Psykologtidsskriftet

OriginalartikkelFagfellevurdert
Open access https://doi.org/10.52734/XQDA1314

Barnefaglig sakkyndiges opplevelser av å arbeide i skjæringspunktet mellom juss og psykologi

Miduja Rasiah1, Maria Årskog Larsen2, Ida Bernhardt3 & Annika Maria Desiree Melinder3

  • 1 Statens barnehus Hamar, Innlandet politidistrikt

  • 2 Lærevansker- og utviklingsforstyrrelsespoliklinikken, Haugesund sjukehus

  • 3 Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

    • a.m.d.melinder@psykologi.uio.no

Publisert: 23.09.2026 | Utgave: 10 | Sider: 646-654

Barnefaglig sakkyndige arbeider i skjæringspunktet mellom juss og psykologi, og fagfeltene må samarbeide for å finne gode løsninger for barn og familier. På grunn av ulikhetene mellom fagfeltene har det blitt pekt på flere utfordringer i sakkyndighetsarbeidet, deriblant tilknyttet rolleforståelse, manglende psykologisk fagmiljø og en mulig kulturkollisjon mellom juss og psykologi. Ti barnefaglig sakkyndige psykologer ble intervjuet om sin rolleforståelse, opplevelse av potensielle kulturkollisjoner mellom psykologi og juss og betydningen av erfaring i yrkesutøvelsen. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av en refleksiv tematisk analyse. Hovedfunnet var at deltakerne oppfattet arbeidet som et møte mellom jussen som «det harde» og psykologien som «det myke». De beskrev med disse fagfeltene som motsetningsfylte samtidig som de opplevde at jussen og psykologien utfylte hverandre, og at sakkyndige spilte en viktig rolle i barnefaglige saker. Tre undertemaer viser hvordan denne spenningen utspiller seg i arbeidet og rollen som sakkyndig 1) Prøving og feiling er nødvendig, 2) Fra «dommer uten kappe» til rådgiver og 3) Et felt som både gir og svir.

Nøkkelord: barnefaglig sakkyndig, kvalitativ forskning, juss, psykologi

Child welfare experts’ perceptions of working at the intersection between law and psychology

Child welfare experts operate work at the intersection between law and psychology, and these disciplines must work together to find effective solutions for children and their families. Due to the differences between the disciplines, several challenges have been highlighted in the work of experts, including those related to the understanding of roles, the lack of a specialist psychological community for expert witnesses, and a potential cultural clash between law and psychology. Ten child psychology experts were interviewed regarding their understanding of roles, their perceptions of potential cultural clashes between law and psychology, and the significance of professional experience. The data were analysed using a reflexive thematic analysis. The main finding was that the participants perceived their work as a tension between the ‘hard’ discipline of law and the ‘soft’ discipline of psychology. They described these disciplines as contradictory, at the same time as they considered law and psychology to complement each another, and that experts played an important role in child welfare cases. Three subthemes illustrate how this tension plays out in the role and duties of expert witnesses: 1) trial and error is necessary; 2) from ‘judge without robes’ to adviser; and 3) a field that presents both benefits and drawbacks.

Keywords: child welfare experts, qualitative research, law, psychology

Barnefaglig sakkyndige har en viktig samfunnsrolle ved å bruke sine psykologiske kunnskaper for å gi et best mulig faktagrunnlag til retten eller andre organer som tar beslutninger som gjelder barnets beste (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet [Bufdir], 2022; Melinder, 2022). Deres bidrag tillegges ofte stor vekt (Greve et al., 2023; Haugli & Nordhelle, 2014; Løkstad & Jor l´Oranges, 2025), og begrepet «dommer uten kappe» har blitt brukt for å beskrive dette fenomenet (Djup, 2023).

Barnefaglig sakkyndige jobber etter barnevernsloven (2021) og barnelova (1981) som begge har barnets beste som grunnprinsipp, men de legger ulike premisser for det sakkyndige arbeidet. I barnelovssaker anses begge foreldrene i prinsippet som kompetente omsorgspersoner (Barnelova, 1981), mens barnevernssaker tar utgangspunkt i at barnet lever under skadelige forhold og legger et premiss om at foreldrene kan mangle omsorgskompetanse (Barnevernsloven, 2021). Det er også forskjeller knyttet til samvær og oppfølging av barnet og foreldrene i etterkant av saken (Barnelova, 1981; Barnevernsloven, 2021). Selv om sakkyndige i begge sakstypene blir bedt om å vurdere barnets omsorgssituasjon, bygger de altså sine vurderinger på ulike kriterier.

Både juss og psykologi er interessert i menneskers atferd, men der psykologi fokuserer på menneskets handlinger, tanker og følelser (Gilhooly et al., 2014), dreier jussen seg om å regulere og vurdere menneskelig atferd innenfor rammene av gjeldende rett (Andenæs, 2016). Retten har som oppgave å treffe avgjørelser i konkrete saker basert på rettskilder som lov, rettspraksis og forarbeider. I denne sammenhengen inngår den sakkyndiges vurderinger som en del av rettens bevisgrunnlag (Barne- og familiedepartementet, 2022; Bufdir, 2022).

Diskrepansen mellom fagenes forståelsesrammer har blitt pekt på å skape kulturkollisjoner når de to fagfeltene møtes (Haugli & Nordhelle, 2014). Psykologifaget har som mål å sette vansker inn i en bredere kontekst og fremheve alternative perspektiver og forståelsesmåter. Det oppmuntres også til å tydeliggjøre tvil og ikke være konkluderende (Melinder, 2022). Haugli og Nordhelle (2014) påpeker at dette kan skape utfordringer når sakkyndige skal presentere sine vurderinger for retten. Rettssystemet skal komme frem til tilstrekkelig klare og begrunnede konklusjoner, og en bred tilnærming kan komplisere beslutningsprosessen. Det kan dermed oppstå et press blant sakkyndige om å uttale seg med større sikkerhet enn de har belegg for (Nordhelle, 2011).

