Hun ble møtt på dette fordi tilstrekkelig regelmessig ernæring var overordnet i denne fasen, og det ble foreslått at det å spise fisk kunne inngå i en fremtidig traumeeksponering, hvis Emma selv ønsket det.

Behandlingsforløp

Emma og behandleren utforsket funksjonen av SF i forhold til traumelidelsen. Underspising var knyttet til å dempe vonde følelser, å føle mestring i et kaotisk liv og å oppnå en barnlig figur for å avskrekke potensielle overgripere. Overspising var en konsekvens av sult, men fylte også et behov for trøst (overspising) og emosjonsregulering (oppkast). Å nærme seg kroppen trigget kroppsforakt, dissosiasjon og emosjonell overveldelse. Den psykomotoriske fysioterapien nærmet seg derfor Emmas kroppsopplevelse på en samlende, ikke-eksponerende måte i denne fasen. De fokuserte på at Emma skulle tilegne seg ferdigheter for å kunne regulere emosjonell over-/underaktivering og å videreutvikle positive kroppserfaringer (Fisher & Ogden, 2009; Van der Kolk, 2015).

Miljøterapien baserte seg på grunnleggende miljøterapeutiske prinsipper som trygghet, støtte, struktur, engasjement og bekreftelse (Gunderson et al., 1983). Der det var mulig, fikk Emma underveis anledning til å ta informerte, selvstendige valg. Primærkontaktene utforsket sammen med Emma hvordan de kunne hjelpe henne å selv håndtere dissosiasjon. De introduserte groundingteknikker og taktil stimulering i tråd med psykomotorisk fysioterapi. Det ble tydeliggjort at støtte ville innebære å gradvis tøye strikken mot økende selvstendighet, for eksempel ved forsyning og påminning om måltider.

Pårørendeinvolvering predikerer et godt SF-utfall, men gjøres sjeldnere ved SF med KPTSD, siden familieforholdet ofte er konfliktfylt eller ikke-eksisterende (Brewerton et al., 2025). I Emmas tilfelle ble en redefinering av pårørende nødvendig, da hun ikke hadde kontakt med foreldrene sine. Emma identifiserte to venninner fra et kollektiv hvor hun tidligere hadde bodd, og miljøterapeutene forsøkte å motivere henne til å gjenoppta sosial kontakt med dem. Over tid hadde Emma mistet kontakt med dem, muligens på grunn av økt årvåkenhet, relasjonell sårbarhet og tiltakende SF-fokus. Det kan igjen øke isolasjonen og forsterke ensomhetsopplevelsen (Dagan & Yager, 2019; Meneguzzo et al., 2024).

Den første uken beskrev Emma en hjelpeløshet og viste regressiv atferd («trenger hjelp til å spise», «må bli hentet til måltid»). Personalet følte enten irritasjon, resignasjon eller omsorgstrang, og de diskuterte seg frem til en felles forståelse av atferden. Teamet ble enig om å validere Emma, men også å problematisere atferden som kunne hindre at rammene fikk en overføringsverdi til hjemmet. Emma ble også kontinuerlig minnet om sine egne langsiktige mål (Figur 2) for å øke motivasjonen til å fortsette med behandlingsrammene.

Angsten eskalerte som regel før veiing. Emma spurte stadig om forventet vektoppgang ut fra den aktuelle kostplanen. KEF forklarte da at kropper er forskjellige, og at det derfor er vanskelig å gi konkrete svar. Samtidig trygget hun Emma på at hun ville bli støttet uansett utfall, og minnet henne på at en viss vektøkning var forventet som en del av behandlingsplanen, og nødvendig. KEF understreket viktigheten av at Emma selv hadde kjennskap til hva hun veide. Formålet med dette var å maksimere diskrepansen mellom den maladaptive tanken «hvis jeg spiser, blir jeg tjukk» og faktisk utfall. Denne kognitive dissonansen ga økt tillit til kostplanen og forbedret etterfølgelsen av rammene over tid.

