Jobber opp mot sårbare slammere

Moe nevner kort at de som injiserer i chemsexsetting (slamming), har særlig risiko for negative helseeffekter. Gruppa har vært spesielt viktig for oss å jobbe mot. Slammere har høyere risiko for avhengighet sammenlignet med andre chemsexdeltakere (Schreck et al., 2021), mer psykisk uhelse og flere seksuelle dysfunksjoner (Knoops et al., 2022), samt flere seksuelt- og blodoverførbare infeksjoner (Schreck et al., 2021). Mange velger bevisst bort kondom (Knoops et al., 2022). Det varierer fra studie til studie, men ofte deler respondentene brukerutstyr (Schreck et al., 2021). 27 dybdeintervjuer fra praksisfeltet antyder en sammenheng mellom økt injiseringsfrekvens og dårligere etterlevelse av skadereduksjon, og økt risiko for at slammere isolerer seg fra andre (Knoops et al., 2015).

I større grad enn det Moe beskriver for chemsexdeltakere generelt, opplever slammere at det offentlige hjelpeapparatet mangler kompetanse om deres utfordringer, noe som gjør at de føler seg desto mer isolert (Knoops et al., 2015, 2022). Som en ansatt ved Seksjon rusakuttmottak og avgiftning ved Aker sykehus fortalte oss: Når ansvaret for å løfte frem seksualisert rusbruk legges på pasienten, velger pasienten gjerne ikke å si noe fordi hen ikke vet hvordan temaet vil tas imot. Da ender de ansatte opp med ikke å fange opp for eksempel voldtektsutsatte chemsexdeltakere. I samarbeid med eksterne helsefagpersoner og politiet har chemsexdeltakere hos oss arbeidet med forebygging av voldtekt i chemsex og i øvrig seksualisert rusbruk i over fire år.

Hjelper brukere og fagpersoner

Moe (2026) viser til at chemsexpasienter i større grad opplever lavterskeltiltak som trygge og fordomsfrie sammenlignet med spesialisthelsetjenesten. Vi tilbyr utdeling av blant annet sterilt brukerutstyr til injisering. Gjennom et slikt spesialisert tilbud når vi chemsexdeltakere offentlig helsevesen ikke når. I samtaler avdekker vi et stort udekket kunnskapsbehov om mindre skadelig injeksjonsteknikk, smitteforebygging og pasientrettigheter – blant annet blant menn som bytter sex mot rusmidler, og som ikke vet at de har rett på gratis helsehjelp gjennom prostitusjonstiltak. Tiltakene våre er i tråd med hva Det europeiske overvåkingssenter for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA, nå EUs narkotikabyrå, EUDA) anbefaler dersom helsevesenet skal nå ut til chemsexdeltakere: Skadereduserende arbeid som springer ut fra chemsexmiljøene selv, er likepersonbasert, og involverer samarbeid med helsepersonell (EMCDDA, 2023).

Verdien av likepersoner

Moe (2026) viser til at ansatte ved lavterskeltilbud rapporterer at de mangler ruskompetanse i møte med chemsexdeltakere. Videre viser han til at prinsippet bak fagavdelingen Rosa kompetanse – at behandlingsapparatet må signalisere åpenhet og aksept for å tematisere seksualitet og kjønnsidentitet – trolig også gjelder chemsex.

Behovene Moe etterlyser, adresseres av vår ressursside om chemsex (Chemfriendly Norge, 2026). Siden er utviklet av en sosionom som arbeider med rusbehandling, som selv har gått i rusbehandling grunnet chemsexproblematikk. På ressurssiden finner brukere relevante skadeforebyggende råd, mens fagpersoner får konkret praktisk informasjon for å tematisere chemsex med pasientene sine. Rådene er basert på PLISSIT-modellen: permission (P), limited information (LI), specific suggestions (SS) og intensive therapy (IT) – en anerkjent sexologisk modell som hjelper fagpersoner å forstå hvilken type støtte en person trenger (Ahlén & Engher, 2023). Modellen gir også råd om hvor grensen går mellom normal veiledning, skadereduksjon og henvisning til spesialistbehandling. I tråd med PLISSIT-modellen tilbyr ressurssiden fysisk informasjonsmateriell med hjelpetiltak tilgjengelig for pasientene, nettopp for å vise at det er trygt å snakke om seksualitet.

Avgjørende pasienterfaring

Som en fagressurs som har bidratt til å bygge opp kompetansen om chemsex i Norge, ønsker vi å bidra med vår kunnskap til alle som ønsker å lære. I juni inviterte Sex og samfunn oss til å holde foredrag for å øke deres ansattes kompetanse i pasientsamtaler om rus. I bytte har våre frivillige fått opplæring i kommunikasjon om seksuell helse. Det er nøyaktig den typen gjensidig, tillitsbasert samarbeid Moe etterlyser.

Chemsexfeltet i spesialisthelsetjenesten er, som Moe påpeker, fortsatt nytt i Norge. Skal de mest sårbare pasientene nås, er vi enige med Moe om at løsningen ligger i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og organisasjoner som allerede har brukernes tillit. Flere av oss har selv vært i behandling ved A-senteret, og vår erfaring er at likepersoner med bakgrunn fra chemsex ofte når frem med informasjon på en mer overbevisende måte enn det utenforstående helsepersonell gjør. Pasienterfaringen vår, men også fagkunnskapen, gjør at vi kan supplere det kliniske blikket med brukernes egne erfaringer om hva som oppleves virksomt.