Videre kan psykologfaglige sakkyndige oppleve både konflikter og emosjonelle belastninger i yrkesutøvelsen (Smarz, 2021). De kan eksempelvis bli utsatt for alvorlige trusler og hengt ut i medier (Helmikstøl & Olguin, 2014; Odland, 2022). Sakkyndige kan også kjenne på utrygghet som følge av foreldrenes strev med voldsproblematikk eller psykiske vansker (Odland, 2022). Til tross for det høye konfliktnivået og den store kompleksiteten i de fleste barnefaglige saker er det vanlig at det kun oppnevnes én sakkyndig per sak (Tvisteloven, §25-3). Det til forskjell fra det som er praksis i straffesaker, hvor det blir oppnevnt to sakkyndige (Straffeprosessloven, 1981, §165a). Det kan oppleves som en stor belastning å ta vurderinger om barn på egen hånd, særlig dersom man mangler et fellesskap og fagmiljø innad i yrket (Smarz, 2021). Slike belastninger kan resultere i at sakkyndige velger å slutte i yrket.

Det finnes lite forskning på barnefaglig sakkyndighet generelt, og på sakkyndiges opplevelser spesielt (NOU 2017:12, NOU 2023:7). Haugli og Nordhelle (2014) har belyst flere utfordringer knyttet til samarbeidet mellom jurister og psykologer, men få har undersøkt sakkyndiges opplevelse rundt dette samarbeidet (Bufdir, 2021; Greve et al., 2023; Nordanger et al., 2024; Smarz, 2021). I vår studie setter vi derfor søkelyset på følgende problemstilling: Hvordan oppleves det for sakkyndige psykologer i det barnefaglige feltet å arbeide i skjæringspunktet mellom juss og psykologi? Mer spesifikt undersøker vi hvilke utfordringer de sakkyndige opplever i forbindelse med sin rolleutøvelse og i samarbeidet med juridiske aktører.

Metode

Utvalg og rekruttering

Utvalget besto av ti barnefaglig sakkyndige psykologer (Tabell 1). Deltakerne hadde varierende erfaring som sakkyndig og ulik geografisk spredning, men majoriteten av deltakerne befant seg på Østlandet. Én deltaker ble rekruttert via et innlegg i en lukket Facebook-gruppe for barnefaglig sakkyndige psykologer. De resterende deltakerne ble rekruttert via e-post til 50 tilfeldige psykologer oppført på listen over godkjente sakkyndige psykologer (Bufdir, 2026).

Intervjuer

Semistrukturerte intervjuer ble gjennomført fra november til desember 2024 fysisk på Universitetet i Oslo eller på deltakernes kontorer. Tre intervjuer ble gjennomført på Zoom på grunn av stor geografisk avstand. Intervjuene varte i omtrent én time. Det ble gjort opptak av intervjuene som deretter ble transkribert og analysert. Spørsmålene i intervjuene handlet om de sakkyndiges rolleforståelse, opplevelse av potensielle kulturkollisjoner mellom psykologi og juss, og om betydningen av erfaring i yrkesutøvelsen.

Analysemetode

Datamaterialet ble analysert ved hjelp av tematisk analyse med utgangspunkt i de metodiske retningslinjene utarbeidet av Braun og Clarke (2022). Ettersom MR og ML både gjennomførte og transkriberte intervjuene, var datamaterialet kjent før analysene ble påbegynt. Datamaterialet ble kodet av begge hver for seg før de gikk gjennom det sammen. Deretter ble det kondenserte materialet undersøkt med tanke på forskjeller og likheter mellom kodene for å samle dem til temaer og undertemaer. Denne fasen ble gjentatt flere ganger i samarbeid med IB og AM, til vi ble enige om struktur og innhold i de ulike temaene.

Etikk

Deltakerne bekreftet at de ville delta i prosjektet ved å signere et samtykkeskriv og ble informert om retten til å trekke tilbake samtykket når som helst. Intervjuene ble tatt opp med Universitetet i Oslos (UiO) diktafon-app som krypterer opptakene og sender dem til Tjenester for sensitive data ([TSD] UiO, 2025a). Opptakene kan kun spilles av, transkriberes og lagres i TSD. For å sikre deltakerens personvern ble gjenkjennbare karakteristikker som navn, bosted og arbeidssted anonymisert. Deltakerne fikk mulighet til å lese transkripsjonen av intervjuet av dem. Sikt har vurdert at behandlingen av personopplysninger i dette prosjektet er i samsvar med personvernregelverket (ref.nr. 844815).

Refleksivitet

Forfatterne hadde ulik kjennskap til fagfeltene i forkant av studien. MR og ML hadde lite forkunnskaper om sakkyndighetsarbeid, men hadde samtidig en forventning om at juss og psykologi var to ulike fagfelt hvor kollisjoner kunne oppstå. IB og AM har omfattende erfaring som både forsker og kliniker, og AM har i tillegg lang erfaring som sakkyndig. Vi kom derfor til materialet med ulikt utgangspunkt og ulike forventninger. Gjennom gjentatte diskusjoner mellom alle forfatterne har vi underveis i prosessen etterstrebet en ikke-vitende og nysgjerrig posisjon. Vi har samtidig vært bevisst på hvordan både det mer uerfarne og det erfarne blikket kunne prege og nyansere fortolkningen av datamaterialet.