De første helgene ble utfordrende. Selv om Emma rapporterte noen fullverdige måltider med pårørende, ønsket hun rammejusteringer, som redusert kostplan og tettere oppfølging. I behandlingsmøtet ble opplevelsene validert, samtidig som rasjonalet for å fortsette med de samme rammene og opprettholde en viss grad av autonomi ble tydeliggjort. Emma aksepterte å prøve full kostplan i ytterligere en uke, for så å beslutte om hun ønsket å fortsette behandlingen. Hun ble trygget på at hun kunne gå tilbake til sin kjente SF-atferd (underspising, oppkast) hvis hun da ombestemte seg. Ved neste veiing hadde vekten økt i tråd med planen, men ikke så mye som Emma hadde fryktet. Dette gjorde at hun fikk litt mer tiltro til kostplanen.

Emma returnerte etter en helgepermisjon med økt ambivalens og bevegelsestrang. Hun beskrev kroppen som «kvinnelig», med tiltakende kroppsforakt, flashbacks og mareritt. Tanken på å be om utskriving streifet henne, samtidig som hun hadde et ønske om å gå inn i traumeproblematikken, som nå hadde blusset opp. Etter Emmas eget ønske ble det forsøkt EMDR rettet mot det seksuelle overgrepet. Dette ble vurdert som hensiktsmessig, da hun på dette tidspunktet hadde tilegnet seg nye ferdigheter for regulering gjennom miljø- og fysioterapi og opprettholdte rammene noenlunde. De siste ukene av oppholdet håndterte Emma måltider og hviletid relativt selvstendig. Dermed ble sultens funksjon som en demper på vonde følelser gradvis svekket.

I takt med at Emma fikk tilstrekkelig ernæring, ble hun også mer psykologisk tilgjengelig. Hun fulgte etter hvert opp målet om økt sosialt samvær til tross for kroppsforakt, ble mindre nedstemt og deltok mot slutten av oppholdet mer aktivt i gruppetilbudet på avdelingen. Det var fortsatt mange dager der hun hadde høy grad av kroppsbildeforstyrrelse, angst, og tvil omkring hvorvidt hun ville klare å spise regelmessig. Hun opplevde det som meningsfullt å ta tak i traumene, selv om det kunne øke flashbackene og marerittene.

Behandlingsutfall

Emma stabiliserte næringsinntaket og reduserte undervekten fra KMI 16,8 til 18,3. Emosjonell dysregulering samt opplevelser av overhengende fare vedvarte, mens bekymring for vekt minket, selv om den fremdeles var sterk. Symptomer som trådte mer frem, var flashbacks og bekymring for figur, mens oppkast, traumerelatert unnvikelse og dissosiasjon ble vesentlig redusert (Figur 3).

Figur 3

EDE-Q og ITQ z-skårer gjennom behandlingsløpet

Emma opplevde økt uro da utskrivelsen nærmet seg, og var usikker på om oppholdet hadde vært vellykket, siden enkelte traumesymptomer hadde eskalert. Samtidig ga hun uttrykk for å ha mer selvtillit og mestringsopplevelse, fordi hun tålte intrapsykiske og fysiologiske opplevelser bedre. Emma ble altså tryggere på evnen til å tåle egne opplevelser og klarte å generalisere nye erfaringer. Hun rapporterte noe idiografisk måloppnåelse på GBO: økt sosial fungering og mindre reaktivitet når det gjaldt traumesymptomer, samt færre overspisingsepisoder (Figur 2).

Emma knyttet økt måltidsmestring og trygghetsfølelse til eksterne faktorer som måltidsstøtte og samtaler, og hun var usikker på om hun ville klare å opprettholde endringene etter utskrivelse. Forestillingen ble rekonseptualisert sammen med behandleren ved hjelp av selvrapporteringskjemaene (Figur 3). Tilfriskning ble nyansert til å omhandle prosesser utover normal KMI og fravær av SF-symptomer, som økt toleranse for traumereaksjoner og evne til å fortsette næringsinntak ved over-/underaktivering. Emma gjenkjente seg i redusert unnvikelse og nedstemthet og satte ord på en stolthet over å ha fullført oppholdet.

