Ubevisst søken etter identitet

Få vil være uenig i observasjonen om at store deler av den norske befolkningen var samlet under VM. Blodfan eller ikke, vi rodde og vi rodde mot et felles mål om at det norske laget skulle vinne mot neste motstander – fra Slottet, over det ganske land og over dammen. En slik gruppesammensmeltning er det psykoanalytikeren Robert Douglas Hinshelwood (2023) mener er et eksempel og indikasjon på at vår identitet på et ubevisst nivå har en viss fluiditet som lar oss «adoptere et gruppeideal idet vi entrer en gruppe» og som kan overta plassen for våre individuelle idealer (min oversettelse). I likhet med Erich Fromm (Mack-Borander, 2026) mener Hinshelwood at populistiske ideer gir en viss stabilitet for vår ellers usikre følelse av identitet, som vi på et ubevisst nivå stadig søker å oppnå.

Ved å bruke kunnskap fra flere fagdisipliner forsøker Hinshelwood å forstå hvordan skuffelser og konflikter som finnes implisitt i ethvert demokrati, kan være avspaltet og projisert på «de andre», hvor en gruppe blir i opposisjon mot en annen, istedenfor å være tenkt om og bearbeidet, som aksept av tap innebærer. Han beskriver hvordan ubevisste dynamikker mellom konsumenter og privilegerte eliter i et kapitalistisk samfunn kan forsterke polarisering og depersonalisering. Han viser til at oss-mot-dem-dynamikken er innebygd i alle kulturer, hvor Freuds hyppig siterte «narsissism of minor difference» gir en gruppe tilhørighet, identitet og en viss selvtilfredshet; en har kvittet seg med uønskede aspekter ved en selv og plassert det hos «de andre» (Hinshelwood, 2023, s. 113). Også Emberland og Dyrendal (2022), som presenterer de siste årenes forskning om konspirasjonsteorier og deres virkning på individ og samfunn, beskriver hvordan en form for kollektiv narsissisme (s. 107) preger den populistiske politikkens retorikk. Konspirasjonsfortellinger og appell til følelser av å være offer eller å være truet, brukes gjerne som valgkampstrategi (Emberland & Dyrendal, 2022).

Vi kan forstå at forholdene nevnt over, kombinert med skruppelløse algoritmer, nettroll og diverse ikke-redaktørstyrte medier – som knapt bryr seg om hva som er sant eller ikke – utgjorde en farlig cocktail i det journalisten Gabriel Gatehouse (2025) beskriver som et kaninhull ned i politisk paranoia. «Pizzagate», en konspirasjonsteori om det liberale establishment, som via QAnon-bevegelsen fikk stor utbredelse – ble medvirkende til stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 (Sommer, 2023, s. 161). Spredningen av «Pizzagate» som ifølge Emberland og Dyrendal (2022) utgjør en «systemkonspirasjon» (s. 34), har bidratt til at tilliten til viktige samfunnsinstitusjoner og redaktørstyrte medier er svekket (Sommer, 2023). Deler av konspirasjonsfortellingene har i dag nådd «mainstream politics» i USA hvor så mange som 20 % av republikanerne synes å tro på QAnons konspirasjonsteorier (Prince, 2023).

Fantasifulle systemkonspirasjonsteorier som «Pizzagate» kan være vanskelig å motbevise, siden motargumenter gjerne fortolkes som «bevis» på selve konspirasjonens eksistens: Fravær av evidens forsterker altså troen (Emberland & Dyrendal, 2022). Når «sannhetssøkeren» (Rehn Jensen, 2026), altså konspirasjonsteoretikeren, selv tror hen gjør godt (s. 200) og kan utvikle en slags avhengighet «fordi konspirasjonstroen kan føles beroligende og euforisk» (s. 156), blir de selvforsterkende mekanismene svært tydelige.