Resultater

Arbeidet i det barnefaglige sakkyndighetsfeltet ble i hovedsak oppfattet som et møte mellom jussen som «det harde» og psykologien som «det myke». Tre undertemaer utdyper nærmere hvordan denne spenningen kom til uttrykk på ulike områder i arbeidet og i rollen som sakkyndig (Figur 1). I den videre presentasjonen av resultatene skal utsagn om informasjon fra deltakerne leses slik; «samtlige/alle» (n = 10), «flere/flesteparten» (n = 5–9), «noen/få» (n = 3–4) eller «enkelte» (n = 1–2) deltakere.

Juss som «hardt», og psykologi som «mykt»

Hovedtemaet fanger essensen i alle deltakernes beskrivelser av fagfeltene som ulike, samtidig som de opplevde at juristene og psykologene utfylte hverandre. Én deltaker kommenterte følgende om forskjellen mellom psykologer og jurister:

[Psykologer] kan jo skrive sånne ting som, [...] «stor bekymring» [...] og da kan jo jurister spørre om «hva betyr det? […] Er det over 50 %? Er det 70 %? Er det 90 %?» Og det er jo ikke sånn vi psykologer er vant til. [...] Når psykologer skriver «på en måte», kanskje vi mener at «ja, men dette kan tolkes sånn», også kommer jurister og tolker det veldig bokstavelig. (D10)

Det psykologfaglige perspektivet ble beskrevet som å kunne mykne opp jussens såkalte hardhet, noe som opplevdes å stå i et spenningsforhold til juristenes ønske og forventning om mer tydelighet.

Deltakerne kunne tidvis oppleve jussen som for rigid og regelstyrt, og dette kunne hindre at psykologfaglig kunnskap ble brukt til barnet og familiens beste:

Det er jo noen regler som er «sånn er det bare» [...] som de foreldreansvarssakene. [...] Plutselig er det ingen som har foreldreansvar. Også var både mor og stemor enige [om hvem som skulle ha foreldreansvaret], men det måtte dømmes allikevel. Og det er litt pussig synes jeg fordi det beste i barnelovssaker er jo at partene blir enige [utenom en rettssak]. [...] Det er konflikten som er mest skadelig. (D6)

Flere deltakere beskrev samtidig at jussens tydelige rammer ga økt forutsigbarhet i sakkyndighetsarbeidet, og partene fikk større tillit til den sakkyndiges vurderinger. Dette gjorde at flesteparten foretrakk oppdrag for domstolen fremfor barnevernstjenesten. Videre vektla samtlige deltakere verdien av at sakkyndige og de juridiske aktørene fyller ulike funksjoner som ikke er ment å samsvare, og at de to fagfeltene er gjensidig avhengig av hverandre:

Det er gjensidig tillit tverrfaglig mellom dommere og advokater og sakkyndige. [...] et teamarbeid der alle har sin rolle og når alle gjør det på en profesjonell måte så klarer vi å løse veldig vanskelige saker. (D9)

Likevel sa flere at de måtte tilpasse seg jussen mer enn omvendt, noe som tilsa en ubalanse i maktforholdet i jussens favør. Skjevheten opplevdes imidlertid legitim for deltakerne ettersom den sakkyndiges jobb er å «[…] være en kompenserende faktor for dommerens manglende kunnskap». (D3)

Selv om ingen av deltakerne beskrev møtet mellom profesjonene som veldig konfliktfylt, nevnte flere at det kunne være krevende når de opplevde at jussen og psykologien ikke samsvarte. For eksempel mente flere deltakere at enkelte advokater kunne bidra til å skape «økende konflikt mellom to foreldre» fremfor «å dempe og roe» (D4), og i slike tilfeller ble psykologfaglig kunnskap betraktet som en nødvendighet. Flere av deltakerne uttrykte også frustrasjon over at det psykologfaglige språket kunne bli misforstått og misbrukt av juridiske aktører og private parter, særlig i situasjoner der de opplevde at advokatenes kompetanse kom til kort.

Prøving og feiling er nødvendig

Til tross for at deltakerne selv oppfattet at de hadde en god nok rolleforståelse, rapporterte alle at de kunne oppleve utfordringer knyttet til rolleutøvelsen. Flere beskrev at de i begynnelsen strevde med å ikke innta en tradisjonell terapeutrolle i møte med mye lidelse, og at det kunne oppleves utfordrende å skulle tre inn på juristenes arena:

[Overgangen til feltet] var litt tøff […] det er et helt nytt system, så jeg kjente ikke spillereglene så godt, og særlig hele rollebegrepet, og hva retten forventer av deg. Det tok litt tid å komme inn i, og dermed blir du litt mer nervøs, og du blir litt mer opptatt av å levere på noen forventninger, vise deg som en dyktig person, uten at du helt skjønner spillereglene […] [Rollen] består jo også av å «avknytte» seg med en sånn klinikermåte å se verden på. (D5)

Flere deltakere nevnte at det var en læringsprosess å skulle presentere vurderingene sine slik at de var til hjelp for oppdragsgiverne, uten å bli for ensidig:

[…] det er kanskje ikke bare å gi masse hypoteser, men også å vekte dem litt sånn at retten får noe veiledning i hva jeg tenker er viktigst å legge vekt på. For det er en felle å gå i å bli for nøytral og for vag. Da gir du retten for lite veiledning, mens hvis du er bastant og peker på ett alternativ, så går du ut av rollen din da. (D5)

Noen deltakere uttrykte blandede følelser til Barnesakkyndig kommisjon (BSK) som et kvalitetssikrende organ. Det opplevdes betryggende at noen så dem i kortene og holdt dem ansvarlige. Samtidig kunne BSKs skjematiske arbeidsmetode også skape merarbeid og en følelse av mistillit, slik D8 beskrives her:

Og hvis man ikke nevner [kultur] på noe vis i rapporten, så kan man få en merknad om at den sakkyndige burde vurdert det. […] Da blir det litt sånn at man må kommentere det […] for BSK sin del, og det er kanskje ikke riktig det heller. Da blir det jo mye greier som ikke er relevant, og da tenker jeg at man må ha tillit til […] at den sakkyndige allerede har vurdert dette her. Hvis man skal ta høyde for alle ting som ikke er relevant, så kan den lista bli jævlig lang etter hvert.