Integrert behandling for SF og KPTSD

Et sentralt spenningsfelt i kunnskapsgrunnlaget for hvordan man integrerer behandling for SF og traumelidelser, gjelder timing og sekvensering av intervensjoner. Tradisjonelle faseinndelte modeller anbefaler stabilisering av SF-symptomer før traumebearbeiding. Nyere studier (Sele, 2026; ten Napel-Schutz et al., 2022) utfordrer imidlertid behovet for langvarig stabilisering. Studiene indikerer at traumefokusert eksponering kan være effektiv også ved KPTSD, samt ved relativt lav vekt, forutsatt at pasienten har tilstrekkelig prosesseringskapasitet. Samlet gir forskningen forsiktig støtte til integrert behandling, men etterlater betydelig rom for klinisk skjønn.

For Emma hadde sult en affektdempende funksjon. Da ernæringen stabiliserte seg, mistet sulten gradvis denne regulerende effekten. I et slikt perspektiv kan en midlertidig økning i traumesymptomer forstås som en forventet konsekvens av redusert unnvikelse snarere enn en klinisk forverring.

Samlet klinisk erfaring tilsier at pasientens egendefinerte mål ofte avviker fra behandlingsprinsippene i standard SF-behandling, som primært vektlegger atferdsendring og symptomreduksjon. I forvernsfasen bidro målformuleringen til en syntese mellom Emmas selvdefinerte mål og behandlingens ikke-forhandlingsbare rammer, der hensikten var å styrke autonomi og etablere en felles retning. Hos pasienter med SF-KPTSD trigges ofte vektfobi, måltidsangst, uønskede affekter, flashbacks, vedvarende trusselberedskap og relasjonelle vansker i møte med nye behandlingsallianser. Utforming av idiografiske mål kan derfor fungere motiverende og gi pasienten insentiver til å stå i de ikke-forhandlingsbare rammene som innebærer eksponering for ubehag.

Gjennom digitale kartleggingsverktøy og kontinuerlige teamdrøftinger ble behandlingsforløpet systematisk evaluert. Vi etterstrebet transparens i samarbeidet med Emma for å fremme agens, autonomi og allianse gjennom korrigerende relasjonelle erfaringer. Ettersom sosial støtte er assosiert med bedre behandlingsutfall (Brewerton et al., 2025), ble Emma oppmuntret til å gjenoppta kontakt med det friske livet og betydningsfulle relasjoner. Siden traumene var knyttet til omsorgsgivere hun ikke lenger hadde kontakt med, ble det nødvendig å redefinere begrepet pårørende.

Eksponering i behandling av SF-KPTSD?

I stedet for å betrakte SF og KPTSD som to parallelle lidelser kan de konseptualiseres som funksjonelt sammenvevde unnvikelsessystemer (se Maj, 2005). Emmas restriksjon, overspising, dissosiasjon og ambivalens kan forstås som transdiagnostiske unnvikelsesstrategier. Døgnbehandlingens struktur med regelmessige måltider, hvile, ukentlig terapeutisk veiing og psykomotorisk fysioterapi fungerte dermed både symptomregulerende og som systematisk eksponering for fryktede stimuli, som vektøkning, kroppslige fornemmelser og opplevd kontrolltap. Dette muliggjorde nye og tryggere erfaringer. Parallelt metareflekterte medlemmene av behandlingsteamet over egne reaksjoner som irritasjon og redningstrang. Slike reaksjoner kan bidra til terapeutisk unnvikelse og avvik fra sentrale behandlingsprinsipper, såkalt terapeutisk drift.

Det finnes fortsatt ingen entydige kriterier for når traumeeksponering bør initieres i behandling av SF-KPTSD. Døgnrammer gir imidlertid muligheten til forsvarlig utprøving gjennom tett oppfølging, strukturerte rammer og kontinuerlig monitorering, der det er rom for raske justeringer ved behov. Samtidig er det en risiko for at økt symptomtrykk feiltolkes som forverring snarere enn forventet endring, og at klinikerens egen unnvikelse bidrar til avvik fra eksponeringsprinsipper (Langthorne et al., 2023; Waller & Turner, 2016). Eksponering innebærer nettopp å møte ubehag over tid slik at nye, tryggere erfaringer kan etableres (Becker et al., 2022; Craske et al., 2014).