Å teste realiteter og akseptere tap

Jeg mener det er fagetisk sentralt at psykologer ikke bare er opptatt av psykisk fungering, inkludert evnen til å teste realiteter, i hvilken grad vi tåler frustrasjon og aksepterer tap, men også hvordan svekkelser eller mangler i fungeringen kan påvirke samfunnsforhold. For vi møter konspirasjonsteoretisering hver eneste dag, siden det også er helt «normalt» (Dyrendal & Emberland, 2022), om ikke hos pasientene, så i oss selv. Vi kan selvsagt problematisere i hvilke dimensjoner eller nivå, men som profesjon mener jeg vi må kjenne vår besøkelsestid og være i stand til å problematisere og identifisere i hvilken grad befolkningen, og oss selv for den del, styres av realitets- versus lyst/ulyst-prinsippet som Freud formulerte allerede i forrige århundre. I en verden hvor teknologigiganter og autokratiske ledere ved bruk av KI kan komme til å utnytte våre sårbarheter, som følelser av sinne og frustrasjon kombinert med en usikker følelse av identitet, vil demokratiet utfordres ytterligere (da Empoli, 2025).

Jeg mener psykologer må rette oppmerksomheten vel så mye mot hvordan det psykiske apparatet hos en så langt demokratisk befolkning fungerer, som å finne «riktig diagnose» for det vi forsøker å kurere. Altså ikke bare underlegge oss «profesjonell konformitet» som Mack-Borander (2026, s. 611) advarer mot. Er vi godt nok rustet til å tåle hjelpeløshet og mangel på kontroll, nederlag og skuffelser for «vår sak» uten å skylde på andre og benekte realitetene? Ifølge Dyrendal og Emberland (2022) kan konspirasjonstenkning være uttrykk for en form for kritisk vurdering av informasjon, via vår forestillingsevne, mønstergjenkjenning og tilbøyelighet til å forstå andres vilje som årsak til hendelser. Men vi trenger kanskje mer psykologisk innsikt i bevegelsen fra nødvendig mistanke om andres intensjoner over i farlig radikalisering og ekstremisme, som inneholder det som kalles «superkonspirasjoner» (Emberland & Dyrendal, 2022, s. 34).

Vi må ikke sove

Det er ikke bare psykoanalytikere som Fromm og Hinshelwood som har vært opptatt av hvordan vi kan overgi vårt personlige ansvar til grupper og sterke ledere. Statsviteren Karen Stenner, med spesialisering i politisk psykologi, mener at en tredjedel av en befolkning vil ha en «autoritær predisposisjon», som blir «(…) attracted to authoritarian ideas because they are bothered by complexity. They dislike divisiveness. They prefer unity» (s. 106). Kort sagt en andel som ønsker enkle løsninger på komplekse problemer, og som på tvers av det politiske spekteret, utdannelsesnivå eller sosioøkonomiske forhold – «(…) seek solution in new political language that make them feel safer and more secure» (Applebaum, 2020/2021, s. 106).

For om det mentale apparatet er i ferd med å bryte sammen i en type svekket evne til å teste realitetene, kan vi også være utsatt for å utpeke syndebukker og gi etter for lyst til å plage andre via «transport av smerte», slik filosofen Arne Johan Vetlesen (2014) mener manglende erkjennelse av egen aggresjon kan føre til (s. 62). Det ligger en etisk fordring hos Freud om å søke sannhet både i oss selv og hos pasienter slik jeg ser det, når han i «Formulations on the Two Principles of Mental Functioning» (1911) beskriver hvordan vi helt eller delvis kan henfalle til en lystbetont fantasi eller hallusinasjon som vi kan erstatte de ubehagelige ytre – og indre – realitetene med, og ikke klarer å avstå fra å presse tolkninger av denne over på andre, altså som en projeksjon (Freud, 1896).

Historikeren Timothy Snyder mener en viktig lærdom fra det 20. århundret for å beholde demokratiet ligger i vårt forhold til sannhet: «Man underkaster seg tyranniet når man fornekter forskjellen mellom det man ønsker å høre, og det som faktisk er sant. Det kan føles naturlig og bekvemt å fornekte virkeligheten på denne måten, men resultatet er at man opphører å eksistere som individ – og dermed at ethvert politisk system som bygger på individualisme, faller sammen» (Snyder, 2017, s. 58).

Som profesjon med mye kunnskap om hvordan sinnet fungerer, burde vi dermed ha mye å bidra med i forhold til en slik alvorlig utfordring.