Videre beskrev flere deltakere utfordringer ved meklerrollen, og enkelte opplevde å bli kastet ut i rollen uten opplæring. Flesteparten, utenom de med erfaring fra familievernkontor, fortalte at de brukte lenger tid på å komme inn i meklerrollen enn utrederrollen, og at den opplevdes vagere og mer uforutsigbar:

Disse rettsforberedende møtene eller nærmest meklingsarenaene da, der har dommeren store frihetsgrader i hvordan saken skal håndteres. Og i det ligger det også at du vet ikke når du møter opp om man skal være i en rettssal, om man skal sitte rundt et møtebord, om dommeren vil ha deg ved sin høyre hånd eller litt perifert plassert i en sal. Om de vil at du skal være aktiv eller passiv. (D1)

Flere deltakere påpekte dilemmaer ved meklerrollen, blant annet at det var uunngåelig å danne seg en mening om barnets behov og foreldrenes vansker, noe som var uheldig om saken gikk til hovedforhandling. I slike tilfeller er det vanlig å oppnevne samme sakkyndig, og det kan bli juridisk problematisk når sakkyndige skal «skrive en rapport, der [de] egentlig ikke skal ha en mening». (D8) Mange deltakere påtok seg likevel meklerrollen, men det var også deltakere som avslo mekleroppdrag.

Flere deltakere fortalte at utdanningsprogrammet for barnefaglig sakkyndighet ga dem en god rolleinnføring og var «innom fallgruver og lure tips og triks og hvordan det er lurt å håndtere oppdrag og rollene». (D1) Samtidig kommenterte mange at programmet kunne bli for teoretisk. Alle deltakerne meddelte at erfaring gjorde rolleutøvelsen enklere, men noen reflekterte over at å lene seg for mye på erfaring kunne bli en fallgruve på grunn av kompleksiteten i hver enkelt sak.

Fra «dommer uten kappe» til rådgiver

Samtlige deltakere fortalte at de i sakkyndighetsrollen for fem-ti år siden kunne bli tildelt en rolle som en slags skjult dommer – eller en ekspertfunksjon – fremfor den rådgivende rollen de opprinnelig var tiltenkt. Nå opplevde de å bli betraktet mer som rådgivere, noe alle deltakerne beskrev som en forbedring:

Jeg tror vi hadde en mer sånn opphøyd posisjon tidligere, at vi var litt mer som eksperter, og hvis sakkyndige sa det sånn ble det sånn, og vi kunne være veldig tydelige i hva vi anbefalte. […] «Nei, barnet må bo hos mor [...], og ha samvær fra torsdag til mandag med far. Det er det riktige». [...] Vi kunne si sånne ting veldig tydelig i rapportene våre, og vi kunne også si det da vi ga forklaringene våre. Det kan vi ikke lenger. (D7)

Deltakerne opplevde at vurderingene deres nå blir betraktet som en del av et større bevisgrunnlag. Likevel kan de fortsatt tillegges for stor vekt og gjengis nesten ordrett i dommer og vedtak. Samtlige deltakere beskrev også tilfeller hvor juridiske aktører kunne presse dem til å uttale seg om juridiske temaer, både gjennom mandatenes formulering og ved muntlig fremlegg av deres vurdering. Presset opplevdes ofte større ved muntlige fremlegg:

Et sånt press [om å konkludere] opplever man mange ganger. Det er ganske vanlig. Og det kan være press om å være tydeligere i faglige vurderinger eller de vurderingene som egentlig ikke gjelder vårt fag, sånn type «har det forekommet vold?», «Har det forekommet overgrep?» som jo er bevisvurdering, [...]. Eller «jammen, nøyaktig hvor mange ganger i året kan hun treffe denne mammaen eller pappaen?» (D1)

Alle deltakerne uttrykte frustrasjon og oppgitthet med hensyn til advokatenes oppførsel, men flere anså samtidig presset som en del av juristens yrkesutøvelse:

Det er klart at en jurist som skal kjempe for sin klients sak, ikke alltid nødvendigvis setter pris på [sakkyndiges nyansering], men sånn er det jo i det juridiske rom. At der har vi ulike roller, hvor vi er ment egentlig å være uenige med hverandre. Det er jo veldig ved sakens natur. (D1)

Enkelte deltakere mente også at vurderingene deres kunne bli for tvetydige og at juridiske aktører graver for å få mest mulig hjelp. Presset om å innta ekspertrollen oppsto oftere i komplekse saker og blant dommere som var vant til sakkyndiges gamle rolleutfoldelse. Samtlige deltakerne fortalte at det kunne være vanskelig å oppdage forsøk på å trekke dem ut av rådgiverrollen.