Økningen i traumesymptomer ved regelmessig ernæring fører ikke nødvendigvis til en SF-forverring, slik behandleren ofte frykter, men kan gjøre det (Trottier et al., 2016). En rekonseptualisering av hva endring kan innebære vil være hensiktsmessig dersom en midlertidig økning av symptomtrykket oppfattes som at behandlingen er uten effekt eller til og med skadelig. Progresjon kan forstås som økt mestring av egne indre opplevelser snarere enn utelukkende symptomreduksjon. Meningsfull endring kan dermed finne sted selv ved midlertidig symptomintensivering, forutsatt at pasient viser mindre unnvikelse og økt toleranse for affekt. Dette fordrer toleranse for symptomtrykk hos både pasient og behandler.

Forskningsgrunnlaget viser både at traumeeksponering kan gjennomføres uten forutgående stabiliseringsfase, og at den kan integreres i samtidig behandling av SF i en døgnkontekst. Emma gjennomgikk ikke full stabilisering av SF før oppstart av traumefokusert behandling med EMDR. Tidspunktet ble vurdert ut fra Emmas beredskap for endring fremfor utelukkende KMI eller symptomnivå. Ernæringen var relativt stabil, hun hadde utviklet noen reguleringsstrategier, og relasjonene til personalet var styrket, noe som er særlig relevant, siden mistillit er en del av KPTSD. Videre bidro Emmas vedvarende etterlevelse av kostplanen, til tross for angst, i kombinasjon med jevnlige helgepermisjoner til en generalisering av positive endringer til hjemmemiljøet. Dette økte både mestringsopplevelsen og overføringsverdien av innleggelsen. Gradvis tillit til kostplanen indikerte korreksjon av katastrofetanken («Hvis jeg spiser, blir jeg tjukk»), hvor forventningsbrudd (maximum expectancy violation) ble nøye kalibrert i tråd med Emmas toleransevindu. Kasuset illustrerer dermed en fasefleksibel snarere enn en rigid faseinndelt behandlingsmodell, der intervensjonene fortløpende tilpasses pasientens aktuelle funksjonsnivå med mål om gradvis å tøye strikken.

Forskningens kliniske relevans

Forskningsfronten på SF-KPTSD og de kildene det refereres til, fremstår som metodisk solide, men den kliniske forskningen er fortsatt relativt ny og dermed begrenset i omfang (Brewerton, 2023b; Cloitre et al., 2019; Karatzias et al., 2019). På den ene siden styrkes den interne validiteten av systematiske oversikter, inkludert metaanalyser, og bruk av validerte måleinstrumenter (Karatzias et al., 2019; Sele et al., 2020). De gir et relativt robust grunnlag for å identifisere sammenhenger og anbefale intervensjoner. På den andre siden svekkes validiteten av at mange studier gjennomføres i små og komplekse kliniske utvalg, hvor det er vanskelig å isolere effekten av enkeltintervensjoner (Brewerton et al., 2020b; Convertino & Mendoza, 2023).

Når det gjelder generaliserbarhet, er begrensningene tydelige. Studiene er ofte gjennomført i spesialiserte behandlingskontekster, som ikke nødvendigvis gjenspeiler ordinær klinisk praksis (Brewerton et al., 2020a; Claudat et al., 2022). I tillegg bidrar demografiske skjevheter, særlig overrepresentasjon av kvinner fra vestlige land, til redusert ekstern validitet (Silén & Keski-Rahkonen, 2022). Dette innebærer at funnene i større grad har gyldighet innenfor avgrensede kliniske kontekster enn på tvers av populasjoner.

Forskningen på SF-KPTSD kan dermed vurderes å ha relativt god intern validitet, men moderat generaliserbarhet. Dette betyr ikke at funnene ikke er informative, men at anvendelsen av dem må kontekstualiseres. Evidensgrunnlaget bør derfor forstås som retningsgivende og uansett tilpasses den enkelte pasient i tråd med prinsippene for EBPP (Norsk psykologforening, 2007). Selv om forskningen ofte undersøker avgrensede intervensjoner, tilsier klinisk erfaring at behandling av sammensatte lidelser krever integrerte og fleksible tilnærminger (Brewerton, 2023b; Briere & Scott, 2024). Ulike behandlingskomponenter må kombineres og justeres fortløpende, noe som gjør det vanskelig å isolere hvilke elementer som driver endring.