Et felt som både gir og svir

Samtlige deltakere opplevde sakkyndighetsarbeidet som meningsfullt og belastende, der belastningene ble moderert gjennom tilgang til fellesskap og støtte. Spesielt opplevde de det som viktig å kunne forbedre barns livssituasjon:

Noen ganger tenker jeg at det er det viktigste psykologarbeidet jeg gjør. Det handler blant annet om å få foreldre til å kunne samarbeide om sine barn [...]. Og så synes jeg at vi lyktes ganske bra med det. Så det gir tilfredsstillelse at du opplever at du kan bidra og lykkes innenfor et fagfelt som kan oppleves ganske utfordrende. (D3)

Flere deltakere fortalte at opplevelse av mestring og meningsfullhet bidro til økt motivasjon og trygghet for arbeidet med fremtidige saker og i sakkyndighetsrollen generelt. De syntes det var særlig lærerikt å arbeide tverrfaglig og meningsfullt å føle seg verdsatt av de andre aktørene:

Jeg hadde jobbet litt i psykiatrien [...] og opplevde at overlegen hadde alt han skulle si. Jeg var en liten fjert som satt der og ikke hadde noe å si. Det var utilfredsstillende. [...] I domstolen fikk man så mye anerkjennelse for måten å tenke på. De var så hungrige etter den kunnskapen du besatt. Man fikk respekt og en betydning som passet med lengden på utdannelsen. (D6)

Samtidig som de vektla positive sider ved sakkyndighetsarbeidet, påpekte flere at vurderingene de gjør, kan gå i en retning foreldre ikke ønsker, og få store konsekvenser for foreldre og barn. Enkelte fortalte at det også kunne få alvorlige følger for den sakkyndige:

Det er klart jeg har fått trusler, og [ektemannen] har også blitt ringt opp på kontoret sitt, og spurt om han kjenner [meg], og litt sånn «jeg kommer og tar deg.» [...] Så jeg har prøvd å holde meg litt skjult, både kontoradressen jeg oppgir, og telefonen og alt som er registrert her [...]. (D6)

Deltakerne opplevde det som urettferdig at sakkyndige ofte får skylden for utfallet av saken, mens advokatene i liten grad ble ansvarliggjort:

Vi blir jo veldig ansvarliggjort da [...] [En barneadvokat] skrev [...] en sånn kronikk i Aftenposten for en seks-sju år siden, hvor hun mer eller mindre hudfletta sakkyndiges fremtreden og roller i beslutningsprosessen også videre. (D7)

Det opplevdes også utfordrende at oppdragsgivere ofte benytter interne lister. Én deltaker beskrev ordningen som «rene jungeltelegrafen». (D2) På bakgrunn av dette ga noen deltakere uttrykk for at de kunne kjenne et press for å imøtekomme oppdragsgiverens forventninger.

Flere deltakere trakk frem at det kunne utgjøre en sårbarhet at de fleste sakkyndige arbeider alene og må håndtere krevende situasjoner på egen hånd. Noen hevdet at Norsk psykologforening er mindre investert i sakkyndighetsyrket enn i andre psykologvirksomheter, og at sakkyndige derfor kan falle mellom to stoler. Alle deltakerne mente det var viktig med møteplasser hvor sakkyndige kunne kjenne på tilhørighet og fellesskap i en ellers ensom arbeidshverdag, og de opplevde det som krevende at de måtte stå for dette selv. Flere sa at de opplevde at det å ha et felles fagmiljø virket kompetansehevende og gjorde den emosjonelle belastningen ved arbeidet mindre. For mange ble utdanningsprogrammet starten på et faglig nettverk som de senere hadde stor nytte av.

Diskusjon

I studien utforsket vi opplevelsen til barnefaglig sakkyndige psykologer av å arbeide i skjæringspunktet mellom juss og psykologi. Hovedfunnet vårt var at deltakerne opplevde forskjeller mellom fagfeltene som fanges i begrepene det «harde» versus det «myke». Det «harde» ved jussen kom til uttrykk gjennom de juridiske aktørenes ønske om klare prediksjoner, forutsigbarhet og faste rettslige rammer. Det «myke» ved psykologien kom frem gjennom et ønske om mangfold av perspektiver, fleksibilitet og en relasjonsfokusert tilnærming. Det er likevel verdt å bemerke at begge fagfeltene rommer både «myke» og «harde» sider, og at disse begrepene bør tolkes dimensjonalt fremfor dikotomt. Advokater er for eksempel også opptatt av å bygge en god relasjon til partene de representerer, og sakkyndige psykologer kan også vise til tydelige fakta, for eksempel at langvarig konflikt er skadelig for barn.

I tråd med tidligere forskning beskrev våre deltakere til dels motstridende perspektiver mellom juss og psykologi (Haugli & Nordhelle, 2014; Bernt, 2014; Nordhelle, 2011). Samtidig beskrev de et stort sett godt samarbeid med juridiske aktører og var tydelige på at det er normalt og ønskelig at fagfeltene ikke samsvarer, fordi økt samsvar mellom feltene ville gjort sakkyndighetsrollen overflødig. Deltakerne opplevde at de måtte tilpasse seg mer til jussen enn omvendt. Det kan virke som sakkyndige må finne ut hva de vil tilegne seg av det «harde», og hva de vil gi avkall på av det «myke».

De juridiske rammene kan tilsynelatende oppleves som et tveegget sverd for den barnefaglig sakkyndige. Deltakerne fortalte at rammene på den ene siden bidro med forutsigbarhet og på den andre siden innskrenket rommet for nyansert psykologfaglig forståelse gjennom krav om å komme med tydelige svar. Dette kan forstås som en begrenset tillit til nettopp de fagkunnskapene retten har oppnevnt den sakkyndige for å bidra med (Lundeberg, 2008). Det virker også som sakkyndige blir møtt med motstridende forventninger fra de juridiske aktørene. De blir bedt om å utvide og belyse forholdene rundt barnet og presentere usikkerhetsmomenter. Samtidig kan de bli bedt om å snevre inn vurderingene sine og være tydeligere i anbefalingene sine, og dermed innta en ekspertrolle som ikke tilhører dem. Disse motstridende forventningene kan være med på å skape stor variasjon i kvaliteten på sakkyndighetsrapporter (Melinder et al., 2025).

Det har videre vært en bekymring for at sakkyndiges vurderinger tillegges for mye vekt (Greve et al., 2023) og blir anvendt ukritisk i beslutningsprosessen (Løvlie, 2022). Deltakerne i vår studie bekreftet at vurderingene deres som barnefaglig sakkyndige tillegges mye vekt, men at det har vært en økt tydeliggjøringen av rådgiverrollen sammenliknet med tidligere. Det gjør at arbeidet deres nå i større grad sees i sammenheng med annet bevismateriell. Deltakerne var klar over at de besitter en ekspertkunnskap som beslutningstakerne ikke har, men ingen av dem opplevde at dette ga dem legitimitet til å ta endelige avgjørelser om barnets beste. Samtidig opplevde de et behov for å skape et godt rykte for seg selv og utmerke seg for å havne på oppdragsgiverens interne lister og dermed sikre seg flere oppdrag. Dette kan bidra til et økt press om å møte oppdragsgivernes forventninger selv om disse ikke nødvendigvis samsvarer med den sakkyndiges rollebeskrivelse (Haugli & Nordhelle, 2014), eksempelvis ved å innta en ekspertrolle.

Presset om å innta en ekspertrolle så ut til å være vanskeligere å motstå i muntlige rettshøringer sammenliknet med i skriftlige mandater. Dette kan skyldes at sakkyndighetsprogrammet og skriftlige korrigeringer fra Barnesakkyndig kommisjon (BSK) har hjulpet deltakerne med å tolke og svare på mandatene uten å bli for bastante. I muntlige høringer står sakkyndige alene i vurderingen av hva de kan svare på. Presset fra juridiske aktører på den sakkyndige kan da resultere i en mer bastant og konkluderende rolleutøvelse. I slike tilfeller mente deltakerne at de etterstrebet å tydelig formidle hva de oppfatter som sin rolle og sitt mandat, sine anbefalinger og eventuelle tvil. Deltakernes bevissthet om faren ved å bli for konkluderende, utfordrer Nordhelles (2011) kritikk av at sakkyndige kan bli for bastante i sine vurderinger for å møte juridiske aktørers forventninger om tydelighet.

Selv om deltakerne opplevde det som nyttig at BSK gjennomgikk de sakkyndige rapportene, påpekte deltakerne at metodene for gjennomgangen kunne forbedres. Deltakerne mente at det virket som BSK sjekket om visse punkter var omtalt, uavhengig av om det var hensiktsmessig å si noe om alle punktene i den enkelte sak. En større åpenhet og transparens i BSKs evalueringsmetodikk og kriterier for kvalitetsvurderingen av rapportene synes å være en mulig forbedring, noe som vil gjøre tilbakemeldingene mer relevante for de sakkyndige.

Meklerrollen

Flere deltakere mente at sakkyndighetsprogrammet ikke forberedte dem tilstrekkelig på meklerrollen. Dette sammenfaller med det man fant i en evaluering av utdanningsprogrammet (Agenda Kaupang, 2017). Deltakerne opplevde likevel at kompetansen deres på konfliktmediering ga dem en nødvendig rolle i meklingsprosessen. Meklerrollen kan dermed være et eksempel på at det «myke» ved psykologien er nødvendig og verdsatt.

Et annet dilemma som flere deltakere vektla, var bruken av samme sakkyndig i både meklingsprosessen og en eventuell hovedforhandling. Nylund (2016) mener at dommere ikke burde innta en meklerrolle grunnet deres videre rolle i en eventuell hovedforhandling. Vi stiller derfor spørsmål ved hvorfor sakkyndige bes om å innta en slik dobbeltrolle, da domstolen risikerer at den sakkyndige vurderingen påvirkes av informasjon ervervet i den tidligere meklingsprosessen (Bernt, 2014; Nylund, 2016). Man risikerer også at partene kan fremstå ekstra samarbeidsvillige, eller oppleve press om å inngå forlik, av frykt for at motvilje brukes mot dem i en hovedforhandling (Haugli & Nordhelle, 2014; Nylund, 2016). Dersom den sakkyndige byttes ut til en hovedforhandling, vil derimot tiden den nye sakkyndige bruker på å sette seg inn i sakskomplekset, forlenge rettsprosessen og belastningen av å stå i langvarig konflikt for den berørte familien (Nylund, 2012).

Uavhengig av om det oppnevnes en ny sakkyndig når en meklingssak går til hovedforhandling, fremstår profesjonalitet og god rolleforståelse og- utøvelse som avgjørende. Det kan derfor være viktig å rette mer fokus mot utdanning og tydeliggjøring av meklerrollen, noe den nye sakkyndighetsutdanningen ved UiO ønsker å gjøre (UiO, 2025b).

Belastninger ved sakkyndighetsrollen

Belastningene i yrket var ikke en del av intervjuguiden vår, men ble nevnt spontant av alle deltakerne. Flere deltakere hadde inntrykk av at den sakkyndige oftere blir gjort til «syndebukk» enn andre aktører i retten. Dette kan skyldes at jussen baserer seg mer på et rasjonelt språk og nedskrevet lovverk, mens psykologien er mer preget av en tvetydighet og kompleksitet som åpner for mer kritikk (Lundeberg, 2008).