Samtidig støtter forskningen flere sentrale behandlingsprinsipper. Eksponering fremstår som en kjernekomponent (Becker et al., 2022; Craske et al., 2014; Foa, 2011), men klinisk praksis viser at eksponerende tiltak ofte kan gi en midlertidig symptomøkning. Dette krever presis tilpasning og klinisk «fingertuppsfølelse», uten at behandleren blir unnvikende. Kontekstuelle faktorer som tilgang til sosial støtte og kvaliteten på den terapeutiske alliansen synes også å påvirke behandlingsutfall (Brewerton et al., 2025; Flückiger et al., 2018). Samtidig er slike faktorer fortsatt relativt lite undersøkt empirisk.

Videre forskning

Basert på forskningen vi har funnet, mener vi fremtidige studier i større grad bør inkludere på kliniske populasjoner samt benytte større og mer sammensatte utvalg. Studiene bør også inkludere gjentatte målinger for å undersøke hvordan ulike symptomer samspiller og utvikler seg over tid, både på gruppenivå, i subgrupper og hos den enkelte pasient. Nye metoder og teknologier kan bidra til å kartlegge detaljerte endringsprosesser. For eksempel kan repeterte målinger av symptomtrykk i sanntid via pasientens egen smarttelefon gi økt innsikt i hvordan symptomer interagerer over tid. Slike tilnærminger kan være klinisk nyttige for å tilpasse behandling til den enkelte, enten som feedback underveis i behandlingen eller som kartlegging før innleggelse (se Olofsson et al., 2026). Slik kan behandlingen formes etter pasientens individuelle behov. Vårt eget forskningsmiljø planlegger blant annet å undersøke hvorvidt pasientenes egendefinerte mål påvirker behandlingsutfallet med hensyn til symptomlette.

Videre anbefaler vi at forskningen i større grad gjennomføres i naturalistiske settinger. Ettersom SF forekommer på tvers av alder, kjønn, seksuell orientering, etnisitet og sosial klasse, trenger vi studier som inkluderer mer mangfoldige pasientgrupper, som menn, etniske minoriteter, transpersoner og kjønnsdiverse personer. Dette vil øke generaliserbarheten mellom forskning og klinisk praksis. Det er også viktig å identifisere mulige undergrupper innenfor gruppen med SF-KPTSD, da dette kan ha betydning for behandlingsvalg og effekt.

Konklusjon

Individtilpasning av behandling ved SF-KPTSD forutsetter tillit, tid og timing. Det vil si tillit i arbeidsalliansen og teamet; til metoden og til pasientens endringskapasitet; nok tid til relasjonell forankring og tverrfaglig refleksjon; og riktig timing i integreringen av intervensjoner basert på pasientens tilstand og medbestemmelse. I tråd med EBPP-rammeverket skal psykologer integrere forskning, klinisk skjønn og pasientens individuelle kontekst i behandlingen av SF-KPTSD. Forskningen gir foreløpig noe støtte til integrering av eksponerende, traumefokuserte innslag i SF-behandling ved komorbid KPTSD. Klinisk fremgang synes i større grad å avhenge av en individuell vurdering av pasientens allianse- og reguleringskapasitet og den aktuelle tilstanden heller enn en rigid sekvensering av intervensjoner. Samlet peker dette mot en døgnbehandlingsmodell av SF-KPTSD som er fleksibel og kontekstsensitiv, der intervensjoner justeres løpende i tråd med pasientens funksjonsnivå og behandlingskapasitet. Eksponering og reduksjon av unnvikelse fremstår som sentrale transdiagnostiske endringsprosesser ved SF-KPTSD. I stedet for å betrakte SF og KPTSD som to separate lidelser, kan de forstås som funksjonelt sammenvevde unnvikelsessystemer, der eksponering retter seg mot å bryte unnvikelsessyklusen.