I møte med utfordringer ble kollegafelleskap en viktig ressurs, særlig siden mange opplevde en manglende støtte fra oppdragsgiver og NPF. Deltakerne syntes det fantes få naturlige møteplasser for sakkyndige, og for mange besto fagmiljøet av sakkyndige de møtte på utdanningsprogrammet, til tross for at det var mange år siden de tok utdannelsen. Manglende møteplasser for sakkyndige er ikke en ny problemstilling (Bufdir, 2021; Smarz, 2021). Det opprettes imidlertid nå møteplasser for sakkyndige i regi av det nye utdanningsprogrammet, der det legges opp til faglige samlinger, temakvelder og konsultasjonsteam (UiO, 2025b).

Belastninger ser ut til å være noe som diskuteres internt mellom sakkyndige, men omtales sjelden offentlig, med noen unntak (Bufdir, 2021; Helmikstøl & Olguin, 2014; NOU 1995:23; Odland, 2022; Smarz, 2021). Annen litteratur berører forhold som kan være belastende uten å tydeliggjøre belastningene (Bernt, 2014; Haugli & Nordhelle, 2014; Nordhelle, 2011), eller retter søkelyset mot foreldres og barns opplevelse av rettsprosessen som krevende (Agenda Kaupang, 2015; Helmikstøl, 2013, Nylund, 2012). Vår studie støtter opp om funnene om belastning som ble beskrevet i NOU 1995:23, og som senere ble aktualisert av Smarz (2021). Det kan virke som om belastninger ved sakkyndighetsrollen har vært noe underrapportert, og at tiltak for å avhjelpe dette ikke har blitt rapportert.

Studiens begrensninger

Flesteparten av deltakerne i studien foretrakk oppdrag for retten fremfor barnevernstjenesten, som kan skyldes en reell skjevfordeling i feltet eller ordlyden i rekrutteringsmaterialet vårt. I informasjonsskrivet om studien skrev vi at vi var interesserte i skjæringspunktet mellom juss og psykologi. Det kan ha medført at deltakere som foretrakk oppdrag for retten i større grad meldte seg til studien, ettersom slike oppdrag kan oppleves å ligge nærmere dette skjæringspunktet. Resultatene kan dermed være lite representative for opplevelsen til sakkyndige som foretrekker oppdrag for barnevernet. Det vil være interessant å utforske om sakkyndige som i hovedsak tar oppdrag for barnevernet opplever liknende samspill mellom psykologi og juss. En annen svakhet ved studien er den begrensede geografiske spredningen i utvalget, ettersom flesteparten av deltakerne var tilknyttet det samme geografiske område. Eventuelle regionale forskjeller kan utforskes i fremtidige studier. Det er imidlertid verdt å merke seg at funnene i denne studien samsvarer med funn fra tidligere studier om manglende faglig fellesskap (Bufdir, 2021; NOU 1995:23; Smarz, 2021).

Konklusjon

Deltakerne beskrev en spenning i møte mellom psykologiens «mykhet» og juridisk «hardhet», som stiller krav til tilpasning og forhandlinger om rolleforståelse og formidling av faglig kunnskap i arbeidet som sakkyndig. Videre erfarte ikke deltakerne større kulturkollisjoner mellom juss og psykologi, men fremhevet heller at fagfeltene utfyller og trenger hverandre for å finne gode løsninger for barna og familiene som er involvert. Studien belyser samtidig områder ved yrkesutøvelsen som oppleves krevende, deriblant samarbeid med jurister, atferden til partene, et begrenset fagmiljø og lite relevante tilbakemeldinger på arbeidet. Disse faktorene kan ha betydning for rekrutteringen til videreutdanningen som barnefaglig sakkyndig, for å beholde sakkyndige i feltet og for kvaliteten på tjenesten. Det bør forskes på mulige tiltak for å redusere påkjenninger forbundet med rollen. Eksempler kan være å etablere formaliserte fellesskap og å utarbeide klarere retningslinjer for hvordan man bør forholde seg til og søke støtte ved ulike belastninger.

Referanser

  1. Agenda Kaupang. (2015). Evaluering av Barnesakkyndig kommisjon og vurdering av utvidet ansvarsområde (Rapport nr. 8979). https://www.regjeringen.no/contentassets/099877a1d229417ca9664da020476eed/evaluering-av-barnesakkyndig-kommisjon.pdf

  2. Agenda Kaupang. (2017). Evaluering av utdanningsprogram for barnefaglige sakkyndige (Rapport nr. 9547). https://kudos.dfo.no/dokument/b9a133d4-ba66-4bf7-bb70-b85c0e33c7db

  3. Andenæs, J. (2016). Innføring i rettsstudiet (6.utg). Cappelen Akademisk Forlag.

  4. Barnelova. (1981). Lov om barn og foreldre (LOV-1981-04-08-7). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

  5. Barne- og familiedepartementet. (2022). Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker etter barneloven. https://www.regjeringen.no/contentassets/1cc32e2e29c241ad8c98171062912837/veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf

  6. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2021). Ensomme eksperter. Utredning av utdanningsprogrammet for og oversikten over barnefaglig sakkyndige. https://kudos.dfo.no/dokument/89605b0b-a3bd-4f9c-a50b-cac1da5b2e2a

  7. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2022). Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i saker etter barnevernloven. https://kudos.dfo.no/dokument/57cdc4e9-2a8a-4678-b9d7-d707a8664231

  8. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. (2026). Sakkunnige i barnevernet. https://www.bufdir.no/barnevern/sakkyndige/

  9. Barnevernsloven. (2021). Lov om barnevern (LOV-2021-06-18-97). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2021-06-18-97

  10. Bernt, C. (2014). Sakkyndige i barnelovssaker for domstolene: roller og rettssikkerhet. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål, 12(3), 178-315. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9553-2014-03-02

  11. Braun, V. & Clarke, V. (2022). Thematic analysis, SAGE.

  12. Djup, H.W. (Programleder). (2023, 2. oktober). Dommere uten kappe? (nr. 5) [Audiopodkast]. I Psykologtidsskriftet mellom linjene. Tidsskrift for Norsk psykologforening. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2023as09ae-Dommere-uten-kappe-​

  13. Gilhooly, K., Lyddy, F. & Pollick, F. (2014). Cognitive Psychology. McGraw Hill Education.

  14. Greve, R. A., Christiansen, Ø. & Jørgensen, T. (2023). Social workers' perspectives on the role and function of independent experts in care proceedings in Norway: Contributions and devaluation. Child & Family Social Work, 29(1), 102–111. https://doi.org/10.1111/cfs.13054

  15. Haugli, T. & Nordhelle, G. (2014). Sikker i sin sak? Om barn, sakkyndighet og rettssikkerhet. Lov og Rett, 53(2), 89–108. https://doi.org/10.18261/ISSN1504-3061-2014-02-04

  16. Helmikstøl, Ø. (2013). Ufeilbarlige sakkyndige? Tidsskrift for Norsk psykologforening, 50(4). https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2013as04ae-Ufeilbarlige-sakkyndige-

  17. Helmikstøl, Ø. & Olguin, B. C. (2014). Mener sakkyndige blir mistenkeliggjort. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 51(6), 475-479. https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2014as06ae-Mener-sakkyndige-blir-mistenkeliggjort

  18. Lundeberg, I. R. (2008). De urettmessige mindreverdige. Domstolens maktkritiske funksjon i saker om spesialundervisning [Doktorgradsavhandling, Universitetet i Bergen]. Bergen Open Research Archive. https://bora.uib.no/bora-xmlui/handle/1956/2652

  19. Løkstad, C.B. & L`orange, H. C. J. (2025). Sakkyndiges innflytelse i barnevernssaker: Betydningen av begrunnelse og tydelighet [Hovedoppgave, Universitetet i Oslo]. Nasjonalt vitenarkiv. https://nva.sikt.no/registration/019c95b3723f-3ef86b4b-23f3-4d90-8ef0-dadc20f44d3f

  20. Løvlie, A. G. (2022). Evidence in Norwegian child protection intervention: Analyzing cases of familial violence. Child & Family Social Work, 28(1), 236-247. https://doi.org/10.1111/cfs.12956

  21. Melinder, A. (2022). Sakkyndighetsarbeid. Innføring for psykologer og psykiatere (2. utg.). Universitetsforlaget.

  22. Melinder, A., Kierulf, H. & Ulleberg, P. (2025). Towards Higher Quality in Expert Reports in Child Protection: Why Emphasizing Limitations and Alternative Explanations Matters. International Journal on Child Maltreatment: Research, Policy and Practice, 8(2), 293–314. https://doi.org/10.1007/s42448-025-00226-2

  23. Nordanger, D., Ø., Mæhle, M., Christiansen, Ø, Jørgensen, T., Samsonsen, V. & Braarud, H. C. (2024). Sakkyndige psykologers refleksjoner om Barnesakkyndig kommisjons kvalitetssikrende funksjon. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 61(10). https://doi.org/10.52734/RCAI7291

  24. Nordhelle, G. (2011). Praktisering av sakkyndighetsarbeid i barnefordelingssaker - til barnas beste? Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 9(3), 176-197. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9553-2011-03-02

  25. NOU 1995: 23. (1995). Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver: Rolleutforming og kvalitetssikring. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-1995-23/id115656/?ch=1

  26. NOU 2017: 12. (2017). Svikt og svik: gjennomgang av saker hvor barn har blitt utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-12/id2558211/

  27. NOU 2023: 7. (2023). Trygg barndom, sikker fremtid: Gjennomgang av rettsikkerheten for barn og foreldre i barnevernet. Barne- og familiedepartementet. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-7/id2966836/

  28. Nylund, A. (2012). Barnefordelingssaker og «familier med høyt konfliktnivå». Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 10(3–4), 215–235. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9553-2012-03-04-06

  29. Nylund, A. (2016). Mekling i barnefordelingssaker på godt og ondt. Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 9(4), 302–322. https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9553-2011-04-04

  30. Odland, A. M. (2022, 30. august). Kritisk mangel på barnefaglig sakkyndige: – Går ut over barns rettssikkerhet. Fontene. https://fontene.no/barnefordeling/kritisk-mangel-pa-barnefaglig-sakkyndige--gar-ut-over-barns-rettssikkerhet-6.47.895248.90b98d2659

  31. Smarz, S.M. (2021). En krevende yrkesutøvelse: En tematisk analyse av hvordan barnefaglige sakkyndige psykologer opplever sitt arbeid [Hovedoppgave, Universitetet i Oslo]. Nasjonalt vitenarkiv. https://nva.sikt.no/registration/019c95a3187f-737ab401-1a09-4869-898b-1194222b8abb

  32. Straffeprosessloven. (1981). Lov om rettergangmåten i straffesaker (LOV-1981-05-22-25). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-05-22-25

  33. Tvisteloven. (2005). Lov om mekling og rettergang i sivile tvister (LOV-2005-06-17-90). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-90

  34. Universitetet i Oslo. (2025a). Nettskjema-diktafon mobilapp. https://www.uio.no/tjenester/it/adm-app/nettskjema/hjelp/diktafon.html

  35. Universitetet i Oslo. (2025b, 2.oktober). UiO oppretter nytt utdanningsprogram for barnefaglig sakkyndige. https://www.sv.uio.no/psi/om/aktuelt/aktuelle-saker/2025/nytt-utdanningsprogram-for-barnefaglig-sakkyndige.html